Er jeg urimlig mot han?

[Gjest Linda75]

Hei

Jeg sitter her med en klump i halsen som sitter fast. Jeg får ikke til å grine helt og jeg vet egentlig ikke hva jeg skal gjøre.

Skal forsøke å holde meg i korthet.

Saken er den at jeg og kjæresten ( har bare vært sammen i 3 mnd) nettopp har tilbrakt over ei uke sammen. Han bor i en annen by så vi er avhengig av fly/tog for å møtes inntil vi flytter sammen ( som vi har planer om i løpet av 2-3 mnd). Vi skulle egentlig på hyttetur, men like før påske fant jeg ut at min kjære far har en alvorlig sykdom. Livet ble snudd på hodet i løpet av noen få dager da jeg fikk vite at han ikke har lenge igjen. Uhelbredelig kreft!

Jeg besøker han hver dag og hjelper til med det jeg kan. SIden jeg ikke vil reise bort under disse omstendighetene så kom kjæresten til meg, noe som jeg er så uendelig glad for. Han har vært en enorm støtte her jeg prøver å samle krefter til å besøke faren min og bevitne livet som ebber ut...

problemet er det som skjedde i dag. Siden kjæresten har en jobb og studier å tenke på må han selvsagt reise tilbake. Han ble ekstra lenge hos meg fordi jeg trengte han, men jeg forstår at han må tilbake til forpliktelsene og det er helt greit. Jeg spurte han i dag om han syntes det var deilig å komme tilbake til jobb i mårra, hvorpå han responderte: jeg skal ikke på jobb før overmårra !!

Dumme emosjonelle meg reagerte jo på dette fordi da kunne han jo vært hos meg en ekstra dag. Jeg ble snurt og gnålte litt om at jeg ikke forstod at han dro, at jeg ville ikke ha reist når jeg har jobbfri osv. Hans respons er at han har en del annet småtteri å gjøre. Han må lese, pakke ut, handle mat osv osv... bruke en dag på å komme inn i livets dagelige gjøremål igjen. JEg ble lei meg og gnålte videre... da ble han kjempeirritert!!

Dette var bare noen minutter før han skulle dra.

Alt ble så ekkelt.. jeg forklarte han at livet mitt er et emosjonelt kaos. At jeg går rundt på nåler når det gjelder pappa. At jeg syntes det var så trygt å ha han der og at jeg derfor ble lei meg når han besluttet å dra selvom han ikke måtte !

Det gikk bra til slutt og han klemte masse på meg. Han sa han forstod situasjonen min osv osv.

Det hører med til storyn at jeg opplevde et svært traumatisk samlivsbrudd for et år siden. Utroskap. Mista huset og måtte selge unna alt jeg hadde fordi boligcracket kom. Etter å ha jobba meg gjennom det året.... beintøft som det var, finner jeg meg i å jobbe intenst med tillitt. Jeg har problemer med å føle meg trygg på kjæresten min, selv om det ikke er grunn til at jeg skal mistro han på noen som helst måte. Han overøser meg med bekreftelser og "elsker deg" utsagn. HAn viser meg kjærlighet som jeg aldri har opplevd...Det er i MEG jeg må finne mot til å stole på noen igjen.

Men nå sitter jeg her og kjenner på tomheten. JEg er livredd for pappa...jeg er livredd for å miste kjæresten min..og jeg venter på at han skal ringe meg for han lovte å gjøre det når han kom frem.

...men har ikke hørt noe enda.

sukk..

av og til kunne jeg gitt mye for en fasit.

[Gjest Papirkurven]

*stor klem* Skjønner at du ble lei deg jeg.

Vil bare advare deg om å bruke kjæresten din som terapeut. Jeg passer meg nemlig veldig for det selv. Kanskje det er noen andre du kan /bør snakke med isteden, og prøve å sortere noen tanker, for det virker som du har reelt mye å slite med.

Jeg gikk til samtale noen ganger før jul og det hjalp meg masse til å bli sterkere og takle ting litt mer selv.

Men jeg skjønner godt at det er godt å få støtte fra kjæresten og at det var et lite slag i trynet. Hadde nok følt det selv. Godt at du fikk sagt det da, det er godt å prate om ting og ikke holde dem inne, og at han forstod.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner også at du ble lei deg, siden du har det vanskelig, men samtidig ville jeg fokusert på at han har vært hos deg. Han ble lenger enn planlagt. Han gjorde det sikkert fordi han ville, ikke fordi han følte at han måtte det.

Jeg kan se den at han ville ha litt tid for å snu om igjen før jobb og studier. Det er bare normalt, etter min mening. Din hud er sikkert tynn for tiden, så det er lett å overreagere.

Jeg er enig med papirkurven ang. å snakke med noen. Det vil gjøre både godt og vondt, men mer godt, forhåpentligvis.

[Gjest Gjest]

Jeg synes du er urimelig, ja.

Han har vært hos deg og støttet deg hele uken. Da er det smålig og utakknemlig å begynne å kjefte og sutre når han trenger en dag for å ordne ting før han skal på jobb igjen. Den tiden han var hos deg, var det gjerne masse andre ting han egentlig skulle gjort i stedet, som nå har hopet seg opp hjemme og som han må få unna før han begynner på jobb.

Selvsagt skal kjærester støtte hverandre i tunge stunder, men det har han faktisk gjort. Jeg skjønner at han ble irritert.

Jeg skjønner også at du er "emosjonellt ustabil" for tiden. Når man får slike sjokkerende beskjeder, blir man i en slags "unntakstilstand" følelsesmessig, og blir lettere navlebeskuende. Det er helt normalt og i orden. Det er tydelig at han også skjønner det. Men prøv å være bevisst på det likevel. Det er ikke han som er urimelig her, det er det du som er. Og det kommer av at du er så sårbar og fortvilet nå.