Kommer ikke over ham... Sinnsykt!

[Gjest FrozenRose]

2 år har snart gått siden min elskede var utro - bare noen dager etter at vår lille tulle kom til verden.. Snart to år siden livet mitt raste fullstendig sammen. To år siden den skjebnesvangre telefonen (fra hans mobil uten tastelås) som skulle snu opp ned på alt....

Jeg var så lykkelig, så sterk, så harmonisk. Jeg eide hele verden og kunne overvinne alt - fordi jeg hadde HAM. Da jeg mistet ham mistet jeg alt - livsgleden, styrken, evnen til å puste, se, føle og leve...

Han ble rasende da han ble konfrontert med utroskapen. Pakket bagen og dro. Jeg gråt til jeg ikke hadde flere tårer igjen og tryglet ham om at vi skulle prate ut. Dager ble til uker, uker til måneder... sju lange måneder, jeg sønderknust og alene med vårt nyfødte barn, og han som kom til meg med jevne mellomrom, sa han elsket meg og savnet meg - tente håpet - og sviktet, såret og ydmyket meg gang på gang.

Tilslutt var det nok - han hadde forlengst tråkket langt over grensen, og jeg bestemte meg for at NÅ er jeg ferdig med ham. Det var vår og jeg var fri - Jeg traff en annen, og begynte så smått å se lyset i enden av tunnellen. Så var vi til mekling i forbindelse med separasjonen. Det ble for mye for oss begge to. Følelsene tok fullstendig overhånd. Vi gråt begge to, og gikk hjem til meg og elsket lidenskapelig...

Etter 7 måneder flyttet vi sammen igjen, men tilliten var brutt og den inderlige kjærligheten hadde slått sprekker. Jeg strevde med å stole på ham, og klarte ikke å være like uforbeholdent øm og kjærlig som før sviket og bruddet. Han var heller ikke like kjærlig som før. Kom hjem fra jobb og slang seg i sofaen foran TV'n mens jeg fikk ta meg av barn, hus, klesvask og matlaging. Han var stadig oftere på byen. Kom stadig senere hjem. Og en dag kom han ikke hjem i det hele tatt. Mobilen hadde han slått av. Det var dråpen som fikk begeret til å flyte over. Da han kom hjem klokka ett søndag formiddag møtte jeg ham i døra, på vei ut med koffertene mine.

Nå er det 9 1/2 måned siden jeg flyttet fra ham, og skilsmissepapirene er undertegnet og klare til å sendes inn til fylkesmannen. Datteren vår fyller to år i september...

Han har gjort meg så mye vondt - tråkket på meg, løyet for meg, vært utro et utall ganger, truet meg... Så hvorfor klarer jeg ikke å komme over ham? Hvorfor sitter jeg her - 2 år etter - og gråter når jeg tenker på ham, på smilet hans, latteren hans og de glitrende øynene... De gode minnene fra den lykkelige tiden hjemsøker meg og suger all kraft ut av meg...

Herregud, jeg er da en oppegående dame på 33 år! Har fast jobb og god lønn, familie og venner som stiller opp, og en skjønn datter som burde fylle livet mitt med glede. Så hvorfor er jeg så forbanna TRIST hele tiden? Hvorfor klarer jeg ikke å komme over ham og se fremover? Hva skal jeg gjøre???

[Romle]

Uff. Jeg får vondt av å lese det du skriver. Du må ha hatt en utrolig tøff periode. Vanvittig. Motgang gjør deg sterk heter det, men jeg vet ikke om det er en trøst. Tiden blekner alle sår heter det og, men det er ikke alltid det føles slik.

Har du vurdert noe hjelp?

Nå mener jeg ikke fordi det er noe galt med deg. Men for å få snakket ut, snakke med en som lytter og kan gi deg litt råd. Psykolog, Gestall Terapaut eller noe lignende?

Har du forresten lest en bok som heter Vannmelonen? Den handler om akkurat det samme som du har opplevd. (nesten hvertfall) En bok som kanskje får deg til å trekke på smilebåndet. :-?

Lykke til hvertfall. Jeg skjønner at du har det vondt.

[Bridget]

Stakkars deg! *stor trøsteklem*

Ble også sviktet av min eks. Han behandlet meg totalt respektløst, som din har gjort med deg, men dog ikke over så lang tid og ikke så ille som din. All logikk tilsier at man bør bli sint, skikkelig forbannet, på noen som kan behandle en så usselt som det der. Jeg ble ikke sint, men trist som deg. Tror mye av det jeg var trist og lei meg for var vel så mye alle planer og drømmer som ikke ble oppfylt - alt man trodde på som viste seg å være falskt. Funnet ut i ettertid at mye av det jeg trodde jeg ville savne og ikke kunne leve uten egentlig ikke hadde eksistert heller: Det lykkelige livet jeg innbilte meg vi hadde var ikke der i realiteten - det var mest planer og drømmer som aldri hadde blitt realisert.

En venn av meg er psykiatriker og jeg fikk ubetalelig hjelp av han! Mest fordi han ikke fortalte meg hva jeg skulle gjøre, si eller tenke, men kom med spørsmål som fikk meg til å finne ut av ting selv - hjalp meg å få orden på kaoset av tanker. Det eneste han "kommanderte" meg til å gjøre var å komme meg ut, komme meg i aktivitet og være sammen med venner og kjente og ikke sitte inne å gruble. Med hjelp av han bestemte jeg meg for å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det.

Følte en stund som deg - at jeg ikke kunne se noe positivt fremover. Tving deg selv til å tenke på ting du kan og har lyst til å gjøre! For meg var det blant annet flere interesser og hobbyer jeg drev med før som var helt forsvunnet. Mange drømmer og planer jeg har hatt i årevis som aldri ble noe av. Satte meg ned og skrev to lister; en med kortsiktige lett oppnåelige mål og drømmer, en med langsiktige mål og drømmer som var litt mer vanskelig å oppnå. - Mange av disse målene og drømmene er nå realisert og det har vært en sann glede å krysse dem ut på listen :D

Jeg kan fortsatt bli vemodig når jeg tenker på eksen, men blir ikke lenger trist for jeg vet jeg har et liv nå som jeg ikke ville byttet med det vi hadde sammen. Jeg har fått et mye bedre liv uten han enn jeg hadde med han - jeg har til og med fått kjæreste enda jeg trodde jeg aldri kunne bli glad i noen igjen! :D Ingen fortjener å bli behandlet som du har blitt og jeg tror du, som meg, vil få det bedre uten! Søk hjelp for eksempel hos en psykiatriker eller andre profesjonelle! Hjelp fra venner og famile betyr også veldig mye og skal ikke forkastes, men det tanke- og følelseskaoset som skyller over en ved et samlivsbrudd er ikke så lett å forstå for "lekfolk" - de kan trøste og støtte og være der.

Ble litt rotete skrevet dette her for jeg begynner å bli trøtt... Håper det kan være til hjelp og at du klarer å se fremover og komme deg videre!!!

[Gjest 2ne]

Først ble jeg forbanna da jeg leste det du har skrevet. Du har et barn som trenger deg, å la seg tynge ned av sorgen er utrolig dårlig gjort mot henne!!

Jeg har en sønn på tre år. Har hatt ganske tøffe tak de siste årene selv, og oppvekkeren kommer den dagen ungen din tørker vekk tårene du ikke klarer å holde igjen, og sier: Mamma lei seg?

Er du SÅ besatt av dette fortsatt, og ikke misforstå meg, jeg forstår det godt, du har følt masse og det er blitt misbrukt, men det blir like fullt en slags besettelse. Jeg har det på samme måte for tiden, blir lovt masse, masse erklæringer og løfter, ingen av dem innfris, oppdager bare mer og mer hvor lite som stemmer.

Hør her, teorien er enkel: Elsker han deg og ungen sin, så gjør han ikke dette mot dere. Da er han isåfall ikke helt stabil, da mangler han noe i hodet. Ingen holder på sånn med noen de oppriktig bryr seg om!!! Uansett!!

Ville DU gjort slik mot noen?

Og når vi er kommet så langt; til å innse at han ikke egentlig bryr seg om andre enn seg selv - da kan vi konstatere, fordi vi er sterke oppegående kvinner, ikke sant? - at vi vil vel ikke egentlig være sammen med en som ikke vil ha oss? For hvis han vil ha deg, har han en litt merkelig måte å vise det på? Han mangler evne til å bry seg om og ta seg av deg, da gjør du det bedre alene.

Bruk venninner, familie, og en psykolog. Det er skikkelig deilig å prate med en person som er objektiv, som ikke dømmer deg, som snur på tingene så du ser dem i et litt annet lys - man kjører seg ofte fast i et tankemønster. Du kan IKKE gå rundt å tenke på hvordan øynene hans glitrer, når tanken på ham gjør at du har det bare vondt!!

Du skylder datteren din og deg selv å gi deg selv et realt spark bak nå. Ikke mist hele barndommen hennes på grunn av ham!

Lykke til. Skrive mer her på sidene hvis du vil, ofte hjelper det å se det på trykk

Trøsteklem

[tenker]

Stakkars deg... sender stor klem og takker for flott innlegg til meg og mine problemer.

Vet egentlig ikke helt hva jeg skal råde deg til... Det er jo ingen tvil om at du er nødt til å komme over ham, at han var/er en drittsekk og at du fortjener mye bedre. Spørsmålet er selvfølgelig hvordan du skal komme over ham, og siden dere har barn bør dere jo ha et "normalt" vennskapsforhold også, slik at det egentlig aldri er mulig å glemme ham.

Jeg tror seriøst på ordtaket om at tiden leger alle sår, men når det er 9 1/2 måned siden du flyttet og du fortsatt føler deg så langt nede er vel det liten trøst. Håper du prøver å "snakke ihjel" savnet og sorgen, det har jeg gjort tidligere - snakker og snakker om ham med alle venner som orker høre på, til det ikke er mer å si. Flere andre har nevnt psykolog, og det er jo også et alternativ.

Og så, på et visst punkt, må du prøve å se framover. Prøve å se at selv om du var fryktelig glad i ham, så er det kanskje andre ting du sørger over ved bruddet også - tapet av en "ordentlig" far til barnet ditt, det faktum at barnet ditt ikke vil vokse opp i den berømte kjernefamilien og at illusjonen om "til sine dagers ende" er knust. Dette er følelser du kanskje knytter til ham, men som jo ikke har noe med mannen i seg selv å gjøre. Prøv å se ham for det han er, ikke det du så gjerne ville han skulle være.

Lykke til!