sjenert + svigers

[broadwaygirl]

Som emnetittelen sier så er dette snakk om å være sjenert og håndtere svigerforeldrene.

jeg tar det enkelt og greit fra start:

Jeg og kjæresten min har vært sammen i 3år nå og planlegger å gifte oss etter at studiene er ferdig. Vi bor foreløpig på helt forskjellige steder, jeg i vår hjemby, imens han studerer i utlandet. Så jeg omgås ikke mye med hans familie.

Jeg er enkelt og greit sjenert, hemmer meg ikke mye, men merker selv at i enkelte situasjoner ønsker jeg meg lannnggttt vekk. Som når jeg møter nye mennesker som ikke er enkle å lese, eller som ikke gir nok av seg til at jeg kan føle meg avslappet (som svigers)

Problemet: Kjæresten min kom i går kveld hjem og sa at han hadde snakket med foreldrene sine, og de syns jeg er rar som ikke er skikkelig utadvent selv om jeg er sjenert. De forstår ikke at det går ann å være sjenert sammen med dem. Jeg ble veldig lei meg, fordi merker at de tar opp dette ganske ofte nå, og aldri med meg til stedet. Så kjæresten min spurte meg, "hvordan er det å være sjenert?"

Jeg vet jo så utrolig godt hvordan det føles å være sjenert, å være i visse situasjoner med enkelte mennesker som det bare ikke går med..Men jeg klarer ikke å forklare følelsene jeg har og hvordan kroppen min reagerer. Derfor spør jeg dere her på KG.

Hvordan skal jeg forklare det til kjæresten min slik at han forstår hvordan jeg har det der å da, når sjenansen slår til?

trenger sårt deres hjelp! Prøver å jobbe med det, men er så vanskelig når ingen forstår og resten tror jeg er arrogant.

God påske forresten:)

[FruF]

Så fint av kjærasten å spørra korleis det er å vera sjenert Eg trur mange berre ville sagt at du burde ta deg sammen.

Ein ting du kan gjera er å skriva ei lista over "symptom" frå det fyrste teiknet du får på at du blir sjenert (rastlaus, fikler med genseren eller kva no du ta merker fyrst) til det verste som kan skje (at du styrter ut av rommet?) Då blir det lettare for deg å fortella korleis det er å vera sjenert til kjærasten din. Men du kan òg bruka lista til å takla sjenansen betre. Kanskje det er lettare å ha ei kjensle av kontrol viss du er klar over korleis du reagerer og på kva? Og kanskje kjærasten din kan bli bedre på å sjå når du blir sjenert og dermed hjelpa deg med å vera litt ekstra støttande i dei situasjonane du treng det?

Lykke til med svigers, eg var sjenert med mine i mange år, men det blei bedre.

[Gjest pia24]

Å være sjenert er ikke enkelt. Jeg har selv vært det, men har jobbet med det og får nå tilbakemeldinger på at jeg er utadvent. For meg måtte jeg bare tvinge meg selv til å møte nye mennesker, nye situasjoner - og ha som mål å gi et så godt mulig bilde av meg selv til dem.

Jeg syns du har oppsummert sjenerheten din ganske godt i dette innlegget.

Slik jeg ser det skriver du at:

1. Du blir sjenert når du ikke klarer å lese andre mennesker/vet hva de forventer

2. Dette gjør at du ikke blir avslappet, og når du ikke er avslappet blir det vanskelig å være utadvent

3. Siden du sjelden møter dine svigerforeldre, blir disse nesten som nye mennesker hver gang dere møtes, og derfor blir punkt 1 og 2 relevant i forhold til dem.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner veldig godt igjen følelsen av å være sjenert. Er nå i midten av 30 årene og dette har heldigvis blitt bedre. Mange av mine venner vet ikke at jeg f.eks aldri åpnet munnen på barne og ungdomsskolen. Jeg var den stille og rolige jenta i klassen som fikk topp karakterer på alle skriftlige prøver. Men elendige karakterer muntlig. Jeg sa jo aldri ett pip. I voksen alder har jeg en jobb jeg virkelig mestrer, noe som har gitt meg både selvtillit og anerkjennelse i store deler av bransjen min. Jeg har til og med blitt intervjuet på tv pga min kompetanse. Det hadde jeg aldri taklet for få år tilbake.

Likevel opplever jeg stadig situasjoner der jeg ikke sier ett ord. Jeg unngår konsekvent gjenforeningsfester, utdrikkingslag eller andre samlinger der jeg møter folk som vet hvordan jeg var (eller egentlig er?). Da faller jeg nemlig tilbake til den lille, stille jenta jeg en gang var. Det er i grunnen rart, for jeg er en samfunnsengasjert person som kan snakke om/diskutere det meste. Likevel er det noe med enkelte personer/situasjoner som gjør meg usikker.

Jeg vil beskrive sjenert som å være usikker i enkelte situasjoner/ovenfor enkelte personer. Usikker, uten at det er en logisk forklaring på hvorfor. Dette skjer normalt når det er flere personer til stede, aldri dersom vi bare er 2-3 stk. I mitt tilfelle er det også en fysisk reaksjon. Jeg kaldsvetter, småskjelver, snakker utydelig og blir gjerne kvalm. Eks blir hendene klamme og iskalde, noe som gjør at det er ekstra flaut å hilse på nye folk. Det utløses også når folk skal være hyggelige å klemme meg, det liker jeg ikke. Blir veldig usikker av klemming som virker litt påtatt. Jeg ønsker ikke for mye fokus på min egen person. Det verste er folk som spør og graver om meg og mitt (bortsett fra i jobbsammenheng, da er selvtilliten på topp og jeg kan snakke om jobben min i timesvis). Jeg vil beskrive det som en "magefølelse", noe ubehagelig som skjer innvendig og som jeg ikke har kontroll over. Da blir jeg bare stille og håper følelsen går over. Jeg orker ikke å snakke pga skjelving og kvalme. Det verste er dersom folk kommenterer at jeg er sjenert. Da går det helt i stå og jeg vil aldri få ett normalt forhold til den personen. Jeg sliter også med tanke på eventuelle barn. Er livredd for at dette er arvelig og ønsker ikke å få barn som blir likt meg. Ble aldri mobbet som liten, men det var ikke noe gøy å være barn.

Huff, dette ble langt. Poenget mitt er at du ikke er alene. Vi er mange i samme situasjon uten at det nødvendigvis hjelper..

[Gjest ss]

ikke bry deg om dem Du skal jo ikke gifte deg med dem

[Gjest Gjest]

Er selv også sjenert, og skjønner at måten svigerforeldrene dine tar det på bare forverrer det for deg. Selv føler jeg at hvis folk behandler meg som om jeg ikke var sjenert, går det mye bedre. For eksempel om de spør meg et spørsmål selv om jeg ikke har snakket til dem. Og at de prater litt i vei uten å bry seg om at jeg ikke sier så mye med en gang. Kort sagt, at de ikke lar seg merke ved at jeg er sjenert, for da glemmer jeg det også, og så blir jeg ikke så sjenert.

Svigerforeldrene dine virker litt ufølsomme, men det er nok fordi de aldri har vært sjenert og at de sikkert føler seg litt avvist. Si at det hjelper for deg om de bare kan godta deg som du er.

[Gjest Gjest]

Kan du bli enig med kjæresten om et kodeord du kan bruke når sjenansen "slår til"? Eller om du får sagt til ham på tomannshånd at "nå ble jeg sjenert" eller om du kan ta hånda hans og klemme den litt når du føler deg usikker? Jeg tror at det kan hjelpe å snakke om det. Jeg har selv vært sjenert, og det kan slå til innimellom. Det som er dumt for meg er at jeg virker så selvsikker og sterk, men inni meg er jeg fortsatt litt usikker og sjenert, og det gir seg utslag fra tid til annen. Så jeg har funnet ut at jeg må si fra om at jeg egentlig er litt sjenert og ikke så flink til å si fra om ting, f.eks. hvis jeg synes noe er vanskelig eller tungt på jobb eller ellers.

Jeg håper kjæresten din vil støtte deg og forstå deg.