Om man er "meant to be"...

[Gjest Evig romantiker]

Det her er ment å være en generell eksistensiell debatt, så håper den får stå her fremfor på "Samliv"

Problemstillingen er som følger: Tror dere at 2 mennesker kan være "meant to be" - men at de aldri møter hverandre?

La oss si at to 17-åringer blir kjempeforelsket på videregående skole. De er perfekt match. De blir ikke sammen..men vet at de ville ha matchet veldig bra.

Disse to ser hverandre igjen i en annen by (begge flyttet ut for å studere) 6 år senere på byen, og hun blir med ham tilbake på hans hotell som han benyttet til jobbreise. Ikke noe mer skjer annet enn romantikk i luften. Han fullfører sine karriereplaner, hun også. De tar ulike valg i ulike byer og årene går sin gang.

Så går det 14 år til. De er begge blitt 37 år, ingen av dem har barn, og ingen av dem er bundet i parforhold. Når begge ser bilde av den andre i media, eller annet sted, smiler begge ved tanken på den andre.

Men: de bor i hver sin by, har ingen felles venner og tiden har passert...de treffer hverandre ikke gjennom jobb eller annet. De deler samme fritidsinteresser, men i hver sin by hjelper det lite.

Hva tror dere, vil tilfeldighetene at slike møtes, dersom en av de ønsker det sterkt nok? Finnes det ingen skjebne, bare kun tilfeldigheter?

Hva ville dere ha gjort for å "hjelpe" tilfeldighetene?

[amare]

Det her er ment å være en generell eksistensiell debatt, så håper den får stå her fremfor på "Samliv"

Problemstillingen er som følger: Tror dere at 2 mennesker kan være "meant to be" - men at de aldri møter hverandre?

La oss si at to 17-åringer blir kjempeforelsket på videregående skole. De er perfekt match. De blir ikke sammen..men vet at de ville ha matchet veldig bra.

Disse to ser hverandre igjen i en annen by (begge flyttet ut for å studere) 6 år senere på byen, og hun blir med ham tilbake på hans hotell som han benyttet til jobbreise. Ikke noe mer skjer annet enn romantikk i luften. Han fullfører sine karriereplaner, hun også. De tar ulike valg i ulike byer og årene går sin gang.

Så går det 14 år til. De er begge blitt 37 år, ingen av dem har barn, og ingen av dem er bundet i parforhold. Når begge ser bilde av den andre i media, eller annet sted, smiler begge ved tanken på den andre.

Men: de bor i hver sin by, har ingen felles venner og tiden har passert...de treffer hverandre ikke gjennom jobb eller annet. De deler samme fritidsinteresser, men i hver sin by hjelper det lite.

Hva tror dere, vil tilfeldighetene at slike møtes, dersom en av de ønsker det sterkt nok? Finnes det ingen skjebne, bare kun tilfeldigheter?

Hva ville dere ha gjort for å "hjelpe" tilfeldighetene?

da virker det som om de personene har følelser for hverandre eller i hvertfall lurer på hvordan det hadde blitt hvis det hadde vært de to.. hadde rådet dem til å ta kontakt:)

det noe "der" i hvertfall=) noe som er kjempe hyggelig, tror jeg har noe lignende selv.. bare at han er rett DER da! hver dag nesten hehe

[Gjest Mea Culpa]

Tror ikke paa skjebnen jeg, bare tilfeldigheter. Og jeg tror heller ikke paa soulmates. Ikke noen voldsom romantiker med andre ord.

Endret 9. april 2009 av Mea Culpa

[Gjest Marietta]

Dersom to som en gang har kjent hverandre litt, lever hver sine liv i ulike byer, og kanskje noen har endret etternavn i mellomtiden, skal det vel mye til for at den ene sporer opp den andre. Det er ingen naturlige påskudd for å treffes.

Eneste mulighet kan være gjensynsfest med hele russekullet i avgangsåret i hjembyen!

[Gjest Mea Culpa]

Dersom to som en gang har kjent hverandre litt, lever hver sine liv i ulike byer, og kanskje noen har endret etternavn i mellomtiden, skal det vel mye til for at den ene sporer opp den andre. Det er ingen naturlige påskudd for å treffes.

Eneste mulighet kan være gjensynsfest med hele russekullet i avgangsåret i hjembyen!

Dessuten saa forandrer man seg jo gjerne litt etthvert som man blir eldre, saa det er ikke noedvendigvis sikkert at man passer saa bra sammen mange aar senere.

[Rosalie]

Tror ikke paa skjebnen jeg, bare tilfeldigheter. Og jeg tror heller ikke paa soulmates. Ikke noen voldsom romantiker med andre ord.

Helt enig i det, du.

[Gjest Gjest_Bare lurer_*]

Er det slik at dere jenter som har utdannet dere til siv.ing. er mindre romantiske enn andre jenter som ikke har studert naturvitenskap?

[Gjest Romantisk realist]

Jeg tror at om de to virkelig er soulmates eller ikke, er umulig å vite før de prøver å leve sammen som kjærester. At de engang i tiden hadde the hots for hverandre og at de har utviklet seg i samme retning med yrke og interesser betyr ikke at de fortsatt er soulmates. Jeg tror at hadde de vært virkelige soulmates så hadde de på en eller annen måte holdt kontakten. Du skal se at hvis de nå møtes igjen så blir de skuffet over brustne illusjoner og triste over at de deilige dagdrømmene ble knust.

Jeg er forøvrig romantiker, men jeg er også gammel nok til å vite at man forandrer seg fra man er 19 til man er 35, selv om man ofte ikke oppdager det før man står ansikt til ansikt med den man trodde var soulmaten sin...

[Gjest Gjest]

Er den tråden her en slags måte å unnskylde seg på for at man ikke bare får ræva i gir og tar kontakt med den andre på egen hånd?

[Gjest Gjest]

Jeg holdt på å si "takk for tilliten"

Tror du virkelig at svaret på spørsmålet om skjebnen er å finne her på KG?

[Gjest Araminta]

Er det slik at dere jenter som har utdannet dere til siv.ing. er mindre romantiske enn andre jenter som ikke har studert naturvitenskap?

Du skal ikke se bort fra det, du.

TS: Høres ut som de to du nevner fort kan møtes på gamlehjemmet om en 50 års tid hvis de fortsetter i det tempoet der. Hvorfor sitte i ro og vente på at tilfeldighetene skal føre dem sammen? Dersom en av dem ønsker det sterkt nok, så møtes de. Hvorfor? Fordi den som ønsker det sterkt nok, aktivt går inn for det.

Endret 10. april 2009 av Araminta

[Gjest Gjeste Blondie65]

Er det slik at dere jenter som har utdannet dere til siv.ing. er mindre romantiske enn andre jenter som ikke har studert naturvitenskap?

Jeg har ikke utdannet meg naturvitenskapelig men er en naturlig skeptiker.

Det er klart at man kan treffe sin "soulmate" i den forstand at alt klaffer. Men at det går en eller annen "perfect match" rundt på kloden og "venter" på Blondie tror jeg ikke noe på.

Mitt neste spørsmål til dere som tror på "meant to be" eller "soulmates": Hvis de to trådstarter virkelig er det hvorfor ordner de seg ikke slik at de kan være sammen? Hvorfor kjemper de mot naturen på denne måten?

[cilipili]

Jeg vet ikke hva jeg tror. Møtte selv mannen min igjen etter 13 år. Vi var kjærester når vi var små. Om dette er tilfeldigheter eller skjebne er ikke lett å si. Kanskje det bare er flaks? Er ikke superromantisk når det kommer til dette emne. Egentlig er jeg bare glad det gikk som det gikk.

[Gjest evol]

Nei, jeg tror ikke at noen er "meant to be". Bare at noen passer mye bedre sammen enn andre. Men det finner man ikke ut uten å tilbringe tid sammen.

Jeg tror ikke på skjebnen, eller noen mening bak ting.

Jeg tror på valg og tilfeldigheter.

Hvis de to vil møtes, må en av dem ta kontakt. Eller i det minste oppsøke steder hvor det er mer sannsynlig at de møtes.

Og jeg er siv.ing.

Endret 10. april 2009 av evol

[Kamikatze]

Men... men... tilfeldighetene HAR jo ført dem sammen en rekke ganger. De gangene de har møttes, har de ikke gjensidig opplevd at de er sjelefrender, og parallelle karriereløp har intet å gjøre med hvor godt noen passer til å være sammen. Bare at de deler yrkesvalg, sammen alle andre med tilsvarende utdannelse.

At forelskede føler at "offeret" er "den rette" er vel ikke uvanlig. At forelskede leter etter likhetspunkter hos hverandre - det er bare slikt nyforelskede gjør. Nybakte venner også, for den sags skyld.

Jeg tror på soulmates, jeg. Noen ganger har jeg møtt eldre ektepar som har vært så ett at de fremstår som én person, selv om de er individer. Og de utstråler hvordan de trivs i hverandres selskap, og utnytter hverandres individuelt sterkeste sider til beste for hverandre, isteden for å knives om sine ulikheter.

Men mange blander, som sagt, hva det vil si å være en tvillingsjel, med å finne likhetene alle forelskede gjør. Det avsløres ved hvorvidt likhetene er på det materielle eller det åndelige plan. Og ikke helt enkelt å tolke gjennom rosa briller.

At ens sjelefrende kommer til å banke på døren en gang, tror jeg nesten er garantert aldri vil skje. Dette er noe man aktivt søker etter, om man er bevisst det. Eller bevisst ignorerer den dagen man blir lei av å leve på stand by, og finner en man kan dele liv med på andre premisser. Er liksom greit å skaffe seg etterkommere før rørene ruster. Og man er sin egen lykkes smed, og skal kunne gjøre det beste utav den partneren man har, hvis ikke man bruker opp følelseslivet på alt for mange ulike inkompatible mennesker. Da filtreres alt din sjelefrende sier gjennom et lag av skuffelser, forakt eller hat, knyttet til den samme ordlyden.

[Gjest Tanita]

Velger å tro litt på begge deler - på tilfeldigheter og skjebnen. Men det at ts ikke er sammen med vedkommende etter så lang tid så tror jeg neppe det vil skje senere i livet heller. Man kan jo være gode venner men hadde det vært "meant-to-be" så hadde vel noe skjedd innen de hadde fylt 37 år.

[Gjest Gjest]

At ens sjelefrende kommer til å banke på døren en gang, tror jeg nesten er garantert aldri vil skje. Dette er noe man aktivt søker etter, om man er bevisst det. Eller bevisst ignorerer den dagen man blir lei av å leve på stand by, og finner en man kan dele liv med på andre premisser. Er liksom greit å skaffe seg etterkommere før rørene ruster. Og man er sin egen lykkes smed, og skal kunne gjøre det beste utav den partneren man har, hvis ikke man bruker opp følelseslivet på alt for mange ulike inkompatible mennesker. Da filtreres alt din sjelefrende sier gjennom et lag av skuffelser, forakt eller hat, knyttet til den samme ordlyden.

Huff...

Og du mener at å dele livet med en annen betyr å gjøre det på den andres premisser?

Hvorfor tenker du ikke at det er på begges premisser: altså kompromisser?

[Gjest Naria]

Jeg tror ikke på "den rette". Jeg tror det er flere som kan være min soulmate, om man vil bruke det ordet. Og jeg tror alle må gjøre en innsats for å finne sin partner. Tilfeldighetene rår.

[Kamikatze]

Huff...

Og du mener at å dele livet med en annen betyr å gjøre det på den andres premisser?

Hvorfor tenker du ikke at det er på begges premisser: altså kompromisser?

Hvorfor leser du det ikke i den sammenhengen det står, og slutter å prøve å trylle ord i munnen på meg, som jeg aldri har uttalt? :gjeiper:

[*Numi*]

Jeg kan ikke si så mye om akkurat din problemstilling.

Men - selv møtte jeg min kjære som en "tilfeldighet". Vi hadde hatt kontakt tidligere, og med planer om å møtes som aldri ble gjennomført. Tilslutt ville tilfeldighetene det slik at vi møtte hverandre på vei til jobb, og da begynte steinen å rulle. Vi er samboere i dag, og sånn for romantikken sin del så tror vi vel litt på at det var en mening bak det hele.

Edit:

Jeg kan jo legge til - at det måtte jo litt jobb til fra min/hans side for å rulle den steinen. Dét gjør ikke tilfeldighetene for oss.

Endret 10. april 2009 av *Numi*