Notorisk utro mot min store kjærlighet

[Gjest Mann22]

Jeg har et alvorlig problem i forholdet, som jeg håper å få noen synspunkter på. Jeg har drøftet dette så smått med noen kamerater, men blant annet på grunn av min egen stolthet, og det at jeg nok skammer meg over den jeg er som kjæreste, har gjort at jeg ikke har spurt om dyptgående hjelp fra mine venner.

Jeg skal forsøke å gi et lite innblikk i min situasjon;

Jeg og dama har vært sammen i snart 7 år; vi er 22 år og har vært sammen siden ungdomsskolen. Vi har alltid vært venner, men det var først i 10. klasse at vi fant sammen. Vi har vært samboere de siste 3 årene, men på grunn av mye reising fra min side de første to samboerårene, er det først nå at vi virkelig har levd sammen.

Jeg har alltid elsket jenta mi, og jeg har alltid vært av den oppfatningen av at det skal være oss to for alltid. Dette til tross, har jeg også flere svin på skogen. Jeg har vært utro 2-3 ganger; og jeg kan skrive en hel del om disse episodene, men skal prøve å holde det så kort som mulig. Første gangen jeg var utro ble jeg selv fullstendig knust av skyldfølelse. Dette skjedde da forholdet var 3 år gammelt, og jeg fortalte litt etter litt til dama hva som hadde hendt, fordi jeg mente hun fortjente å få høre sannheten, og fordi jeg følte meg forferdelig dårlig. Årsaken til dette utroskapet har jeg ingen fasit på, men jeg tror det kan være at jeg ble viet oppmerksomhet og at hun prøvde seg på meg. Men kjæresten min tilgav meg for handlingen, men hun tilgav meg ikke da jeg senere tok kontakt med damen jeg hadde vært utro med, og hun kastet meg på dør ut av forholdet. Vi ble dog sammen igjen en måned senere.

Jeg har i ettertid vært utro 2 ganger, med 2 forskjellige. Dette har vært i forbindelse med alkohol og det har overhodet ikke vært noen følelser involvert. Det som skiller disse episodene fra første episoden er at jeg nå ikke har dårlig samvittighet. Hvorfor, vet jeg ikke, men det kan jo ha sammenheng med at de fleste og næreste vennene mine har et radikalt syn på utroskap, og at dette er ”vanlig” for dem.

Hvorfor er jeg utro hele tiden? Jeg er vanvittig kroppsfiksert, ja totalt veldig utseendefiksert, og med det setter jeg veldig pris på oppmerksomhet. Jeg tror mye av årsaken til utroskapen er fordi jeg elsker tanken på at noen har lyst på meg – at jeg er tiltrekkende for andre.

Problemet nå de siste månedene er at jeg virkelig har begynt å tenke på om jeg kan holde på slik jeg gjør. Jeg er smertelig klar over at dette er virkelig noe dama ikke fortjener. Samtidig er jeg et følelsesvrak om dagene; jeg blir betatt av nye jenter hele tiden, nesten som jeg blir forelsket. Men samtidig så ELSKER jeg jo kjæresten min. Er jeg fremdeles forelsket i kjæresten min? Nei. Er jeg betatt av henne? Vet ikke. Beundrer jeg henne? Ja. Om det var ett menneske jeg ville bo alene med på en øde øy er det virkelig henne - i mine øyne er vi perfekte for hverandre. Like som to dråper vann og har samme oppfatning av det meste.

Ettersom vi har tilbrakt store deler av oppveksten sammen er jeg av den oppfatningen at vi er ”som skapt for hverandre”. Vi mener alt det samme og vi krangler aldri. Hun har virkelig alt jeg leter etter i en kjæreste og fremtidig hustru, og vi har det veldig flott sammen hva følelseslivet angår – sexlivet er det dog alltids forbedringspotensiale (ca 1-2 ganger per 14. dag) hva kvantitet angår, men dette er noe som ingen av oss gir særlig uttrykk for at vi har noe stort problem med.

Greia nå er at hun ønsker å etablere seg med at vi kjøper hus i hjembyen vi alltid har bodd i, og jeg har alltid vært med på den ideen jeg også, inntil nylig. En stor del av meg har lyst til å utforske mer av livet. Jeg har lyst til å smake på singellivet og studentlivet i en annen by enn denne lille, råtne byen jeg lever i nå. Derfor tenker jeg ofte; hadde jeg bare møtt henne senere i livet mitt, når jeg er klar for å etablere meg med familie og hus, og jeg kan være trofast. For slik det er nå vet jeg nok at jeg ikke vil kunne være det.

Per nå er jeg også av den oppfatning at jeg MÅ si at jeg ikke kan være sammen med henne lenger, men jeg har ikke guts til å si det – jeg hater å måtte såre henne, og jeg er selv slettes ikke sikker på om dette er noe jeg virkelig vil, med tanke på hvor fantastisk vi har det sammen. På den annen side kan jeg jo ikke holde på slik jeg gjør, ingen i et forhold fortjener det. Jeg forsvarer min utroskap hele tiden med at dette er ikke følelser, det er bare utforsking jeg aldri før har fått oppleve. Og hva kjæresten min ikke vet, har hun i praksis ikke vondt av.

Setter pris på deres synspunkter.

[Gjest Gjest]

Gjør henne den tjenesten at du avsutter forholdet. Hun fortjener bedre, og hvis du i det hele tatt har et snev av respekt for henne så oppfør deg som en mann og gjør hva som er best for henne i det lange løp. For etter det du skriver så kommer ikke ting til å endre seg...

Etter min mening kan du umulig elske henne som du selv sier - Hvis du hadde elsket henne så hadde du oppført deg anderledes, og gitt henne den respekten en partner fortjener i forholdet !!! (Dette uavhengi av alder, hva kompiser mener osv... )

[Gjest Gjest_jente23_*]

Utroskapen din synes jeg virkelig du bør holde deg for god til å drive med!! Det er helt grusomt slik du holder på, og den siste komentaren din med at det hun ikk evet har hun ikke vondt av synes jeg er forkastelig! det sier du bare for å prøve å rettferdiggjøre det du driver med, noe som ikke går!

Når det er sagt, så skjønner jeg at du er i en fryktelig vanskelig situasjon. Og jeg tror ingen kan fortelle deg hva du bør gjøre. Jeg var i en liknende situasjon for en studn siden. trodde jeg elsket kjæresten min, men hadde lyst til å utforske mer og var nyskjerrig på alt rundt meg, det nye og spennende. Det jeg vil si deg er bare å ta deg god tid, ikke hast inn i et brudd (men ikke vær uttro i mellomtiden) så kommer det rette til å skje.

LYKKE TIL!

[Gjest Gjest]

Som du allerede vet, så bør du bare gjøre det slutt.

Du tror at du elsker kjæresten din, men du er bare vant med å ha henne. Hun er det eneste du kjenner til, og dere har vokst opp sammen. Du er nok veldig glad i henne, men du ønsker ikke å ha henne som kjæreste nå. Dere er unge og har mye å utforske før dere eventuelt slår dere til ro, og du gir inntrykk for å være veldig rastløs og med stort behov for å bryte ut og leve ditt liv.

Når du har vært sammen med en person så lenge, så er det selvfølgelig ingen enkel oppgave å avslutte det, men det er mye som ikke er lett her i livet, men man gjør det man må. Dette vil, i det lange løp, være den eneste smarte løsningen.

Du vil muligens savne henne etter bruddet, men du må stå for ditt og la henne gå. Hun vil ha det vondt en stund, for det er ikke bare bare å bli dumpa etter 7 år, men hun vil også komme seg videre og kanskje til og med takke deg for at du lot henne gå!

Dersom dere skulle finne tilbake til hverandre om noen år, så er det bare fint. Men,jeg tror at dere skal leve livene deres nå for ikke å ha noen regrets i livet!

Og hva utroskapen angår, så tror jeg du vet akkurat hva de fleste av oss her inne tenker om det, men det jeg vil si om det nå er hvertfall at du kan ikke ta tilbake det du har gjort, og i forhold til de 2 siste så har du jo ikke en gang dårlig samvittighet. Men for å få balansen mellom rett og galt noenlunde på rett spor igjen, så bør du gjøre det riktige nå og avslutte forholdet.

Lykke til!

[Gjest LonelyAngel]

Du må nokk som de andre her; fortelle henne sannheten. Hva ellers skal du gjøre?

Dette tror jeg kommer til å skje med deg ( sont cirka ) :

- Du gir beskjed, hun tilgir deg kanskje, men du avviser fordi du vil leve singellivet. --> det blir slutt.

- Du "kommer over" henne og du begynner å gå ut masse. Flørting , roting osv kommer til å oppstå.

- Etter en periode: la oss si etter 6-7 måneder(?) kommer du til å bli lei av random jenter og du kommer sannsynligvis til å savne eks-kjæresten din. Du kommer til å tenke på hvor perfekt dere hadde det sammen, alt det gode.

- Du er sannsynligvis såret og har kjærlighetssorg. Du finner ut at det var en gedigen tabbe å være utro mot henne og gå ifra henne.

Du vill ha henne tilbake.

Dine lyster har desverre ødelagt for deg.

Er du heldig er hun kanskje singel og faktisk vil ha deg tilbake etter denne tiden, men mest sannsynlig vill hun gå videre i livet med en ny (trofast) mann.

Vil bare legge til en ting til: Jeg tror bare du tar henne for gitt og du vil sannsynligvis få oppleve " jeg visste ikke hva jeg hadde før det er borte".

Endret 14. april 2009 av LonelyAngel

[Gjest Gjest]

Du MÅ bare gjøre det slutt!!! Greit nok at hun blir såret, men hun vil bli 100 ganger så såret og hate deg for alltid om hun finner ut senere hvilken løgn hun har levd på. I tillegg utsetter du henne faktisk for sykdommer, og du misbruker tiden hennes som hun kunne ha brukt til å finne/være sammen med en som er klar for det samme som henne. Du er ikke det!!

Du er FEIG om du fortsetter slik som dette. Samtidig føler jeg også at du er litt redd for å gi slipp på henne. Dette er også veldig FEIGT så lenge du behandler henne slik som dette.

Bare en ting å si: Gjør det slutt, jo fortere jo bedre. Men du bør være mann nok til å fortelle hvorfor og hvordan du har vært, ellers kommer hun ikke til å skjønne noenting, og vil gruble på dette for alltid.

[Wunderbarbara]

Jeg vil virkelig ikke høres nedlatende ut, men jeg tror jeg kommer til å slite.

For det første: Du vet jo selv at du må gjøre det slutt. Hva er poenget med å ha kjæreste når man egentlig bare burde være singel? Er poenget å ødelegge en ung jentes liv i enda flere år?

For det andre: Hun er neppe din store kjærlighet. Hadde hun vært det så hadde du ikke vært utro.

For det tredje: Dere er 22 år. Dere vil garantert komme over det.

[I Grosny]

Jeg har et alvorlig problem i forholdet, som jeg håper å få noen synspunkter på. Jeg har drøftet dette så smått med noen kamerater, men blant annet på grunn av min egen stolthet, og det at jeg nok skammer meg over den jeg er som kjæreste, har gjort at jeg ikke har spurt om dyptgående hjelp fra mine venner.

Jeg skal forsøke å gi et lite innblikk i min situasjon;

Jeg og dama har vært sammen i snart 7 år; vi er 22 år og har vært sammen siden ungdomsskolen. Vi har alltid vært venner, men det var først i 10. klasse at vi fant sammen. Vi har vært samboere de siste 3 årene, men på grunn av mye reising fra min side de første to samboerårene, er det først nå at vi virkelig har levd sammen.

Jeg har alltid elsket jenta mi, og jeg har alltid vært av den oppfatningen av at det skal være oss to for alltid. Dette til tross, har jeg også flere svin på skogen. Jeg har vært utro 2-3 ganger; og jeg kan skrive en hel del om disse episodene, men skal prøve å holde det så kort som mulig. Første gangen jeg var utro ble jeg selv fullstendig knust av skyldfølelse. Dette skjedde da forholdet var 3 år gammelt, og jeg fortalte litt etter litt til dama hva som hadde hendt, fordi jeg mente hun fortjente å få høre sannheten, og fordi jeg følte meg forferdelig dårlig. Årsaken til dette utroskapet har jeg ingen fasit på, men jeg tror det kan være at jeg ble viet oppmerksomhet og at hun prøvde seg på meg. Men kjæresten min tilgav meg for handlingen, men hun tilgav meg ikke da jeg senere tok kontakt med damen jeg hadde vært utro med, og hun kastet meg på dør ut av forholdet. Vi ble dog sammen igjen en måned senere.

Jeg har i ettertid vært utro 2 ganger, med 2 forskjellige. Dette har vært i forbindelse med alkohol og det har overhodet ikke vært noen følelser involvert. Det som skiller disse episodene fra første episoden er at jeg nå ikke har dårlig samvittighet. Hvorfor, vet jeg ikke, men det kan jo ha sammenheng med at de fleste og næreste vennene mine har et radikalt syn på utroskap, og at dette er ”vanlig” for dem.

Hvorfor er jeg utro hele tiden? Jeg er vanvittig kroppsfiksert, ja totalt veldig utseendefiksert, og med det setter jeg veldig pris på oppmerksomhet. Jeg tror mye av årsaken til utroskapen er fordi jeg elsker tanken på at noen har lyst på meg – at jeg er tiltrekkende for andre.

Problemet nå de siste månedene er at jeg virkelig har begynt å tenke på om jeg kan holde på slik jeg gjør. Jeg er smertelig klar over at dette er virkelig noe dama ikke fortjener. Samtidig er jeg et følelsesvrak om dagene; jeg blir betatt av nye jenter hele tiden, nesten som jeg blir forelsket. Men samtidig så ELSKER jeg jo kjæresten min. Er jeg fremdeles forelsket i kjæresten min? Nei. Er jeg betatt av henne? Vet ikke. Beundrer jeg henne? Ja. Om det var ett menneske jeg ville bo alene med på en øde øy er det virkelig henne - i mine øyne er vi perfekte for hverandre. Like som to dråper vann og har samme oppfatning av det meste.

Ettersom vi har tilbrakt store deler av oppveksten sammen er jeg av den oppfatningen at vi er ”som skapt for hverandre”. Vi mener alt det samme og vi krangler aldri. Hun har virkelig alt jeg leter etter i en kjæreste og fremtidig hustru, og vi har det veldig flott sammen hva følelseslivet angår – sexlivet er det dog alltids forbedringspotensiale (ca 1-2 ganger per 14. dag) hva kvantitet angår, men dette er noe som ingen av oss gir særlig uttrykk for at vi har noe stort problem med.

Greia nå er at hun ønsker å etablere seg med at vi kjøper hus i hjembyen vi alltid har bodd i, og jeg har alltid vært med på den ideen jeg også, inntil nylig. En stor del av meg har lyst til å utforske mer av livet. Jeg har lyst til å smake på singellivet og studentlivet i en annen by enn denne lille, råtne byen jeg lever i nå. Derfor tenker jeg ofte; hadde jeg bare møtt henne senere i livet mitt, når jeg er klar for å etablere meg med familie og hus, og jeg kan være trofast. For slik det er nå vet jeg nok at jeg ikke vil kunne være det.

Per nå er jeg også av den oppfatning at jeg MÅ si at jeg ikke kan være sammen med henne lenger, men jeg har ikke guts til å si det – jeg hater å måtte såre henne, og jeg er selv slettes ikke sikker på om dette er noe jeg virkelig vil, med tanke på hvor fantastisk vi har det sammen. På den annen side kan jeg jo ikke holde på slik jeg gjør, ingen i et forhold fortjener det. Jeg forsvarer min utroskap hele tiden med at dette er ikke følelser, det er bare utforsking jeg aldri før har fått oppleve. Og hva kjæresten min ikke vet, har hun i praksis ikke vondt av.

Setter pris på deres synspunkter.

Du har et problem. Du mister sannsynligvis dama de når du forteller henne om det.

Problemet ditt blir forsterket av alkohol. Du bør bli avholds hver gang du er i nærheten av fristende kvinner. Du kan be bartenderen være litt diskrét og servere Munkholm i halvlitersglass, så merker ikke kameratene dine at du ikke drikker.

[Gjest Gjest_Hannah_*]

Jeg tenker kanskje annerledes enn de fleste her. Men jeg lurer på om kanskje noe av roten til problemet her er at sexlivet deres ikke er optimalt. Sexlivet er som kjent limet i et forhold. Dere har sjelden sex, og du sier det "kan forbedres". Hva er grunnen til dette? Tenner dere ikke nok på hverandre? Er ikke den seksuelle kjemien tilstede? Jeg tenker at hvis dama di ikke er den rette for deg seksuelt, så er hun heller ikke den rette å være i et forhold med.

[Gjest Gjest]

Hun fortjener ikke det der. Det er alt jeg har å si om det.

[nissejenta]

Hvis du elsker henne så avslutt forholdet. Hun fortjener en så mye bedre mann enn deg. Du kommer til å ødelegge den stakkars jenta slik du holder på nå. Sorry, toget ditt er gått, løpet er kjørt. Respekterer du henne det minste forteller du henne hva du har gjort og tar konsekvensen av det!

[Picatchu]

La henne gå!

Og fortell henne gjerne hva du har holdt på med.

Hadde jeg vært sammen med deg, og funnet ut via andre hvordan du holdt på hadde du ikke sett noe mer til meg for å si det sånn.

Hvis du skal ha noe som helst håp om å beholde henne som "venn" i fremtiden må du hvertfall vise henne såpass mye respekt at du forteller henne hordan ståa er, sånn at hun kan ta beslutninger på et reellt grunnlag.

Ikke sikkert hun vil ha noe med deg å gjøre etter at du forteller henne dette, men det er det minste du skylder henne etter måten du har holdt på..

Endret 15. april 2009 av Picatchu

[Gjest Gjest]

Dette hender omtrent alle som har hatt ett forhold fra de var pur unge. De har aldri fått "prøve seg ut" være ungdom!

Hele ungdomstiden har det kun vært en for deg,henne...og de fleste på din alder har nok fått levd rock n roll livet sitt litt mere enn deg.

Kjenner en venninne, hun var sammen med sin kjære fra de var 14 år.. da de ble 26 følte hun bare stopp! Hun orket ikke mer...solgte hus og flyttet. De levde livet sitt VILT, lå med gud og hver mann på hver sin kant. Innen 1 år hadde de hatt sex med flere enn en gjennomsnittsmann har i ett liv. kun one-nigts og småforhold.

Så fant de tilbake til hverandre,og i dag er de gift og har barn. Og begge fått levd livet.

Så, gjør slutt. lev livet, og håp på at hun å gjør det.. Kanskje dere finner sammen igjen!!!

[Picatchu]

Dette hender omtrent alle som har hatt ett forhold fra de var pur unge. De har aldri fått "prøve seg ut" være ungdom!

Hele ungdomstiden har det kun vært en for deg,henne...og de fleste på din alder har nok fått levd rock n roll livet sitt litt mere enn deg.

Kjenner en venninne, hun var sammen med sin kjære fra de var 14 år.. da de ble 26 følte hun bare stopp! Hun orket ikke mer...solgte hus og flyttet. De levde livet sitt VILT, lå med gud og hver mann på hver sin kant. Innen 1 år hadde de hatt sex med flere enn en gjennomsnittsmann har i ett liv. kun one-nigts og småforhold.

Så fant de tilbake til hverandre,og i dag er de gift og har barn. Og begge fått levd livet.

Så, gjør slutt. lev livet, og håp på at hun å gjør det.. Kanskje dere finner sammen igjen!!!