Livets overraskelser

[Gjest *Mim*]

Av og til tar livet overraskende retninger, både positive og negative. Hva skjedde med deg?

[Stillest vann]

Av og til tar livet overraskende retninger, både positive og negative. Hva skjedde med deg?

Sommerfugleffekten - en relativt uskyldig hendelse i barndommen førte til at nye veier åpnet seg i tenårene, som førte til at jeg studerte et helt annet sted enn jeg hadde tenkt, som førte til at jeg traff helt andre mennesker enn jeg ellers hadde møtt, som førte til at jeg begynte å jobbe med noe helt annet enn jeg ellers hadde jobbet med, osv osv...

Det spesielle er at jeg kan føre "alt" tilbake til denne hendelsen. Det finnes sikkert tusenvis av tilsvarende hendelser som har ført meg dit jeg er i dag, men de la jeg ikke merke til underveis.

[Gjest en heldig liten gris]

Under lunsjpausen i en gørr kjedelig jobb leste jeg avisen og en tilfeldig annonse ga meg en aha-opplevelse om hva jeg skulle studere. Hadde aldri hørt om utdannelsen og yrket. Det ble fantastiske år.

Et tilfeldig møte med et menneske fikk meg til å begi meg ut på en lengre reise ut i den store verden. Dette mennesket er i dag en av mine aller nærmeste venner.

En slem ekskjæreste førte til at jeg traff min kjære ektemann.

[Tweak]

Hm, det er mye negativt som har hendt meg, men nå skal jeg prøve å nevne noe positivt i allefall...

Jeg skulle i bursdagen til en venninne. Mamma var innlagt på sykehus (det gikk bra!) så jeg måtte spørre pappa om hvor lenge jeg fikk være ute (var 16...). Jeg tok en spansk en og sa at jeg ble ute til ca kl 24 i stedet for å spørre hvor lenge jeg fikk være ute. Det var den kvelden jeg møtte han som nå er min forlovede :rødme:

Jeg var stille og sjenert gjennom oppveksten, men etter at jeg ble sammen med forloveden min så fikk jeg en boost i selvtilliten min, åpnet meg opp og ble mer modig. Jeg hadde ingen kvaler med å velge en utdanning som betydde at jeg måtte reise langt bort og starte opp for meg selv i en ny by. Det er så mange ting jeg kan spore tilbake til akkurat den kvelden jeg traff forloveden min.

Jeg vet jo ikke hva som kunne ha skjedd dersom jeg eller noen andre hadde gjort andre valg. Men jeg ville ikke at noe skulle ha skjedd annerledes i livet mitt om jeg kunne ha fått valget. Jeg liker den personen jeg har blitt i dag og jeg er den jeg er på grunn av alt som har hendt meg i hele mitt liv.

[Anglofil]

Den største overraskelsen som har skjedd meg, må vel være at min kjære dukket opp i livet mitt, helt uten at jeg trodde det noen gang kom til å skje. Det som skjedde var svært overraskende, og jeg er veldig glad for at han bestemte seg for å sende meg den rosen som ble innledningen til et nært og trygt forhold.

Mvh Yvonne

[Gjest Grafica]

Jeg gikk på en smell når jeg begynte på videre utdanning etter VGS. Jeg hadde hatt den planen siden jeg var 12, og det føltes ut som om livet mitt falt fra hverandre. Den karrieren var plutselig helt uaktuell for meg. Det tvang meg til å forandre hele planen min, og alt jeg hadde sett for meg i livet måtte revurderes.

Den dag idag er jeg kjempelykkelig for at det gikk slik, for jeg trives mye bedre med det jeg driver med idag, og er også mye flinkere til det.

[Gjest Emera]

Jeg var lykkelig som singel i flere år. Et tilfeldig lite besøk på en nettdatingside, som absolutt ikke skulle ende i profil der for min del, gjorde "plutselig" det likevel. Godt utfylt og med bilde og allting. Jeg satt vel egentlig igjen og lurte på hva i all verden jeg hadde gjort. Men skitt au, jeg trengte vel ikke bruke profilen til noe...

Etter noen dager, og med smekkfull innboks (må jeg medgi ), så ble jeg jo sittende der og sende høflige svar, litt sånn frem og tilbake. Det dukket opp et brev fra en mann som var utenfor alderskriteriet, og dessuten bodde ganske langt unna meg. Nja, høflig svar sendt, men det kom nok ikke til å bli noe der, tenkte jeg. Best å holde seg til de nære omgivelser.

Vel. Det falt jo fra en del etter som tiden gikk, men til min storøyde forbauselse hang denne ti-år-eldre-og-langt-vekke-fyren stadig med. Og han gjorde noe med meg, liksom... Jah, så var det bare å innse at her hadde man møtt sin sjelevenn, intet mindre.

Livets overraskelse: En vidunderlig kjæreste jeg synes jeg har kjent "alltid." :rødme:

[Gjest dalieo]

Kooselig tråd

[Gjest Gjest]

Har virkelig ikke folk opplevd noe større i livet enn å møte en kjæreste eller å ta seg en utdannelse??

Hvor er dere som virkelig har opplevd noe her i livet? :søvn:

[Gjest Gjest]

Har virkelig ikke folk opplevd noe større i livet enn å møte en kjæreste eller å ta seg en utdannelse??

Hvor er dere som virkelig har opplevd noe her i livet? :søvn:

Det finnes vel ikke noe særlig større enn å finne den store kjærligheten? Å få barn kanskje, men det skjer sjelden på en sånn måte som ts etterlyser historier om.

Ingen rikdom, ingen reiser, ingen opplevelser kan måle seg med gleden over å dele livet med dem man elsker.

[Gjest Stjernedryss]

Jeg har dessverre ikke opplevd noen store eller positive overraskelser. De positive tingene som har skjedd har jeg jobbet hardt og lenge for.

[Pjukset]

Jeg ble alvorlig syk over natten. Vel, det hadde sikkert bygd seg opp over tid, men det smalt hardt og fort, og jeg gikk fra å være "på topp" med ny bra jobb, kjæreste og et veldig aktivt livt, til å knapt klare stå oppreist. Fallet var langt og hardt.

Etter lang tid klarte jeg (med mye hjelp) å akseptere situasjonen, og dette ble også mitt store vendepunkt i livet. Selv om det var en fysisk årsak til sykdommen, så forstod jeg etterhvert at kropp og sinn henger sammen, og kanskje var det en grunn til at jeg ble så syk. Jeg tok ihvertfall tak i meg selv og begynte å "feie for døra" mi, begynte å ta oppgjør med en tung fortid, destruktive tanker, ja rett og slett ordne opp i meg sjøl. Hvem er jeg? Hva vil jeg? Er jeg den jeg vil være? Lever jeg livet jeg vil leve? Jeg oppdaget at jeg ante ikke hvem jeg var, og jeg hadde ihvertfall ikke levd det livet jeg ville leve. Det ble ganske støvete å feie for den døra, men når støvet hadde lagt seg begynte jeg å se ting veldig klart. DET er en fantastisk deilig følelse!

Det høres kanskje rart ut, men å bli så syk har vært bra for meg på flere måter. Jeg trengte det for å få opp øya, slutte å tenke negative tanker om meg selv, være ubevisst destruktiv, være snill med meg selv og ikke minst glad i meg selv. Jeg trengte tydeligvis en pause fra livet, og jeg tror dette var kroppens måte å si fra på.

Jeg har i denne tida fått opp øynene for tankenes kraft. Jeg hadde en lang periode hvor jeg ikke en gang hadde overskudd til å tygge mat, og det ble veldig mye "stakkars meg så syk jeg er, huff så vondt det gjør i kroppen, jeg klarer ikke, jeg klarer ikke.." Konstant økonomiske bekymringer, bekymringer for alt, dårlig samvittighet, generellt bare negative tanker...Tviler på at dette hjalp så veldig på formen

Så tok jeg et valg, ikke noe mer negativ tenking! Javel så skriker kroppen, og javel så er noen dager nådeløse. Men da lar jeg være å prate om det, og jeg distanserer meg så godt jeg kan ved å tenke på noe fint. Jeg merker sakte men sikkert at formen er mye bedre enn for 6 mnd siden, og legene kan bare stappe "du må belage deg på å være nede for telling i flere år, og vi kan ikke hjelpe deg" oppi ratata. Fra å ikke klare å tygge mat for 6 mnd siden, så klarer jeg i dag å gå 1 times turer nesten hver dag (noen ganger til og med lenger), og bedre skal det bli!

Jeg har oppdaget så mange bra sider med meg selv, jeg føler meg nesten litt født på ny. Jeg er en fighter med vanvittig mye livslyst, og jeg kjemper for å komme meg opp og ut i livet igjen - fullstendig fullkommen og frisk, og jeg skal leve et kompromissløst liv heretter. Jeg føler for første gang begeistring i hjertet mitt, begeistring over hvem jeg er, alle jeg har i livet mitt, alt jeg kan være takknemmlig for, og ikke minst alt jeg skal gjøre!

Dette var vel min store overraskelse. En slem overraskelse, men jeg vet alt ordner seg

[Gjest Gjest]

Jeg opplevde å få ett barn med spesielle behov-ble mobbet av ansatte i barnehagen til datteren min, de la skylden på meg og ble forfulgt å åresvis, ingen forstod noe. Er gransket av de som granskes kan.

Vært helt vanvittig tøft, har stått i de villeste stormer og kjempet for henne med tårer av smerte. Hun eier sin egen hemmelighet/autisme spekter men er samtidig så velfungerende at folk kan tro hun bare er "uoppdragen".

[Makin' it big]

Jeg falt for en mann som jeg egentlig ikke la merke til overhodet. Han var bare en venn, men ble plutselig mye mer.

Jeg fant drømmehuset i en avis helt ut av det blå, uten at vi planla å kjøpe hus, og en uke etter hadde vi kjøpt det, og en uke senere igjen hadde vi solgt leiligheten vi bodde i.

Jeg fikk endelig en stor nok knekk til at jeg innså at jeg trengte hjelp, og fikk vite at jeg hadde mye større problemer enn jeg trodde. Jeg gjorde for første gang i mitt liv et valg som var til det beste for meg selv og min psykiske helse, og mistet hele familien min (men enda så angrer jeg ikke).

[Pjukset]

Jeg gjorde for første gang i mitt liv et valg som var til det beste for meg selv og min psykiske helse, og mistet hele familien min (men enda så angrer jeg ikke).

[Gjest Papirkurven]

Jeg var forlovet, planla bryllup og studerte til det jeg alltid hadde trodd jeg skulle bli. Fikk først skikkelig studiesjokk og ombestemte meg ang. studiet og følte at jeg mista en del av meg selv da jeg måtte gi opp, og så sa forloveden at han ikke elsket meg mer, så jeg måtte flytte hjem til mamma.

Etter det har jeg vokst og lært så mye om meg selv. Det har vært hardt, men nå studerer jeg noe jeg har virkelig lidenskap for.

Og så dro jeg på en LAIV jeg var ganske skeptisk til, og der traff jeg en litt eldre, nyskilt mann, som nå er min kjæreste som jeg ikke kunne vært foruten

[Gjest Gjest_nelly_*]

-Det at det skjer et vendepunkt i livet, behøver ikke nødvendigvis bestå i å bestige det høyeste fjellet eller dra på jordomseiling.

Jeg ser det mer som en indre oppvåkning der man blir veldig bevisst på hva som er viktig i livet eller ei. Og det kan komme overraskelser i mange former og utgaver, og ikke alle like positive ved første øyekast.

Jeg fikk også en diagnose for noen år siden. Min lille verden falt sammen og jeg fikk destruktive tanker og så svært lite lyspunkt. Bortsett fra mine to barn, sjølsagt, som jeg ville og vil gå gjennom ild og vann for.

Poenget er at når jeg kom til meg selv, og fikk kontroll på sykdommen, så snudde livet mitt. Ikke at alt vips ble så flott og positivt, men jeg kom inn på en annen sti enn jeg ellers ville gått.

Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere, sies det. Og jeg er ganske enig, selv om det er en forslitt frase etterhvert, i likhet med Carpe Diem.

Men det er en tilbakevendende sannhet i dette, at man må kanskje oppleve et sjokk, en påminnelse, en lærepenge, en oppvåkning av noe slag - for virkelig å sette pris på livet og de små tingene som betyr mest.

Min diagnose har ført med seg mange tårer, operasjoner og fortvilelse, men tross alt, så har den også ført med seg nye og positive tanker. Jeg er blitt mye flinkere til å sette pris på det som virkelig betyr noe. Jeg lar bagateller fare og jeg irriterer meg ikke over ting som jeg allikevel ikke kan endre på.

Tør ikke tenke på hvordan livet mitt ville vært hvis jeg hadde fortsatt i samme "rotteracet". Så jeg takker de høyere makter for at jeg fikk lov å stoppe opp, snu livet mitt trillrundt og komme ned med beina på jorda.

[Pjukset]

-Det at det skjer et vendepunkt i livet, behøver ikke nødvendigvis bestå i å bestige det høyeste fjellet eller dra på jordomseiling.

Jeg ser det mer som en indre oppvåkning der man blir veldig bevisst på hva som er viktig i livet eller ei. Og det kan komme overraskelser i mange former og utgaver, og ikke alle like positive ved første øyekast.

Jeg fikk også en diagnose for noen år siden. Min lille verden falt sammen og jeg fikk destruktive tanker og så svært lite lyspunkt. Bortsett fra mine to barn, sjølsagt, som jeg ville og vil gå gjennom ild og vann for.

Poenget er at når jeg kom til meg selv, og fikk kontroll på sykdommen, så snudde livet mitt. Ikke at alt vips ble så flott og positivt, men jeg kom inn på en annen sti enn jeg ellers ville gått.

Det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere, sies det. Og jeg er ganske enig, selv om det er en forslitt frase etterhvert, i likhet med Carpe Diem.

Men det er en tilbakevendende sannhet i dette, at man må kanskje oppleve et sjokk, en påminnelse, en lærepenge, en oppvåkning av noe slag - for virkelig å sette pris på livet og de små tingene som betyr mest.

Min diagnose har ført med seg mange tårer, operasjoner og fortvilelse, men tross alt, så har den også ført med seg nye og positive tanker. Jeg er blitt mye flinkere til å sette pris på det som virkelig betyr noe. Jeg lar bagateller fare og jeg irriterer meg ikke over ting som jeg allikevel ikke kan endre på.

Tør ikke tenke på hvordan livet mitt ville vært hvis jeg hadde fortsatt i samme "rotteracet". Så jeg takker de høyere makter for at jeg fikk lov å stoppe opp, snu livet mitt trillrundt og komme ned med beina på jorda.

Veldig godt innlegg, Nelly. Du fanger opp mine egne følelser og opplevelser veldig godt her.

[Atea]

Av og til tar livet overraskende retninger, både positive og negative. Hva skjedde med deg?

Ehh..jeg ble voldtatt da jeg var 14, hatet han i mange år men har tilgitt han. Han var 17.

Jeg var matematisk "geni" og fikk bare seksere, men jeg ville satse på kunsten og så for meg en framtid som AD innen reklame. Men jeg begynte med rus, men da jeg ble gravid la jeg bort det "kriminielle, smugling m.m. Aldri innbrudd eller tyv)

Jeg ble voldtatt flere ganger under min kariiere som rusbruker, var innom nav og gikk på rehab og et datakurs, men jeg makta ikke at vi kun var 3 damer og ca 30 menn. Jeg våkna med mareritt osv. og ringte nav. Jeg takla det ikke, og heldigvis forstod de meg. Så ble jeg sendt videre, nye kurs, men der pratet de kun om rus i pausene og det taklet jeg heller ikke, jeg fikk suget...

I dag går det rimelig bra med meg. Mine barn har det bra og har hørt via andre at jeg var en ok mor, selv om de ikke vet alt, for jeg rusa meg i perioder da også. Men de virker trygge og stabile og jeg var kanskje en ok mamma, men jeg hadde et nettverk som betydde uendelig mye.

I dag jobber jegikke innen reklamebransjen, men innen helse (er halvt ufør). Hva som ville skjedd, uten at jeg begynte å ruse meg, kan være det samme. I dag er jeg kommet over hvorfor meg. Jeg er glad for alle jeg har møtt i div miljøer, dessverre er de fleste døde i dag og jeg sliter med å betro meg, få nye venner (de kan jo dø...)

Men jeg har noen få gamle venner, som ikke ruser seg. Og de betyr mye for meg, selv om jeg ikke er typen til å ringe dem når jeg har en dårlig dag.

[Gjest Gjest_nelly_*]

Takk, Pjukset. Klem tilbake.