Sjenert 4,5-åring

[Fibonacci]

Gutten min på snart 4,5 år er kjempeskjønn og god - han har alltid vært en rolig type, men en ordentlig solstråle, veldig blid og skøyeraktig.

Men han er veldig, veldig sjenert når vi treffer nye mennesker, og når det er mange mennesker tilstede. Han vil gjerne "gjemme seg" bak oss i sånne settinger og svarer ofte ikke på spørsmål fra folk han ikke kjenner. Når vi er på besøk hos folk han ikke kjenner så godt, er han sånn i begynnelsen, men tør opp etter et par timer og er da den vanlige aktive gutten vi foreldre kjenner. I barnehagen trives han best i mindre grupper, men har fått 2-3 gode kamerater som han leker mye med og han har det bra i barnehagen.

Språkmessig har han vært litt etter skjema, og er derfor med i en egen gruppe i barnehagen som drar på turer, forteller eventyr, spiller spill og fokuserer mye på språk.

Så var vi på 4-årskontroll i høst (da han fylte 4) men det var helt nytteløst. Han ble akutt sjenert og ville ikke svare på spørsmål fra helsesøster, men hvisket svarene til meg istedet Vi kom tilbake til ny kontroll i mars, og da gikk det bedre, men helsesøster ville ta kontakt med barnehagen og høre om de syntes han trengte oppfølging fra PP-tjenesten. Mest pga språk, men jeg tror mye av problemene med å få gjennomført ting på 4-årskontrollen skyldtes at gutten min ble sjenert og ikke ville være med på det hun satte ham til. Jeg vet han kan så mye bedre, hjemme skravler han hele tiden, og språket hans har blitt mye bedre det siste året. Han greier ikke si "r", og har litt rar uttale på noen ord, men er ikke det vanlig hos barn på 4 år? Jeg er ingen ekspert altså, så jeg bare lurer.

Sosialt sett er jeg litt bekymra for ham, da han er veldig sjenert og tilbaketrukken med nye mennesker/nye barn. Vi prøver å være sammen med andre barn, treffe folk med barn i helgene, oppmuntre ham og ta med ham og lillesøsteren ut på turer og aktiviteter. Men jeg føler heller ikke for å presse ham for mye når han ikke vil.

Hvordan kan jeg best hjelpe ham videre i oppveksten og på skolen, for å prøve å bli kvitt sjenansen og bli mer sosial etc. Jeg er engstelig for at han kan få problemer på skolen når han begynner der. Håper vennene fra barnehagen kommer til å følge ham på skolen, det tror jeg kan hjelpe på.

Takknemlig for gode råd og synspunkter.

[Gjest Gjest]

Har du spurt ham selv om han plages av dette eller om han har et ønske selv om å bli mindre sjenert? Hvis han vil være med på å bli tøffere så kan du jo spørre ham om hva som skal til for å tørre mer. Eventuelt kan dere inngå en avtale om at dersom han tør ett eller annet han ikke har turt før (f.eks. prate med helsesøster) så blir det en premie (f.eks. en kinotur). Men jeg tror det er viktig å sjekke ut om han er motivert selv uten å legge fokus på at det "plager" dere at han er sjenert.

Lykke til!

[Fibonacci]

Jeg vet ikke om det plager ham på det nåværende tidspunktet, men vil gjerne ta tak i det og evt. forebygge litt så han ikke får problemer seinere. Får ta en liten prat med ham om det, vi jobber stadig med å få ham til å tørre mere, bl.a. prøve at han drar i bursdagen til en kamerat uten at en av oss er tilstede. Det er han innstilt på nå, så jeg er litt spent.

[Gjest Gjest]

Jeg har vært trener i mange år for barn, og det er mange på den alderen som er supersjenerte. De pleier å vokse dette av seg, og etterhvert som de mestrer ting og opplever hyggelige, sosiale ting med andre enn foreldrene, vil sjenertheten gi seg. Støtt ham, oppmuntre ham, og ikke tving ham til å bli noen han ikke er.

[Fibonacci]

Det gikk ikke særlig bra i barnebursdag i dag. Han ville ha pappaen sin der hele tiden, selv om det bare var barn han leker med til daglig der. Han tødde opp på slutten da, når de skulle fiske etter godteposer. Og etterpå hadde vi en liten prat, så neste gang det er bursdag skal han prøve å gå alene...

Han vokser det sikkert av seg, jeg tror nok det, men det er fort gjort å bekymre seg.

[Gjest Gjest]

Jeg tror det er viktig å finne en balanse av forståelse sammen med "grensesetting". Mitt barn er også ganske sjenert av seg. Men jeg ønsker ikke å forsterke dette samtidig som barnet ikke skal bli skremt/traumatisert ved å få følelsen av å bli forlatt.

Vi lar barnet sitte på fanget noen minutter til å begynne med. Så må det sitte litt alene mens jeg går en tur på do eller henter noe i jakkelomma. Når jeg da kommer tilbake ber det ikke om å sitte på fanget igjen. Jeg har litt oppmerksomhet på barnet, litt på hva de andre barna gjør og litt på de andre voksne. Så etter et kvarters tid er barnet i full lek helt alene og jeg kan gå.

På denne måte blir barnets behov for trygghet oppfyllt samtidig som det lærer å bli selvstendig.

Det er også viktig å være sikker på det man gjør. Er man usikker så blir barnet også usikkert - og tør i alle fall ikke å være alene.

[Gjest Gjest]

jeg har vært slik som sønnen din. var ekstremt sjenert som liten. snakka ikke med folk som snakka til meg, og var generelt veldig hemmet i sosiale situasjoner. hjemme var jeg en helt annen person.

min sjenerthet kom fra det at jeg var usikker, og hadde veldig dårlig selvtillitt. tror dette kom av at jeg fikk sjelden ros og en del kritikk da jeg var liten. var også mangel på fysisk kjærlighet..

mitt tips til deg er å gi sønnen din masse klemmer og si at du er glad i han ofte. prøv å gi masse ros, og aldri kritikk (iallfall ikke når han er så liten). prøv også å spørre han om hans meninger om ting. dette gjør at han faktisk blir bevisst på hva han selv synes om ting, og at han opplever at det er greit å ha egne meninger.

ikke sikkert det funker på han, men usikkerhet og sjenerthet henger gjerne sammen.. lykke til

[cilja]

Når det kommer til språk, kan de fleste fireåringer snakke rent.

Jeg synes ikke det er en god ide å ha som mål at gutten din går alene i bursdag. Han er ennå bare fire år, og føler han at han trenger dere der, synes jeg ikke dere skal nekte ham det. Da blir han bare ennå mere usikker. Selv om kanskje alle de andre barna takler å være der uten en forelder med seg, er det vel ok at en av dere er der for sønnen deres.

Kanskje det går an å skape et par situasjoner hvor gutten din vanligvis blir sjenert og så ta tiden til hjelp for å vise ham at det er ufarlig. Ring en venninne av deg og gjør en avtale på forhånd?

Si til gutten din f.ek. "Nå skal vi på besøk til en dame som har kjempelyst til å hilse på deg". Masse lek, rolig nærming og masse tid, helt til han tør opp. Og når det hele er over og dere skal gå: "Se så fint det gikk! Du så på henne, og tok leken fra henne. Det klarte du kjempefint!"

Kanskje dette kan hjelpe gutten til til å bli bevisst på det han faktisk får til. Utover det, vil jeg ikke ha presset ham noe særlig.

[Gjest Gjest_Bygdedyret_*]

Jeg har vært trener i mange år for barn, og det er mange på den alderen som er supersjenerte. De pleier å vokse dette av seg, og etterhvert som de mestrer ting og opplever hyggelige, sosiale ting med andre enn foreldrene, vil sjenertheten gi seg. Støtt ham, oppmuntre ham, og ikke tving ham til å bli noen han ikke er.

Et annet tips er å snakke om ting som skal skje en stund i forveien. Hvis det er aktiviteter dere vet om og som skal skje om 14 dager (eks.) så prat om denne aktiviteten om hva som skal skje der og hva barnet kan gjøre og hvem barnet kan treffe osv. Det gjorde jeg med min sjenerte og det hjalp for da var han forberedt og hadde gått gradvis fra "Nei, har ikke lyst" til "Jeg har lyst til å gå". Har to barn som kaster seg over alt med liv og lyst og en som er sjenert og trenger tid på seg.

[Gjest Gjest_jerry_*]

jeg var selv et veldig sjenert barn. aner ikke hvorfor, broren min (eldre) var veldig utadvent. og vi har samme foreldre og ble vel oppdratt likt. barn er bare forskjellige. det gikk sakte men sikkert over i løpet av midten av barneskolen. jeg ble heldigvis ikke presset til å bli mindre sjenert, men fikk vokse det av meg. jeg tror det hadde vært helt grusomt for meg om foreldrene mine skulle begynt å vende dette av meg mot min vilje. -så det vil jeg ikke anbefale deg å gjøre. i så fall i så små trinn at det ikke merkes. jeg er sikker på at jeg var mye mer sjenert enn sønnen din er, jeg var ærlig talt helt ekstrem. men det var bare sånn jeg var. i dag er jeg en ganske utadvent person, så det har gått helt fint og jeg har vokst det av meg. når jeg tenker tilbake på de tidlige barndomsårnene, hadde jeg vært bekymert for meg hvis jeg var min datter. jeg turte for eksempel ikke å gå i bursdager alene før ca 2 klasse, og jeg turte heller ikke å være med en av mine bestevenninner inn i huset hennes før det hadde gått lang tid. vet ikke hvor lenge, men jeg tror det er snakk om over ett år. i mitt tilfelle handlet det ikke om dårlig selvtillit, jeg syntes til og med at jeg var kjempesøt! hehe! jeg hadde venner, og rundt de var jeg pratsom, dog ingen leder! i store forsamlinger var jeg alltid veldig stille, men hjemme var jeg en hyper liten unge som alle andre. jeg tror det handlet om at jeg trengte (mye) mer tid enn andre barn på å bli varm i trøya og på å føle meg trygg. og det er jo positivt (til en viss grad) å ikke stole for raskt på mennesker, både for de tidlige årene og de senere!

det jeg mener å si er at dette nok er ganske normalt, alle har sin personlighet!

[Fibonacci]

Takk for mange gode svar. Han får masse kos og kjærlighet hjemme, og jeg roser ham mye og prøver å backe ham opp, skryte av alt det han er flink til. Han har en lillesøster (de er veldig tette i alder og får samme behandling og oppdragelse) som er helt motsatt i personlighet. Hun er veldig sosial og utadvendt, og "drar" ham av og til med når det gjelder å bli kjent med nye barn.

Jeg ser at det blir dumt å starte med å få ham til å dra i bursdag alene, det blir jo mye folk og mye ståk, men vi tenkte vi skulle se om han etter hvert vil være hjemme hos en kamerat uten at vi er der. Hvis han ikke vil det, så er det også greit.

Jeg var også sjenert som barn, så jeg forstår ham veldig godt.