Livets overraskelser

[Gjest Gjest_meg_*]

Helt siden barneskolen hadde jeg sett for meg at jeg skulle begynne på et bestemt studium. Noe jeg også gjorde, men hoppet av etter et år da det viste seg å være feil, og begynte på noe ganske annet som jeg ikke hadde sett for meg tidligere i det hele tatt. Men det er supert! Dette var et snupunkt i livet på mange måter!

Eller har jeg vært syk i noen år med en sykdom jeg aldri ville sett for meg at jeg ville fått. Men frisk nå da.

Mye av livets overraskelser går på hvordan jeg har forandret meg som menneske, og at jeg har fått et ganske annet bilde av meg selv etterhvert. Som tenåring hadde jeg liten selvtillit, men etterhvert har jeg skiftet miljø og virkelig blomstret, får masse positive tilbakemeldinger fra ulike folk som varmer masse og bare forsterker den positive selvfølelsen:)

Den største overraskelsen i livet mitt er at jeg har gått fra å føle meg som passiv og en ting bare skjer med, til å føle at jeg har kontroll over mitt eget liv, jeg føler meg 100% tilstede i livet mitt.

[Gjest Gjest]

Av og til tar livet overraskende retninger, både positive og negative. Hva skjedde med deg?

Ingenting stort eller nyskapende.

Som barn var jeg alltid en ener- eller det var det foreldre, lærere og dirigenter fikk meg til å tro. Som voksen ser jeg at det var utrolig høye forventninger. Jeg fikk til og med beskjed om at jobben min var å bli statsminister- og jeg var 14!

Etter det har alt naturligvis gått nedover. Ikke noe dramatisk, men du ser jo etterhvert at du ikke er noe unikum. Foreldrene mine skilte seg i en særdeles stygg konflikt, der jeg fikk beskjed om at det var min feil at mamma ville begå selvmord. Mye krangel mellom far og mor, jeg så ikke moren min i det hele tatt i flere år (takk og pris!) Jeg fikk barn med en fyr som forlot meg da jeg var 20, ble sammen med en gift mann like etter, har et halvt tonn studiepoeng fra UiO og egen leilighet og alt er bra. Har et godt forhold til både mamma og pappa. Men selvfølelsen forsvant et sted på veien.

Nå er jeg 30 og jeg vet ikke. Jeg har en jobb og tjener bra, og jeg tar meg av barna alene, og det går fint. Skal jeg være veldig innbilsk, så er det noen lyster og talenter jeg ikke får utløp for... men sånn er nå verden. Har ikke tid, har ikke ork. Og jeg- og alle, bortsett fra de mest ekstreme tilfellene- har mye å være glad for også.

Dette var ingen spesifikk og avgrenset opplevelse av et vendepunkt, beklager. Men småting kan bli store når de samles over tid.

[Gjest Gjest over]

Poenget er at jeg venter fremdeles på et vendepunkt

Gjerne et stort og lykkelig et! Men ellers er et liv uten overraskelser greit det også.

[Gjest Trist og lei]

Jeg trodde at bare jeg ble ferdig med videregående skulle jeg få meg kjæreste, bli gift, få barn og hus. Har kun hatt korte forhold, og innser nå at det sannsynligvis ikke blir noe av det jeg drømte om i mage år. Gledet meg til en stor familie og en mann som faktisk var glad i meg. Men nå holder jeg på innstille meg på at jeg må leve etter realitetene og ikke etter det jeg håpet skulle komme. Er 31, har ikke hatt kjæreste på 6 år. Trist, og ganske sårt...

[Gjest Gjest]

Fikk aldri jobb etter å ha studert, har aldri hatt kjæreste og er over 30 år. Så lite var den lange utdanningen verdt...

[Riskrem]

Et vendepunkt for meg var da eksen dumpet meg etter et ca. 5 år langt forhold. Det tok meg nesten et år å komme over det, etter lang tid med dyp depresjon og alt det som medfølger. På en måte er det det beste som har skjedd meg, fordi uten den opplevelsen ville jeg ikke vært så ydmyk og omsorgsfull for andre mennesker som jeg er i dag, og jeg ville sikkert ikke ha gjennomgått den helomvendingen av personligheten min som jeg har opplevd. Hadde det ikke vært for alt dette hadde jeg ikke truffet min nåværende kjæreste som virkelig er fantastisk på alle mulige måter :rødme:

[Gjest Wacmoc]

Trodde aldri jeg skulle få drømmetypen.

Men det gjorde jeg, og jeg elsker han høyere enn noen sinne

Var også et stort vendepunkt da for 4 år siden, ble mamma lesbisk etter 20års ekteskap med pappa. Mest negativt da hu blei gæren og hun har idag kontakt med 1 av 3 unger.

[Gjest Gjest]

Begynte på en videregående skole hvor jeg gikk fra å være sosial med mange venner på ungdomsskolen, til ensom mobbeoffer. Er flere år siden jeg sluttet på videregående nå, men tør fortsatt ikke ta kontakt med folk etter de tre forferdelige årene på vgs.

[Gjest Gjest]

Jeg trodde da jeg gikk på videregående at jeg kom til å ende med hvit labfrakk som forsker innen realfag, men hoppet av realfagsstudiene etter ganske kort tid og gjennomgikk de neste årene en personlighetsutviking jeg antagelig hadde veldig godt av. Tok også utdanning innen noe helt annet og jobbet innen det noen år, og begynte vel å la humla suse på noen måter. Den neste skjellsettende erfaringen var nok da det i løpet av ganske kort tid skjedde mange dramatiske ting; flere tilfeller av alvorlig sykdom rundt oss og noen uventede dødsfall. Da ble det på tide å se nærmere på mer grunnleggende verdier i livet mitt, og utvikle disse. Det ender nok også med at jeg begynner å lete etter den der labfrakken igjen Nå er jeg sikrere på hva jeg vil med den.

[Gjest Milla Mina, 37]

På videregående trodde jeg at jeg skulel studere juss. Men jeg har alltid latt meg inspirere/uinspirere av den læreren jeg hadde i det aktuelle faget...så fysikk og matte ble pytonfag og andre fag ble bra, pga den personlige faktiren hos læreren..Jeg fikk kjempegode karakterer i 2. gymnas, og i 3. året (det avgjørende) fikk jeg bare gjennomsnittlige...så jeg kom ikke inn på juss.

Jeg tok Ex.phil. og flyttet til utlandet, studerte ved universitet og dro til UiO senere for å fullføre hovedfagsoppgave etter 6 års studier. Jeg angret litt da på at jeg ikke helelr hadde valgt økonomi og BI, men valgte å fullføre det jeg holdt på med framfor å vingle. Jeg ble 28 år da jeg var ferdig med studiene, og hadde da hatt et friår med utagerende festing i utlandet. Veldig nyttig, angrer ikke på det faktisk..;-)

Jeg hadde kjærester på og av hele tiden, men det var så kortvarig. Masse dates og mye ut på byen og sosiale happenings. Mange kule vorspiel, nachspiel og andre hendelser. Til og med samboer i et par år fikk jeg med meg.

Nå er jeg 37, jobber i privat bransje og har dessverre ingen mann eller barn. Mine to store mål for veien videre er å jobbe i utlandet, og å få mann og barn!

Men ser at det ikke er så lett...menn er gjerne etablert selv i den alderen...så vet ikke hvordan det skal gå.