Kjæreste som aldri er hjemme - hvordan ville det funket?

[Gjest Gjest_Hei_*]

Har vært sammen med kjæresten i 4 år nå. Vi har hatt våre opp- og nedturer. Nå har han planer om å gjøre karriere i militæret. Det er snakk om at fra vi begge er 19-20 år og til han pensjonerer seg skal han være borte i noen måneder av gangen, så 1-2 uker hjemme så borte i måneder av gangen igjen. En eller to ganger i året er det "kun" tre uker, så hjem i 2. Og han skal til Afghanistan. I følge han så elsker han meg mer enn alt annet på denne jord, og at dette kun gjør at vi setter mer pris på hverandre. Ikke noe annet, ingenting annet skal visst bli forandret, i følge han. Og om vi skulle fått unger en dag så skulle han gitt dem masse fint så det skulle gå bra det også. Jeg har prøvd å snakke med han, har prøvd å si at det ikke ville funket for meg. Men han sier da at jeg er urimelig og vrang. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg vet at det aldri i verden ville ha fungert for meg. Og ikke fortell meg at sånn er det for oljeplattform-mennene - jeg hadde aldri innledet et forhold med en jeg visste aldri var hjemme.

Er det riktig at mine drømmer skal knuses eller vike for hans drømmer? Er jeg urimelig når jeg ikke vil ha et slikt forhold? Er det JEG som gjør det slutt når han har valget mellom å dra og det blir slutt, eller ikke dra og vi fortsetter - og han velger å dra? Elsker han meg egentlig om han drar - bryr han seg i det hele tatt egentlig? Hva bør jeg gjøre nå? Gjøre det slutt nå, vente til den dagen han drar (det her ødelegger meg mer og mer for hver dag som går..), eller leve med det (selvom jeg ikke hadde blitt lykkelig)?

Noen innspill?

Vi er hverken gift, har ikke barn og bor heller ikke sammen, men jeg er utrolig glad i han og vil gjerne gjøre alt for at det skal fungere - så lenge han er ikke drar.

[Gjest Tanita]

Du kan velge å se det på den positive siden - Han er mye borte men tjener bra og har en sikker jobb.

Eller å gå fra han.

Å stoppe han i å velge det yrket han vil, syns jeg blir feil spesielt fordi dere er så unge, dere har ingen barn og det er ingen garantier i livet.

[DDuck]

Jeg synes ikke du er urimelig nei Det er alldeles ikke det samme som med plttform mennene, for de har faste turnuser som regel og er ikke borte sååå lenge hver gang...

Meeeen samtidig er dere såpass unge at jeg ville ikke ha vært i veien for hans karriere og utdanning... Du stiller deg jo litt i veien for han med å si "elsker du meg, så blir du her.."

Da har han et umulig valg foran seg... Og hvem vet, kansje det er dere om 30år, men som oftest ender man ikke opp sammen resten av livet når man er så unge... Så jeg ville latt han dra... Men jeg ville ikke vært sammen med han heller...

Så får heller tiden vise hvordan det blir når han kommer hjem igjen...

[Gjest TS]

Å stoppe han skal jeg ikke. Jeg har gjort det klart for han at han må gjøre det som han mener er best for han, men alle valg har sine konsekvenser. Men nå angrer han plutselig på valget han hadde tatt, og vil ikke likevel. Jeg blir bare mer og mer forvirret.

[Kosemose]

Jeg syns det blir feil å bedrive følelsesmessig utpressing på ham all den tid dere er så unge, aldri har bodd sammen, ikke har barn sammen, etc. Hva hvis han legger disse planene på hylla på grunn av at han ikke vil miste deg, og du likevel gjør det slutt om to år? Og du vet jo enda ikke hvordan dette ville fungere, du vet ikke hvor lenge han vil holde ut med en slik jobb, osv.

Jeg syns godt du kan problematisere situasjonen og sette fingeren på noen av de ulempene du ser at kan komme, sånn at han kan gjøre en ordentlig vurdering. Men å true med å slå opp hvis han forfølger drømmen sin blir veldig feil i mine ører når du enda ikke vet hvordan ting blir. Du kan jo heller si at du er redd for at du vil komme til å miste følelser hvis du får se ham så lite. Det er et stort ansvar å legge så store føringer for hans framtid.

[Gjest Gjest_mej_*]

Jeg vet akkurat hva du mener.. Typen min vil ha oljeplattform karriere selv om det er litt annerledes.. Vi har en unge ilag og jeg synes ikke det er spesielt ok. Jeg husker selv hvordan jeg hadde det når pappa reiste på sjøen og var borte lenge om gangen. Halve livet mitt var han borte.. Selvfølgelig hadde han med masse matrielle ting som kanskje barnet blir glad i der og da.. Men det var noe annet og ha pappaen der. Jeg ser ikke negativt på folk som har 7-15.30 jobb selvom det kanskje for enkelte er kjedelig.. jeg husker jeg heller ville han skulle jobbe med noe sånt, enn å ha alle disse pengene.. Vi hadde/har stort hus og tomt og biler og alt det der.... Men hva med resten? Borte jul, påske, sommerferien og alle andre ferier. Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv.. Dette er hva jeg følte..

[ninuska_]

Jeg syns du kan fortelle hva du føler om situasjonen, men du må også fortelle at du vil la han følge drømmen sin - for man kan ende i en slik situasjon du er i nå (du sa at han plutselig ikke ville dette lenger) - at han får skyldsfølelse om han velger en slik karriere. Kanskje han sa at han ikke ville dette lenger, for han føler at han står mellom å velge en karriere eller å miste deg?

Endret 17. desember 2015 av ninuska_

[Gjest m46]

Har vært sammen med kjæresten i 4 år nå. Vi har hatt våre opp- og nedturer. Nå har han planer om å gjøre karriere i militæret. Det er snakk om at fra vi begge er 19-20 år og til han pensjonerer seg skal han være borte i noen måneder av gangen, så 1-2 uker hjemme så borte i måneder av gangen igjen. En eller to ganger i året er det "kun" tre uker, så hjem i 2. Og han skal til Afghanistan. I følge han så elsker han meg mer enn alt annet på denne jord, og at dette kun gjør at vi setter mer pris på hverandre. Ikke noe annet, ingenting annet skal visst bli forandret, i følge han. Og om vi skulle fått unger en dag så skulle han gitt dem masse fint så det skulle gå bra det også. Jeg har prøvd å snakke med han, har prøvd å si at det ikke ville funket for meg. Men han sier da at jeg er urimelig og vrang. Jeg er usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg vet at det aldri i verden ville ha fungert for meg. Og ikke fortell meg at sånn er det for oljeplattform-mennene - jeg hadde aldri innledet et forhold med en jeg visste aldri var hjemme.

Er det riktig at mine drømmer skal knuses eller vike for hans drømmer? Er jeg urimelig når jeg ikke vil ha et slikt forhold? Er det JEG som gjør det slutt når han har valget mellom å dra og det blir slutt, eller ikke dra og vi fortsetter - og han velger å dra? Elsker han meg egentlig om han drar - bryr han seg i det hele tatt egentlig? Hva bør jeg gjøre nå? Gjøre det slutt nå, vente til den dagen han drar (det her ødelegger meg mer og mer for hver dag som går..), eller leve med det (selvom jeg ikke hadde blitt lykkelig)?

Noen innspill?

Vi er hverken gift, har ikke barn og bor heller ikke sammen, men jeg er utrolig glad i han og vil gjerne gjøre alt for at det skal fungere - så lenge han er ikke drar.

Du sier at han pltselig har blitt i tvil. Det kan tyde på at det er viktigere for han å være hos deg enn å kjempe for Afghanerene. Jeg synes at det er fantastisk med kvinner som støtter sine menn i sin karriere, men jeg synes også at en militær karriere ikke er så mye å trakte etter. Han står i en valgsituasjon med mange muligheter. Du kjenner han så godt at du kanskje vet hvor han har talent. Kanskje du kan se andre muligheter som er bedre. At han er i tvil er et klart tegn på at han er glad i deg. Jeg tror egentlig at de som forelsker seg når de er 16, og holder livet ut er vinnerne i kjærlighet. Jeg brukte 46 år på å treffe en perfekt kvinne, så hvis din mann er perfekt er han verdt å vente på i flere halvår. Han har nok lyst på militærkarriere, men det er ikke sikkert at han ønsker å være borte fra deg. Hvis noen av dere i det hele tatt vurderer å rote med andre i bortreistperioder, så er det sannsynligvis best å bryte. I så fall er det neppe livsløpsstandard på forholdet.