Vet ikke hva jeg skal gjøre...

[Gjest Gjest_LilleMy_*]

Vi er ett par i midten av 20 årene,vært sammen i nesten 10 år, 2 barn,hus,bil,bikkje,båt,hytte...jada hele den fine a4 stylen!!!

Forlovet oss for 1 år siden, og dato for bryllup ble satt til utti 2010...

Men jeg er såååå usikker!!!

Han jobber mye, og er derfor lite hjemme... Jeg har hele ansvaret for unger,bikkje,hus... Og da mener jeg HELE(samboer har aldri eller sjelden tatt kveldstell,bading,bleieskift,mating++++++ med unga, og går svært sjeldent tur med bikkja, og gjør ingenting i huset(mye utenfor da...men da må han være alene,kan ikke ha med seg en unge eller noe).

Ellers styres livet hans av å slappe av gr han er sliten etter vakt,trene,ta seg en øl...

Av og til slår han på stor tromma, leker med unga, henter i barnehage,går med bikkja, kysser meg i nakken...ja...da er han helt herlig!!!

Men så slår det om, og blir hverdag igjen...igjen tilbake til meg og unga alene.

Er litt redd for at jeg er i ett forhold fordi det har blitt en "vane". Og at ting går helt greit, fordi han stort sett ikke er hjemme alikevel..

Men er jo ikke sånn det skal være??!!

Er det bare en epoke? fordi vi har småbarn og sånt?

For vil jo ikke gå fra han....og jeg elsker han jo...

Men må man bare akseptere at noen må være ute å jobbe,ikke være så mye med unga,fordi dette gir penger i kassa?

Trodde liksom på en idyll familie, som dro på piknik i skogen, dro på lekeplassen SAMMEN,mannen som koste og lekte,vasket og stelte unga... Og jeg har jo blitt så skuffet...

Ikke si snakk med han, for har jo gjort dette 100000 ganger,uten stort resultat.

Har forholdet våres sklidd fra hverandre?

Er det en epoke?

Er det sjangs for oss??????

[Gjest Gjest_hei_*]

Det klassiske svaret er vel som du skriver at du må snakke med han eller bestille time for en prat på et familiekontor. Det siste har dere vel ikke prøvd?

Småbarnsfasen er en krevende tid. Er man alene kan det av og til føles som om ungene spiser deg opp. Heldigvis blir det bedre når barna blir større og mer selvstendige.

Har man hus, båt, hytte etc (og mye gjeld) blir det gjerne slik at arbeid fordeler seg etter typisk kjønnsroller. Man har gjerne utbygging og vedlikehold som man skal gjøre selv. Men jeg hadde likevel ikke akseptert at mine barns far ikke deltok i husarbeid/stell av barn. Det er begges ansvar.

Prøver å tenke litt praktisk:

Kan du fortelle samboeren din at du ikke klarer alt arbeidet hjemme alene og at dersom han ikke hjelper mer til må dere finne løsninger som avlaster deg. Det holder ikke at han bare jobber for å få penger i kassa som du sier.

Kan du fåreslå at dere feks omplasserer hunden, selger båten og minsker gjelden, får rengjøringshjelp 1 gang i uka o.l.

Enkelte menn må kanskje også fortelles konkret hva som må gjøres i huset, rett og slett fordi de ikke ser det selv (eller gidder å se det?). Feks "Gulvene skulle vært vasket, kan du gjøre det."

En annen ting, spør deg selv om du senke kravene.

Må huset være konstant støvfritt og ryddig? Må ungene bades hver dag? Kan ungene bruke samme genser som i går selv om den har en liten flekk? Må man servere hjemmebakte boller?

Mange gir alt for lett opp fordi familielivet ikke ble slik man naivt forestilte seg. Noen ganger syns jeg det handler om å klare og holde hodet over vannet. Trøsten er at det som regel finnes lys i tunnelen.

[Gjest Gjest]

Kan dere selge båten og hytta? Da slipper dere utgifter og vedlikehold. Kanskje dere istedet kan jobbe mindre og bruke mer tid til å gjøre noe dere har lyst til.

[Gjest Gjest]

Jeg vil si at JA forholdet er liv laga. Det er ikke snakk om mishandling, ikke utroskap, ikke psyskisk terror, ikke noe "fælt": "kun" hverdagens smånips det snakkes om. Jeg tror dere må avtale å snakke sammen. Ikke mens tv står på, men eks ordne barnevakt og stikke på en restaurant og dele en pizza og en drikke en kopp kaffi etterpå. Snakke sammen, og som forrige gjest påpeker; menn ser ikke nødvendigvis det vi håper de skal se av seg selv. Hva med å sette opp en liste over hva som skal gjøres, estimer tid og fordel.

Når pyntet du deg sist, tente levende lys, laget noe god mat og hadde "date" hjemme? Det er mulig å gjøre det også. Småbarnstiden er kort og hektisk; du vet hva du har og ikke hva du får. Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet, og om tar du skrittet til en annen plen; må der stelles, gjødsles og klippes der også. Det er ikke alltid letteste utvei er å gå; hva med barna? Fortjener ikke de å slippe å reise mellom dere? Ikke det at en alltid skal holde sammen for barnas skyld; noen kan en faktisk gå fra hverandre for barnas skyld også om det er mye krangling etc.

Tenk over hva det var du falt for med mannen, og kanskje hva han falt for med deg i samme slengen? Lykke til.

[Gjest Gjest]

Må bare si tusen takk for svarene!!!!! Det gjorde meg godt å lese, og skjønner at det er håp!!!

Som det ble skrevet i ett svar "det er ikke snakk om mishandling,utroskap,terror...bare smånips" Og det er jo så sant!

I går hadde vi den beste dagene på lenge sammen! Mannen hadde fri, og alle var hjemme.. Han koste seg med barna, med meg..vi koste oss sammen. På kvelden laget HAN middag,maserte meg..ja..dere skjønner hva det endte med :gjeiper:

Jeg ser ett lys for oss! Fordi jeg faktsik elsker han!!

Jeg har funnet ut at jeg trenger en jobb selv, jeg må komme meg ut, fordi ja..unga spiser meg opp, og huset!!! (vi er innflyttere til ett nytt sted, vi har ingen familie rundt oss...og heller ikke mye venner. Så det blir meg og unga HELE tiden)

Må bare skyte inn, båten og hytta er gjeldsfrie(vi har ikke så mye gjeld!)(hytta er arvet, og båten er blitt spart til) Og ang hunden, det er ikke så lett å bare omplasere hunden din!!!!man blir glad i den..

Og jeg er ikke noen pettimetter når det kommer til ryddig o.l.

Men jeg kan kanskje bli flinkere til å BE om hjelp,ikke forlange han skal gjøre det uten å bli spurt.. for ja..menn skjønner jo gjerne ikke sånt selv.

Tror jeg var litt deppa den dagen jeg skrev innlegget..litt sliten..

Nå er det bestilt syden tur om en mnd!!! Da skal vi kose oss.. og neste helg skal vi ha barnevakt, da vi skal i 30 års lag! Tror det blir godt å bare være oss to å av og til!!!

Som gubben sa i går til meg..."vi klarer ikke ordne opp i ALT på en gang, vi må begynne med oss!"

Ja, det smarteste mannen min noen gang har sagt kanskje...hehe!

Jeg har merket jeg har vært irritert på han FØR han idet hele tatt har gjort noe "galt" , så nå skal jeg prøve å starte med nye ark, slette frustrasjonen min!! Og han har lovet meg å hjelpe litt mere til når han ikke jobber!

Kanskje det blir bedre da.. Gir det noen mndr, om det ikke hjelper, så skal vi på på familieterapi!

Takk igjen for gode svar!!