Snakke med familie om overgrep som skjedde for lenge siden

[Gjest Gjest]

Jeg ble utsatt for overgrep for ca 20 år siden da jeg var i barneskolealder av en venn av familien. Vedkommende var alkoholiker, og drakk seg i hjel ikke mange månedene etterpå. De andre var rett utenfor huset da det skjedde, vi to var de eneste inne. Jeg følte at det som skjedde var min feil og at det var jeg som hadde gjort noe galt, derfor sa jeg aldri noe til mamma, pappa, bestemor og de andre i slekten. Utrolig nok klarte jeg å late som ingenting etterpå da jeg gikk ut etter å ha vasket blod og vasket blod av meg selv, klær og gulv på badet. Sa bare at jeg hadde hatt vondt i magen og hatt et uhell for å forklare de våte klærne som hang til tørk på badet.

I mange år har dette vært et bortgjemt og bortglemt tema for meg, men nå har tanker og følelser om det kommet for fullt. Det er jo gjerne slik, at hjernen gjemmer bort det den ikke kan fordøye og tar det fram når den er klar. Og det er den tydeligvis nå. Jeg føler veldig for å fortelle det til noen. Kjæresten min vet litt, har jo ikke vært så veldig utfordrende i sexlivet pga dette, og det krevde jo sin forklaring, derfor har jeg sagt litt til han. Men jeg føler et behov for å fortelle det til moren min.

MEN.. er det riktig av meg å si noe nå? 20 år etter. Og overgriperen er død for lengst. Jeg har en mistanke om at bestemoren min vet det. Noe jeg har oppdaget nå, men ikke tenkt over før, er at en liten stund etter overgrepet, begynte jeg å få ting som jeg ikke måtte si til broren min, eller til søskenbarna mine, fordi hun kunne ikke gi til alle. I voksen alder har jeg fått en del penger av henne med samme betingelser, hysj hysj. Hvorfor ellers skulle hun gi meg ekstra goder de andre ikke får, om hun ikke visste hva jeg ble utsatt for? Kunne tenke meg å spørre henne, men det er egentlig uaktuelt å ta det opp med henne. Hun er blitt gammel og redusert, og dersom hun mot formodning ikke skulle vite noe om det, ville jeg vel gjort meg skyld i at hun dør tidligere enn hun må, eller i alle fall ødelegger de årene hun har igjen.

Noen som har råd? Fortelle eller ikke? Blir det det samme å kanskje heller fortelle til en lege eller psykolog... noen utenfor slekten?

[Gjest Gjest]

Heisann =)

Hvis du føler en trang for å fortelle dette, for å få det ut av systemet, er det kanskje greit å oppsøke en psykolog. De er gjerne der for å lytte og dersom du ønsker hjelp til å bearbeide det, så er det hans/hennes jobb. Men, du sier at du føler at du vil fortelle det til moren din spesielt. Og da tenker jeg at det må være en grunn.

Jeg syns det virker helt greit å fortelle det til din mor, nå som du er voksen og det er såpass lenge siden. Også en "fordel" (manko på bedre ordvalg) at overgriperen er død, for da slipper man å forholde seg til følelsene som dukker opp når man vet hvem som har gjort ugjerningen.

[Gjest anomym i dag]

Er litt i samme situasjon selv, så håper det er greit at jeg slenger meg på her og ser hvilken råd som blir gitt.

Men i mitt tilfelle var det en eldre slektning - som mange i familien likte svært godt. De fleste er imidlertid døde nå - også overgriperen, men jeg har vurdert lenge om jeg skal fortelle hva som skjedde til min bror (som nok har lurt lenge på hvorfor jeg er litt "annerledes")

På en måte vil jeg gjerne fortelle det slik at min bror skjønner litt mer av hva jeg har opplevd, men på den andre side er jeg lei meg for at min bror da mister endel av sine gode minner fra barndommen. Det er nok sikkert vanskelig for min bror å huske de morsomme stundene denne gamle mannen - når han får vite hva denne mannen gjorde mot søsteren....

Så jeg er usikker.

[Gjest TS]

Er litt i samme situasjon selv, så håper det er greit at jeg slenger meg på her og ser hvilken råd som blir gitt.

Men i mitt tilfelle var det en eldre slektning - som mange i familien likte svært godt. De fleste er imidlertid døde nå - også overgriperen, men jeg har vurdert lenge om jeg skal fortelle hva som skjedde til min bror (som nok har lurt lenge på hvorfor jeg er litt "annerledes")

På en måte vil jeg gjerne fortelle det slik at min bror skjønner litt mer av hva jeg har opplevd, men på den andre side er jeg lei meg for at min bror da mister endel av sine gode minner fra barndommen. Det er nok sikkert vanskelig for min bror å huske de morsomme stundene denne gamle mannen - når han får vite hva denne mannen gjorde mot søsteren....

Så jeg er usikker.

Sånn er det med min situasjon også. Dette var min bestemors sambo, som var der siden lenge før jeg ble født, og var veldig snill helt til han begynte å drikke. De andre har gode minner om ham, og om jeg skulle fortelle mamma noe om det som skjedde, er det ikke sikkert hun ville tro meg engang. Det også er jo med på å gjøre meg usikker på om jeg bør si noe. Bli beskyldt for å lyve kan jo gjøre ting verre, selv nå som det er gått så lang tid.

[Gjest Gjest_Line_*]

Dere har vel all rett til å fortelle det? De som har begått overgrepe er monstre og fortjener ikke at folk tenker godt om dem selv om de er døde.

Det er din egen helse du må tenke på, ikke eventuelle gode minner broren din eller andre rundt deg må ha. Min egen erfaring er at så lenge du holder det for deg selv vil det bare vokse og bli verre. Og gjør det ikke vondt hvis folk rundt deg snakker om denne overgriperen og om hvor snill og god han var, når du vet at han egentlig var et monster som ikke fortjente noen gode ord?

Overgrep skal fortelles om, uansett hvor lenge det er siden det skjedde og hvor mange folk som var knyttet til overgriperen. Og hvem vet, kanskje det at du står frem kan avdekke flere overgrep av samme person og hjelpe andre som ikke er så modige som deg

Lykke til, jeg vet at det ikke er lett å stå fram med noe sånt

[Gjest Gjest]

Til dere som har blitt utsatt for overgrep!

DET ER IKKE DERES FEIL!!!!!!!!!!!

Viss dere føler for å fortelle om det skjedde til familie, venner osv,

SÅ GJØR DET! Det er ikke deres jobb å skåne andre..!!!

Jeg føler med dere.

[Gjest anomym i dag]

Sånn er det med min situasjon også. Dette var min bestemors sambo, som var der siden lenge før jeg ble født, og var veldig snill helt til han begynte å drikke. De andre har gode minner om ham, og om jeg skulle fortelle mamma noe om det som skjedde, er det ikke sikkert hun ville tro meg engang. Det også er jo med på å gjøre meg usikker på om jeg bør si noe. Bli beskyldt for å lyve kan jo gjøre ting verre, selv nå som det er gått så lang tid.

Skjedde det "bare" en gang? Når han var full? Det er jo mulig at han har forgrepet seg på flere. Tenk over om det er flere som kan ha vært utsatt for det samme. I familien kanskje?

For min situasjon tror jeg nok flere på det lille tettstedet han bodde, ble utsatt for overgrep. Vi var på ferie der, og han forgrep seg på meg hver sommer i 3 år. Men det er svært lenge siden nå, og jeg har ikke kontakt med noen som bor der nå.

[Gjest TS]

Skjedde det "bare" en gang? Når han var full? Det er jo mulig at han har forgrepet seg på flere. Tenk over om det er flere som kan ha vært utsatt for det samme. I familien kanskje?

For min situasjon tror jeg nok flere på det lille tettstedet han bodde, ble utsatt for overgrep. Vi var på ferie der, og han forgrep seg på meg hver sommer i 3 år. Men det er svært lenge siden nå, og jeg har ikke kontakt med noen som bor der nå.

Ja, skjedde bare en gang... med meg i alle fall. Vi bodde tross alt langt unna, men kusina mi vokste opp like ved, og det er jo en mulighet for at han forgrep seg på henne. Han begynte å drikke ganske tett et par år før han døde, og da var han full egentlig hele tiden.

[Gjest TS]

Og gjør det ikke vondt hvis folk rundt deg snakker om denne overgriperen og om hvor snill og god han var, når du vet at han egentlig var et monster som ikke fortjente noen gode ord?

.

Jo, det er jo egentlig ikke så veldig kjekt når de begynner å snakke om ham, om alt det morsomme han gjorde, så flink han var med trekkspillet sitt, og ditt og datt. Jeg bare melder meg ut når de snakker om ham

[Gjest bøaet]

Dere har vel all rett til å fortelle det? De som har begått overgrepe er monstre og fortjener ikke at folk tenker godt om dem selv om de er døde.

Det er din egen helse du må tenke på, ikke eventuelle gode minner broren din eller andre rundt deg må ha. Min egen erfaring er at så lenge du holder det for deg selv vil det bare vokse og bli verre. Og gjør det ikke vondt hvis folk rundt deg snakker om denne overgriperen og om hvor snill og god han var, når du vet at han egentlig var et monster som ikke fortjente noen gode ord?

Overgrep skal fortelles om, uansett hvor lenge det er siden det skjedde og hvor mange folk som var knyttet til overgriperen. Og hvem vet, kanskje det at du står frem kan avdekke flere overgrep av samme person og hjelpe andre som ikke er så modige som deg

Lykke til, jeg vet at det ikke er lett å stå fram med noe sånt

jeg synes det er viktig at vi tenker litt mer nyansert om overgripere - for nettopp å kunne få mer åpenhet.

ingen er bare gode eller bare onde, og nettopp derfor er det kanskje så vanskelig å forstå hvorfor den ellers så snille onkelen/tanten/familievennen misbrukte akkurat deg.

og dette gjør jo at så mange velger å tie......

jeg har aldri vært misbrukt selv, og tenker at man må ha åpenhet.

men jeg ser at venner som er misbrukt ikke tør fortelle noe, fordi de er redde for hva familien vil si.....

jeg tenker at det er synd at så mange beskytter overgriperen, og om ingen sier ifra så vil heller aldri seksuelle ovegrep bli noe man åpent kan fortelle om uten å føle stor skam selv.

jeg tror også endel ovegripere ønsket å bli avslørt, for det er faktisk ikke alle som er hundre prosent onde. mange har blitt misbrukt selv, og ønsker nok å bli "friske". det er jo en grunn til at de ofte sier at de ikke ville noen vondt - for ofte var jo ikke det poenget.

men så blir det jo slik likevel........de fornekter jo at de påfører samme smerte på andre som de ble påført selv.

som pårørende hadde jeg ønsket å vite, selv om jeg likte overgriperen i utgangspunktet.

og hadde jeg selv blitt misbrukt hadde jeg iallefall vurdert om jeg kunne kommet videre i livet mitt om jeg fortalte det - og om det kunne gi en åpning for bearbeide det bedre enn man kan om man tier.

[Gjest singel lesbe]

Jeg hadde ikke tatt hensyn til en overgriper hvis jeg var i dine sko. Han har gravd sin egen grad og sitt eget ettermæle, hadde jeg tenkt. Greit nok at det er vanskelig for familien din å få vite at slektningen din var en overgriper, men hvis du har behov for å fortelle dem, så hvorfor skal du ta hensyn til han? Han tok ikke hensyn til deg.

Sorry, men overgripere får ikke mye goodwill fra denne dama. Gjør det DU har behov for, mener jeg.

[Chakoya]

Kjære dere.

Jeg skjønner godt dere har frustrasjon over det som har skjedd.

Kjenner noen som har vært gjennom akuratt det samme og gjerne har lyst til å si ting.

Desverre er ikke denne personen død enda, og avhørene ble henlagt. Overgriper i dette tilfelle ble den som kom triumferende ut av det hele og offer ble gjort til syndebukk.

I hennes tilfelle har hun opplevd mye sorg og fortvilelse. Hun har vurdert noen ganger å ta det opp når eventuelle folk ligger på dødsleiet. Hun har og vurdert og kuttet kontakt for å samle tankene.

Det er alltid en risiko ved å fortelle det. Enten vil man tro deg ellerså vil man ikke tro deg.

Om risken for dette er verdt det må man vurdere. Det er heller ikke sikkert vennskapsforhold med dem du skal fortelle dette til vil noen gang bli det samme igjen etter du har sagt det. Det avhenger av om dem tror på deg eller ikke.

Dette er ihvettfall tankene hun jeg kjenner sitter med. Om hun sier noe kan hun risikere og miste det gode vennskapet hun nå har med dem andre som kjenner overgriper.

Spørsmålet er bare, er det verdt det?

Eller kan man leve med det og få snakket med venner, psykolog og andre ting?

Det vet jeg ikke, det må du selv avgjøre. Bare husk på at vennskap kan forandre seg av slike ting om man ikke blir trodd.

Håper du/dere finner frem til en løsning!

Endret 13. april 2009 av Chakoya