Kjæreste med psykiske problemer

[Selma83]

Har nå vært sammen med en kjempesøt fyr i litt over en måned (kjent hverandre i tilsammen 2 måneder). Har har fra begynnelsen av vært åpen om at han har en fortid (2 år siden)hvor han har vært meget syk - depresjoner osv. Han går vel å merke fortsatt på lykkepillen, og så lenge det hjelper han så synes jeg det er bra.

Nå har det derimot oppstått en del ting som har gjort at han har falt tilbake til den tilstanden han var for 2 år siden. Kanskje ikke i så stor grad som før, men ting er ihvertfall ikke helt riktige.

Han har blitt annerledes, og det går mest ut over meg. Han irriterer seg fort over meg, kritiserer meg mye og er ganske enkelt sur og grinete. Har har såklart sine gode perioder også, og det er de som holder meg oppe.

Jeg vet ikke helt åssen jeg skal forholde meg til dette. Vi har ikke vært sammen så lenge, og jeg føler jeg får dette midt i fleisen, så vi i bunn og grunn bare skal nyte tiden vår sammen og være stormforelsket. Jeg har vurdert å gjøre det slutt, da jeg ikke føler meg vel med han når han er sånn som han er. Samtidig så føler jeg meg slem som går fra han når han ikke har det bra. Og det personen han er når han ikke er syk er fantastisk! =) Jeg har i grunn et håp om at det personen skal dukke opp snart igjen, da det er han jeg er forelsket i.

Dilemma!!! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!!! Hadde vi vært sammen i 3 år så hadde jeg stått ved hans side og tenkt "dette går nok over", men etter 1 måned er jeg ikke helt der enda gitt......

[aline]

det går helt fint an å ta opp dette med ham! Han kan ikke forvente å kunne slenge dritt til deg og at du bare tar alt og venter der pent ved hans side, som du sier, det har det faktisk gått for kort tid til!

Jeg har selv slitt med depresjoner og diverse uhumskheter psykisk, og endte vel alltid med å gjøre det slutt med kjæresten, rett og slett fordi jeg ikke ville utsette ham for meg når jeg var dårlig.... det var heller ikke rett, og kunne også vært unngått dersom vi hadde pratet sammen.

Problemet er vel lett at den syke ikke egentlig er i stand til å ta det opp, og den andre tør ikke i redsel for å gjøre den syke vondt.

Jeg tror du gjør ham mere vondt ved å prøve å holde ut uten å snakke med ham. På ett tidspunkt tror jeg du vi lgå, så lenge dere ikke har mer fartstid bak dere en dere har. Så lenge dere ikke snakker med hverandre, setter grenser og finner ut om det er noen måte å komme igjennom dette på sammen.

Siden han har vært åpen om dette hele tiden, ville jeg pratet med ham om det. Fortell ham at det er ødeleggende for deg når han lar det gå utover det på den måte han gjør. At han går fra å være søt og koselig, til sur, grinete og kritisk, er ikke noe du aksepterer. At han sliter, kan du forstå deg ihjel på, og du kan være der for ham så mye du bare kan, men ikke så lenge det blir returnert med sur kritikk! Rett og slett fordi du ikke fortjener det.

At man er syk, er ikke en unnskyldning for å behandle partnern sin dårlig, og selv som syk, klarer man faktisk å ta seg sammen dersom man må! Kanskje trenger han å få trekke seg litt unna, kanskje synes han det er vanskelig skulle ta hensyn til deg, men han kan IKKE få lov ti å bli slem. Verken med ord eller oppførsel.

Etter å ha personlig kjennskap til ganske sterke psykiske problemer, ville jeg faktisk vært yderst forsiktig med å bli sammen med en som ikke taklet problemene sine uten å reagere med ufinheter og surhet. Alle kan ha en dårlig dag, men om det blir slik at du ikke ser den gode personen på lengre tid, bare glimtvis, så ta avstand selv.

[Gjest Gjest]

det går helt fint an å ta opp dette med ham! Han kan ikke forvente å kunne slenge dritt til deg og at du bare tar alt og venter der pent ved hans side, som du sier, det har det faktisk gått for kort tid til!

Jeg har selv slitt med depresjoner og diverse uhumskheter psykisk, og endte vel alltid med å gjøre det slutt med kjæresten, rett og slett fordi jeg ikke ville utsette ham for meg når jeg var dårlig.... det var heller ikke rett, og kunne også vært unngått dersom vi hadde pratet sammen.

Problemet er vel lett at den syke ikke egentlig er i stand til å ta det opp, og den andre tør ikke i redsel for å gjøre den syke vondt.

Jeg tror du gjør ham mere vondt ved å prøve å holde ut uten å snakke med ham. På ett tidspunkt tror jeg du vi lgå, så lenge dere ikke har mer fartstid bak dere en dere har. Så lenge dere ikke snakker med hverandre, setter grenser og finner ut om det er noen måte å komme igjennom dette på sammen.

Siden han har vært åpen om dette hele tiden, ville jeg pratet med ham om det. Fortell ham at det er ødeleggende for deg når han lar det gå utover det på den måte han gjør. At han går fra å være søt og koselig, til sur, grinete og kritisk, er ikke noe du aksepterer. At han sliter, kan du forstå deg ihjel på, og du kan være der for ham så mye du bare kan, men ikke så lenge det blir returnert med sur kritikk! Rett og slett fordi du ikke fortjener det.

At man er syk, er ikke en unnskyldning for å behandle partnern sin dårlig, og selv som syk, klarer man faktisk å ta seg sammen dersom man må! Kanskje trenger han å få trekke seg litt unna, kanskje synes han det er vanskelig skulle ta hensyn til deg, men han kan IKKE få lov ti å bli slem. Verken med ord eller oppførsel.

Etter å ha personlig kjennskap til ganske sterke psykiske problemer, ville jeg faktisk vært yderst forsiktig med å bli sammen med en som ikke taklet problemene sine uten å reagere med ufinheter og surhet. Alle kan ha en dårlig dag, men om det blir slik at du ikke ser den gode personen på lengre tid, bare glimtvis, så ta avstand selv.

Dette er gode ord å ta med seg....

Her det på en måte likt som TS og har lurt litt på dette selv...

Takk aline :-)