Han ville jeg skulle flytte ut litt

[Gjest TS]

Jeg har en fantastisk samboer som virkelig betyr mye for meg og som jeg elsker svært høyt.

Vi har hatt et helt fantastisk år sammen, men siste månedene nå, så har ting vært litt vanskelig. Jeg føler jeg har fått svært lite respons av han, han gir lite av seg selv til meg. Sier sjelden noe hyggelig lenger, tar nesten ikke på meg, prater mindre med meg enn før..

Han sa for ca 1 uke siden at han ville jeg skulle flytte ut noen uker, så han fikk tid til seg selv, til det han har lyst til å gjøre.. Få savnet meg litt.

Vi er nok vandt til forskjellige ting fra forhold før, jeg er vant til å være endel sammen samboeren min, finne på ting sammen og fra hverandre. Han er vandt til å være litt mindre sammen sin kjære.. Vi har nok gått litt mye oppå hverandre vil jeg tro.

Vi ble enige om å ha kontakt og møtes innimellom selv om jeg måtte flytte ut litt.

Jeg syns det var svært tungt å flytte ut, men fungerer ikke så veldig bra rett og slett... Jeg sover dårlig om natten, sover nesten ikke. Jeg klarer så vidt å være på jobben, det vrir seg inni meg, har en vond indre uro og jeg gråter mye..

Jeg bor nå hjemme hos foreldrene mine, der har jeg ikke bodd på nesten 10 år, og det er jo noget uvant og ubehagelig. Men det å sitte å "vente" på at han skal be meg flytte inn igjen fordi han savner meg, er vel det som er vondt..

Han er ute nesten hele tiden, han fester, mye sammen venner/venninner og lever livet, har det knall rett og slett.. Jeg hører så og si ikke noe fra han. Jeg må alltid sende melding først eller ringe. Jeg har tatt meg selv i nakkeskinnet for å ikke mase på han, og har vel bare sendt 2 meldinger og pratet kort på telefon 1 gang siden jeg flyttet ut. Det er alltid jeg som tar kontakt først...

Hvordan få han til å savne meg? Jeg vil virkelig ikke dette her, jeg vil ikke bo fra han, men jeg skjønner nå at vi må være flinkere til å finne på ting uten hverandre, og det er jeg innstillt på å gjøre når/hvis jeg flytter inn igjen...

Jeg sitter ikke hjemme og sturer, men er mye ute og finner på ting.. Prøver å få tiden til å gå, men jeg har det vondt inne i meg. Føler ikke at jeg kan prate med hvem som helst av venninner om dette her heller, for de fleste sier bare at jeg skal komme meg videre og dumpe han for godt, ikke finne meg i noe dritt.. Men jeg vil virkelig ikke miste han, ikke han.... Har hatt flere langvarige forhold og samboerskap før, og ingen er i det hele tatt i nærheten så bra som min kjære er..

Men hvordan takle dette? Hvordan få han til å savne meg?

[Gjest j22]

Hei!

Jeg syntes synd på deg som måtte flytte ut! Ble veldig nysgjerrig på hvorfor den løsningen?

Når jeg leser det du skrev så tenkte jeg med en gang at jeg ville latt vær å ringe eller sende ham melding, og eventuelt at du bare skal belage deg på å leve alene uten ham. Høres litt slemt ut å skrive det, men jeg ville følt at jeg var mindre verdt om en samboer hadde sagt til meg at han ville jeg skulle flytte ut litt, for deretter å leve livets glade dager på ute på byen med vennene sine. Det kunne han vel ha gjort om du bodde sammen med ham også?

Hvor gamle er dere?

Er noe med at man innser ikke hva man hadde før man mistet det, kan jo være slik med ham også, om du bare går videre med en gang... At han må jobbe litt for å få deg tilbake hvis han virkelig bryr seg like mye om deg, som det du gjør om ham. Og hvis det ikke skjer, så vet du at det ikke var det som var den store kjærligheten.

Håper det ordner seg for deg.

*klem*

[Gjest TS]

Han mente at jeg var der alltid, han fikk aldri kjedet seg alene eller vært alene hjemme... Han trengte tid til seg selv og sitt litt. Prøvd å si at det kan han likevel gjøre selv om vi bor sammen, men han sier bare "har vi ikke diskutert dette ferdig nå?" Jeg vil ikke være den personen som gnåler og stresser han om det samme hele tiden... Da vil han jo aldri savne meg

Jeg er 27 og han er 28.

jeg klarer ikke å leve livets glade dager når situasjonen er som den er nå... Tror faktisk jeg aldri har sliti så mye som jeg faktisk gjør nå. Kjenner meg ikke igjen selv egentlig.. Jeg syns dette er stygt av han, og ville aldri gjort dette mot han. Men vi er vel forskjellige der...

[thumbalina]

Virker på meg som han ikke er klar for å være samboer med noen... ikke bare med deg.. men med noen i det hele tatt... dersom han føler det for intenst og trenger frihet... dersom en skal ha det greit i et samboerskap så må en rett og slett trives i hverandres selskap....

jeg er sammen med en mann som har helt ulike sosiale behov enn meg, han elsker å være ute med venner og på fester, mens jeg trives mer sammen med han og familieaktiviter.. men vi aksepterer hverandres forskjeller og trives med det.. dersom dere ikke kan det så ser jeg ikke helt fremtiden her dessverre..

For meg virker han umoden og lite klar for et seriøst samboerforhold...

Var jeg deg ville jeg funnet meg en egen leilighet og gått videre med livet.. Du vil nok også føle deg bedre dersom du tar et endelig standpunkt, og ikke sitter å venter på han for en avgjørelse...

[Gjest friskie]

opplevde det samme som deg for noen år siden. Jeg sier bare: kom deg vekk. Dette er første steget på frigjøring, deretter kommer utroskap, og til slutt brudd og et helvete med følelser.

Neida, alle er ikke like. Jeg anbefaler deg å prøve å skape deg en ålreit tilværelse der du befinner deg nå. Kom deg ut med venner og ha det gøy. Det er ikke sikkert det blir så poppis for han..

[Gjest j22]

Virker på meg som han ikke er klar for å være samboer med noen... ikke bare med deg.. men med noen i det hele tatt... dersom han føler det for intenst og trenger frihet... dersom en skal ha det greit i et samboerskap så må en rett og slett trives i hverandres selskap....

Jeg sier meg enig i denne.

Har også et samboerskap bak meg. Han som ville at det skulle bli slutt pga noe av det samme som deg.

Etterhvert som jeg kom meg ut og var med mine venner, skapte min egen hverdag uten ham så innså jeg hvor bra jeg hadde det alene. Og ja, han banket på døren ved ett par andlendninger med "savnet" sitt, men det var for seint for min del.

Jeg er av den oppfatning pr i dag at når man velger å flytte sammen så vil man se partneren sin hver dag, man vil leve med h*n og ser for seg dette for resten av livet.

Det er ikke veldig lett for deg nå, forstår det ikke er lett å vite hva du skal gjøre i en slik situasjon. Men synes du han er verdt dette? Alle dine tanker, bekymringer og søvnløse netter?

Vil det være lettere å gå videre?

Husk at det ikke er du som heldig som får være sammen med ham, men han som er heldig om du gir han en ny sjanse til å være sammen med deg.

[Gjest Gjest_Anna_*]

Høres ut som du har blitt dumpet av en som ikke er mann nok til å si det rett ut.

Man behandler ikke noen man elsker på den måten han behandler deg.

[Gjest Gjest]

Så lenge du finner deg i denne oppførselen hans og bare står klar for ta i mot han igjen, så tror jeg ikke han vil ha deg tilbake. Hvem vil han noen som godtar en sånn behandling?

[Gjest fjomp]

Om det er han som er usikker så kan vel han være den som flytter ut for en periode?

[Gjest lisemoraa]

Hei...

Huff... Opplevde akkurat det samme som deg i desember som var. Etter 8 år som samboere fikk jeg plutselig beskjed om at han trengte en tenkepause. Jeg dro hjem til foreldrene min sånn som deg i et par uker.... etter disse ukene hadde han tenkt sa han - og jeg flyttet tilbake igjen... så kom en ny bombe igjen, og han var ikke sikker på følelsene sine... en ny pause.. og så etter et par uker igjen gjorde han det slutt!

Et smertehelvete for meg som måtte gå på "vent" i 1 og en halv mnd!! Ble nesten lettere når jeg fikk et svar om at det var ikke mere og jeg kunne gå videre..... selv om det var hardt i noen mnd etterpå!!!! Når jeg tenker tilbake føler jeg meg dum som godtok alt fra han! Det får være måte på hva man skal utsette seg selv for!

Jeg sier det bare...... la han krype tilbake, og ikke ta han tilbake før du vet at han mener det med hele hjertet, hundre prosent!! Håper det ordner seg for deg

[Gjest Gjest]

Vet du hva. Når noen vil ha "pause" så betyr det frihet til å gjøre hva de vil. Man må velge ENTEN ELLER. Kan ikke finne en mellomting og tro alt går bra. Kom deg vekk!!