Savner å være forelsket

[Frustrert]

Hei,

Er det flere der ute som savner det å være forelsket?

Jeg mener ikke bare det å være forelsket i en person, men at den personen faktisk gjengjelder følelsene.

Føler meg ensom og trenger egentlig noen som kan holde rundt meg og fortelle meg at alt ordner seg.

Pratet med eksen i forgårs, og han sa at han ville jo egentlig holde rundt meg, men ikke når jeg er slem mot ham.

Hvorfor er jeg så slem?!?

Jeg er utrolig sta, vil ha min vilje og prøver å tvinge ham til å være glad i meg. Jeg klarer ikke ta livet med ro og kose meg, men må være i et forhold for å "klare" meg.

Jeg har vanvittige humørsvigninger, et sinneproblem hvor jeg er voldelig og har få venner/venninner.

Jeg har et veldig behov for oppmerksomhet, men er samtidig veldig egoistisk.

Jeg skal til psykolog (psyk.sykepleier, sikkert for en kartlegging før jeg treffer psykologen) for første gang i morra, og er livredd for å være "galere" enn jeg tror. Jeg har heller ikke lyst til å gå gjennom dette alene, da jeg tror det blir utrolig tøfft psykisk.

Jeg har ikke vist følelser i oppveksten, og må takle alt det som kommer til å komme opp alene, som singel drittkjerring som slo samboeren bort.

Jeg savner eksen min, savner de gode stundene vi hadde, savner at han var forelsket i meg og gjorde masse romantiske ting for meg.

Og alt dette har jeg gjort selv , fordi jeg er ei deprimert, følelsesløs drittkjerring med et voldsproblem! :slår:

Måtte bare få ut tankene mine. Takk til dere som orker å lese dette.

[Gjest Gjest]

Nå har du vært "slem" som kaller det, og da får du som fortjent. Ikke kom her å sutre over resultatet av din vemmelige oppførsel.

[Frustrert]

Nå har du vært "slem" som kaller det, og da får du som fortjent. Ikke kom her å sutre over resultatet av din vemmelige oppførsel.

Trodde det var "lov" til å fortelle om følelsene mine her, uavhengig om det er "riktig" eller ikke.

Men du har helt rett. Jeg får som fortjent, og burde holdt meg for god til å sutre her. Jeg beklager hvis dette er støtende for deg.

[MissStiles]

Er det flere der ute som savner det å være forelsket?

Jeg mener ikke bare det å være forelsket i en person, men at den personen faktisk gjengjelder følelsene.

Ja!!! Jeg savner også å være forelsket. Jeg gleder meg til å bli forelsket igjen. Håper selvfølgelig også at det blir gjengjeldt. Da føles det enda bedre. :rødme:

[Gjest LanaLane]

Synes du er tøff som tar tak i problemet ditt jeg! Altfor mange som skylder på andre, men du vet jo at det er hos deg problemet ligger

Kanskje det vil ta tid før du finner en person som gjengjelder følelsene dine, men kanskje eksen din vil se framgangen din også(jeg tolker det som at det var psyken din som drev han bort og at dere fremdeles hadde vært sammen om det ikke var for dette).

Har du fortalt ham at du skal på utredning? Kanskje han vil hjelpe deg litt?

Synes du er kjempetøff jeg!

[engel med sorte vinger]

Skjønner at du savner det samholdet som et parforhold kan gi, men siden du nå tar tak i disse tingene som har gjort at et parforhold ikke har fungert så kanskje du ska forsøke å "sette på bremsen" på disse savn-følelesen til du får jobbet med deg selv?

Driver selv å tar tak i en del ting, og har funnet ut at nå må jeg konsentrere meg om meg selv og det er ikke så lett hvis man har en annen å måtte ta hensyn til og ta vare på!

Vær egoistisk en stund og tenk på seg selv! Tanken er jo at den harde jobbingen du nå skal nedlegge med deg selv, skal kunne føre til at du blant annet kan fungere i mellom menneskelige forhold!

Så på sikt vil det da kunne bety en kjæreste igjen!

Prøv i hvertfall å tenk positivt rundt det du nå begynner med og vær stolt av at du tar tak i ting, selv om du føler at du i fortiden har gjort ting du ikke er stolt over.

Ønsker deg masse masse lykke til!!

[Gjest Frustrert_utlogget]

Synes du er tøff som tar tak i problemet ditt jeg! Altfor mange som skylder på andre, men du vet jo at det er hos deg problemet ligger

Kanskje det vil ta tid før du finner en person som gjengjelder følelsene dine, men kanskje eksen din vil se framgangen din også(jeg tolker det som at det var psyken din som drev han bort og at dere fremdeles hadde vært sammen om det ikke var for dette).

Har du fortalt ham at du skal på utredning? Kanskje han vil hjelpe deg litt?

Synes du er kjempetøff jeg!

Takk for støtten!

Du har tolket det helt korrekt. Han sier til og med at vi hadde vært gift og hatt barn sammen om alt hadde vært som de gode periodene.

Han vet om det, men vil at jeg skal ta tak i dette selv. Jeg håper at han vil hjelpe meg etterhvert, men tør ikke forvente noe fra ham. Jeg har pushet ham ganske langt bort

[Gjest Frustrert_utlogget]

Skjønner at du savner det samholdet som et parforhold kan gi, men siden du nå tar tak i disse tingene som har gjort at et parforhold ikke har fungert så kanskje du ska forsøke å "sette på bremsen" på disse savn-følelesen til du får jobbet med deg selv?

Driver selv å tar tak i en del ting, og har funnet ut at nå må jeg konsentrere meg om meg selv og det er ikke så lett hvis man har en annen å måtte ta hensyn til og ta vare på!

Vær egoistisk en stund og tenk på seg selv! Tanken er jo at den harde jobbingen du nå skal nedlegge med deg selv, skal kunne føre til at du blant annet kan fungere i mellom menneskelige forhold!

Så på sikt vil det da kunne bety en kjæreste igjen!

Prøv i hvertfall å tenk positivt rundt det du nå begynner med og vær stolt av at du tar tak i ting, selv om du føler at du i fortiden har gjort ting du ikke er stolt over.

Ønsker deg masse masse lykke til!!

Tusen takk

Jeg vet at jeg må klare å trives med meg selv, men har så veldig behov for en som kan holde rundt meg og støtte meg litt når jeg har det som verst :/

Jeg har ingen andre som jeg føler meg komfortabel nok sammen med, så om ikke han vil være her for meg, må jeg takle dette alene. Og det er jeg kjemperedd for. Orker ikke tanken på å gå gjennom dette uten en armkrok å krype inn i og få trøst.

Føler meg så liten og alene

[Gjest LanaLane]

Takk for støtten!

Du har tolket det helt korrekt. Han sier til og med at vi hadde vært gift og hatt barn sammen om alt hadde vært som de gode periodene.

Han vet om det, men vil at jeg skal ta tak i dette selv. Jeg håper at han vil hjelpe meg etterhvert, men tør ikke forvente noe fra ham. Jeg har pushet ham ganske langt bort

Vel, jeg skjønner ham godt. Han er vel redd for å få forhåpninger og så bli skuffa igjen. Men er du klar for dette, er dette noe du virkelig vil og er villig til å kjempe for? Det kommer til å bli hardt, og du klarer det kun om du virkelig går inn for det.

Hvor gammel er du forresten?

Du burde gå inn i dette alene, men du kan evt spørre ham om du kan sende ham en kortkort mail etter hvert møte du er på. Han trenger ikke svare, men det kan være godt for ham å vite hva som skjer rundt deg også, samtidig som det kan være godt å få det ut.

Ikke forvent noe fra ham, det er nok av arr som må gro før han kan stole på deg igjen regner jeg med. Ikke push ham, men spør om det er greit om du sier ifra hvordan det har gått. Kanskje en sms med "i dag snakket jeg om blablabla,vanskelig,men det føltes godt og jeg taklet det bra synes jeg" er nok for ham.

Han vil helt sikkert være der for deg, men det er nok veldig vanskelig om du har vært så "slem" som du sier du har vært. Gi det tid

Edit: og husk, du er ikke alene. Du får et proft støtteapparat rundt deg nå, bruk det til det fulle

Endret 13. april 2009 av LanaLane

[Gjest Frustrert_utlogget]

Vel, jeg skjønner ham godt. Han er vel redd for å få forhåpninger og så bli skuffa igjen. Men er du klar for dette, er dette noe du virkelig vil og er villig til å kjempe for? Det kommer til å bli hardt, og du klarer det kun om du virkelig går inn for det.

Hvor gammel er du forresten?

Du burde gå inn i dette alene, men du kan evt spørre ham om du kan sende ham en kortkort mail etter hvert møte du er på. Han trenger ikke svare, men det kan være godt for ham å vite hva som skjer rundt deg også, samtidig som det kan være godt å få det ut.

Ikke forvent noe fra ham, det er nok av arr som må gro før han kan stole på deg igjen regner jeg med. Ikke push ham, men spør om det er greit om du sier ifra hvordan det har gått. Kanskje en sms med "i dag snakket jeg om blablabla,vanskelig,men det føltes godt og jeg taklet det bra synes jeg" er nok for ham.

Han vil helt sikkert være der for deg, men det er nok veldig vanskelig om du har vært så "slem" som du sier du har vært. Gi det tid

Edit: og husk, du er ikke alene. Du får et proft støtteapparat rundt deg nå, bruk det til det fulle

Jeg er 27.

Dette er noe jeg har slitt med siden ungdomskolen, og jeg er virkelig klar for å gjøre noe med dette nå. Jeg tror jeg klarer det alene, men hadde vært greit med litt ekstra støtte på de verste dagene..

Jeg ser ham på jobb hver dag, men jeg skal spørre ham om jeg kan sende ham en mail iblandt og fortelle hvordan det går. Det var et lurt tips som forhåpentligvis kan hjelpe oss begge

Jeg har så lyst til å gi ham tid, men samtidig har jeg et veldig (unormalt?) behov for å føle at noen (spesielt han) bryr seg om meg.

Jeg prøver å holde meg unna og ikke ta så mye kontakt, men når jeg har det kjipt klarer jeg ikke styre unna en sms eller mail.

Jeg vet at mange har det på samme måte som meg, og som sliter med sine ting, men jeg trenger noen som kan støtte meg og fortelle meg at alt ordner seg.

Jeg vet av erfaring at dersom han hadde brukt 5 minutter på å holde rundt meg og trøste meg, hjelper det så utrolig mye. Jeg kommer ut av depresjonen på minutter, istedet for timer eller dager som jeg bruker når jeg er(føler meg) alene.

Jeg har tenkt på det at jeg får et støtteapparat rundt meg, men en psykolog kan jo ikke holde rundt meg og fortelle at alt ordner seg..