Kommer ikke over ham... Sinnsykt!

[Gjest FrozenRose]

2 år har snart gått siden min elskede var utro - bare noen dager etter at vår lille tulle kom til verden.. Snart to år siden livet mitt raste fullstendig sammen. To år siden den skjebnesvangre telefonen (fra hans mobil uten tastelås) som skulle snu opp ned på alt....

Jeg var så lykkelig, så sterk, så harmonisk. Jeg eide hele verden og kunne overvinne alt - fordi jeg hadde HAM. Da jeg mistet ham mistet jeg alt - livsgleden, styrken, evnen til å puste, se, føle og leve...

Han ble rasende da han ble konfrontert med utroskapen. Pakket bagen og dro. Jeg gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen og tryglet ham om at vi skulle prate ut. Dager ble til uker, uker til måneder... sju lange måneder, jeg sønderknust og alene med vårt nyfødte barn, og han som kom til meg med jevne mellomrom, sa han elsket meg og savnet meg - tente håpet - og sviktet, såret og ydmyket meg gang på gang.

Tilslutt var det nok - han hadde forlengst tråkket langt over grensen, og jeg bestemte meg for at NÅ er jeg ferdig med ham. Det var vår og jeg var fri - Jeg traff en annen, og begynte så smått å se lyset i enden av tunnellen. Så var vi til mekling i forbindelse med separasjonen. Det ble for mye for oss begge to. Følelsene tok fullstendig overhånd. Vi gråt begge to, og gikk hjem til meg og elsket lidenskapelig...

Etter 7 måneder flyttet vi sammen igjen, men tilliten var brutt og den inderlige kjærligheten hadde slått sprekker. Jeg strevde med å stole på ham, og klarte ikke å være like uforbeholdent øm og kjærlig som før sviket og bruddet. Han var heller ikke like kjærlig som før. Kom hjem fra jobb og slang seg i sofaen foran TV'n mens jeg fikk ta meg av barn, hus, klesvask og matlaging. Han var stadig oftere på byen. Kom stadig senere hjem. Og en dag kom han ikke hjem i det hele tatt. Mobilen hadde han slått av. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Da han kom hjem klokka ett søndag formiddag møtte jeg ham i døra, på vei ut med koffertene mine.

Nå er det 9 1/2 måned siden jeg flyttet fra ham, og skilsmissepapirene er undertegnet og klare til å sendes inn til fylkesmannen. Datteren vår fyller to år i september...

Han har gjort meg så mye vondt - tråkket på meg, løyet for meg, vært utro et utall ganger, truet meg... Så hvorfor klarer jeg ikke å komme over ham? Hvorfor sitter jeg her - 2 år etter - og gråter når jeg tenker på ham, på smilet hans, latteren hans og de glitrende øynene... De gode minnene fra den lykkelige tiden hjemsøker meg og suger all kraft ut av meg...

Herregud, jeg er da en oppegående dame på 33 år! Har fast jobb og god lønn, familie og venner som stiller opp, og en skjønn datter som burde fylle livet mitt med glede. Så hvorfor er jeg så forbanna TRIST hele tiden? Hvorfor klarer jeg ikke å komme over ham og se fremover? Hva skal jeg gjøre???

[Gjest Zirine]

Jeg tror det er litt viktig for deg å skjønne at du er i en sorgprosess. Det høres rart ut fordi mannen din er høyst levende - han bor bare et annet sted, men det går meget godt ann. Sorgprosessen går ut på at du savner han, stundene, og du føler deg sviktet og lurt, men savner fortsatt spesifikke ting ved det samlivet dere hadde. Også har dere jo barn sammen. Du skal ikke føle deg ille om du har alle disse motstridende følelsene, det er helt normalt - du skal bare forstå at det tar litt tid. Tid til å bearbeide skuffelsen og kanskje bitterheten og tid til å få ting på avstand slik at du får armslag til å se hvordan forholdet virkelig var for deg.

Du gjorde rett i å flytte. At du gav han en ny sjans vitner bare hvor storhjertet du er. Han tok ikke sjansen, men misbrukte tilliten din på nytt, en ny skuffelse, et nytt svik. Å komme seg på beina etter noe slikt er ikke gjort i en håndvending, det merker du.

Jeg vet ikke hva du skal gjøre annet enn å ta tiden til hjelp. Fyll hverdagen din med ting du liker å gjøre, med folk du liker å omgås med. Gjør nye ting, ting som ikke vekker minner i forhold til din eks. Hold deg opptatt og beskjeftiget, men tillat deg også å sørge. Det er lov og det er nødvendig for at du skal kunne gå videre og gi kjærligheten en ny sjans et annet sted - engang i fremtiden.

Ønsker deg alt godt