Dårlig selvtillitt i nytt forhold (langt)

[Riskrem]

Jeg har tidligere skrevet om usikkerheten man kan føle når man begynner å date, men jeg trenger nå litt flere konstruktive tilbakemeldinger

Jeg har datet en god kamerat fra vennegjengen i et par uker nå og vi er nettopp blitt sammen (vi er begge 24). Det føles utrolig bra og jeg vet at jeg har gjort et godt kjærestevalg, for han er verdens snilleste person. Problemet jeg sliter med (igjen) er dårlig selvtillitt.

Mine tanker rundt dette bunner i at under oppveksten min var det ikke "tillatt" å vise følelser, unntatt følelser av frustrasjon, aggresjon og sinne. Jeg vet ikke hvorfor det var slik, men foreldrene mine bare er den type mennesker. De er egentlig kjempesnille personer, men tonen i familien har alltid vært overfladisk og formell. Vi er en ressurssterk familie og har aldri hatt f.eks økonomiske problemer eller andre vanskeligheter, så deres emosjonelle fravær har ingenting med slikt stress å gjøre. Uansett, jeg følte meg veldig mye alene under oppveksten fordi jeg følte ikke tillitt nok til mine foreldre til å betro meg til de om mine tanker og følelser. Jeg har ikke lært å sette ord på følelser, og heller ikke tolke andres følelser. Det ble aldri sagt "jeg er glad i deg" i min familie. Dermed har jeg vokst opp under følelsesmessige utrygge rammer, og jeg måtte lære meg selv å takle diverse personlige problemer (små og store). Jeg har klart meg bra gjennom livet likevel, men jeg sitter igjen med dårlig selvtillitt. Jeg føler ikke at jeg stoler nok på meg selv.

Dermed har jeg store vanskeligheter med å forstå at noen faktisk kan like meg for den jeg er, og innerst inne synes jeg nesten det er ubehagelig eller flaut å ha kjærlighetsfølelser for kjæresten min. Jeg føler at jeg ikke fortjener at noen liker meg, at jeg ikke fortjene å være lykkelig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan forklare begrepet "å fortjene" i denne sammenhengen. Det kan kanskje beskrives som å ikke gi seg selv tillatelse til å føle gode følelser, å vise de til andre og å få de gjengjeldt. For som nevt tidligere har det ikke vært tillatt i min familie. Det er nesten som om jeg har lært at man må gjøre noe spesielt for å fortjene å få en god følelse, hvis dere skjønner (jeg mener ikke det på en depressiv måte).

Jeg har nevnt noe av dette for han og han forstår problemet mitt, og støtter meg i å få bedre selvtillitt. Jeg vil egentlig ikke bry ham med dette, for det er mitt problem, ikke hans, og man kan ikke se det på meg at jeg har dårlig selvtillitt fordi jeg viser ingen ytre tegn til det. Det er noe som ligger innerst inne.

Det jeg trenger nå er noen gode ord som kan få meg til å forstå at det ikke er noe galt i å faktisk ha gode følelser. Og hvordan kan jeg stole bedre på meg selv? Føle meg bra i mitt eget skinn, på en måte? Håper jeg kan få noen innspill på dette

Huff, dette ble kanskje litt rotete, men håper dere forstår hva jeg mener

[Gjest m46]

Jeg har tidligere skrevet om usikkerheten man kan føle når man begynner å date, men jeg trenger nå litt flere konstruktive tilbakemeldinger

Jeg har datet en god kamerat fra vennegjengen i et par uker nå og vi er nettopp blitt sammen (vi er begge 24). Det føles utrolig bra og jeg vet at jeg har gjort et godt kjærestevalg, for han er verdens snilleste person. Problemet jeg sliter med (igjen) er dårlig selvtillitt.

Mine tanker rundt dette bunner i at under oppveksten min var det ikke "tillatt" å vise følelser, unntatt følelser av frustrasjon, aggresjon og sinne. Jeg vet ikke hvorfor det var slik, men foreldrene mine bare er den type mennesker. De er egentlig kjempesnille personer, men tonen i familien har alltid vært overfladisk og formell. Vi er en ressurssterk familie og har aldri hatt f.eks økonomiske problemer eller andre vanskeligheter, så deres emosjonelle fravær har ingenting med slikt stress å gjøre. Uansett, jeg følte meg veldig mye alene under oppveksten fordi jeg følte ikke tillitt nok til mine foreldre til å betro meg til de om mine tanker og følelser. Jeg har ikke lært å sette ord på følelser, og heller ikke tolke andres følelser. Det ble aldri sagt "jeg er glad i deg" i min familie. Dermed har jeg vokst opp under følelsesmessige utrygge rammer, og jeg måtte lære meg selv å takle diverse personlige problemer (små og store). Jeg har klart meg bra gjennom livet likevel, men jeg sitter igjen med dårlig selvtillitt. Jeg føler ikke at jeg stoler nok på meg selv.

Dermed har jeg store vanskeligheter med å forstå at noen faktisk kan like meg for den jeg er, og innerst inne synes jeg nesten det er ubehagelig eller flaut å ha kjærlighetsfølelser for kjæresten min. Jeg føler at jeg ikke fortjener at noen liker meg, at jeg ikke fortjene å være lykkelig. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kan forklare begrepet "å fortjene" i denne sammenhengen. Det kan kanskje beskrives som å ikke gi seg selv tillatelse til å føle gode følelser, å vise de til andre og å få de gjengjeldt. For som nevt tidligere har det ikke vært tillatt i min familie. Det er nesten som om jeg har lært at man må gjøre noe spesielt for å fortjene å få en god følelse, hvis dere skjønner (jeg mener ikke det på en depressiv måte).

Jeg har nevnt noe av dette for han og han forstår problemet mitt, og støtter meg i å få bedre selvtillitt. Jeg vil egentlig ikke bry ham med dette, for det er mitt problem, ikke hans, og man kan ikke se det på meg at jeg har dårlig selvtillitt fordi jeg viser ingen ytre tegn til det. Det er noe som ligger innerst inne.

Det jeg trenger nå er noen gode ord som kan få meg til å forstå at det ikke er noe galt i å faktisk ha gode følelser. Og hvordan kan jeg stole bedre på meg selv? Føle meg bra i mitt eget skinn, på en måte? Håper jeg kan få noen innspill på dette

Huff, dette ble kanskje litt rotete, men håper dere forstår hva jeg mener

Han har gitt deg verdens største kompliment, dvs. han har lyst på deg. Han vet hvem du er fordi han har kjent deg en stund. Det gir ekstra tyngde til hans vurdering av deg som superattraktiv. Kos dere sammen. Husk at hvert kyss og hvert kjærtegn er et kompliment. Et kompliment uttalt på kroppsspråk. Han synes at du er så vakker, sexy, deilig, klok og god at han ønsker å kysse deg. Kroppspråket lyver ikke. Dine slappe selvtillit gjør at du ikke er høy på pæra. Det er også litt deilig. Hvis du nyter kjærtegnene fullt ut og gir tilbake med samme mynt, så kjenner han det. Han kjenner at det er ekte, og at det vokser.

[Gjest snødronningen]

Hvis jeg har forstått deg rett, så handler det litt om å tillate seg å føle noe for andre. Tillate de gode følelesene å slippe til. Vil ikke si at det har noen med selvtillit å gjøre.

Jeg er litt slik selv, som undertrykker følelser. Ikke slipper de til. De er der liksom for andre men ikke for meg. Viser de ikke, utrykker dem ikke, har heller ikke så store behov for bekreftelse.

Jeg har sakte men sikkert kommet litt ut av den onde sirkelen. Men det har tatt mye tid. Jeg havnet i en situasjon hvor jeg måtte lytte til følelsene mine. Det startet mye for meg. Har på en måte lært meg å arbeide med meg selv. Huske å gi andre bekreftelse, for selv om jeg ikke føler jeg trenger mye, så kan andre trenge det. Har og jobbet med å kjenne på følelsene, tillate at de er der. Har fått det bedre med meg selv etter det.

La han hjelpe deg å finne følelsene i deg. Nyt de han gir, og gi han tilbake. Start i det små. I det enkle. Kanskje med å gi en klem, uten at han venter det, for å vise at du bryr deg.

Vet ikke om dette er til noen hjelp. For er litt rotete, er ikke så lett å si hvordan snu slik tankegang.

[Crow Jane]

Oj - dette var skummel lesing. Skummel fordi jeg kjente meg så altfor godt igjen. Min barndom var også på den måten, materialistisk og overfladisk. Følte meg også mye alene og sliter med de samme "senskadene" som deg.

Dette kuliminerte voldsomt for meg da jeg mistet den kjæresten jeg hadde stolt på og lært å elske åpenlyst i 8 år.

Nå sitter jeg med ny kjæreste og føler meg igjen lite verdig. Jeg fikk jo rett til slutt da den forrige gikk. Selvoppfyllende profetier om du forstår.

I tillegg tenker jeg at det er teit når jeg sier til kjæresten min at jeg elsker han eller gir han en klem. Teit og patetisk. Needy. Selv om jeg vet at det ikke stemmer, så føles det som om jeg "plager" han med min eksistens.

Hilsen en annen som går rundt og tenker "I'm not worthy" og "det er nok bare et spørsmål om tid før denne karen finner noen bedre også".

[Gjest m46]

Oj - dette var skummel lesing. Skummel fordi jeg kjente meg så altfor godt igjen. Min barndom var også på den måten, materialistisk og overfladisk. Følte meg også mye alene og sliter med de samme "senskadene" som deg.

Dette kuliminerte voldsomt for meg da jeg mistet den kjæresten jeg hadde stolt på og lært å elske åpenlyst i 8 år.

Nå sitter jeg med ny kjæreste og føler meg igjen lite verdig. Jeg fikk jo rett til slutt da den forrige gikk. Selvoppfyllende profetier om du forstår.

I tillegg tenker jeg at det er teit når jeg sier til kjæresten min at jeg elsker han eller gir han en klem. Teit og patetisk. Needy. Selv om jeg vet at det ikke stemmer, så føles det som om jeg "plager" han med min eksistens.

Hilsen en annen som går rundt og tenker "I'm not worthy" og "det er nok bare et spørsmål om tid før denne karen finner noen bedre også".

Den som bryr seg om sin kjære er verdig. Og husk at jo mer kjærlighet du gir, desto mer vokser kjærligheten. Det skal ikke så mye til. Et smil. En klem. En hyggelig sms. Alle små kjærtegn virker. Alle store kjærtegn virker.

[¤Linda¤]

Du trenger ikke gjøre deg fortjent til å bli elsket av noen,kjære deg

Han er jo sammen med deg fordi han synes du er en flott person! Kjenner til det der med dårlig selvtillit,selv om mitt dreier seg om kropp og ikke "innhold".

Ha en åpen dialog med den gode kjæresten din,så skal du se at det blir litt og litt bedre etter hvert

Endret 10. april 2009 av ¤Linda¤

[fuerza]

Mistforstå meg rett, men dette var godt å lese. Ikke i den forstand at du føler det som du gjør, men fordi du klarte å formidle noe som jeg kjente meg veldig igjen i. Jeg kommer fra samme type familie som deg. Man viser ikke følelser. Har aldri hørt dem si de er glad i meg, eller gitt meg en klem. Likevel kan jeg ikke si at jeg kommer fra en dårlig familie. De er jo her for meg, men ikke på den måten jeg trengte/trenger.

Det har ført til at jeg ikke klarer å ha forhold. Med en gang gutter kommer nært innpå meg får jeg panikk og stikker i andre retningen Kjærlighet er noe jeg ikke klarer å forstå ettersom jeg aldri har måttet ta stilling til å formidle egne følelser. Skremmer livet av meg at jeg skal måtte åpne meg for andre og fortelle hva jeg føler. Men nå er jeg lei av at jeg får angst hver gang noe som minner om et forhold kommer min vei. Så også jeg lurer på hvordan man kan endre tankemønsteret sitt..

Har ikke noen gode ord å komme med til ditt innlegg, annet enn at det er bra du har fortalt kjæresten din litt om dette. Da klarer han å forstå deg bedre

[Gjest Gjeste Blondie65]

Alle er verdt å bli elsket.

Men man må lære å akspetere det.

Jeg vokste opp med negativt selvbilde selv og måtte arbeide med det. En av de tingene som hjalp meg veldig var å lære å ta i mot komplimenter og godord og si takk for dem. Kjenn etter når noen sier noe fint. Ingen gidder å si sånt bare for "sporten". De mener det. De sier det om DEG.

Et annet var å lære å gi andre komplimenter. Dette tar fokuset bort fra deg og det sprer glede. Patetisk og flaut, de burde jo vite at du liker dem og synes de er flott? Helt sikkert, men de kan ikke vite det hvis ingen sier det ikke sant?

Negative tanker om seg selv og ens verdighet er en tankebane som må brytes. Når tanken dukker opp - stopp den. Erstatt den med "Jeg ER verdig".

Jeg laget også en liste over mine positive egenskaper som jeg leste opp for meg selv i baderomsspeilet. Dette var en kombinasjon av komplimenter jeg hadde fått og ting jeg visste om meg selv. Å si det høyt forsterket inntrykket - og samtidig stå i speilet å si det forsterket ytterligere.

Selvoppfyllende profetier - dette er også et tankemønster som må brytes. Det skal to til for å få et forhold til å fungere og hvis det ryker så betyr det ikke at alt er den enes feil. Det er ytterst sjelden det er bare en som er skyldig. Det eneste man gjør med å forsterke de selvoppfyllende profeti tankene er å dra seg selv ned i gjørmen. Stopp dem. Vi er ikke skjebnebestemte vesener uten påvirkningsevne over våre egne liv. Vi har derimot makten til å endre oss selv, og til å gjøre forbedringer i våre liv.

Elsk deg selv først - da blir det lettere å dele kjærlighet med andre.

[Vanija]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har hatt en lignende oppvekst som du beskriver her, og det har gjort at jeg nå sliter med dårlig selvtillit. Da jeg ble sammen med min nåværende samboer var jeg veldig usikker på alt rundet dette nye forholdet. Jeg følte at dette var for godt til å være sant, og at jeg snart ville sitte tilbake alene og forlatt. Min ubevisste reaksjon på dette var å begynne å lete etter feil hos ham - slik at jeg fikk bevis på at jeg ikke var god nok, og at jeg bare var et lite stoppepunkt på veien. Jeg husker også at jeg tenkte at dersom det skulle dukke opp noe som tydet på at dette forholdet ikke kom til å vare, så kunne jeg være den som gikk først, og kanskje derfor ikke ble sittende tilbake såret.

Denne tankegangen var helt patetisk! Desverre var det hvertfall slikt jeg tenkte, fordi jeg overhodet ikke kunne skjønne at han faktisk var hodestups forelsket i meg, og bare meg. I mine øyne var jeg ikke god nok for ham.

Det gikk en stund før jeg fikk fortalt ham om disse tankene jeg slet veldig med, og han lot meg forstå at dette var en irrelevant frykt. Etter dette ble alt bedre.

Jeg har ingen annen løsning på problemet med den dårlige selvtilliten din, enn å ta tiden til hjelp. Det gjorde jeg, og nå føler jeg meg mye mer trygg på meg selv, og selvfølgelig på forholdet vårt.

Denne gutten viser forståelse for problemet ditt, og ønsker å hjelpe. Det må du la ham gjøre, og slutt å tenk at du "bryr" ham med dine problemer. Det er en del av det å ha kjæreste. Ville ikke du hjulpet kjæresten din dersom han hadde trengt det? Ville du tenkt at "nei dette får han ordne opp i selv"? - jeg tviler på det

Det er utrolig mye hjelp i en god klem, en fin melding og søte ord. "Glad i deg" har ekstremt stor innvirkning på et menneske. Du må bare våge å tro at han mener det.

Endret 10. april 2009 av Vanija

[Gjest Gjest]

Du skriver innsiktsfullt om årsakene til problemet ditt, og jeg er sikker på at du vil klare å komme ut av den onde sirkelen. Men kanskje det kan være lurt å vurdere noen samtaler med en terapeut - kognitiv terapi, psykomotorisk fysioterapi eller type "aksept"-terapi kan kanskje være alternativer som du kan få noe ut av. Eller bare å lese litt om noen av tilnærmingsmåtene disse terapiformene bruker, og prøve ut noe selv. Noe av det viktigste er kanskje å ikke bruke energi på å dyrke de tankene som får deg til å tvile på deg selv og på den andre.

Min erfaring er at det går an å ha sånne tanker i hodet, eller å ikke jobbe spesifikt "på" dem for å få dem bort uten at de blir destruktive, så lenge man ikke henger seg opp i dem. Man har faktisk plass til "alt", men trenger å ta de positive tankene og tilbakemeldingene mer på alvor. Det høres ut som om kjæresten din kan bli en god hjelp i den prosessen, det er kjempebra

[Riskrem]

TS her. Her var det utrolig mange fine tilbakemeldinger og tanker Dere kommer alle med gode poenger!

Nå i begynnelsen av forholdet merker jeg at jeg tenker litt negativt. Og jeg vet at tankene mine bare er fullstendig tull. Jeg leter etter feil ved ham, men vet at den eneste det er noe feil med er meg selv. Og jeg er redd jeg skal ødelegge det fine vi har. Jeg føler meg livredd akkurat nå. Føler at jeg vil flykte til månen fordi noen har gjort innbrudd i den murborgen jeg har satt opp rundt meg, og at jeg blir bombardert med stikkende kjærlighetspiler fra alle retninger. Det er så frustrerende at det er sånn, men jeg prøver veldig hardt å slappe av i kroppen og ikke tenke så mye.

På en måte føler jeg det på samme måte som deg, Crow Jane. Det føles som om jeg plager ham ved å like ham. Og dermed plasserer jeg meg på en måte "under" ham, hvis dere skjønner. Liksom, "det jeg tenker er ikke så viktig", du er viktigst her. Som om jeg ikke får lov til å ha plass i følelsesverdenen. Det virker som om det er en verden jeg står utenfor og ser inn i, uten å helt vite hvordan jeg kan komme inn.

Det er veldig lett å henge seg opp i fortiden og å sette fokus på skyldspørsmålet. Det er jo ikke min skyld at foreldrene mine var totalt følelsesmessig fraværende. Det blir bare dumt å henge seg opp i det Håper flere har gode råd å komme med!

[Gjest m46]

TS her. Her var det utrolig mange fine tilbakemeldinger og tanker Dere kommer alle med gode poenger!

Nå i begynnelsen av forholdet merker jeg at jeg tenker litt negativt. Og jeg vet at tankene mine bare er fullstendig tull. Jeg leter etter feil ved ham, men vet at den eneste det er noe feil med er meg selv. Og jeg er redd jeg skal ødelegge det fine vi har. Jeg føler meg livredd akkurat nå. Føler at jeg vil flykte til månen fordi noen har gjort innbrudd i den murborgen jeg har satt opp rundt meg, og at jeg blir bombardert med stikkende kjærlighetspiler fra alle retninger. Det er så frustrerende at det er sånn, men jeg prøver veldig hardt å slappe av i kroppen og ikke tenke så mye.

På en måte føler jeg det på samme måte som deg, Crow Jane. Det føles som om jeg plager ham ved å like ham. Og dermed plasserer jeg meg på en måte "under" ham, hvis dere skjønner. Liksom, "det jeg tenker er ikke så viktig", du er viktigst her. Som om jeg ikke får lov til å ha plass i følelsesverdenen. Det virker som om det er en verden jeg står utenfor og ser inn i, uten å helt vite hvordan jeg kan komme inn.

Det er veldig lett å henge seg opp i fortiden og å sette fokus på skyldspørsmålet. Det er jo ikke min skyld at foreldrene mine var totalt følelsesmessig fraværende. Det blir bare dumt å henge seg opp i det Håper flere har gode råd å komme med!

Jeg kan bare se at du har en feil. Den at du leter etter feilene hans. Jeg fikk heller ikke kos som jeg husker når jeg var liten, og kompenserer med å kose min kjære veldig mye. Det som er deilig er at hun liker det, og tar imot alt med glede. Å kjenne hennes nytelse når jeg gir kos gir meg trygghet og selvsikkerhet. Slapp av og kos dere. Prøv å stopp med feilsøking, bruk heller energien på egenutvikling, mosjon og kos. Aksepter at dere begge har feil, men at dere elsker hverandre uansett. Den som leter etter feil, finner feil. Den som leter etter kos, kjærlighet og positive sider finner dette. Nyt det. Nytelse avler mer nytelse.

[Gjest Gjest]

De foreldrene du har hatt er ikke mulig å gjøre noe med. Heller ikke deres foreldre igjen.

Tror jeg skjønner hva du snakker om. Høres ut som du gjennom livet er bekreftet (sett) når du har gjort noe eller prestert noe, og ikke bekreftet, sett når du har formidlet følelser. Da blir følelsene dine ugyldige og ikke verdt noe.

Første steg er da å akseptere egne følelser. Godta at de er der og kjenne at de er der, om det er sorg, glede, kjærlighet eller skuffelse.

Behandle deg selv som din beste venninne. Hvis din beste venninne hadde kommet og sagt hun ikke var verdt noe eller var redd for følelsene sine er jeg sikker på du hadde trøstet henne og tatt vare på henne. Hun hadde ikke mistet din kjærlighet av den grunn. Gjør mot deg selv som du ville gjort med henne.

[Crow Jane]

Det føles som om jeg plager ham ved å like ham. Og dermed plasserer jeg meg på en måte "under" ham, hvis dere skjønner. Liksom, "det jeg tenker er ikke så viktig", du er viktigst her.

Nemlig. Er dette jeg gjør feil også. Må av og til fortelle meg selv at han faktisk har valgt meg og at det antakelig ikke er ut av "pity". Men jeg har en hang til å føle det litt sånn alikevel, ja.

Hmmm......kanskje vi bør skjerpe oss, Nøtteskall

[Riskrem]

Ja, vi må skjerpe oss, CJ

Jeg har tenkt en del på det folk har skrevet her og det har hjulpet meg utrolig mye. Kjæresten lurer på hva jeg har gjort, for jeg oppfører meg mye mer annerledes på en positiv måte. Jeg sier bare at jeg har tatt et par runder med meg selv

Takk gud for internett og Kvinneguiden! :D

[Gjest]

Hei..

Jeg kjente meg igjen i innlegget ditt, TS, men fra mors side har det alltid vært klemmer og "glad i deg" - kanskje for mye da mamma er en veldig følsom person.

Ellers er det du beskriver helt likt livet mitt, TS.

Jeg hadde ikke en lett oppvekst og noen ting forstod jeg dessverre ikke før ganske nylig da jeg ble sviktet av den jeg trodde jeg skulle tilbringe livet med. Lang og vond historie.

Men noe "godt" førte det med seg - jeg ble kjent med meg selv og forstod at jeg kunne stole på meg selv! Jeg går også jevnlig til psykolog og får hjelp til å jobbe med disse følelsene. De er der, hele tiden, i veldig stor grad og har alltid påvirket livet mitt for mye.

Det hjalp å lese dette innlegget her, da forstod jeg at jeg ikke er alene. At det er OK å ha følelser. Som gjest sier, kan man ikke gjøre noe med foreldrene eller besteforeldrene sine, men man kan gjøre noe med seg selv.

Men likevel sitter jeg igjen med så mye sinne og så mange spørsmål - disse tingene som skjedde meg kunne ha vært unngått dersom foreldrene mine var mer omgjengelige (særlig far) og lærte meg om de harde tingene i livet mitt. De skånet meg fra mye, alt for mye, sannsynligvis pga det at jeg hører dårlig og at jeg er jente... De lærte meg ikke hvordan jeg skulle takle ting og hvordan jeg skulle takle mine følelser... Dette forholdet jeg nevnte... Jeg kan ikke la være å tenke at det hele kunne ha vært annerledes dersom jeg hadde lært disse tingene fra foreldrene mine før. Jeg legger ikke skjul på at jeg er sint på dem for dette den dag idag, men jeg viser ikke sinnet ovenfor dem. Jeg forstod også ganske nylig at de alltid har vært kontrollerende ovenfor meg, noe jeg nå prøver å gjøre noe med (bor dessverre hjemme). Det førte til at jeg fikk bedre selvtillit enn jeg noen gang hadde hatt og at jeg følte at jeg styrte mitt eget liv for første gang. Jeg forstod at det er jeg som bestemmer, og ikke dem.

TS: Jeg er veldig glad for at du fant ut av disse tingene nå og godtar at kjæresten din faktisk vil ha deg for den du er. Du fortjener dette så absolutt!

Lykke til videre!

Endret 13. april 2009 av sunglasses

[Gjest Gjest]

Det er merkelig på en positiv måte å lese det andre skriver, når det ordrett er noe jeg kunne skrevet selv. Det er betryggende å lese at andre føler det samme som meg. Man føler seg ikke så alene.

Jeg er livredd for å være til bry. Jeg tar derfor sjeldent, dvs. aldri kontakt med mennesker jeg liker. siden jeg liker dem så godt vil jeg derfor ikke at de skal plages. Spesielt ille er det hvis jeg liker en spesiell person av det motsatte kjønn. Men noen kanskje ville tatt kontakt og vist interesse gjør jeg det motsatte. Jeg spiller totalt uinteressert og tar minst mulig kontakt. Vil som sagt ikke være i veien, dumme meg ut eller late som om jeg tror det er mulig at han kan være interessert tilbake. Har bare blitt en måte å leve på. Er nok en grunn til at jeg er singel fremdeles!