695 ulike tanker

[Gjest Gjest_Sissi_*]

For noen dager siden fikk jeg vite at min mor og stefar gjennom 20 år skal skilles. Jeg bodde med de frem til 5 år siden og ikke hatt særlig nært forhold til min egen far, så min stefar har alltid fungert som en pappa for meg. Derfor føler jeg nå at det er som om foreldrene mine skilles. Moren min vil ikke skilles og går rundt og gråter hele tiden.

Som om det ikke er nok, så har hun de siste 2-3 årene hatt et alkoholproblem. Jeg har to søsken som fortsatt bor hjemme og som preges sterkere av dette. På grunn av dette har jeg grått hver dag siden bruddet. Jeg skal gifte meg om fire måneder - det har vært planlagt siden i fjor sommer. Plutselig har jeg blitt redd for å gifte meg. Ikke fordi jeg tviler på at mannen er den rette, men fordi jeg synes det er utrolig trist å gå inn i et ekteskap mens min mor går ufrivillig ut av et. Dårlig samvittighet og tristhet går om hverandre - særlig fordi resten av familien på min mors side sier at det ikke vil være passende at stefaren min kommer i bryllupet. Jeg spurte han i fjor om han ville følge meg opp alteret og hva gjør jeg nå? Jeg vil ikke såre mamma, men samtidig vil jeg ha han der..

Samtidig som alt dette er bestemoren min syk, jeg har bacheloroppgave på skolen, skal søke fulltidsjobb og forloveren til samboeren min sin kone (en av min sambo's nærmeste venninner) prøvde i dag å ta selvmord. Jeg har 695 tanker om alt rundt meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det...

[Gjest Gjest_lagrima]

Stakkar deg, for et virrvarr av følelser og tanker du må ha i hodet ditt!

Jeg har dessverre ikke så mye praktisk å komme med, men mitt tips er at du ikke tar noen avgjørelser av betydning riktig ennå.. La ting roe seg litt før du bestemmer noe, hvis du kan.

Sender deg bare en klem jeg, kan ikke bidra med så mye mer enn det

[Gjest Gjest_Sissi_*]

Tusen takk for omtanken lagrima Prøver å roe ned og ikke ta noen bestemte avgjørelser enda. Har pratet med forloveden min og venninner - som alle sier at jeg bør ha stefaren min i bryllupet om det er det jeg ønsker - det er jo min dag. Men så er det jo andre i familien som sier at moren min vil ikke få det fint den dagen, så her virrer det rundt med tanker.

Tusen takk for svar, veldig koselig med god klem

[Lagrima]

Forstår at det ikke er enkelt.

På den ene siden så er det DIN (og forloveden dins) dag, og alle andre burde klare å bite i seg eventuelle uenigheter med andre gjester akkurat den dagen. Det har dere helt sikkert fortjent og dere har jo gledet dere til dagen deres så lenge.

På den andre siden, om du er som meg, så er det vanskelig å ha det bra selv når man vet at andre ikke har det bra. Jeg ville ha slitt fryktelig med å gjennomføre dagen på en måte som gjorde moren min lei seg.. Så jeg skjønner veldig godt dilemmaet! Går det an å snakke med moren din, evnt med stefaren om hvordan dere kan gjennomføre dagen slik at alle tre kan klare det? Hvis du vil at stefaren din skal føre deg til alters, så burde jo det gå helt fint selv om moren din også er i kirken. Hun kommer til å grine når du går opp kirkegulvet uansett hvem som fører deg (litt dårlig spøk, ja jeg vet det.. .

Dere kan sikkert bli enig om en ordning med middagen og festen også, det er jo ikke vanlig at brudens foreldre sitter sammen uansett så de slipper jo det.

Har du snakket med moren din om dette i det hele tatt? Bryllupet er jo noen måneder fram i tid, så det kan jo ha blitt litt lettere for henne innen den tid.

Ja, det var da noen av mine tanker, som sagt så forstår jeg at du har vanskelige avgjørelser å ta, men snakk med dem som er involvert så kan det jo hende at de tar avgjørelsen for deg (f.eks sier at du skal få gjennomføre dagen din sånn som du har tenkt, og at de får oppføre seg som voksne folk og komme overens for din skyld)...

Lykke til i alle fall

[Gjest Gjest_Sissi_*]

Tusen takk for gode ord Lagrima

Har snakket med både min mor og stefar og begge sier at de ønsker å delta på dagen. Mamma sier hun gjerne vil at stefaren min skal være i bryllupet og delta på samme måte som avtalt, hvis det er det jeg føler. Og det er jo det jeg vil, men pga andre i familien som synes det ikke passer seg at han er der - så blir jeg i tvil.

Får nok ta det med tiden, er jo enda noen måneder igjen...

Tar det bedre nå at de skal skilles, men får vondt av å tenke på moren min. Hun har ikke jobb, utdannelse eller noen forutsetninger for å klare seg på egne ben. Dette kan enten gå bra eller veldig, veldig dårlig.. Skal hjelpe henne å finne en fulltidsjobb som hun kan forsørge seg selv og mine søsken, men tror hun er ganske redd faktisk. Hun har alltid vært avhengig av andre og for første gang i sitt 50 år lange liv må hun ordne opp på egen hånd..