Samlivsbrudd

[Gjest Gjest_usikker_*]

Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne..

Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart 6 år. fra vi begge var 16 år.

Vi har alltid hatt det trygt og godt sammen, men det har aldri vært noe særlig romantisk. Vi har totalt forskjellige interesser, og har to vidt forskjellige personligheter. Jeg utadvendt, han inadvendt. Jeg er student og treffer mange ulike folk, og har fått en stor omgangskrets. Han har aldri vært student, og gått rett inn i arbeidslivet. Han har mange gode gamle venner, men ingen nye og "spennende" slik som jeg har. Vi flyttet nylig til en ny by da jeg skulle studere der. har fått oss en kjempefin leilighet, kjøpt masse nye møbler, og har det generelt veldig bra med omgivelsene. Han kjenner familien min veldig godt, og er glad i dem. Jeg kjenner også hans familie godt, og vi har et godt forhold alle sammen.

Men jeg har vel alltid følt at noe har manglet i forholdet vårt. nemmelig gnist, spenning og ikke minst felles interesser. Vi har nesten aldri sex lengre, da jeg ikke føler noe spesielt tiltrekning til han lengre. Og dette har kommet tydeligere frem nå i det siste da jeg har klart å bli betatt av en annen mann. En mann med samme interesser, personlighet, humor etc. som meg. Vi har egentlig vært venner en god stund, og flørtet ganske mye uten at jeg har lagt så mye i det. helt til nå! Jeg har klart å være utro med denne personen. Jeg har fortalt kjæresten min om problemene, og at jeg må ha en pause for å finne ut av dette. (Jeg har ikke fortalt hele sannheten om utroskapet da dette bare vil knuse han helt) Jeg må flytte ut en stund å se hva jeg føler for kjæresten min, meg selv som person, og "han andre". Jeg føler ikke for å hoppe inn i et nytt forhold. Jeg vil heller finne meg selv og hvilken person jeg vil være. Når jeg er utro mot kjæresten min så er det tydelig at noe er galt med forholdet, tenker jeg.. Det må sies at jeg er veldig glad i kjæresten min, og skjønner ikke helt hvordan jeg skal leve uten han. Men samtidig vet jeg ikke hvordan jeg skal klare å leve med han resten av livet.

Han er villig til å gjøre ALT for meg og for at forholdet skal fortsette, men jeg føler at det er for sent å reparere på feiler som alltid har vært der..

Han vil aldri ha noe med meg å gjøre igjen om jeg velger å gjøre det slutt, for det blir alt for vanskelig for han å ikke vite at jeg er hans. Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Pause må vi i hvertfall ha, slik at jeg kan finne ut hva jeg vil med resten av livet mitt. For om jeg satser på kjæresten min nå, så blir med hele min sjel og for resten av livet. Men det vet jeg rett og slett ikke om jeg klarer.

Det ble nok en del rot her nå, men håper andre har erfaring og vil dele det med meg:)

[Gjest Gjest]

Dere er fortsatt unge og har enda ikke fått barn. Når du føler slik er det bare en utvei, dette blir ikke bedre med årene. Heller dårligere. Når forelskelsen går over ser man hva annet forholdet er bygd på, og hos dere er det tydeligvis ikke så mye. Du nevner bånd til hverandres familier, at dere er glade i hverandre og at dere har felles leilighet og ting. Sånne faktorer blir det bare flere og flere av jo lenger tid det går, og det er slike faktorer som gjør det vanskelig å bryte opp. Samtidig syns jeg det er galskap å vie livet til et forhold der det kun er slike faktorer som holder de sammen.

Jeg ønsker deg lykke til med å finne ut av dette. Mitt råd til deg er at du ikke faller for fristelsen til å "vente og se" og håpe at ting skal bli bedre. Sjangsen er stor for at det blir flere ting som binder dere sammen slik at det blir verre å bryte og jeg tror sjangsene er små for at du pluttselig vil finne ut at du og kjæresten din er soulmates...

[annamaria8]

Det er nok ingen ekteskap der partene ikke en eneste gang snur seg mot andre mennesker og blir betatt av dem. Men man tar seg selv i nakken og minner seg selv på at selv om gresset virker grønnere på andre siden, så er det ikke det in real life.

Et forhold er jobb hele veien for å unngå å ta den andre for gitt, og ikke lenger se det spesielle man har sammen. Samboeren din virker helt unik. Han kunne gjort hvem som helst lykkelig med sitt trofaste og oppgivende vesen, virker det som, men han valgte DEG!

At man er ulike i et forhold er nok det sunneste også. Da utfyller man hverandre, og man går aldri lei den andre fordi den er så lik en selv.

Aldri, aldri si at du har vært utro, selv om det blir slutt mellom dere. Det vil kanskje ødelegge mer enn noe annet du gjør.

[Gjest Gjest]

Det er nok ingen ekteskap der partene ikke en eneste gang snur seg mot andre mennesker og blir betatt av dem. Men man tar seg selv i nakken og minner seg selv på at selv om gresset virker grønnere på andre siden, så er det ikke det in real life.

Et forhold er jobb hele veien for å unngå å ta den andre for gitt, og ikke lenger se det spesielle man har sammen. Samboeren din virker helt unik. Han kunne gjort hvem som helst lykkelig med sitt trofaste og oppgivende vesen, virker det som, men han valgte DEG!

At man er ulike i et forhold er nok det sunneste også. Da utfyller man hverandre, og man går aldri lei den andre fordi den er så lik en selv.

Jeg er enig i alt dette, bortsett fra i en ting. Noen ganger ER gresset grønnere på den andre siden. Noen ganger får man det bedre av å gå, og søke nytt beite. Ikke alltid, men i noen tilfeller. Man bør ikke bli sittende fast i et utilfredsstillende forhold bare fordi et ordtak sier at man bør. Dessuten sier ordtaket at gresset ikke alltid er grønnere på den andre siden, det sier ikke at det aldri er det.

TS: Jeg tror kanskje at i ditt tilfelle er gresset grønnere på den andre siden, men det må du selvfølgelig finne ut av selv, for det kan jo ingen her på Kg vite

[Gjest TS]

Takk for gode svar alle sammen..

Jeg og tror at gresset faktisk er grønnere på den andre siden, dessverre.. Jeg syns det er helt forferdelig å såre han, for jeg er så glad i han. Men samtidig er jeg ung, og vil leve livet, og finne ut hva JEG vil, og ikke hva familien og han vil for meg. I og med at vi ble sammen så unge, har jeg ikke fått opplevd så mye, og føler at jeg liksom ikke helt har tatt valget om å leve sammen med han selv..

Det blir veldig tungt for han, og familien min, men kanskje ikkje så tungt for meg??

[Gjest Gjest]

Det er nok ingen ekteskap der partene ikke en eneste gang snur seg mot andre mennesker og blir betatt av dem. Men man tar seg selv i nakken og minner seg selv på at selv om gresset virker grønnere på andre siden, så er det ikke det in real life.

Et forhold er jobb hele veien for å unngå å ta den andre for gitt, og ikke lenger se det spesielle man har sammen. Samboeren din virker helt unik. Han kunne gjort hvem som helst lykkelig med sitt trofaste og oppgivende vesen, virker det som, men han valgte DEG!

At man er ulike i et forhold er nok det sunneste også. Da utfyller man hverandre, og man går aldri lei den andre fordi den er så lik en selv.

Aldri, aldri si at du har vært utro, selv om det blir slutt mellom dere. Det vil kanskje ødelegge mer enn noe annet du gjør.

Hadde eg vært typen din og du har vært utro, ville eg hørt det.

Vist du tenker veldig godt etter, er det en sjangs for at han kansje hører det fra noen andre?. vist ja, si det selv. Ikke noe annet er verre en å høre det fra andre..