Uinteresserte besteforeldre.

[Gjest ts]

Mine foreldre har tilsammen 3 barnebarn. Jeg har ett barn, og min søster har to. Ikke veldig mange barnebarn å holde orden på med andre ord.

Jeg opplever at mine foreldre, særlig mamma, i bunn og grunn ikke er det spor interessert i barnebarnas liv.. Hennes interesse for barnebarna virker litt påtatt når det kommer til stykket. Når hun snakker med andre, er hun svært så ivrig etter å snakke om barnebarna, men viser sjelden interesse ellers.

Nå er det ikke snakk om forskjellsbehandling av barnebarna, for hun viser ikke spesiellt stor interesse for min søsters barn heller. Søsteren min bor mange mil unna, så det er vel litt naturlig at de ikke besøker de så ofte. Men jeg og barnet mitt bor bare noen km unna. Likevel kommer de aldri på besøk, ringer sjelden, er aldri barnevakt. Jeg spør svært sjelden om barnevakt, bare så det er sagt. Noen ganger blir vi invitert på søndagsmiddag. Men når vi er der, viser hun lite interesse for barnebarnet og gjør heller andre ting i huset enn å snakke med ungen, selv om hun ikke har sett h*n på flere uker. Er ikke det ganske dårlig gjort? Hvis jeg spør om noe som angår ungen, blir jeg vanligvis avspist med et usaklig svar som tilsier null interesse.

Jeg tror min mor har alvorlige personlighetsforstyrrelser, jeg skal ikke komme inn på alt det her nå. Men hun er ekstremt selvopptatt. Snakker om seg selv og sine "plager", alltid i en anklagende tone.

Jeg burde vel kanskje drite i hele kjerringa, og jeg holder jo en viss avstand. Men det er jo ikke bare å kutte ut sin egen familie heller. Noen ganger er moren min blid, og da er jo alt fint. Men jeg vet ikke hvor jeg har henne, for plutselig er hun helt rasshøl igjen! Hun kan være slik når hun har barnebarna på besøk også. Er jo ikke så koselig for dem med en slik mormor heller.

Er det andre her inne som opplever noe liknende med sine foreldre? Hvordan takler dere det? Jeg forsøker å tenke at det er hun det er noe galt med, men det sårer meg likevel. Hvordan kan noen være så uinteressert i barnebarna sine? Det eneste hun stiller opp med er middager og kanskje gir hun bort et par hjemmestrikkede sokker. Fint det, men det hadde vært mye bedre om hun interesserte seg for barnebarnas liv.... Sukk

.

[Gjest Gjest]

Min erfaring er at de foreldrene som ikke brydde seg så veldig om singe egne barn/et eller flere av sine egne - heller ikke bryr seg nevneverdig om barnabarna. Hvorfor skulle de? De brydde seg jo ikke til å begynne med!

Du behøver da ikke å besøke din mor så ofte vel?

Skaff deg andre nettverk.

[Gjest Gjest_stemor_*]

Min "svigermor" kan i mange tilfeller være fullstendig uinteressert i sine barnebarn. Hun kommer aldri på besøk hit hvis vi ikke henter henne. Og når hun kommer så tar det ca 1 time før hun begynner å mase om å bli kjørt hjem.

Hun ringer aldri for å spørre hvordan det går, hverken med med sin sønn eller sine barnebarn, ringer bare for å klage.

En sjelden gang i blant - ca 1 gang i året sier hun at hun vil ha stesønnen min med seg på besøk til en venninne, ca annet hvert år blir det noe av denne turen.

Hun sier at hun er ferdig med å passe barn. Hun passet sin egen sønn når han var liten og tantebarnet sitt til en viss grad, dermed har hun gjort sitt.

Hun kan sitte og klage på barnas oppførsel mens de hører på, kan si sånne ting som at "jeg er glad XXXX ikke var med da vi reiste til Oslo, det hadde jo bare blitt stress!" Veldig hyggelig for barna å høre.

Stedattera mi skulle reise og besøke tanten sin i Danmark nylig og svigermor ble spurt om hun kunne bidra med noen kroner i reisekassa. Jenta fikk 100,- og det var jo greit. I ettertid ringte svigermor til meg og klagde sin nød over at hun hadde vært "nødt" til å holde jenta med lommepenger, det var søren ikke hennes ansvar, og nå måtte hun jo gi stesønnen min også 100,- for at det skulle bli likt.

Av og til tenker jeg at hun må ha det helt grusomt. Tenk at hun var så forferdelig uheldig å få barnebarn. Det virker som om de kom til verden bare for å plage henne.

Men så vet jeg at hun ikke mener det hun sier. Hun er veldig glad i dem, men hun har bare ikke sosiale antenner i det hele tatt. Hun rakker ned på alt og alle for å prøve å skjule sin egen usikkerhet, og skjønner bare ikke hva hun gjør med menneskene rundt seg. Hun begynner å bli en ensom dame.

[Gjest Gjest]

Mine foreldre har tilsammen 3 barnebarn. Jeg har ett barn, og min søster har to. Ikke veldig mange barnebarn å holde orden på med andre ord.

Jeg opplever at mine foreldre, særlig mamma, i bunn og grunn ikke er det spor interessert i barnebarnas liv.. Hennes interesse for barnebarna virker litt påtatt når det kommer til stykket. Når hun snakker med andre, er hun svært så ivrig etter å snakke om barnebarna, men viser sjelden interesse ellers.

Nå er det ikke snakk om forskjellsbehandling av barnebarna, for hun viser ikke spesiellt stor interesse for min søsters barn heller. Søsteren min bor mange mil unna, så det er vel litt naturlig at de ikke besøker de så ofte. Men jeg og barnet mitt bor bare noen km unna. Likevel kommer de aldri på besøk, ringer sjelden, er aldri barnevakt. Jeg spør svært sjelden om barnevakt, bare så det er sagt. Noen ganger blir vi invitert på søndagsmiddag. Men når vi er der, viser hun lite interesse for barnebarnet og gjør heller andre ting i huset enn å snakke med ungen, selv om hun ikke har sett h*n på flere uker. Er ikke det ganske dårlig gjort? Hvis jeg spør om noe som angår ungen, blir jeg vanligvis avspist med et usaklig svar som tilsier null interesse.

Jeg tror min mor har alvorlige personlighetsforstyrrelser, jeg skal ikke komme inn på alt det her nå. Men hun er ekstremt selvopptatt. Snakker om seg selv og sine "plager", alltid i en anklagende tone.

Jeg burde vel kanskje drite i hele kjerringa, og jeg holder jo en viss avstand. Men det er jo ikke bare å kutte ut sin egen familie heller. Noen ganger er moren min blid, og da er jo alt fint. Men jeg vet ikke hvor jeg har henne, for plutselig er hun helt rasshøl igjen! Hun kan være slik når hun har barnebarna på besøk også. Er jo ikke så koselig for dem med en slik mormor heller.

Er det andre her inne som opplever noe liknende med sine foreldre? Hvordan takler dere det? Jeg forsøker å tenke at det er hun det er noe galt med, men det sårer meg likevel. Hvordan kan noen være så uinteressert i barnebarna sine? Det eneste hun stiller opp med er middager og kanskje gir hun bort et par hjemmestrikkede sokker. Fint det, men det hadde vært mye bedre om hun interesserte seg for barnebarnas liv.... Sukk

.

Du kommer selv innpå i tråden din at din mor er syk. Det er grunner om gjør at du kan skrive det, så da har du forklaringen på hvorfor din mor er slik.

Du er voksen, og skriver at det er "dårlig gjort"- skulle egentlig drite i kjerringa.....Hvordan kan du snakke slik OM hun er syk?

Er vel bedre om du prøver å skaffe hjelp til henne, istedefor å sutre over henne.

[Gjest Gjest]

Du sier at du ikke vet hvor du har henne og at hun er selvopptatt, altså har ikke dere et veldig godt forhold? Jeg skjønner ikke hvordan man kan forvente at et menneske som ikke har god kontakt med barna sine skal ha god kontakt med barnebarna. Det er såklart trist, men det er jo ganske naturlig også.

[Gjest Gjest_lille_*]

Kjenner igjen problematikken fra mitt eget forhold til min mor. Hun har også 3 barnebarn som hun ikke bryr seg stort om. Det går veldig i perioder. Vi bor ikke i samme by som foreldrene mine men pga at jeg ønsker at mine barn skal få et forhold til min hjemplass reiser jeg ofte hjem. Min far har aldri besøkt meg her jeg nå bor (har bott her i 4 år) og min mor har vært hjemme hos meg ca 4 ganger. Pappa viser interesse for barnebarna når vi er der, men min mor er mer opptatt med å lese på internett, se på realityTV eller lese bøker. Leker aldri med barna og blir sur på de dersom de ikke vil sitte i fanget hennes. Hallo?? Hvorfor skulle de sitte pent i hennes fang når hun aldri har gjort noe for å bli kjent med dem? Sist jeg var hjemme sa jeg noe om at neste påske kanskje sønnen min kunne komme alene og bli noen dager på gården deres. Men nei da- det var ikke aktuelt for henne. Hun var ferdig med å passe barn!! Heldigvis har jeg stor svigerfamilie som gjerne stiller opp for barnebarna. Men det er sårt at min egen mor er så kald. Men som noen skrev over her- man kan ikke forvente noe interesse for barnebarn av noen som ikke viste interesse for sine egne barn... Husker jeg fikk sjokk første gang mamma holdt meg i handa, og da var jeg 12 år!!!

Mannen min sier jeg bare må glemme henne og heller ikke dra hjem så ofte til dem siden jeg blir så lei meg hver gang. Men det er ikke enkelt.

[Gjest Gjest]

Du kommer selv innpå i tråden din at din mor er syk. Det er grunner om gjør at du kan skrive det, så da har du forklaringen på hvorfor din mor er slik.

Du er voksen, og skriver at det er "dårlig gjort"- skulle egentlig drite i kjerringa.....Hvordan kan du snakke slik OM hun er syk?

Er vel bedre om du prøver å skaffe hjelp til henne, istedefor å sutre over henne.

Enig med dette innlegget. Mamman min er også syk, derfor bryr hun seg ikke noe om meg og mine barn. Isteden for å sure over det(som jeg nok har gjort i for mange år) har jeg akseptert at hun er syk, og trenger å behandles deretter. Hvis man lar sinnet gå over, så bruker det å hjelpe på mamma også. Alt i alt, så bunner hennes væremåte i fra barndommen hennes og mangel på kjærlighet.

[Gjest Gjest]

Mine foreldre har tilsammen 3 barnebarn. Jeg har ett barn, og min søster har to. Ikke veldig mange barnebarn å holde orden på med andre ord.

Jeg opplever at mine foreldre, særlig mamma, i bunn og grunn ikke er det spor interessert i barnebarnas liv.. Hennes interesse for barnebarna virker litt påtatt når det kommer til stykket. Når hun snakker med andre, er hun svært så ivrig etter å snakke om barnebarna, men viser sjelden interesse ellers.

Nå er det ikke snakk om forskjellsbehandling av barnebarna, for hun viser ikke spesiellt stor interesse for min søsters barn heller. Søsteren min bor mange mil unna, så det er vel litt naturlig at de ikke besøker de så ofte. Men jeg og barnet mitt bor bare noen km unna. Likevel kommer de aldri på besøk, ringer sjelden, er aldri barnevakt. Jeg spør svært sjelden om barnevakt, bare så det er sagt. Noen ganger blir vi invitert på søndagsmiddag. Men når vi er der, viser hun lite interesse for barnebarnet og gjør heller andre ting i huset enn å snakke med ungen, selv om hun ikke har sett h*n på flere uker. Er ikke det ganske dårlig gjort? Hvis jeg spør om noe som angår ungen, blir jeg vanligvis avspist med et usaklig svar som tilsier null interesse.

Jeg tror min mor har alvorlige personlighetsforstyrrelser, jeg skal ikke komme inn på alt det her nå. Men hun er ekstremt selvopptatt. Snakker om seg selv og sine "plager", alltid i en anklagende tone.

Jeg burde vel kanskje drite i hele kjerringa, og jeg holder jo en viss avstand. Men det er jo ikke bare å kutte ut sin egen familie heller. Noen ganger er moren min blid, og da er jo alt fint. Men jeg vet ikke hvor jeg har henne, for plutselig er hun helt rasshøl igjen! Hun kan være slik når hun har barnebarna på besøk også. Er jo ikke så koselig for dem med en slik mormor heller.

Er det andre her inne som opplever noe liknende med sine foreldre? Hvordan takler dere det? Jeg forsøker å tenke at det er hun det er noe galt med, men det sårer meg likevel. Hvordan kan noen være så uinteressert i barnebarna sine? Det eneste hun stiller opp med er middager og kanskje gir hun bort et par hjemmestrikkede sokker. Fint det, men det hadde vært mye bedre om hun interesserte seg for barnebarnas liv.... Sukk

.

Vi er forskjellige. Noen har hatt det strevsomt, og kan synes det er slitsomt med barn, selv om det er barnebarn.

Vi er oppvokst med historien om gamle bestemor med grått hår,som sitter i gyngestolen og strikker. Før i tiden hadde bestemor tid, de var ikke i arbeide. Det fantes ikke barnehager, og bestemor var hjemme og passet barna. Særlig om det ikke var i byene de bodde.

Hva er en bestemor i dag? I dag kan hun være fra 36 år og oppover.

Så snart en bestemor ikke stiller opp, så blir det sagt hun ikke er intresert.

Jeg selv er bestemor, skjønt barna kaller meg med navn.

Jeg fikk tidlig barn. Ble skilt ettr noen år. Slitsomme år, med null avlasting. Bodde ikke på hjemplassen. Det ble besøk i ferier, om jeg hadde råd å reise, eller jeg fikk besøk.

Jeg ble jobbet og slet. Etter noen år ble je gift. Vi har hus og hytte som skal holdes ved like. Pluss foreldres hus.Jeg har foreldre som trenger hjelp (mye)

Jeg har to barn som ikke er myndige. Vi jobber begge to. Vi har lengre arb.dager enn normalt. Også helgejobbing.

Fritid er snart et fremmedord. Jeger ikke så gammel,men av og til så føler jeg meg veldig gammel. Man merker man er slliten.

Så har vi barnebarn. Jo, jeg har hørt fra andre at samboer til sønn hr sagt: Ikke vits i å spørre de om å være brnevakt. De er ikke intresert, og bare selvopptatt. Sårende å høre.

Dette sier altså en ung dame som har et barn, ikke i jobb. Har liten jobberfaring i det hele. (det blir vel senere) Barnet i barnehage.

Vi er glad i barnebarna,men tid og krefter strekker ikke alltid til. Selvfølgelig er de på besøk, og vi besøker de,men det blir ikke så ofte som ønsket. Det er 1.5 t hver vei.

Nå mener hun at vi skal skaffe hjelp til foreldre, så vi får tid. Hun er ung enda, og tror ikke hun forstår hvor vanskelig det er.

Vi stiller opp og støtter om det trengs ellers,men det gjelder vist ikke.

Nå har hun foreldre som faktisk er pensjonister. Moren har aldri vert i jobb pga de har veldig god råd. Så hun er ike utslitt pga det. Heldigvis, så stiller de opp, har barna mye osv.

Det er slitsomt å ha barn,men tror ikke mange ser hvordan adre kan ha det.

Kjenner flere besteforeldre,som er gift på nytt, og har unge brn i nye ekteskapet. De sliter da like mye som barna.

Så har du de som fikk barn unge,og ble tidlig ferdig. Endelig kan de tenke på seg selv. Mange reiser mye, bosatt seg i syden på vinteren osv. De glemmer da ikke barnebarna.

[Gjest Gjest]

Jeg ville valgt å ikke tenke på om de er opptatt av barnet mitt. Jeg ønsker ikke at mitt barn skal føle seg til pest og plage; og det er noe barn senser lett.

[Gjest ts]

Vi er forskjellige. Noen har hatt det strevsomt, og kan synes det er slitsomt med barn, selv om det er barnebarn.

Vi er oppvokst med historien om gamle bestemor med grått hår,som sitter i gyngestolen og strikker. Før i tiden hadde bestemor tid, de var ikke i arbeide. Det fantes ikke barnehager, og bestemor var hjemme og passet barna. Særlig om det ikke var i byene de bodde.

Hva er en bestemor i dag? I dag kan hun være fra 36 år og oppover.

Så snart en bestemor ikke stiller opp, så blir det sagt hun ikke er intresert.

Jeg selv er bestemor, skjønt barna kaller meg med navn.

Jeg fikk tidlig barn. Ble skilt ettr noen år. Slitsomme år, med null avlasting. Bodde ikke på hjemplassen. Det ble besøk i ferier, om jeg hadde råd å reise, eller jeg fikk besøk.

Jeg ble jobbet og slet. Etter noen år ble je gift. Vi har hus og hytte som skal holdes ved like. Pluss foreldres hus.Jeg har foreldre som trenger hjelp (mye)

Jeg har to barn som ikke er myndige. Vi jobber begge to. Vi har lengre arb.dager enn normalt. Også helgejobbing.

Fritid er snart et fremmedord. Jeger ikke så gammel,men av og til så føler jeg meg veldig gammel. Man merker man er slliten.

Så har vi barnebarn. Jo, jeg har hørt fra andre at samboer til sønn hr sagt: Ikke vits i å spørre de om å være brnevakt. De er ikke intresert, og bare selvopptatt. Sårende å høre.

Dette sier altså en ung dame som har et barn, ikke i jobb. Har liten jobberfaring i det hele. (det blir vel senere) Barnet i barnehage.

Vi er glad i barnebarna,men tid og krefter strekker ikke alltid til. Selvfølgelig er de på besøk, og vi besøker de,men det blir ikke så ofte som ønsket. Det er 1.5 t hver vei.

Nå mener hun at vi skal skaffe hjelp til foreldre, så vi får tid. Hun er ung enda, og tror ikke hun forstår hvor vanskelig det er.

Vi stiller opp og støtter om det trengs ellers,men det gjelder vist ikke.

Nå har hun foreldre som faktisk er pensjonister. Moren har aldri vert i jobb pga de har veldig god råd. Så hun er ike utslitt pga det. Heldigvis, så stiller de opp, har barna mye osv.

Det er slitsomt å ha barn,men tror ikke mange ser hvordan adre kan ha det.

Kjenner flere besteforeldre,som er gift på nytt, og har unge brn i nye ekteskapet. De sliter da like mye som barna.

Så har du de som fikk barn unge,og ble tidlig ferdig. Endelig kan de tenke på seg selv. Mange reiser mye, bosatt seg i syden på vinteren osv. De glemmer da ikke barnebarna.

Jeg er enig med deg i mye av det du skriver. For jeg mener heller ikke at man skal bruke besteforeldre som barnevakt hele tiden. Jeg tar meg fullt og helt av mitt barn på egenhånd, og forventer overhodet ikke noen service fra mine foreldre. Men det jeg forsøkte å få frem, var at mine foreldre rett og slett ikke intresserer seg for hvordan vi har det, kommer aldri på besøk til oss, og viser ingen interesse for barnebarnet når vi er på besøk hos dem. Når vi besøker dem, kan aldri min mor sette seg ned for å snakke med oss. Da driver hun med sitt, f.eks gjør husarbeid mens vi er der, selv om det er 14 dager siden hun så barnebarnet sist.

Ja, det er slitsomt å ha barn, og det er jeg fullt klar over. Men det er da ikke slitsom å ta en telefon, høre hvordan det går av og til..? Det er ikke barnevakt jeg forventer, men ekte interesse.

Våre foreldre valgte i sin tid å få barn, da valgte de jo på sett og vis å få barnebarn også. De måtte jo regne med at de ville få barnebarn en gang i tiden. Likevel virker det som om det kom som en stor overraskelse. Som om barnebarn er en tragisk skjebne de uforskylt ble påført...

[Gjest ts]

Mannen min sier jeg bare må glemme henne og heller ikke dra hjem så ofte til dem siden jeg blir så lei meg hver gang. Men det er ikke enkelt.

Nettopp! Det er slik jeg føler det også.

[Gjest Gjest]

Jeg ser denne saken fra en litt annen side. Besteforeldrene til mine barn er fantastiske, men jeg har selv en slik bestemor som ikke bryr seg. Det var fryktelig sårt da jeg var liten. Fikk bare kjeft når vi var på besøk der (eller hun hos oss). Hun sa at hun egentlig ikke ville gi bursdagsgaver til oss, men at hun måtte siden hun var bestemor. Hun passet meg aldri. Aldri noen kos, eller gode bestemorfang.

Nå er jeg blitt voksen og har egne barn. Hun er gammel og ensom. Og utrolig nok så klager hun på at vi kommer så sjelden på besøk. "stakkers meg som sitter her alene. Jeg får jo ikke treffe oldebarna mine engang". Og hun mener det er feil at jeg besøker min farmor mer enn henne. Hun skjønner ikke hvorfor.

Som man sår skal man høste er det noe som heter. Og det stemmer virkelig. Jeg bryr meg ikke om bestemoren min. Hun har jo aldri brydd seg om meg eller vært intressert i å bli kjent med meg.

Farmoren min derimot som alltid har vært god mot meg, er jeg fantastisk glad i. Jeg besøker og hjelper henne masse.

Kanskje er jeg grusom, siden hun tross alt er bestemoren min... men slik får det heller være.

Poenget mitt er hvertfall at det å ikke bry seg om barnebarna til sist får konsekvenser for dem selv.