Ekteskap! Hvorfor ikke akseptere at

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Mannen og jeg har snart rund bryllupsdag, og i den forbindelse har jeg tenkt litt rundt ekteskap generelt.

Mannen og jeg har vært heldige, vi har funnet en "oppskrift" som fungerer for oss... vi har hatt noen tøffe dager, men har jobbet oss igjennom dem, og har i dag et ekteskap som er "rock solid"...

Hvordan det er i morgen har vi ingen garantier for, men jeg tror ikke det vil endre seg i den nærmeste framtid.

Vi lever nok på en atypisk måte til de fleste par av i dag, men det passer som sagt for oss å leve på denne måten.

De fleste av venninnene, uavhengig av om de er enslige, skilte, nygifte eller samboere, er så utrolig kritiske til hvordan min mann og jeg har valgt å leve.

Av og til har vi delt erfaringer fra forholdene våre, men det har jeg sluttet med nå, fordi den kommentaren jeg oftest hørte, var "Det hadde ikke jeg funnet meg i"!

Jeg kunne si: "Jeg er stort sett den som står opp med barna i helgene, for da trenger han å sove litt ekstra"...

Responsen var alltid: "Det hadde jeg ikke funnet meg i! Dere burde dele helgen, eller ta annenhver helg."

Hvorfor burde vi det? Jeg er som regel våken på den tiden uansett, så hvorfor skal jeg vekke ham, bare fordi det skal være rettferdig?

Det er visstnok "irrelevant"... det viktigste er at han tar sin del, ikke at det er greit for meg!

Jeg kunne si: "Det er jeg som lager middagene og gjør mesteparten av husarbeidet hos oss"

Responsen var alltid: "Det hadde jeg ikke funnet meg i! Han burde gjøre minst halvparten av husarbeidet, og lage middag minst 3 dager i uken"

Hvorfor burde han det? Jeg er den som er mest hjemme, og jeg er den som liker å lage mat.

Irrelevant det også... det viktigste er ikke at jeg synes det er greit, det viktigste er at han tar sin del!

Og slik fortsatte det... hver gang jeg sa noe kom kommentaren "det hadde jeg ikke funnet meg i", uansett tema vi var innom.

Som sagt sluttet jeg etter hvert å si noe om hvordan vi gjør ting her hjemme, jeg innså til slutt at de ikke var ute etter å dele erfaringer, men bare få bekreftelse på at de levde på den eneste rette måten, så etter hvert ble det til at jeg er undertrykket siden jeg "ikke tør si noe om hjemmeforholdene".

Jeg har trukket meg mer og mer tilbake fra dem, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Hvorfor kan de ikke akseptere at vi har funnet en måte å leve sammen på, som fungerer for oss?

[Gjest Papirkurven]

Det skjønner ikke jeg heller!

Altså, jeg hadde kanskje ikke funnet meg i noen av de tingene du gjør, men alle er forskjellige og må finne det som passer for seg. Som du sier selv: det er det som funker for dere! Hvorfor fikse noe som funker?

Nyt ekteskapet ditt du, og det at dere har funnet deres løsning!

Greit nok at du har sluttet å dele, men kanskje du kan prøve å forklare dem at det faktisk er helt greit, fordi det funker. (Er sikker på at han stiller opp på de områdene som han kan bidra i.)

Egentlig burde de jo være glad på dine vegne over at dere har funnet deres måte, ikke protestere eller kritisere.

[Gjest Gjest]

Jeg har ikke så mye å kommentere annet enn at det for meg høres ut som om dere har en veldig fornuftig løsning. Om han trenger mer søvn enn deg, og du er mer av et a-menneske er jo det en perfekt løsning for dere. Du får jo igjen den tiden han får sove i en mann som er glad og opplagt resten av dagen. Videre, er du mest hjemme er det også logisk at du tar mer av matlaging og husarbeid. Mange er jo også veldig glad i å lage mat og tar gjerne den delen, mer som en hobby.

Det viktigste er igrunn at man deler på oppgavene på en fornuftig måte (som ikke innebærer at den ene bare sitter på raua, men det høres det over hodet ikke ut som er tilfellet hos dere). Hos oss lager mannen middag 6 av 7 ganger, både fordi han er mest hjemme og fordi han er mer opptatt av mat og kosthold enn meg. Skal jeg da ikke finne meg i det, bare fordi alle oppgaver MÅ fordeles 50/50? Det handler her i huset om at arbeidsmengden fodeles likt (også medregnet timer den ene bruker mer på arbeid), slik at vi begge har lagt ned like mange timer tilsammen i løpet av ei uke.

Jeg passer litt på å diskutere samme tema, særlig når det kommer til barn. Jeg fikk regelrett utskjelling av mine venner fordi jeg mente at jeg skulle jobbe mer og far kunne kjøre og hente til barnehagen. Nei, det måtte jo deles 50/50 så klart. Det faktum at jeg tjener mer og det ville være mer hensiktsmessig at han kjørte og hentet var det ikke snakk om. Det viktige for mange er visst 100% likedeling av alle oppgaver og ikke det som fungerer best for parets egne interesser.

Det skal også nevnes at jeg holder fint kjeft om at den ene venninna mi herserser mannen sin rundt og at han følger etter som en liten hund. Jeg holder kjef om at det andre paret krangler langt mer enn meg og min mann, og at jeg tenker det må være ganske tungt å være dem som går slik å gnager på hverandre for småting som jeg selv finner totalt irrelevante. Jeg har da ingenting med hva som fungerer for dem og ikke, og i all fall er jeg ikke så viktig at jeg må presse mine meninger over på andre som en fasit.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Det viktige for mange er visst 100% likedeling av alle oppgaver og ikke det som fungerer best for parets egne interesser.

Det skal også nevnes at jeg holder fint kjeft om at den ene venninna mi herserser mannen sin rundt og at han følger etter som en liten hund. Jeg holder kjef om at det andre paret krangler langt mer enn meg og min mann, og at jeg tenker det må være ganske tungt å være dem som går slik å gnager på hverandre for småting som jeg selv finner totalt irrelevante. Jeg har da ingenting med hva som fungerer for dem og ikke, og i all fall er jeg ikke så viktig at jeg må presse mine meninger over på andre som en fasit.

Jeg har også det inntrykket at det er viktigere at alt er rettferdig fordelt, enn at det skal fungere...

Vi krangler heller ikke. Vi har i fellesskap blitt enige om hvordan vi vil ha det, og da faller grunnlaget for krangel bort. (det er jo som kjent husarbeid som er det det hyppigst krangles om i norske hjem)

[ToveM]

Hos oss fungerer det omtrent slik som hos trådstarter. Og det fungerer fint for oss også. Vi har snart vært gift i 24 år.

[Michelin]

Mannen og jeg har snart rund bryllupsdag, og i den forbindelse har jeg tenkt litt rundt ekteskap generelt.

Mannen og jeg har vært heldige, vi har funnet en "oppskrift" som fungerer for oss... vi har hatt noen tøffe dager, men har jobbet oss igjennom dem, og har i dag et ekteskap som er "rock solid"...

Hvordan det er i morgen har vi ingen garantier for, men jeg tror ikke det vil endre seg i den nærmeste framtid.

Vi lever nok på en atypisk måte til de fleste par av i dag, men det passer som sagt for oss å leve på denne måten.

De fleste av venninnene, uavhengig av om de er enslige, skilte, nygifte eller samboere, er så utrolig kritiske til hvordan min mann og jeg har valgt å leve.

Av og til har vi delt erfaringer fra forholdene våre, men det har jeg sluttet med nå, fordi den kommentaren jeg oftest hørte, var "Det hadde ikke jeg funnet meg i"!

Jeg kunne si: "Jeg er stort sett den som står opp med barna i helgene, for da trenger han å sove litt ekstra"...

Responsen var alltid: "Det hadde jeg ikke funnet meg i! Dere burde dele helgen, eller ta annenhver helg."

Hvorfor burde vi det? Jeg er som regel våken på den tiden uansett, så hvorfor skal jeg vekke ham, bare fordi det skal være rettferdig?

Det er visstnok "irrelevant"... det viktigste er at han tar sin del, ikke at det er greit for meg!

Jeg kunne si: "Det er jeg som lager middagene og gjør mesteparten av husarbeidet hos oss"

Responsen var alltid: "Det hadde jeg ikke funnet meg i! Han burde gjøre minst halvparten av husarbeidet, og lage middag minst 3 dager i uken"

Hvorfor burde han det? Jeg er den som er mest hjemme, og jeg er den som liker å lage mat.

Irrelevant det også... det viktigste er ikke at jeg synes det er greit, det viktigste er at han tar sin del!

Og slik fortsatte det... hver gang jeg sa noe kom kommentaren "det hadde jeg ikke funnet meg i", uansett tema vi var innom.

Som sagt sluttet jeg etter hvert å si noe om hvordan vi gjør ting her hjemme, jeg innså til slutt at de ikke var ute etter å dele erfaringer, men bare få bekreftelse på at de levde på den eneste rette måten, så etter hvert ble det til at jeg er undertrykket siden jeg "ikke tør si noe om hjemmeforholdene".

Jeg har trukket meg mer og mer tilbake fra dem, men jeg kan ikke fri meg fra å tenke: Hvorfor kan de ikke akseptere at vi har funnet en måte å leve sammen på, som fungerer for oss?

Kanskje fordi det høres ut som du klager litt, når du sier at det er du som gjør alt husarbeid osv... Hadde det vært ok for deg, tror jeg ikke du hadde ofret det en tanke.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Kanskje fordi det høres ut som du klager litt, når du sier at det er du som gjør alt husarbeid osv... Hadde det vært ok for deg, tror jeg ikke du hadde ofret det en tanke.

Klager jeg?

Skriver jeg ikke at jeg er fornøyd med arbeidsfordelingen, og at dette passer for oss?

Er det ikke lov å utveksle erfaringer, uten å bli oppfattet som om man klager?

Jeg kan garantere deg at mine (tidligere) venninner klager veldig mye mer over hvordan de har det hjemme enn jeg gjør/gjorde...

Når venninnene klaget over at de måtte lage middag, selv om det var mannens tur, så kom vi inn på hvem som laget middag hjemme hos hvem...

Skulle jeg da la være å si noe, fordi det kunne oppfattes som klaging?

[Michelin]

Klager jeg?

Skriver jeg ikke at jeg er fornøyd med arbeidsfordelingen, og at dette passer for oss?

Er det ikke lov å utveksle erfaringer, uten å bli oppfattet som om man klager?

Jeg kan garantere deg at mine (tidligere) venninner klager veldig mye mer over hvordan de har det hjemme enn jeg gjør/gjorde...

Når venninnene klaget over at de måtte lage middag, selv om det var mannens tur, så kom vi inn på hvem som laget middag hjemme hos hvem...

Skulle jeg da la være å si noe, fordi det kunne oppfattes som klaging?

Slapp av. Sa bare at det kanskje kunne oppfattes som klaging.

Hvis du er fornøyd med din situasjon, forstår jeg ikke helt hvorfor du skriver et innlegg om det. Hvorfor bryr du deg? Ignorer disse synspunktene da vel. Synes virkelig ikke det er noe å henge seg opp i.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Slapp av. Sa bare at det kanskje kunne oppfattes som klaging.

Hvis du er fornøyd med din situasjon, forstår jeg ikke helt hvorfor du skriver et innlegg om det. Hvorfor bryr du deg? Ignorer disse synspunktene da vel. Synes virkelig ikke det er noe å henge seg opp i.

Jeg lufter noen tanker om at jeg synes det er sårt at andre ikke aksepterer at jeg har valgt å leve annerledes enn dem, og jeg synes det er trist at mine venners holdninger gjør at jeg har trukket meg unna dem.

Jeg orker ikke leve et liv der jeg må forsvare hver ting jeg gjør.

Beklager om jeg provoserte deg med mine tanker, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du reagerer så sterkt på at jeg reflekterer rundt temaet arbeidsfordeling i ekteskapet basert på egne erfaringer, og at jeg påpeker at det finnes andre måter å innrette seg på, enn at alt skal være 50/50 til enhver tid.

[Gjest Gjest]

Jeg forstår hva du sier. Og det godt.

Vi har vært lykkelig gift i godt over 10 år. Selvsagt har vi hatt problemer, men aldri med hverandre. Vi har vært solide siden vi traff hverandre for snart 15 år siden.

Nå er våre "ting" svært anderledes fra deres "ting", men reaksjonene er stort sett de samme.

Mitt råd til deg er å slutte å snakke om det. Slutt å fortell de om slike ting, så slipper dere å diskutere det. Problemet løst.

Hvis de ikke vil gi seg på det så bør du stille deg selv spørsmålet "Hvorfor er disse menneskene våre venner?".

Finn deg nye, bedre venner.

[juliane]

Jeg lurer på om du har forklart dine venner god nok hva det er han faktisk gjør? Hvis en venninne kun hadde fortalt meg det du skriver i åpningsinnlegget hadde jeg også blitt litt skeptisk til arbeidsfordelingen der i huset. Hvis hun derimot hadde lagt til at: "mens han legger ungene, klipper plenen, pusser opp stua, jobber ekstra slik at vi har råd til skikkelig ferie, tar oppvasken og klesvasken og måker snø.", da hadde jeg tenkt at de hadde funnet en ordning som passet for dem.

[Michelin]

Jeg lufter noen tanker om at jeg synes det er sårt at andre ikke aksepterer at jeg har valgt å leve annerledes enn dem, og jeg synes det er trist at mine venners holdninger gjør at jeg har trukket meg unna dem.

Jeg orker ikke leve et liv der jeg må forsvare hver ting jeg gjør.

Beklager om jeg provoserte deg med mine tanker, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du reagerer så sterkt på at jeg reflekterer rundt temaet arbeidsfordeling i ekteskapet basert på egne erfaringer, og at jeg påpeker at det finnes andre måter å innrette seg på, enn at alt skal være 50/50 til enhver tid.

Du provoserer meg ikke. Det vil alltid være forskjell på pars forhold, hvordan et par velger å takle hverdagen med hensyn til husarbeid og andre gjøremål. Og du vil sikkert alltid få høre at "det hadde ikke jeg gått med på", det hører man også her inne på forumet. Men vi reagerer vel forskjellig, jeg hadde ikke brydd meg om noen sa sånt til meg, javel. Og jeg kan være åpen om dette overfor venninner, trenger ikke trekke meg unna av den grunn. Men som sagt vi er forskjellig og reagerer på ulike måter. Men tror det hadde vært bedre for din egen del at du ikke la så mye i det.

[Gjest Gjest]

Jeg lurer på om du har forklart dine venner god nok hva det er han faktisk gjør? Hvis en venninne kun hadde fortalt meg det du skriver i åpningsinnlegget hadde jeg også blitt litt skeptisk til arbeidsfordelingen der i huset. Hvis hun derimot hadde lagt til at: "mens han legger ungene, klipper plenen, pusser opp stua, jobber ekstra slik at vi har råd til skikkelig ferie, tar oppvasken og klesvasken og måker snø.", da hadde jeg tenkt at de hadde funnet en ordning som passet for dem.

Jepp, jeg tenkte det samme. Dersom det fremstår som om du gjør alt og han ingenting av det som ses som felles oppgaver, så er det jo ikke rart de reagerer.

[Jade]

Hvis du bare forteller hva du gjør, og ikke hva han gjør, så tror gjerne venninnene dine at han ikke gjør noe (eller ihvertfall ikke tenker over det). Forteller du noen gang, f.eks.: "Stakkar mannen min. Nå har han holdt på timesvis hver dag i 5 dager og arbeidet på det taket."

[Honesty]

Vi har også en ganske tradisjonell fordeling av arbeidet, etter eget ønske. Men vi har ikke hørt noen slike reaksjoner. Jeg elsker å lage mat, og faktisk synes jeg rydding og vasking er helt greit, for det fungerer for meg som en slags meditasjon. Derimot lurer jeg mannen til å støvsuge og ta ut av oppvaskmaskinen. Nå skal det legges til at han er ekstremt aktiv, og har stadig vekk store prosjekter på gang i hus og hjem, så samlet sett kan jeg nok tippe at han gjør mer av det nødvendige arbeidet enn hva jeg gjør.

Men jeg lager heller mat enn å rydde i boden, pante flasker og slikt.

Endret 13. april 2009 av Honesty

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg lurer på om du har forklart dine venner god nok hva det er han faktisk gjør? Hvis en venninne kun hadde fortalt meg det du skriver i åpningsinnlegget hadde jeg også blitt litt skeptisk til arbeidsfordelingen der i huset. Hvis hun derimot hadde lagt til at: "mens han legger ungene, klipper plenen, pusser opp stua, jobber ekstra slik at vi har råd til skikkelig ferie, tar oppvasken og klesvasken og måker snø.", da hadde jeg tenkt at de hadde funnet en ordning som passet for dem.

Jepp, jeg tenkte det samme. Dersom det fremstår som om du gjør alt og han ingenting av det som ses som felles oppgaver, så er det jo ikke rart de reagerer.

Hvis du bare forteller hva du gjør, og ikke hva han gjør, så tror gjerne venninnene dine at han ikke gjør noe (eller ihvertfall ikke tenker over det). Forteller du noen gang, f.eks.: "Stakkar mannen min. Nå har han holdt på timesvis hver dag i 5 dager og arbeidet på det taket."

De visste at han jobber mye, og de visste at han er et skikkelig arbeidsjern når han er hjemme også! (beklager blandingen av presens og preteritum, men den er tilsiktet)

Det visste de av to grunner, den første fordi jeg forteller dem det, den andre grunnen er at det var ham de alltid ringte til når de behøvde noe gjort i huset, (som deres egne menn ikke hadde tid eller lyst til å gjøre) fordi de visste at da ble det gjort.

Men hva så?

Hva så om han ikke hadde gjort noe som helst hjemme?

Hvilken rett har noen til å kritisere det valget så lenge det var en avtale mellom de to partene det angår?

Og for å kaste ytterligere bensin på bålet: akkurat som jeg finner det ironisk at de største ekspertene på barneoppdragelse er de som ikke har barn selv, finner jeg det ironisk at de som hevder å ha fasiten på hva som fungerer i et forhold, er de som er single, skilte eller nygifte...

[Honesty]

Men hvorfor i all verden lar du deg provosere såpass at du orker å skrive et langt innlegg om dette temaet? Det er kanskje like greit å bare trekke på skuldrene og akseptere at folk er ulike, for så å legge klaffene på ørene når/hvis temaet skulle dukke opp.

[Gjest Gjest_ninne_*]

Hva så om han ikke hadde gjort noe som helst hjemme?

Hvilken rett har noen til å kritisere det valget så lenge det var en avtale mellom de to partene det angår?

Og for å kaste ytterligere bensin på bålet: akkurat som jeg finner det ironisk at de største ekspertene på barneoppdragelse er de som ikke har barn selv, finner jeg det ironisk at de som hevder å ha fasiten på hva som fungerer i et forhold, er de som er single, skilte eller nygifte...

Tja, jeg er samboer på 10ende året, riktignok uten barn, men er likevel enige med de som du siterte her. Dersom en venninne hadde fortalt meg at hun gjorde alt og han gjorde ingenting, og hun i tillegg var fornøyd med det, så hadde jeg faktisk forsøkt å riste litt vett i henne. Ja, det hadde selvfølgelig vært fra mitt perspektiv og ikke hennes, men likevel tror jeg nok det er en forholdsvis objektiv enighet om at i et forhold så må man dele på byrdene, men hvordan fordelingen foretas, får være opp til hvert enkelt par. Som venninne ville jeg sett på det som mitt ansvar å fortelle at det faktisk ikke er vanlig å ha det slik, og at de færreste ville godtatt det. Jeg tror rett og slett ikke, ut ifra mitt eget perspektiv, at særlig mange har det godt i et forhold der den ene parten tar alt av felles arbeid og belastninger.

[juliane]

Hva så om han ikke hadde gjort noe som helst hjemme?

Hvilken rett har noen til å kritisere det valget så lenge det var en avtale mellom de to partene det angår?

Og for å kaste ytterligere bensin på bålet: akkurat som jeg finner det ironisk at de største ekspertene på barneoppdragelse er de som ikke har barn selv, finner jeg det ironisk at de som hevder å ha fasiten på hva som fungerer i et forhold, er de som er single, skilte eller nygifte...

Snakker du nå om oss om svarer, eller om venninnene dine? Det er vel svært få både av oss og dem som aldri har vært i et parforhold, selv om vi/de er single eller skilte akkurat nå.

Jeg syns det høres ut som om du ikke vil ha venninner som bryr seg om deg jeg. For min del syns jeg det er en viktig del av venninneforholdet, hvis mine venninner syns noe av det jeg driver med er destruktivt setter jeg stor pris på at de forteller meg det. Det betyr ikke at jeg må gjøre ting slik de vil men jeg tar det faktisk som en kjærlighetserklæring.

Hvis det er sånn at mannen din hjelper dem i huset med praktiske ting kan du vel "bruke det mot dem" på en humoristisk måte? Si at du ikke har så veldig lyst til å måtte klippe plenen annenhver gang, derfor har du ordnet det slik at du heller lager middag mens han klipper plenen. Og at du skjønner at de har menn som lager middag annenhvr dag, men det har de jo tid til fordi mannen din legger om til sommerdekk for dem.

Endret 13. april 2009 av juliane

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Snakker du nå om oss om svarer, eller om venninnene dine? Det er vel svært få både av oss og dem som aldri har vært i et parforhold, selv om vi/de er single eller skilte akkurat nå.

Jeg syns det høres ut som om du ikke vil ha venninner som bryr seg om deg jeg. For min del syns jeg det er en viktig del av venninneforholdet, hvis mine venninner syns noe av det jeg driver med er destruktivt setter jeg stor pris på at de forteller meg det. Det betyr ikke at jeg må gjøre ting slik de vil men jeg tar det faktisk som en kjærlighetserklæring.

Hvis det er sånn at mannen din hjelper dem i huset med praktiske ting kan du vel "bruke det mot dem" på en humoristisk måte? Si at du ikke har så veldig lyst til å måtte klippe plenen annenhver gang, derfor har du ordnet det slik at du heller lager middag mens han klipper plenen. Og at du skjønner at de har menn som lager middag annenhvr dag, men det har de jo tid til fordi mannen din legger om til sommerdekk for dem.

Jeg snakker om venninnene mine selvsagt, jeg kjenner ikke dere, og kan ikke si noe om deres referansebakgrunn.

Jeg har prøvd å holde dette generelt, men jeg klarer tydeligvis ikke å formulere meg ordentlig, så jeg må bli litt mer detaljert...

Jeg er hjemmeværende, og mannen min jobber borte. (jobb to uker, hjemme to uker)....

"Det hadde jeg aldri funnet meg i! Alt ansvaret blir jo overlatt til deg to uker av gangen, og du blir jo bundet på hender og føtter når han er borte!"

At det passer for oss er irrelevant... det er ikke "rettferdig".

At jeg gjør alt husarbeidet når han er borte er jo naturlig, men at vi deler (70/30 eller 60/40, jeg har ikke regnet på det) når han er hjemme.... "Det hadde jeg aldri funnet meg i! Når du tar alt ansvaret når han er borte, er det jaggu ikke mer en rett og rimelig at han tar alt ansvaret når han er hjemme"

At skeivdelingen passer oss er irrelevant... det er ikke "rettferdig".

Og slik går no dagan....

Og til dere som tror jeg irriterer meg over dette... det gjør jeg ikke!

Jeg er forundret over at det er så vanskelig for dem å akseptere at vi lever på en annen måte enn dem, og jeg synes det er sårt at vennskap går i vasken på grunn av trangsyn.