flytter fra samboeren

[Gjest ts]

Jeg og min kjære har ikke vært sammen mer enn 11 mnd ca, bodd sammen i et halvt år..

Vi har vært kansje litt for mye sammen, jeg har alltid "vært der" hele tiden, han har ikke rukket å savne meg...

Han er ikke vandt til å være sammen samboeren sin så mye som vi har vært.

Ting har gått svært dårlig i forholdet i 2 måneder ca.

Jeg flytter nå ut for noen uker for at han kansje skal savne meg... Men hvis han ikke gjør det, så blir det til at jeg flytter ut for godt...

Dette er svært sårt og vanskelig for meg da jeg elsker han så utrolig høyt og han er alt for meg.

Hva kan jeg gjøre for at han kansje skal savne meg??

Vil dette redde forhodet?

[Jinx82]

Jeg og min kjære har ikke vært sammen mer enn 11 mnd ca, bodd sammen i et halvt år..

Vi har vært kansje litt for mye sammen, jeg har alltid "vært der" hele tiden, han har ikke rukket å savne meg...

Han er ikke vandt til å være sammen samboeren sin så mye som vi har vært.

Ting har gått svært dårlig i forholdet i 2 måneder ca.

Jeg flytter nå ut for noen uker for at han kansje skal savne meg... Men hvis han ikke gjør det, så blir det til at jeg flytter ut for godt...

Dette er svært sårt og vanskelig for meg da jeg elsker han så utrolig høyt og han er alt for meg.

Hva kan jeg gjøre for at han kansje skal savne meg??

Vil dette redde forhodet?

Hei!

Da ble dere samboere etter bare 5 mnd som "bare" kjærester,

om jeg regner rett.. Kanskje dere flyttet sammen litt for fort?

Hvor gamle er dere? (Ikke alltid så innmari relevant, bare lurer!)

Du skriver at ting har gått dårlig i 2 mnd,- hva er det som har gått dårlig?

Du sier også at han ikke rekker å savne deg.. Da tolker jeg det dithen at dere tilbringer (for?) mye tid sammen?

Vet ikke om dere går skole/jobber, men da er man jo vanligvis fra hverandre rundt 8 timer per. dag, i tillegg har man ofte fritidssysler på egen hånd, enten trening/vennebesøk ++ Gjør du/dere like mye av dette som før evt.?

Det er fort gjort å "glemme" alt rundt seg som nyforelsket, men jeg tror det er viktig å holde på egne interesser og gjøre ting man trives med på egen hånd slik man gjorde i tiden før kjæresten, fordi man da nettopp får tid til å savne kjæresten og dyrke seg selv. Det kan nok være lite fristende å dra seg opp av sofa'n og bort fra kjæresten i starten, men på lang sikt tror jeg det vil gjøre både deg og dere godt.

Vet ikke om dette hjalp noe særlig.. Det er kanskje litt drøyt å flytte ut, (om dere deler på husleie o.l), men kanskje heller forsøke å bruke litt tid borte fra heimen sammen med andre, kanskje dette er nok for at han skal savne deg slik du ønsker?

[Gjest ts]

Jeg er 26 og han er 28 år.

Feilen vi begge har gjort er at vi nesten ikke har gjort noe uten hverandre, ikke mye vennebesøk, ikke fritidsinteresser...

Vi har vært for mye sammen vil jeg nok tro...

Det som har gått dårlig er at han siste månedene ikke har tatt intiativ til ting med oss, han har ikke sagt noen hyggelige ord, han har nesten ikke tatt på meg engang....

Jeg har strekt meg etter han hele tiden, jeg har kansje vært litt for intens pga jeg har fått lite av han..

Mulig det er drøyt å flytte ut for et par uker, men planen er å flytte ut noen dager, så flytte tilbake hvis han savner meg og ser hva han hadde.. Så prøve å finne på ting uten hverandre, vi hverandre litt mer albuerom.

Vi er begge enige om at jeg skal flytte ut litt så vi får mer space fra hverandre...

At han skal legge seg alene, middagen kommer ikke på bordet når han er hjemme fra jobb, huset vasker seg ikke selv... Ikke noe nærhet, ikke noe kos..

Vil det ødelegge forholdet av å flytte ut litt mener du?

Jeg flytter ut i dag, og er litt redd for at han vil nyte all friheten og ikke ønske meg tilbake... Men samtidig, så tror jeg at han vil savne meg..

[Jinx82]

Jeg er 26 og han er 28 år.

Feilen vi begge har gjort er at vi nesten ikke har gjort noe uten hverandre, ikke mye vennebesøk, ikke fritidsinteresser...

Vi har vært for mye sammen vil jeg nok tro...

Det som har gått dårlig er at han siste månedene ikke har tatt intiativ til ting med oss, han har ikke sagt noen hyggelige ord, han har nesten ikke tatt på meg engang....

Jeg har strekt meg etter han hele tiden, jeg har kansje vært litt for intens pga jeg har fått lite av han..

Mulig det er drøyt å flytte ut for et par uker, men planen er å flytte ut noen dager, så flytte tilbake hvis han savner meg og ser hva han hadde.. Så prøve å finne på ting uten hverandre, vi hverandre litt mer albuerom.

Vi er begge enige om at jeg skal flytte ut litt så vi får mer space fra hverandre...

At han skal legge seg alene, middagen kommer ikke på bordet når han er hjemme fra jobb, huset vasker seg ikke selv... Ikke noe nærhet, ikke noe kos..

Vil det ødelegge forholdet av å flytte ut litt mener du?

Jeg flytter ut i dag, og er litt redd for at han vil nyte all friheten og ikke ønske meg tilbake... Men samtidig, så tror jeg at han vil savne meg..

Jeg skjønner at man kan bli noe intens og desperat når man ikke ser noe interesse hos partneren, dessverre vil nok den desperate søken etter bekreftelse bidra til enda mer avstand,- jeg har vært i den situasjonen selv. Med det mener jeg at jeg prøvde alle mulige måter for å være god med kos, oppmerksomhet, nærhet,- fordi jeg savnet å se dette fra han,- men ser nå at jeg heller burde ha kuttet dette overfokuset på ham og levd livet mitt litt mer for min egen del,- og ikke bare for hans. Kanskje han da ville ha opplevd meg som den livlige, muntre engasjerte jenta som han ble forelsket i, og ikke en krevende, masete mammalignende-frøkna som bare ville kose-mose i sofa'n og snakke om oss..

Jeg tror han kommer til å nyte friheten først, og så skjønne hva han har mistet, men hvem vet hvor lang tid dette kan ta? Dessuten vil du vel ikke at han bare skal savne deg fordi du vasker huset og lager middag?

Dere er jo egentlig voksne nok i alder til å vite at kjedelige hverdager er en del av livet og samboerskapet,- så om du skal flytte ut hver gang dere har en dårlig periode, blir fremtiden slitsom Hva med å begynne på planen om å bedrive egne fritidsktiviteter fra i dag av, og skippe utflyttinga, og heller ta det derfra? Vet det er vanskelig, men prøv å fokusere på alt annet enn triste tanker, og bli den du var før det gikk dårlig.. Nå kjenner jeg ingen av dere, og med slike forutsetninger er det vanskelig å si noe som helst, men kjenner meg litt igjen i det du skriver,- fra slik mitt forrige samboerskap var siste tiden.

Jeg ville også avogtil erklære at "Nå flytter jeg ut ei stund",- for så og håpe og håpe at "dette er det som skal få ham til å sette pris på meg". Men det triste er at for med mange slike dramaqueen-utspill, blir du ikke tatt seriøst i lengden.. Det blir som å rope "Ulv, Ulv.." Jeg vet det er vondt,- Lykke til!

[Inwe]

Hvis du skal være borte i et par dager kalles det vel ikke å flytte ut?

Uansett, det hjelper å savne. Det er godt å savne, jeg liker det. Da får han se hva som gjøres hjemme, men dette må jo ikke være grunnen til at han savner deg, for isåfall savner han en tjener, ikke en samboer.

Det er fryktelig sant at man først finner ut hvor glad man er i folk, når de ikke er der lengre.

Jeg forsåvidt synes ikke dere var alt for raske på å flytte sammen, jeg og min samboer var det, vi flyttet sammen etter 1,5 mnd. Og her går alt fint.

Lykke til. Dette kommer nok ikke til å ødelegge forholdet noe mer, og det kan jo fint hende det får den endinga du vil

[Gjest ts]

Det er ganske fortvilende dette her...

Dere har rett i at det blir teit å flytte ut hver gang ting går dårlig mellom oss, tok det opp med han nå, og han sa bare at det ikke var noe galt med meg, men det var han som trengte tid... Dog var det jeg som kom med forslaget om å flytte ut for å gi hverandre litt space i noen uker, så flytte tilbake, ikke at han skulle vurdere om vi skulle fortsette forholdet eller ikke.

Det var jo ikke meninga overhodet...

Er så fortvilet her nå... er en indre uro i kroppen min som ikke er noe god... Ikke mye lett å sitte på jobb nå når det er kaos i hodet mitt...

[Pokahonta]

Høres ut som eksen min!! (han er ikke tilfeldigvis i midten av 30 årene).. Han startet slike tanker og prat om space etter rundt ett år..

Du har ikke noe annet valg enn å gi han den "friheten". Jeg tror jeg ville flyttet ut permanent og sagt at dersom det skal bli dere igjen, skal du vente med å flytte inn og denne gangen flytte inn igjen for godt!!

Det hjelper ikke å tigge og gråte og fortelle han hvor fantastiske dere er sammen..

Finn tilbake til livet ditt uten han, og gjør de tingene du gjorde før han.. Vær stolt og la han sulle i sin egen verden!!

[Hilde Christina]

Finn på ting på egenhånd og nyt friheten du også Om dere er meant to be ender dere jo opp sammen igjen, men det hjelper ikke å tvinge frem en reaksjon. Har han bedt om tid trenger han tid og dette er jo en ypperlig anledning for deg å finne nye ting å drive med slik at dere ikke faller rett tilbake til "ingenting annet enn oss" fella om dere flytter sammen igjen.

[Gjest ts]

Han trenger ikke tid til å tenke, han trenger tid til å være sammen kompiser, venninner, feste, gjøre som han vil...

Men han kan vel da gjøre det selv om vi bor sammen?

Vi kan gi hverandre space ved å finne på ting uten hverandre...

Jeg sa at jeg ville flytte ut, før han fortalte grunnen til at han har vært vanskelig og avvisende mot meg.

Derfor kom det flytte greiene i bildet. Jeg hadde da aldri ville flyttet ut hvis jeg visste hva grunnen til at han har blitt som han har blitt mot meg...

[Gjest Yihaa]

Jeg er 26 og han er 28 år.

Feilen vi begge har gjort er at vi nesten ikke har gjort noe uten hverandre, ikke mye vennebesøk, ikke fritidsinteresser...

Vi har vært for mye sammen vil jeg nok tro...

Det som har gått dårlig er at han siste månedene ikke har tatt intiativ til ting med oss, han har ikke sagt noen hyggelige ord, han har nesten ikke tatt på meg engang....

Jeg har strekt meg etter han hele tiden, jeg har kansje vært litt for intens pga jeg har fått lite av han..

Mulig det er drøyt å flytte ut for et par uker, men planen er å flytte ut noen dager, så flytte tilbake hvis han savner meg og ser hva han hadde.. Så prøve å finne på ting uten hverandre, vi hverandre litt mer albuerom.

Vi er begge enige om at jeg skal flytte ut litt så vi får mer space fra hverandre...

At han skal legge seg alene, middagen kommer ikke på bordet når han er hjemme fra jobb, huset vasker seg ikke selv... Ikke noe nærhet, ikke noe kos..

Vil det ødelegge forholdet av å flytte ut litt mener du?

Jeg flytter ut i dag, og er litt redd for at han vil nyte all friheten og ikke ønske meg tilbake... Men samtidig, så tror jeg at han vil savne meg..

Nå må du høre på en gammel dame på snart 40. Ser du det jeg har uthevet i rødt?? Vil du at han skal savne deg av disse grunnene? I så fall synes jeg du bør revurdere egen rolle i dette forholdet og egne forventninger til hva en partner skal synes er viktig i forhold til det å dele livet sitt med deg.

Jeg har vel dessuten en følelse av at når dere så tidlig i forholdet har såpass problemer at du velger å flytte ut, er jeg ikke sikker på om jeg ville følt at dette forholdet hadde livets rett.

[Gjest ts]

Jeg utrykte meg kansje feil her...

Vil at han skal savne meg som person..

Men også det å legge seg alene uten meg i armkroken, uten kosepraten vi har før vi legger oss..

At han skal se hva han virkelig hadde...

men ja.. Det er ikke noe særlig..

men jeg nevnte jo flytting før jeg visste hva problemet var, nå som jeg vet grunnen til at det har gått såpass dårlig, så er det virkelig noe å gjøre med det problemet..

[Teriyaki]

En ting er sikkert, og det er at det hjelper ikke å presse han når han først har kommet dit han er nå.

Det er som sagt lenger opp veldig viktig å ikke falle i det sporet hvor man kun er sammen med kjæresten og ingenting annet. Man må gjør andre ting, både alene og med venner. Det er kjempeviktig. Hvis ikke er det nesten en selvfølge at man etter hvert kommer til det stadiet der. Noen kommer før enn andre, det kommer jo an på personen.

[Jade]

Skjønner ikke vitsen med å flytte ut. Som jeg har nevnt tidligere; ta heller en ferie. Stikk på venninne-tur, eller reis på besøk til venner/familie, meld deg på en aktivitet eller to som ikke inkluderer han (du har vel noe hobbyer? Ihvertfall noe du liker å gjøre?). Stikk oftere på besøk til venninner. Inviter felles venner på besøk. Osv. Alt dette vil gi dere sjangs til å savne hverandre, + at dere har mer å snakke om når dere er sammen Og ikke slutt med det, selv om dere skulle få det bedre.

Når man flytter ut, så tar man med seg tingene. Hvis man skal flytte tilbake etter noen uker/dager, så er det ikke flytting. Da er man bare på tur/besøk/ferie.

Endret 14. april 2009 av Jade

[Gjest ts]

Jeg tok en prat med han i går.. Noen jeg trodde skulle gå bra.

han sto på sitt og sa at et par uker trengte han, fordi han fikk aldri vært alene hjemme bare han selv... At han trengte det pusterommet nå, siden ting har vært tungt og vanskelig mellom oss en stund.

At vi har vært vandt til forskjellige ting begge vi 2 fra forhold før, men jeg mener da at man kan likevel tilpasse seg hverandre, inngå komprimisser og jobbeb for at forholdet skal fungere. men der stiller han seg innne enig, man skal matche og ting skal flyte mener han...

Hva mener dere med dette??

Jeg syns det var hardt å flytte til foreldrene mine, sov ikke i natt, bare grini og vært fra meg... Men jeg kommer ikke til å ta kontakt med han, jeg kommer ikke til å ringe han... ingenting.. Kansje sende en nattameld "legger meg nå, håper du får en fin natt, sov godt" av den duren... Så får han legge opp ting nå... Mulig det er teit av meg, men vil han ha tid.. så får han bare få det..

Det som har ødelagt mye for oss, er at i våres, helt i starten av forholdet, vi var ikke sammen føler jeg, men vi møttes og datet.. Så fikk jeg mange advarsler om å møte denne karen, han er notorisk utro, lurer alle damer... ting som fikk meg til å bli skeptisk... Så kommer venninna mi med et forslag.. "Kan jeg ikke sende han en meld og teste han ut for deg, ikke noe alvorlige greier" Joda tenkte jeg.. Hørtes jo ut som en god idè trodde jeg... nr hennes gikk ikke ann å finne ut hvem kom fra heller.. Hun sendte han en uskyldig melding, det går visst flere meldinger frem og tilbake, og artet seg frem til at de kunne møtes på en kaffe..

Han spurte meg om hvem denne dama var, og ja.. Han besto jo "testen" Det jeg ikke visste var at hadde mistanker om at det var noen som hadde gjort dette for å teste han ut.. Han funderte på dette i flere måneder, også etter at vi hadde blitt sammen, jeg sa hele tiden at jeg ikke visste, turte ikke å innrømme dette...Etter en liten krangel vi hadde i januar, så sprute han meg i sinne "hvem var dama du fikk til å sende meg meld i våres?" Jeg trodde da at han hadde funnet ut dette, og svarte ærlig på dette, og at det var jeg som sto bak alt... han sa at han hadde visst det helt siden våres... Og jeg tenkte ikke noe mer på dette etter at vi hadde snakket om dette.

Fra den dagen begynte ting å gå dårlig med oss... At jeg hadde lyvd til han...

Men jeg visste ikke ut at han tok en råkjangs med si at han visste det var jeg sto bak, han tok bare sjansen. Så er jo ikke rart det har gått dårlig siste par månedene i forholdet vårt, men jeg visste ikke at det var dette han slet med...

Jeg vet dette var kjempebarnslig av meg, virkelig...

Når jeg gikk ut av mitt 8-årige samboerskap med eksen min, så fant jeg han og en dame i sengen min, derfor er jeg redd for utroskap... Det gjør noe med en... Så får jeg vite at den jeg holder på med også er "av samme ulla"

men angrer jo som en ulv... Hvertfall når ting har gått så bra mellom meg og min kjære som det har gjort... Frem til de siste månedene nå... Jeg håper han klarer å komme seg over dette og glemme, men det har nok ødelagt svært mye..

[Pokahonta]

Hmmm, du har nok gravd din egen grav der ja. Jeg hadde ikke tålt å bli testet slik av kjæresten min!!!

Du må lære av dette. Jeg tror, helt ærlig, at toget er gått for denne gang.

Klart du er såret, men man kan ikke projisere dette på en annen fyr og lage egne tester som man rettferdiggjør overfor seg selv ved å skylde på fortiden.

Før du går inn i et forhold bør du nullstille deg selv og lære å stole på menn igjen. Ikke alle ER til å stole på, det er sikkert og visst. Men det går an!

Jeg har hatt utro kjærester, men jeg stoler 150 prosent på han jeg er sammen med nå. Jeg sender han på firmaturer, på byen og på reiser og jeg sover like godt om natten. Fordi jeg velger å stole på han!

[Gjest ts]

Hmmm, du har nok gravd din egen grav der ja. Jeg hadde ikke tålt å bli testet slik av kjæresten min!!!

Du må lære av dette. Jeg tror, helt ærlig, at toget er gått for denne gang.

Klart du er såret, men man kan ikke projisere dette på en annen fyr og lage egne tester som man rettferdiggjør overfor seg selv ved å skylde på fortiden.

Før du går inn i et forhold bør du nullstille deg selv og lære å stole på menn igjen. Ikke alle ER til å stole på, det er sikkert og visst. Men det går an!

Jeg har hatt utro kjærester, men jeg stoler 150 prosent på han jeg er sammen med nå. Jeg sender han på firmaturer, på byen og på reiser og jeg sover like godt om natten. Fordi jeg velger å stole på han!

Vi var jo ikke ordentlig sammen engang da dette skjedde, og jeg får ikke gjort noe med det enn å angre så bittert og aldri gjøre noe liknende igjen...

Vet jo det at når jeg tar valget med å bli sammen han og være sammen han, så er jeg også nødt til å stole på han...

Har innsett mye nå som jeg ikke gjorde før... Og skulle bare ønske han ikke trengte disse ukene, for jeg sliter virkelig om dagen... Jeg fungerer ikke...

[Jade]

Bruk disse ukene til å bli kjent med "deg selv" i forholdet - ikke bare "dere". Kjenn på hvordan det er å være litt for seg selv. Være med venninner, kanskje oppta noen hobbyer. Og å ta vare på deg selv!

Ikke renn han ned med telefoner og smser. Ikke sitt inne og vent på det heller. Bruk tiden på deg selv! La han få fullt utnytte av tiden også, så skal du se at savnet dukker opp hos han også