Jeg kjenner ikke broren min...

[Gjest Unormal?]

Jeg lurer på hvor normalt det er å ikke vite så mye om livet til søsken?

Jeg og broren min har aldri hatt en god tone oss i mellom. Mye av det tror jeg skyldes at jeg hadde en vanskelig oppvekst med en far som slo og mishandlet meg under sine sinneanfall. Samtidig som han stemplet meg som urokråke. Dette var selvfølgelig ikke skjult for han heller. Men måten broren min taklet det på var å trekke seg tilbake, og distansere seg. Jeg satt ofte og gråt alene på rommet mitt, og han kunne gå forbi uten å kaste et blikk på meg.

I voksen alder har jeg forsøkt å involvere meg mer i livet hans, tatt initiativ til å bli bedre kjent etc. Det virker som at han har et etablert liv med en stabil jobb og venner, og at det ikke er plass til meg der. Han virker ikke interessert i meg. Jeg er litt lei av å "liste på tå", og være forsiktig med ham. En dag sprakk det for meg, og jeg fortalte hvor alene og sårbar jeg har følt meg under oppveksten. Han reagerte med sinne, benektelse, og anklagelser. Etter det begynte han å ignorere meg åpenbart offentlig også. Problemet er at jeg ikke kan være meg selv med ham. Sier jeg noe som kan virke som kritikk, så snur han ryggen til umiddelbart.

Noen ville kanskje rådet meg til å kutte ut kontakten med ham. Jeg er av oppfatninger at ens kjernefamilie er ens styrke i lovet. Det føles litt sårt og tomt når jeg ser andre søsken som har et nærforhold. Ikke det at broren min mangler sosiale antenner heller. Fordi han er kjempe hyggelig, og vet å si de rette tingene med engang det er bekjente og venner involvert.

Jeg trodde at dette var en tenåringsfase, og at ting ville endre seg når vi ville få hverandre på avstand. Idag er vi 26 og 30 år gamle. Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanksje bare høre om dette er normalt? Og om andre har noen råd til meg?

[Gjest Gjest]

Jeg har heller ikke noe forhold til søsken pga vanskelig oppvekst.

Hvis det skal være mulig å ha et forhold til søsken senere i en slik situasjon tror jeg faktisk man må prøve å legge fortiden bak seg og starte på nytt. Har selv fått slike utbrudd fra søsken om deres opplevelse av oppveksten osv. Sannheten er vel at alle barn i en slik situasjon er uskyldige. Broren din kan ikke stilles til ansvar nå for det han gjorde/ikke gjorde som barn. Det kan ikke forventes at et barn skal rydde opp i slike forhold. Sannsynligvis hadde han det ikke lett han heller under slike forhold. Han trekker seg muligens unna av frykt for at du skal komme med flere utbrudd ang barndommen. Han prøver kanskje å leve et godt liv ved å legge barndommen bak seg, og hvis du da kommer inn i hans liv og hele tiden skal minne han på barndommen vil han kanskje trekke seg unna.

Vær også forsiktig med å bruke andre mennesker som terapeut/samtalepartner for din vonde oppvekst.

For noen vil vond oppvekst ha satt så dype sår at man ikke klarer å innlede en normal relasjon senere.

[Gjest Gjest]

Takk for svar. Men rart at dette innlegget har fått kun et svar etter 174 treff så langt. Er dette et emne som folk overhodet ikke kjenner seg igjen i? Det svares jo hyppig på andre emner...

Neida, belaster ikke andre andre med min vanskelige oppvekst. Det er grunnen til at jeg utrykker meg på et anonymt forum.

Jeg har heller ikke noe forhold til søsken pga vanskelig oppvekst.

Hvis det skal være mulig å ha et forhold til søsken senere i en slik situasjon tror jeg faktisk man må prøve å legge fortiden bak seg og starte på nytt. Har selv fått slike utbrudd fra søsken om deres opplevelse av oppveksten osv. Sannheten er vel at alle barn i en slik situasjon er uskyldige. Broren din kan ikke stilles til ansvar nå for det han gjorde/ikke gjorde som barn. Det kan ikke forventes at et barn skal rydde opp i slike forhold. Sannsynligvis hadde han det ikke lett han heller under slike forhold. Han trekker seg muligens unna av frykt for at du skal komme med flere utbrudd ang barndommen. Han prøver kanskje å leve et godt liv ved å legge barndommen bak seg, og hvis du da kommer inn i hans liv og hele tiden skal minne han på barndommen vil han kanskje trekke seg unna.

Vær også forsiktig med å bruke andre mennesker som terapeut/samtalepartner for din vonde oppvekst.

For noen vil vond oppvekst ha satt så dype sår at man ikke klarer å innlede en normal relasjon senere.

[Gjest Gjest]

Problemet er at du forventer at han skal være noen annen enn den han er.

DU vil ha familiesamhold, DU vil at han skal være den broren du ønsker deg.

Det har ingenting med hva han vil eller hvem han er for den saks skyld.

Du kan ikke tvinge deg på han. Vil han ikke så vil han ikke.

[Gjest gg]

Problemet er at du forventer at han skal være noen annen enn den han er.

DU vil ha familiesamhold, DU vil at han skal være den broren du ønsker deg.

Det har ingenting med hva han vil eller hvem han er for den saks skyld.

Du kan ikke tvinge deg på han. Vil han ikke så vil han ikke.

Du er ikke den eneste. Tok veldig mange år før jeg forsto at det ikke var min skyld, men mine foreldres, at jeg ikke har noe kontakt med broren min. Barn velger ulike overlevelsesmekanismer som små, og det er ikke lett å gjenoppta kontakten som voksen. Og det må vel til at begge innser dette eller orker å gå inn i det. Trist, men samtidig så vil det kreve så mye å ta kontakt og forsøke å få et søskenforhold at det kanskje er enklest å ha totalt forskjellige liv. Jeg har ikke klart som deg å ta noe oppgjør hvertfall, og vet ikke helt hvorfor, men mistenker at det er fordi jeg fortsatt føler at det er min skyld og ikke orker skammen eller skyldfølelsen som dukker opp igjen, ennå jeg vet bedre idag?

Det er hvertfall ikke bare du der ute..