Da har jeg blitt singel...

[Gjest meg da..]

Greit nok og være singel forsovidt da, men på grunn av litt avstandskomplikasjoner avsluttet jeg og nå min eks forholdet. Føler meg så utrolig alene og har en vond klump i magen.

Jeg er ikke nå slik jeg har vært før når jeg har blitt singel at YES, nå skal livet leves og jeg kan gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil... Jeg bare savner og syns det er trist.

Har et ganske hektisk liv og et barn fra et tidligere forhold og tror på dette tidspunkt at ting aldri kommer til å ordne seg for meg noen gang og jeg tror jeg aldri kommer til å glemme siste kjæresten min- selv om forholdet var vanskelig med tanke på avstand...

Jeg vil ha familieliv jeg, ikke et jet set liv som singel, samtidig så er jeg heller ikke typen til å sitte alene hjemme og kose meg med mitt eget nærvær.. Hva gjør jeg nå???

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget jeg... Noen som har noen trøstende ord eller tanker rundt dette så blir jeg glad for om de deler det med meg..

[LykkeLotta]

Hei, kanskje du skal prøve etter beste evne å innfinne deg med at du nå har blitt single og heller gi den nye tilværelsen litt tid? Kanskje du en dag lærer deg å sette pris på eget selskap og kanskje den hektiske hverdagen din blir mindre hektisk fordi du kun har deg selv og ditt barn å tenke på. Jeg vet det ikke er lett rett etter brudd uansett hvor enige dere var men forsøk å se etter det positive i det å være alene istedenfor å fokusere på det negative. Det tar den tiden det tar å komme seg videre og idag virker veien endeløs men om en stund vil du kanskje se at den veien faktisk har ett mål på sitt vis.

Du skriver at du ikke ønsker ett jetsetliv som single. Å være single er individuelt - noen skal leve til krampa tar de, andre setter pris på å være alene mens noen finner den gyldne middelvei.

Det viktigste er å ikke dyrke sorgen men heller forsøke å komme seg videre. Snakk med de du stoler på, lufte tankene dine men ikke la dette styre livet ditt, da kommer du inn i en spiral det kan være vondt å komme ut av. Du må akseptere sorgen men du må ikke la sorgen være retningsgivende for hvordan du nå skal komme deg videre. Det er LOV å ha det vondt i en slik situasjon og det er ikke noe galt fatt med at dette kan ta tid. Postitive tanker!

Endret 14. april 2009 av LykkeLotta

[Gjest Minniemus]

Greit nok og være singel forsovidt da, men på grunn av litt avstandskomplikasjoner avsluttet jeg og nå min eks forholdet. Føler meg så utrolig alene og har en vond klump i magen.

Jeg er ikke nå slik jeg har vært før når jeg har blitt singel at YES, nå skal livet leves og jeg kan gjøre hva jeg vil med hvem jeg vil... Jeg bare savner og syns det er trist.

Har et ganske hektisk liv og et barn fra et tidligere forhold og tror på dette tidspunkt at ting aldri kommer til å ordne seg for meg noen gang og jeg tror jeg aldri kommer til å glemme siste kjæresten min- selv om forholdet var vanskelig med tanke på avstand...

Jeg vil ha familieliv jeg, ikke et jet set liv som singel, samtidig så er jeg heller ikke typen til å sitte alene hjemme og kose meg med mitt eget nærvær.. Hva gjør jeg nå???

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget jeg... Noen som har noen trøstende ord eller tanker rundt dette så blir jeg glad for om de deler det med meg..

jeg har det AKKURAT likt som deg. Forholdet er avsluttet, jeg vet at det var riktig, men likevel er jeg nå plutselig ensom og klumpen i magen nekter å forsvinne.

Jeg tenker også at jeg kommer aldri til å treffe noen, blir peppermø og får alt for mange katter..............

Dette er nok ikke så mye trøst, men vi er flere i samme båt sånn sett, og jeg må tenke at "alle" andre overlever dette, så da må jeg også det?!

[Gjest Gjest]

jeg har det AKKURAT likt som deg. Forholdet er avsluttet, jeg vet at det var riktig, men likevel er jeg nå plutselig ensom og klumpen i magen nekter å forsvinne.

Jeg tenker også at jeg kommer aldri til å treffe noen, blir peppermø og får alt for mange katter..............

Dette er nok ikke så mye trøst, men vi er flere i samme båt sånn sett, og jeg må tenke at "alle" andre overlever dette, så da må jeg også det?!

Uff. Dette føler vi alle:-( Må bare ta tida til nytte, gjøre artige ting. Involvere deg i aktiviteter igjen(vist du har muligheten, men tanke på barnet). Ut å ha det morro. Føle deg fri som en fugle. for all del ikke begynn å date før du vet du er klar for å hoppe inn i det igjen:-).

Dere har jo hatt noen, så tviler veldig sterkt på at dere ikke kommer til å finne noe:-).

du som er TS, Kos deg med barnet ditt. Det er vel det viktigste i ditt liv:-). Og eg vet du kommer til å finne en mann som er KJEMPE glad for å bli din, og vil gjerne prøve å bli faren til din lille kammerat;) (vet ihvertfal eg ville blitt det:-))

[Gjest TS]

Hei trådstarter igjen. Takker for svar, men leit å høre at noen er i samme situasjon for det unner jeg ingen.

Jeg vet jo det at tiden leger, og jeg blir nødt til å tenke positivt, aktivisere meg og samtidig kjenne på sorgen. Jeg greier jo å se på en måte at dette tar tiden det tar også blir det bedre etterhvert, det er bare så vanskelig å gi slipp på noe som er så bra! Kjedelig at alle andre omstendigheter skal være avgjørende for oss.

Jeg har sagt til han at jeg er villig til å gjøre ganske mye om han tør og satse litt til, men han er negativ.. Dvs han sier han har følelsene for meg, men det er så vanskelig å se målet når det blir slik at man skal leve i et avstandsforhold kanskje ti år til før noen kan flytte på seg. Jeg skjønner jo det da, men sier til han jeg ikke vil lokke døren helt enda. Merkelig situasjon... Vi får nå se da.. Kan jo ikke dvele så lenge heller..

Ja selvfølgelig skal jeg konsentrer meg om livet med min datter, det er jo en overgang for henne også da, samtidig som jeg må innrømme at tålmodigheten og tilstedeværelsen er litt så som så om dagen.. Men det vil vel komme seg... Hun er jo mitt hovedfokus, hun betyr jo aller aller mest for meg.

Kommer ikke til å starte dating eller noe lignende, det er jeg overhode ikke klar for. Fokuset må bli og "finne" meg selv i den nye situasjonen.

Takk for tanker og ord!

[Gjest Gjest]

Hei trådstarter igjen. Takker for svar, men leit å høre at noen er i samme situasjon for det unner jeg ingen.

Jeg vet jo det at tiden leger, og jeg blir nødt til å tenke positivt, aktivisere meg og samtidig kjenne på sorgen. Jeg greier jo å se på en måte at dette tar tiden det tar også blir det bedre etterhvert, det er bare så vanskelig å gi slipp på noe som er så bra! Kjedelig at alle andre omstendigheter skal være avgjørende for oss.

Jeg har sagt til han at jeg er villig til å gjøre ganske mye om han tør og satse litt til, men han er negativ.. Dvs han sier han har følelsene for meg, men det er så vanskelig å se målet når det blir slik at man skal leve i et avstandsforhold kanskje ti år til før noen kan flytte på seg. Jeg skjønner jo det da, men sier til han jeg ikke vil lokke døren helt enda. Merkelig situasjon... Vi får nå se da.. Kan jo ikke dvele så lenge heller..

Ja selvfølgelig skal jeg konsentrer meg om livet med min datter, det er jo en overgang for henne også da, samtidig som jeg må innrømme at tålmodigheten og tilstedeværelsen er litt så som så om dagen.. Men det vil vel komme seg... Hun er jo mitt hovedfokus, hun betyr jo aller aller mest for meg.

Kommer ikke til å starte dating eller noe lignende, det er jeg overhode ikke klar for. Fokuset må bli og "finne" meg selv i den nye situasjonen.

Takk for tanker og ord!

Du trenger ikke å starte med dating nei. Kommer nok av menn som vil "prøve" seg på deg oppover tidene;). Synest det er veldig søtt med alene mødre eg:). De har somregel en så snill og søt personlighet, og somregel er de ikke noen pyngler:). De har en spesiell smak på livet;)