Barn som ser døde

[Gjest Undrer]

Hei:)

For omtrent 3 måneder siden mistet min søster sin mann i en tragisk ulykke. Dette har vært en svært stor påkjenning for oss alle, men spesielt for henne og hennes tre barn.

Nå i det siste har hun minste(4 år) begynt å si at hun ser pappa. Og hun sier det i helt vanlige settinger. Hun kan plutselig si til moren sin: mamma, pappa står rett bak deg. og så fortsetter hun med leken som ingenting har hendt. Hun sa også til moren: pappa sitter der vesken din ligger i fremsetet i bilen..

Kan det være at hun "ser" noe vi andre ikke ser? at hun faktisk ser pappa. Eller er det bare noe hun finner på?

Dette finner vi vel ikkje ut av, men det er da litt greit å høre hva dere andre på KG sier om dette:)

[Erle84]

Jeg tror ENTEN at hun virkelig ser pappan sin; at han er der og passer på og titter innom en gang i blant. Dette ønsker jeg å tro. Det er liksom litt lettere å godta døden og det å miste sine kjære da.

Eller så kan det hende at hun ønsker å se pappan sin, og at dette er et ledd i sorgarbeidet; som en slags liksomvenn.

Uansett må barnets uttalelser tas på alvor. Og det kan godt være det er godt for jentas mamma å tro litt på det hun sier også

[mysan]

Jeg ser ikke bort fra at hun faktisk ser ham. Mine to yngste hørte sin far en gang, kort tid etter at han døde. De sier begge to at de hørte han ropte på Yme. De hørte det samtidig da de begge var på rommet og hadde lagt seg.

Jeg har en venninne, hvis svoger døde for et par år siden, de har også merket ham i huset, og yngste barn der i huset har også sett ham, hun var vel tre da han døde om jeg ikke husker feil.

Hvordan? Aner ikke. Jeg bare konstaterer at sånt tydeligvis skjer.

[Gjest VinglePetter]

Hvordan? Aner ikke. Jeg bare konstaterer at sånt tydeligvis skjer.

Du er kanskje ikke klar over at barn, om mulig, har ennå bedre fantasi enn deg? De kan veldig gjerne finne opp ting og historier for å få oppmerksomhet. De snapper ganske fort opp om foreldrene deres er "åpne" for det fantastiske, og da er det bare å fantasere i vei.

[mysan]

Nei, jeg kan ingen ting om barn og jeg påstod jo at dette MÅTTE være slik at ungen så faren sin. Himmel

[Erle84]

Og OM det er fantasier... Er det noe galt i det? Et sorgarbeid etter å ha mistet en så viktig person som en forelder er komplekst. Om det er fantasier som hjelper barnet videre, vel så er det greit.

Når det er sagt tror jeg jo faktisk at det kanskje er mulig. Om det er fordi jeg føler det er en mer komfortabel tro, får det så være. Jeg liker tanken i alle fall. At pappa følger med

[Gjest TS]

Fint å høre andres tanker om dette:)

Jeg velger faktisk å tro at hun ser han. Hun er isåfall ekstremt heldig som får oppleve dette.. Om det bare er fantasi, så tror jeg det kan være godt for sorgprosessen hennes.

[mysan]

Helt klart. Mye lettere å bære et tap hvis man selv opplever at personen faktisk fremdeles er der, enten det stemmer eller ikke.

[LilleCanCan]

Barn er jo som regel mye mer åpne enn oss voksne, så det skal du ikke se bort i fra.

[Gjest LanaLane]

Har opplevd selv at barn har sagt at de har sett noen der ingen andre så noe. Jeg tror barn er mer åpne for slikt.

[Gjest Gjest]

Hvis jeg skal tro alt datteren min ser har vi en klovn på badet, en kanin i sengen hennes, en rosa pony i hagen og bestemor på besøk både titt og ofte. Bestemor er forøvrig ikke død, hun bare bor et stykke unna og datteren min savner henne ofte, og leker at hun er i nærheten...

Noe jeg anntar gjelder for barn som har mistet en som sto de nær. Det er en del av sorgprosessen som barn ikke har like forutsetninger for å takle på samme måte som voksne.

[Gjest VinglePetter]

Hvis jeg skal tro alt datteren min ser har vi en klovn på badet, en kanin i sengen hennes, en rosa pony i hagen og bestemor på besøk både titt og ofte. Bestemor er forøvrig ikke død, hun bare bor et stykke unna og datteren min savner henne ofte, og leker at hun er i nærheten...

Noe jeg anntar gjelder for barn som har mistet en som sto de nær. Det er en del av sorgprosessen som barn ikke har like forutsetninger for å takle på samme måte som voksne.

Nei, men da er det bare å plukke ut de tingene hun "ser" som du synes passer med din egen idé om hvordan verden fungerer. Du kan f.eks vente til hun sier hun ser ett flyvende spagetti-måltid, og ta det som ett endelig og udiskutabelt bevis for den bevegelsen.

[Gjest Gjest_Lizzee_*]

Kan hende dette bare er jentas måte å holde farens minne i live på.

Hun savner pappaen og later som om han er der ennå. Eller så ser hun ham faktisk fordi barn noen ganger ser overnaturlige fenomen lettere enn voksne.

Jeg synes man bare skal "leke" med henne. Å begynne å snakke med henne om at pappaen ikke er der og at hun ikke må si slike ting tror jeg bare kan bli skadelig for jenta.

Hadde jeg vært mammaen som fikk beskjed om at pappaen som var død sto bak meg så ville jeg sagt til lille jenta mi at han er der nok fordi at han savner oss han også og selv om han er død så er han fortsatt glad i oss og vil sjekke hvordan vi har det.

Kanskje dette er jentas måte å komme i dialog om fraværet av faren?

Hun savner pappaen og det er trygt å vite/tro at han fortsatt er der?

[Gjest VinglePetter]

Eller så ser hun ham faktisk fordi barn noen ganger ser overnaturlige fenomen lettere enn voksne.

Definér overnaturlige fenomen er du snill. Og i tillegg hadde det vært interessant om du kunne legge frem bevis for påstanden, som for meg høres helt tullete ut. Men siden du kommer med påstanden synes jeg du kan få lov å utdype den litt.

Jeg synes man bare skal "leke" med henne. Å begynne å snakke med henne om at pappaen ikke er der og at hun ikke må si slike ting tror jeg bare kan bli skadelig for jenta.

Hva får deg til å tro at det ikke er skadelig å underbygge barns fantasier til ett nivå hvor det kanskje kan utvikle seg til vrangforestillinger?

Endret 15. april 2009 av VinglePetter

[mysan]

Definér overnaturlige fenomen er du snill. Og i tillegg hadde det vært interessant om du kunne legge frem bevis for påstanden, som for meg høres helt tullete ut. Men siden du kommer med påstanden synes jeg du kan få lov å utdype den litt.

Hva får deg til å tro at det ikke er skadelig å underbygge barns fantasier til ett nivå hvor det kanskje kan utvikle seg til vrangforestillinger?

Nå er det ikke meg du spør, men jeg kommenterer allikevel. Hvorfor er du så ivrig på at folk skal definere overnaturlig? Er ikke det en grei betegnelse på ting vi ikke kan forklare, måle, veie og what not, men som vi like fullt observerer? Kan du ikke også prøve å ta høyde for at folk faktisk KAN oppleve ting som du ikke opplever. DU er ingen målestokk for hva som eksisterer. Vanskelig, det der...

HVIS det nå faktisk er sånn at det er et liv etter dette - det vet verken DU eller noen andre, selv om det er vanskelig å tro fordi man ikke forstår hvordan det skal være mulig - og denne jentungen faktisk SER faren sin. Vil det ikke da være skadelig for henne å benekte det eller bare avfeie det som tull? I gamle dager - og ikke for så veldig mange år siden heller - ble folk puttet inn på sinnsykehus for å mene at de så og opplevde 'overnaturlige' ting. Stappet full av kjemikalier som i hvert fall ikke er bra. Er det bedre?

Ja, for dere som absolutt ikke vil holde mulighetene åpne for at det finnes ting vi ikke forstår men som like fullt observeres verden over av tusenvis, og kanskje millionvis av mennesker, faktisk er der, så er det kanskje det enkleste å stemple disse menneskene som syke, har en overdreven fantasi, overtroiske osv. Ikke vet jeg, men det kjennes kanskje tryggest ut for dere selv?

Det er ikke fem personer her på KG som observerer ting, det er folk verden over og sånn har det alltid vært. Noen fantaserer helt sikkert, men om du satt deg ned og leste litt om temaene - litt mer enn forordet Mann42 har lest ang Stevenson f.eks. - så kanskje det tennes en liten gnist i hodet ditt også som får deg til å begripe at selv om ting ikke er vitenskapelig bevist, så KAN det faktisk eksistere. Disse fenomenene er like observerbare for dem som opplever dem, som den mørke energien forskerne ikke har klart å finne ut av der ute blant stjernene. Effekten av den er observerbar, men det finnes allikevel teorier på at den ikke eksisterer heller.

Det finnes norske forskere som jobber med doktoravhandlinger på dette idag.

Men den mørke energien antar jeg du tar for god fisk helt til den eventuelt motbevises av disse forskerne. Eller?

[Mann 42]

Hvis jeg skal tro alt datteren min ser har vi en klovn på badet, en kanin i sengen hennes, en rosa pony i hagen og bestemor på besøk både titt og ofte. Bestemor er forøvrig ikke død, hun bare bor et stykke unna og datteren min savner henne ofte, og leker at hun er i nærheten...

Noe jeg anntar gjelder for barn som har mistet en som sto de nær. Det er en del av sorgprosessen som barn ikke har like forutsetninger for å takle på samme måte som voksne.

Sånt er vel ganske vanlig, tenker jeg. Jeg husker enda at jeg faktisk kranglet med læreren min i 1. klasse på skolen fordi hun påstod at vi ikke hadde krokodiller i fjorden utenfor der vi bodde. Jeg hadde iallfall sett dem, og var genuint forurettet over at hun ikke trodde meg. Frøken var jo ellers ganske snill og grei. Så det kom som et sjokk på meg at hun ikke trodde på krokodillen min.

[mysan]

Min datter og hennes venninne så en gang en hodeløs dame som gikk forbi på veien og kom løpende inn som gale. Livredde.

En annen gang tror jeg de så gigantiske klovnesko under en dør eller ett eller annet sånn, og ble like redde for det.

Joda, det er helt klart at barn har fantasier. Og det skal de få lov å ha.

[Mann 42]

Kan hende dette bare er jentas måte å holde farens minne i live på.

Hun savner pappaen og later som om han er der ennå. Eller så ser hun ham faktisk fordi barn noen ganger ser overnaturlige fenomen lettere enn voksne.

Jeg synes man bare skal "leke" med henne. Å begynne å snakke med henne om at pappaen ikke er der og at hun ikke må si slike ting tror jeg bare kan bli skadelig for jenta.

Hadde jeg vært mammaen som fikk beskjed om at pappaen som var død sto bak meg så ville jeg sagt til lille jenta mi at han er der nok fordi at han savner oss han også og selv om han er død så er han fortsatt glad i oss og vil sjekke hvordan vi har det.

Kanskje dette er jentas måte å komme i dialog om fraværet av faren?

Hun savner pappaen og det er trygt å vite/tro at han fortsatt er der?

Jeg tror heller ikke at man skal fornekte opplevelsen hennes. Hvis hun sier at hun ser faren sin, så gjør hun sikkert det. Det er ikke det samme som at pappa på magisk vis fortsatt er levende, og jeg tror ikke det er noe bra at et barn skal vokse opp med en "spøkelsespappa" som en av foreldrene. Hun bør tilpasse seg virkeligheten som er at pappa er død. Det er forferdelig leit, og det er ingen grunn til å forvente at det er noe et lite barn skal klare å ta inn over seg uten videre. Og det kommer selvsagt til å ta tid. Men man kan respektere barnets opplevelse, samtidig som man ikke underbygger det som kan bli en temmelig uheldig stopp i sorgprosessen. F.eks så kan man snakke om det at man noen ganger savner noen så sterkt og ønsker så sterkt at de skulle være der, at det nesten blir som om det var virkelig? For det gjør man jo. For noen år siden mistet jeg en nær slektning som jeg var veldig glad i. Og enda et halvt år etter dødsfallet, hendte det at jeg kunne tenke at "Nå er det lenge siden vi har snakket, jeg må huske å sette av tid så jeg kan ringe i dag. " Og da jeg husket at jeg kan ikke ringe, for vedkommende er jo død, så var det like forferdelig hver eneste gang, og noen ganger kunne jeg begynne å gråte når det traff meg med full tyngde. Jeg tror man trenger å få den smerten i porsjoner som man kan tåle. Hvor mye denne jenta tåler, vet ikke jeg. Hun har laget seg et forsvar, og det kan man ikke ta fra henne uten videre. Men det hun forsvarer seg mot, er virkelig, og før eller siden må hun ta inn over seg at faren er død, og han kommer ikke tilbake. Hverken sånn eller slik. Og det må hun få hjelp med. Det letteste ville kanskje være å bygge opp under denne forestillingen om at pappa kommer på besøk. Men jeg tror ikke det kommer til å være noe bra i lengden.

[gunnilla]

Jeg tror heller ikke at man skal fornekte opplevelsen hennes. Hvis hun sier at hun ser faren sin, så gjør hun sikkert det. Det er ikke det samme som at pappa på magisk vis fortsatt er levende, og jeg tror ikke det er noe bra at et barn skal vokse opp med en "spøkelsespappa" som en av foreldrene. Hun bør tilpasse seg virkeligheten som er at pappa er død. Det er forferdelig leit, og det er ingen grunn til å forvente at det er noe et lite barn skal klare å ta inn over seg uten videre. Og det kommer selvsagt til å ta tid. Men man kan respektere barnets opplevelse, samtidig som man ikke underbygger det som kan bli en temmelig uheldig stopp i sorgprosessen. F.eks så kan man snakke om det at man noen ganger savner noen så sterkt og ønsker så sterkt at de skulle være der, at det nesten blir som om det var virkelig? For det gjør man jo. For noen år siden mistet jeg en nær slektning som jeg var veldig glad i. Og enda et halvt år etter dødsfallet, hendte det at jeg kunne tenke at "Nå er det lenge siden vi har snakket, jeg må huske å sette av tid så jeg kan ringe i dag. " Og da jeg husket at jeg kan ikke ringe, for vedkommende er jo død, så var det like forferdelig hver eneste gang, og noen ganger kunne jeg begynne å gråte når det traff meg med full tyngde. Jeg tror man trenger å få den smerten i porsjoner som man kan tåle. Hvor mye denne jenta tåler, vet ikke jeg. Hun har laget seg et forsvar, og det kan man ikke ta fra henne uten videre. Men det hun forsvarer seg mot, er virkelig, og før eller siden må hun ta inn over seg at faren er død, og han kommer ikke tilbake. Hverken sånn eller slik. Og det må hun få hjelp med. Det letteste ville kanskje være å bygge opp under denne forestillingen om at pappa kommer på besøk. Men jeg tror ikke det kommer til å være noe bra i lengden.

Det er mye mere mellom himmel og jord enn vi egentli aner, tror nå jeg.

[Gjest VinglePetter]

Det er mye mere mellom himmel og jord enn vi egentli aner, tror nå jeg.

Herrejemini for en utgått klisjé.

Er det da egentlig noe vits å forske på _noen ting_ , hvis vi bare skal si at det nok ikke er meningen at vi skal forstå det? Jeg er glad det finnes opplyste og oppegående mennesker som spør litt om hva og hvorfor, og ikke bare bruker den linja der. Er ikke du?