Deprimert 3-åring?

[Gjest Gjest]

Da datteren min var 12-18 måneder var hun veldig sutrete, men det gikk over. Da hun var 22 måneder ble det slutt mellom faren hennes og meg. Det gikk ryddig for seg. Vi har samarbeidet bra til nå, og deler samværet 50/50. Hun er alltid glad når hun hører vi skal gå hjem til pappa (samværsbytte), har knapt tid til å gi meg hadetkos. Jeg har heller aldri hatt noen følelse av at hun lider noen nød mens hun er der. God magefølelse.

De siste 3 ukene har hun begynt å gråte for alt mulig. Eller, det er kanskje ikke dekkende for hva som skjer. Hun er mer på gråten, gråtkvalt mens hun snakker. Type "Jeg finner ikke ballen min..." og om jeg sier nei til noe: "Mamma, hvorfor ikke?". Setningene blir lysere mot slutten og ender i et pip/gråt. Samme om hun er glad. Da kan hun begynne å gråte, og hvis jeg spør om hun gråter fordi hun er glad, svarer hun alltid "Nei, jeg vet ikke hvorfor."

Det fikk meg til å tenke tilbake på meg da jeg var 18-19 og deprimert uten å vite det. Da var jeg på gråten hele tiden, måtte svelge unna klump i halsen mange ganger før jeg klarte å snakke noenlunde "rent". Er det sannsynlig at barnet mitt er deprimert, eller legger jeg for mye i det? Jeg har ikke hatt barn før, så jeg vet ikke om det kommer en sånn fase. Tenkte å ringe helsestasjonen til uka, men de gjør så mye ut av ting... tenk om det er noe enkelt jeg/faren hennes kan gjøre selv for å hjelpe henne, om det ikke er depresjon da. Hun går i barnehage hvor hun trives veldig godt, og de har ikke merket noe til dette. Vi har spurt. Det er kun hjemme hos faren/meg. Hun spiser bra, leker både selvstendig og med andre, er aktiv, initiativrik og full av spillopper. Det er bare akkurat dette med å være på gråten.

Hva er riktig fremgangsmåte? Jeg føler for å trøste og holde henne, passe på liksom. Men hun trekker seg unna. Det er vel rett å la henne være i fred, men det gjør så vondt i mammahjertet at jeg ikke får bidra på noen måte. Uff nei. Jeg vet ikke hva jeg gjør / bør gjøre lenger. Det er bare vondt å se henne bli så opprørt hele tiden, uten å vite årsaken!

[Gjest også mamma]

Hei.

Uff a meg- kan tenke meg dette gjør vondt. Men er det det datteren din merker? At du/dere får "vondt i hjertet" og gjerne dårlig samvittighet, og dermed behandler henne på en mer ettergivende måte? Jeg aner jo ikke- men det var bare en tanke jeg fikk.

Oppnår hun noe med gråten?

Ellers er jo 3-års alderen ganske intens og trassig (snakker av erfaring), og denne trassen kan jo gi seg til uttrykk på flere måter.

Snakk med venninner med barn på samme alder, pedagogisk utdannet personalet i barnehagen osv, bare for å høre om de har opplevd slik før.

Lykke til: slik du skriver høres jo egentlig datteren din ut som et lykkelig barn,med god kontakt med begge foreldre.

[Nigo-san]

Jeg tror personlig at du legger alt for mye i det. At du, som voksen, tenker at det må være en ubearbeidet sorg over at dere ikke bor sammen, eller at hun er deprimert av andre årsaker siden du hadde samme "symptomer" da du var 18-29 (det er himmelvid forskjell på å være 3 og 18). Dette er ting vi voksne kan sette i system og oppfatte, samtidig som mye av dette går en treåring rett over hodet.

Skjønner at du er bekymret. Og det bør du være, dersom hun utivser voldsom tap av livsglede, gråt, blir unormalt stille etc i flere måneder. Særlig dersom omgivelsene også reagerer på endringen, eller dersom du har mistanke om konkrete ting som kan påvirke din datter og kan settes i sammenheng med endringen i oppførsel.

Men ellers? Mine barn har hatt sinna-perioder, grine-perioder, flink&snill-perioder og trass-perioder... og det aller meste går over. Jeg hadde ikke bekymret meg dersom det ikke var 1) en voldsom stor endring eller 2) varte i flere måneder. Men jeg hadde selvsagt vært oppmerksom på det.

Tillegg: en treåring er for øvrig i en periode da de begynner å utforske egne følelser og deres relasjon til omverdenen på alvor. De er mellom to år (baby) og fire år (stor), det er trassalder, og verden er i det hele tatt uoversiktlig og skifter fort. Bare ha det i mente...

Endret 18. april 2009 av Nigo-san

[Gjest Gjest]

Tusen takk for svar. Hun får ikke noe ut av det, utover at vi de første gangene spurte hvorfor hun gråt. Altså ekstra oppmerksomhet. Det sluttet vi med i løpet av første uka. Men det er jo klart vi er bekymret... det merker hun sikkert. Vi trodde det ville gå fort over, men det har snart gått en måned. Generelt gir hun lett opp å teste oss, for vi har heldigvis klart å være konsekvente på at nei betyr nei, og på hvilke "kamper" vi begir oss ut på.

Med unntak av samlivsbruddet så har det ikke skjedd store forandringer i livet hennes, hun har hatt de samme trygge voksne rundt seg i barnehagen i over to år, jeg vet at ingen i hans familie snakker stygt om meg, og vice versa. Ingen nye kjærester på hverken faren eller meg, og dermed heller ingen søsken på vei. Håper inderlig det bare er en fase... Må si jeg foretrekker å bære en rasende 15 måneder gammel unge ut av butikken, fremfor dette her.