Stole på andre mennesker igjen?

[Gjest Ja hvem vet]

Hei,

Jeg har i de siste årene fått mer og mer problemer med å stole på folk. Grunnen til det er mange og gjentatte skuffelser og det har endt opp med at jeg nå veldig sjeldent klarer å stole på mennesker, ihvertfall i nye situasjoner/nye bekjentskaper. Jeg vet selv at det ikke er bra å stole så lite på andre da det gjør at jeg blir veldig isolert og alene. Men vet ikke hvordan jeg kan løse det.. Jeg har nok også blitt mer kravfull i hva jeg forventer eller ønsker av nye mennesker, jeg trekker meg nok fort tilbake hvis jeg opplever adferd som jeg ikke liker. Eks. mennesker som er overfladiske, baksnakker andre, har lite empati, selvopptatte og slike egenskaper gjør at jeg velger å holde meg unna. Men det kan vel ikke være alle som er sånn, hvor har det blitt av de "gode" menneskene? Med egenskaper som ærlighet, lojalitet, empati, omsorg, medmennskelighet osv.? Hvor ligger "feilen", den kan vel ikke bare ligge hos andre, kan ikke tro det, det må være noe med meg som også er "feil". Eller ...Har vanskelig for å forstå det selv..

Er jeg i feil miljøer, eller er jeg "gammel" i en ung kropp? Tenker da at jeg lettere kommer overens med eldre mennesker, vi har mer å snakke om og deler flere like verdier merker jeg.. Kan si at jeg ble fort voksen grunnet mye vanskeligheter i barndommen, kan det ha noe med det å gjøre? At jeg ikke føler at de på min alder er like modne? Jeg vet ikke..

Håper på noen tilbakemeldinger og tips om hva jeg kan gjøre eller hvordan jeg kan løse dette..

Takk.

[Myztical]

Kjenner meg igjen i det du skrev. Er selv 21 år. Jeg tenkte også at det kanskje var noe galt med meg, men så tenkte jeg meg om. Om folk er arrogante, illjoale, følelsesløse og whatever, og jeg er ærlig, lojal, omsorgsfull osv, kan jeg umulig være den slemme. De egenskapene er jo gode, så fortjener ikke dårlig behandling når jeg selv er snill. Skjønner meg ikke på folk som klager over andre, krever diverse egenskaper, men selv tillater seg å oppføre seg det motsatte. Jeg er også sånn som trekker meg unna folk som minner om folk jeg har dårlig erfaring med. Så du er ikke alene der.. Hvordan man løser det? Det er enklere sagt enn gjort. Man må rett og slett fortsette å ta sjanser og bli kjent med nye folk. Det er miljøet det er jo galt med. Vi leter etter nye bekjentskaper på feil sted eller så gir vi feil personer sjanser eller omvendt, feil personer gir oss sjanser. Det kan komme flere skuffelser, men husk folk er ulike. Kan ikke dra alle over en kam. Vi finnes, så da må det finnes andre også. Jeg synes også at det er lettere å prate med eldre folk, men det føles rart egentlig. Kroppen er ung, mens hjernen er "gammel". Man vil jo gjerne ha noen rundt sin egen alder også, så man kan få være litt ung og ikke minst føler seg "normal" for alderen. Man er bare ung en gang vet du. Kjedelige opplevelser blokker det "unge" som er innerst inne. Synes det er trist at man begrenser seg selv pga andre og at man ikke får vist den siden til andre (bare fordi den er kombinert med fornuft og folkeskikk, da er man plutselig voksen liksom). Er ikke sånn at man enten må være ung, dum og slem, eller voksen, fornuftig og snill. Er derimot et pluss å tenke smart og snilt fra starten av, så unngår man mange feil i livet og sparer tid. Eldre kan være unge ja, men det å være gammel og ung, og det å være ung og ung, er ikke det samme etter min mening. Vet ikke om noe av dette hjalp noe særlig men.. jeg prøvde

Endret 17. april 2009 av Myztical

[Gjest utlogget Fullmåne]

Jeg kjenner meg igjen og særlgi i forhold til menn... Og jeg har tenkt mye over det, og jeg er verken bitter eller hater menn for (har ikke telt) de fleste er ok og kjempegreie, men de jeg har hatt et intimt forhold til i lengre tid, har slått, de som ikke slo, ødla økonimien min (som jeg har brukt tid på å få på beina igjen).

Men jeg har ingen bitterhet. De fleste vennenene mine av begge kjønn, er døde. Jeg vanket i et rusmiljø i mange år. Derfor... Og jeg kjenner at jeg har svak tillit til fremmede, men jeg gir alle en sjanse... Jeg vet jo grunnen, at jeg er redd de skal dø fra meg...