Fortelle min kjære

[Gjest -utlogget nå-]

Jeg har verdens beste kjæreste!

Men så har det seg slik at jeg har en barndom i bagasjen, som jeg dessverre erfarer preger meg mer enn jeg ønsker i dette forholdet.

Dette er en del av mitt liv jeg ikke deler med noen lenger. En periode jeg ønsker helt å fortrenge.

Så har det seg slik at jeg ikke lenger jeg tror jeg kan skjule dette for han. Han skjønner at det til tider er noe som plager meg, og det gjør det nok ikke bedre at jeg feier det borte med elendig forklaringer.

Men jeg er så redd for å skremme han bort! Jeg er så redd for at han skal se på meg med helt andre øyne! Jeg vil bare at han skal se meg som den jeg er nå..

Ikke vet jeg heller hva jeg vil med dette innlegget, for det eneste jeg kan, er å prøve å dele dette med han, men trengte nok bare å få det ut.

Er det noen som har noen erfaringer å dele?

Er det noen med vonde opplevelser, som klarer å fungere i ett forhold hvor den andre vet eller omvendt?

Er det noen som er i ett forhold hvor den andre har vonde erfaringer, og som blir værende og ikke blir skremt?

Takk for at du tok deg tid

[Bambimor]

Hei.

Jeg tenker at blir man elsket, så forsvinner ikke kjæresten om man forteller sine dypeste hemmeligheter.

Han elsker deg ikke sant? Og selv om du ser på det som skjedde i barndommen med skam, betyr det ikke at han vil se det på samme måte. Mest sansynlig så vil han ikke gjøre det.

Som kjæreste tenker jeg også at jeg ville ha blitt veldig lei meg om jeg ikke hadde fått lov til å støtte min kjæreste om han hadde noen opplevelser som var vonde for ham å takle alene.

Tillit styrker et forhold.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at; Han elsker deg jo for den du er nå allerede, om han da får vite at den fantastiske personen du er nå har vokst frem på tross av vonde opplevelser og en barndom som ikke har vært god nok så tenker jeg at han vil elske deg fortsatt og om ikke enda mer.

Det du har å fortelle forandrer jo ikke den du er i dag. Du er jo allerede deg, med alle disse erfaringene uansett om han vet dem eller ikke. De er en del av deg, og han elsker jo allerede deg for den du er(altså personen som allerede har disse erfaringene). Men det er klart, om det er tidlig i forholdet kan du jo kanskje la ham bli skikkelig trygg på deg og den du er i dag. Men ut i fra det jeg leser så er dette kanskje ikke så tidlig i forholdet at det egentlig er et poeng her.

Jeg har min bakgrunn med mobbing og forsøkt selvmord. Jeg husker faktisk ikke når jeg fortalte min mann om dette, men det hender av og til, nå mange år etter, at han klemmer meg ekstra hardt og sier han har det vondt for det jeg var igjennom tidligere i livet mitt, og at han er lei seg for at han ikke var der og kunne redde meg da. Jeg tror at han elsket meg enda mer når han fikk vite at jeg egentlig ikke hadde de beste forutsetningene for å bli den oppegående personen jeg er i dag, men at jeg klarte det likevel. Den styrken i meg elsker han.

[momo]

Jeg har selv en utrolig tøff barndom bak meg.

Og alle mine kjærster som har vært seriøse har fått vite det. Men jeg har gjerne fortalt litt etter litt.

Nå er jeg veldig åpen på dette, så att jeg har hatt en tøff barndom får de vite veldig raskt, det er noe alle mine venner vet og. Men detaljene og hvor ille det har vært er noe som jeg forteller gradvis, og en stund inn i forholdet. Er ikke noe jeg forteller da vi dater, det må være seriøst før jeg forteller alt.

Alle har taklet dette veldig bra.

Og jeg selv ville taklet det bra hvis noen av mine kjærster hadde hatt noen sånne opplevelser. Jeg ville jo ønsket å være der for de og støtte de.

Jeg har fint klart og ha bra forhold selv om jeg har den bagasjen jeg har. Har hatt ett forhold som varte i 10 år og hvor vi fikk to barn. Det ble slutt av helt andre grunner enn min bagasje.

[Gjest ts]

Takk for svar dere

Jeg vet jo med min fornuft at jeg, og mest sannsynlig han og, vil få det lettere i tilværelsen ved å fortelle. Og jeg vet vel, med fornuften, at han ikke kommer til å løpe andre veien.

Men samtidig støtter ikke følelsene mine dette.

Jeg er redd for at han innerst ikke kommer til å takle det, men ikke tør å fortelle det til meg. Jeg er redd for at han skal se på meg med ett "offer"-blikk, at jeg som meg forsvinner, og jeg bare blir historien min. Og jeg finner ikke ord for den skam jeg føler ved at folk vet..

Men jeg vet jo (håper) at dere mest sannsynlig har rett.

Huff, dette er ordentlig vondt og vanskelig..

[Gjest grth]

jeg har en ganske problematisk oppvekst selv, men jeg tror det har vært lettere for meg å fortelle om det siden det aldri involverte seksuelt misbruk.

tror kanskje jeg ville følt det var mer "skam" forbundet å fortelle om dette, uten at jeg vet hva det er som ligger bak din historie.

uansett hva du har opplevd så er du garantert ikke alene om det, og jeg tror det skal ekstremt mye til at han ser annerledes på deg eller blir mindre glad i deg av den grunn.

du er jo din egen person, selv om disse opplevelsene preger deg.

jeg har to råd, og det er:

1: fortell det til kjæresten. du trenger ikke fortelle alle detaljer, men kanksje begynne forsiktig med å bare si hva det er som plager deg.

selv har jeg fortalt om det er spesielle ting jeg ikke liker som bakgrunn av dette - så vet jo han at han ikke skal gjøre det.

for noen kan dette være helt "rare" ting som ord, bevegelser, spesiell musikk man forbinder med opplevelser, eller konkrete ting som har skjedd eks under seksuelt misbruk.

2: søk hjelp.

dette er selføgelig mest for din egen del, men det vil også støtte din kjæreste ved å vite at du får den hjelpen du trenger.

selv om han vil støtte deg kan han heller ikke bli "søppelkassen" din - noe som fort kan skje når man får full tillit til noen.

selvfølgelig skal man være åpen, men de verste detaljene kan man kanskje spare til en som er profesjonell og kan håndtere slike opplysninger.

du sier selv at han har begynt å merke det er noe som plager deg, og dermed har det større innvirkning på deg idag enn det du kanskje har ville tro. for at dette skal gi glipp må du bruke tid på å bearbeide det.

gjør du ikke det risikerer du å ødelegge mye for deg selv og ditt følelsesliv.

lykke til:=)

[Gjest Gjest]

Husk på en ting, det er det vi har opplevd i fortiden som gjør oss til den vi er i dag, på godt og vont!

Jeg har selv litt bagasje, som ikke er lett å snakke om. Men det som er felles for mange når jeg til slutt åpner opp, er forståelsen, lettelsen. Endelig kan de forstå enkelte måter jeg reagerer på...

Og som en sa til meg, du er bevis på at motgang i livet "adler" menneske.

Husk og på, at en som er glad i deg, vil vite alt om det, både det gode og det vonde.

[Gjest ts]

Takk for svar alle sammen

Jeg skal ta ett dypt åndedrag, og dele noe av min bagasje med han, om ikke altfor lenge.

Må nok bare innse at det er det riktige å gjøre. Håper jeg en dag vil erfare at fortid er fortid, og at det ikke lenger preger meg i nåtida, slik det gjør nå.

Men dere har jo rett; mest sannsynlig ville jeg ikke vært samme personen uten mine opplevelser. Og det er jo den personen han er sammen med, og forelsket i, bortsett fra at han ikke vet hva som ligger til grunn for det.

Jeg håper han er den personen jeg tror han er, og står i dette sammen med meg.

[DitaVonTeese]

Jeg har ikke hatt en tøff barndom, men har hatt en tøff periode i livet, som det er bare noen få som kjenner litt til. Det er ingen jeg har fortalt hele historien til. Jeg ble sammen med den fantastiske fyren jeg er sammen med enda og det kom til et punkt i forholdet der jeg følte at jeg måtte forklare meg for at forholdet skulle kunne forsette å fungere. Jeg var kjempe redd for at han skulle se på meg som et offer og begynne å synes synd på meg eller få kalde føtter å løpe sin vei. Jeg ville jo ikke ha noe medlidenhet eller noe, bare forståelse.

Så jeg la alle kortene på bordet, sånn litt over tid. Han løp ikke sin vei, men han så på meg på enn annen måte. Han sluttet å fortelle meg ting fordi han ville "spare" meg fordi han var redd for at jeg ikke ville takle det. Han sluttet å fortelle om sine problemmet for å "skåne" meg. Dette gjorde veldig vondt og jeg følte meg svak og feil tolket.

Men det som skjedde etter en stund var at han forstod at jeg er veldig sterk, kanskje sterkere enn han på enkelte områder NETTOPP på grunn av det jeg har vore igjennom. Blikket hans forandrett seg igjenn om han ser på meg med respekt og kanskje litt stolthet og nå ha vi det bedre enn noen gang!

Dette er min erfaring så ønsker deg lykke til

[*Numi*]

Kjenner til problemet.

Har en del problemer innad i min egen familie, men selv om jeg har vært mer eller mindre sammen med min kjære i tre år har jeg ikke fortalt han om det.

Jeg har kunnet unngå at folk "vet", da det bare er å holde dem unna min nærmeste familie i noen grad. Men - det kommer jo en tid der det virker unormalt å ikke la sin kjæreste møte hele familien. Han har kun møtt min far, som kan sies å være den mest normale slektningen jeg har. Jeg klarer ikke fortelle hvorfor jeg ikke vil han skal møte resten... Så derfor unngår jeg hele problematikken.

Det er så kjipt å bære på så mye, men som deg er jeg redd for å bli sett på i et helt annet lys om jeg forteller om alle familieproblemene. Og, det verste er nok at jeg er så følsom at jeg hadde begynt å gråte med én gang og ikke klart å høres rolig og samlet ut.

Håper det ordner seg for deg, TS! Skulle ønske jeg var like modig...

[Guinevere]

Jeg har verdens beste kjæreste!

Men så har det seg slik at jeg har en barndom i bagasjen, som jeg dessverre erfarer preger meg mer enn jeg ønsker i dette forholdet.

Dette er en del av mitt liv jeg ikke deler med noen lenger. En periode jeg ønsker helt å fortrenge.

Så har det seg slik at jeg ikke lenger jeg tror jeg kan skjule dette for han. Han skjønner at det til tider er noe som plager meg, og det gjør det nok ikke bedre at jeg feier det borte med elendig forklaringer.

Men jeg er så redd for å skremme han bort! Jeg er så redd for at han skal se på meg med helt andre øyne! Jeg vil bare at han skal se meg som den jeg er nå..

Ikke vet jeg heller hva jeg vil med dette innlegget, for det eneste jeg kan, er å prøve å dele dette med han, men trengte nok bare å få det ut.

Er det noen som har noen erfaringer å dele?

Er det noen med vonde opplevelser, som klarer å fungere i ett forhold hvor den andre vet eller omvendt?

Er det noen som er i ett forhold hvor den andre har vonde erfaringer, og som blir værende og ikke blir skremt?

Takk for at du tok deg tid

Jeg kjenner meg igjen i hvert ord her, bortsett fra at jeg ikke har kjæreste, men det kommer vel en dag, og da får jeg samme problemstilling som deg, og har tenkt mye over hvordan jeg skal håndtere saken. Jeg prøver å forestille meg at situasjonen er omvendt, at jeg blir sammen med en mann som jeg er kjempeglad i på alle måter og at han en dag kommer og forteller at han har opplevd noe veldig vondt, og jeg tror faktisk at jeg da vil få STOR respekt for at han har klart seg så bra til tross for alt som har skjedd. Ikke alle som har hatt en vanskelig barndom ender opp på verst tenkelig måte. Nå vet så klart ikke jeg hva du har vært gjennom og hvordan det har preget deg, men det høres da ut som om du har klart deg bra og fungerer fint? Det er mange nyanser i ordet "preget", og det er stor forskjell på å være preget og å være ødelagt - jeg har sett eksempler på begge deler.

Jeg tror heller ikke at jeg ville sett kjæresten min som noe skjørt offer som jeg måtte skåne, selv om han f.eks hadde blitt mobbet gjennom hele oppveksten. Ta hensyn i bestemte situasjoner ja, men ikke skåne for alt som er ubehagelig. Og å ta hensyn i bestemte situasjoner, det gjør man vel uansett hvilken partner man har, tenker jeg. Husk på at det er forskjell på medfølelse og medlidenhet. Kort oppsummert: Jeg ville ikke blitt skremt av slike betroelser fra en kjæreste, men jeg ville, som deg, vegret meg for å komme med noen selv. Jeg tror det er en ganske naturlig reaksjon, egentlig.

En annen sak, dessverre, er at Norge er et lite land. En dag treffer han kanskje på noen som kjente deg for tyve år siden og som vet hvordan du hadde det som barn, eller som TROR de vet, og så får han hele historien likevel.

Jeg har ikke egentlig noen konkrete råd til deg, du må bare føle på hva som er rett for deg. Hvis du velger å fortelle, så vær åpen, samtidig er det ingen lov som sier at du MÅ dele alle de flaueste detaljene hvis det er for vondt. Du bestemmer selv. Mest sannsynlig vil han takle det bra, og hvis ikke, så sier det mer om ham enn om deg. Lykke til.

[Gjest ts]

Takk for svar alle sammen

Det betyr så mye at dere har tatt dere tid. Nå føler jeg meg ikke like "alene" med dette, når dere har tatt dere tid. Og svarene deres har bidratt til å styrke fornuften min som sier at jeg bør fortelle, selv om det kommer til å være vondt, og være i mot alt det jeg har tidligere tenkt om hvorvidt jeg skal dele, eller ei..

Det er så kjipt å bære på så mye, men som deg er jeg redd for å bli sett på i et helt annet lys om jeg forteller om alle familieproblemene. Og, det verste er nok at jeg er så følsom at jeg hadde begynt å gråte med én gang og ikke klart å høres rolig og samlet ut.

Håper det ordner seg for deg, TS! Skulle ønske jeg var like modig...

Ja, det er enormt kjipt "Numi", og det stjeler så enormt mye med energi å være så redd for dette!

Sender deg en tilbake..

Jeg prøver å forestille meg at situasjonen er omvendt, at jeg blir sammen med en mann som jeg er kjempeglad i på alle måter og at han en dag kommer og forteller at han har opplevd noe veldig vondt, og jeg tror faktisk at jeg da vil få STOR respekt for at han har klart seg så bra til tross for alt som har skjedd.

Ja, det ville jeg fått også, men jeg er nok en ekspert til å tenke; det gjelder jo alle andre, men jeg skal ikke ha en sånn type respekt...

Nå vet så klart ikke jeg hva du har vært gjennom og hvordan det har preget deg, men det høres da ut som om du har klart deg bra og fungerer fint?

Ja, jeg har nok det på mange måter.

Er nok så veldig bevisst på at mennesker rundt meg IKKE skal skjønne at jeg har en bagasje, så jeg er enormt opptatt av å virke helt normal, og å gjøre normale ting. Og det har jeg nok lyktes med.

Men det vil jo si at det er ett ganske så stort sprang mellom den siden av meg, og den siden ingen ser, hvor og når, min bagasje overvelder meg.

Jeg håper så indelig dere har rett. At dette kommer til å gå bra...

[Gjest Gjest]

Jeg synes du skal fortelle det til ham når du føler deg klar for det. Ikke fordi du føler at du bør.

Og så er det ofte sånn at de tingene vi bærer med oss som våre mørkeste hemmeligheter, gjerne bare har den store makten over oss selv. Ikke andre. Jeg er ganske sikker på at kjæresten din, som er verdens beste atpåtil ( ) vil møte deg med åpne armer, medfølelse og empati. Jeg tror ikke han vil dømme deg og tro mindre om deg.

Det gjør du nok på egenhånd

Jeg håper for deg at det blir en god opplevelse for deg når du forteller det, og at hemmeligheten din gradvis får mindre og mindre makt over deg. Det er så vondt å ha det sånn. På toppen av det du allerede har opplevd.

[Gjest LanaLane]

Jeg har hatt en vond oppvekst og har generelt vært veldig åpen om den til mine venner og kjæresten min.

Men det var 1 ting jeg ALDRI hadde fortalt noen, og jeg trodde aldri jeg kunne si det heller. Men jeg mener at en burde kunne si alt til sin kjære, uansett hvor vondt det er. Det tok 2 år før jeg kunne si den ene tingen, alt det andre vonde fikk han vite innen et par måneder.

Det er ingen andre enn ham som vet det, jeg har aldri sagt det til noen av psykologene jeg har gått til engang.

Men jeg angrer absolutt ikke, nå forstår han hvorfor jeg reagerer sterkt på enkelte lyder, stemninger og omgivelser, og han vet 100% hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

Men vær obs på at det kan være veldig vondt. Jeg droppa hint her og der til det ikke var mer å gjøre enn å trekke sammen trådene.

Lykke til, vit at det er veldig godt når det er ute

[Gjest ts]

Jeg har så lyst til å dele med dere hvordan det har gått..

Praten er over, og det gikk bra!

Nesten 10 kg lettere føler jeg meg, og jeg klarer nå å være mye mer "tilstede" i forholdet vårt.

Han tok det veldig med fatning (hvis det går an å bruke et sånt type ord). Sa at han hadde skjønt at det var noe.

Jeg fortalte også om min redsel for å bli sett på med annerledes øyne, noe han kunne berolige meg om at var en redsel som var primært iboende hos meg. For som han sa; "du hadde ikke vært den samme som jeg kjenner, uten å ha opplevd dette"

Og han bare holdt lenge om meg..

Åh, jeg er så letta, jeg er så glad..

Jeg fryktet at jeg ville føle meg veldig "naken" og enda mer sårbar i vår relasjon, når jeg hadde delt dette. Men sånn har det ikke blitt

Heller motsatt..

Og jeg, for min egen del, har nok tatt et veldig stort skritt ved å dele dette med den som står meg nærmest..

Takk for støtten dere her inne har gitt meg

[Guinevere]

Jeg har så lyst til å dele med dere hvordan det har gått..

Praten er over, og det gikk bra!

Nesten 10 kg lettere føler jeg meg, og jeg klarer nå å være mye mer "tilstede" i forholdet vårt.

Han tok det veldig med fatning (hvis det går an å bruke et sånt type ord). Sa at han hadde skjønt at det var noe.

Jeg fortalte også om min redsel for å bli sett på med annerledes øyne, noe han kunne berolige meg om at var en redsel som var primært iboende hos meg. For som han sa; "du hadde ikke vært den samme som jeg kjenner, uten å ha opplevd dette"

Og han bare holdt lenge om meg..

Åh, jeg er så letta, jeg er så glad..

Jeg fryktet at jeg ville føle meg veldig "naken" og enda mer sårbar i vår relasjon, når jeg hadde delt dette. Men sånn har det ikke blitt

Heller motsatt..

Og jeg, for min egen del, har nok tatt et veldig stort skritt ved å dele dette med den som står meg nærmest..

Takk for støtten dere her inne har gitt meg

Så godt å høre! Jeg har tenkt på deg og lurt på hvordan det gikk.