Press fra "svigerfamilie", kjæreste som er likegylding...

[Gjest Gjest]

Jeg vet ikke helt hva jeg forventer av å skrive dette. Men føler jeg trenger flere innspill og å få skrevet ting ned. Det kan for mange kanskje høres tåpelig ut og at det for mange kanskje ikke høres ut som et stort problem, men vær så snill å komme med saklige tilbakemeldinger. Det siste jeg trenger nå er flere som mener jeg er idiot for det jeg mener og føler. Vel, la oss komme oss til saken:

Kjæresten min og jeg har vært sammen siden jeg var 14 (jeg er nå 18, han er 19). Vi hadde det helt fantastisk i begynnelsen, men etter 1 og et halvt år gjorde han det slutt. Årsaken var at vi rett og slett var sammen 24/7 og han virkelig ville ha litt tid med kompisene sine også (når jeg ser tilbake på dette nå så er det veldig forståelig, og vi har snakket mye om dette i senere tid så dette er ikke noe jeg tenker noe på lenger.). Greit nok. Men etter en mnd kom han tilbake, og jeg tok han tilbake selvom jeg var veldig usikker. Jeg var veldig tilbakeholden siden jeg nå var veldig usikker på han og var redd han skulle gjøre det slutt igjen. I en liten periode hadde vi et av-og-på forhold da jeg som sagt var kjempe usikker på han noe som gjorde at jeg trakk meg tilbake, han trodde jeg var lei/ikke brydde meg og nesten desperat prøvde å få kontakt. Jeg følte meg kjempe presset, og jeg fikk aldri gjort noe som helst av lekser eller andre ting da han ringte meg konstant. Jeg fant ut at det beste var å ta en liten pause. Vi går på to forksjellige skoler, og under denne perioden snakket jeg veldig lite om skole, kjærlighet, og hva man ellers gjør med han. Jeg har jo selvsagt alltid vært kjempe glad i han og ville så gjerne vite hvordan det egentlig gikk med han. En jente på skolen hans hadde i denne perioden sendt meg merkelig mange meldinger på bla. nettby hvor det stod hvor interessert i å bli kjent med meg. Jeg følte det var noe veldig merkelig ved dette, men da jeg sårt trengte å vite hvordan han hadde tenkte jeg at "ok, jeg kan vel gi denne jenta en sjangse. Det skader jo ikke, og jeg får jo i alle fall vite hvordan han har det." Vi ble etter en tid venninner, noe som ikke opprinnelig var planen min i starten. Men jeg følte hele tiden at hun var skremmelig opptatt av kjæresten/ex'en min. Og kanskje jeg skulle stolt på magefølelsen. For denne "venninna" stakk av med han! Etter alle de gangene jeg hadde snakket med henne om hvor mye jeg savnet han, og vi skulle prøve å få forholdet til å fungere.. grr

Vel, jeg ble ganske skuffet over henne. Noe jeg fortalte, men da sa hun bare at det fortjente jeg, og nå ville hun absolutt ikke ha noe mer med meg å gjøre. Det var visst intensjonene hennes hele veien: "Bli kjent med kjæresten/ex'en, få henne til å fortelle så mye som mulig om han slik at jeg vet hvordan å sjarmere han i senk"

Jeg tok det opp med han, men han ville ikke ha noe med meg å gjøre (i senere tid har jeg fått vite at dette er pga. hun hadde fortalt ham at jeg hatet han, og bare snakket dritt om han til henne!). Jeg sluttet kontakten med en gang. Men et halvt år etter møttes vi på ferie (vi har hus like ved hverandre i syden..). Både han og jeg prøvde å unngå hverandre men det var håpløst å ikke støte på hverandre. For å gjøre det kort så begynte vi å møtes oftere og oftere, og etterhvert ble det mye kyssing. Jeg fikk dårlig samv. selvsagt, jeg hadde aldri trodd jeg kunne være i stand til å gjøre noe sånt. Men jeg hata henne noe voldsomt, og hun hadde vel egentlig gjort noe av det samme så det spilte ingen rolle egentlig. Men hun fant det ut. Hun hadde manipulert søstra han til å fortelle henne alt (hun var ikke gamle jenta.) Og så kom drittmeldingene. Fra henne, alle deres felles venner, og venner av henne. (I senere tid har jeg fått igjen vite at hun har slengt litt ekstra med leppa. Men et par har faktisk sagt unnskyld når de fikk vite sannheten) For å gjøre det kort - det var den jævligste perioden i hele mitt liv. Alle deres venner/bekjente hata meg og gjorde det de kunne for å vise og fortelle meg det. Mine egne venner prøvde så godt de kunne å trøste meg og vise meg at jeg ikke skulle bry meg om det. Og de prøvde så godt de kunne å sette dem alle på plass. Etterhvert dumpet han henne når han så hvordan hun var. Og i september, noen måneder etter, klarte han igjen å overbevise meg om at vi skulle få det til å fungere. Det var kjempe vanskelig, og vi har kranglet ganske mye om det som skjedde. Men jeg er vel forsåvidt over det nå og har tilgitt han.

Så til hovedpoenget. Er klar over at dette blir mye å lese men tenkte det var litt greit å vite litt om hvordan ting har vært tidligere.

Vi har hatt helt utrolige måneder sammen. Helt til for 1-2 måneder siden. Han fortalte meg at han skal inn i luftforsvaret (tror jeg det var). Dvs. han blir borte fra meg til vi er 27, ses kanskje et par ganger annenhver mnd. eller hver fjerde mnd. Og etter det blir det mye reising i jobben. Jeg stakk langt inn til hjerteroten. Hvordan i all verden kunne han finne på å dra fra meg på den måten igjen? Greit nok, utdanning og jobb er viktig og han må gjøre det han ønsker. Men han har så mange andre muligheter, som til og med passer bedre for han, og som han faktisk har lyst til - men tror ikke han klarer. Jeg tror ikke vi har gjort annet enn å krangle disse månedene. Når vi har vært ute blant andre har vi egentlig bare vært "falske venner". Jeg er så utrolig glad i han, men det der knuste meg virkelig. Å høre at han har lyst til å dra fra meg, at det ikke spiller noen rolle om vi aldri ses. At jeg er dum som ikke forstår. Og tro meg, jeg har prøvd å forstå. men når jeg får beskjed om at jeg skal bli med han, altså gi slipp på alt her hjemme, for å bli med han til Nederland og USA (!?) så blir det veldig vanskelig. Jeg føler meg rett og slett glemt, urespektert og dum. Og det sårer meg at han siden vi har vært 14 har sagt at etter VGS skal vi flytte sammen og at vi for alltid skal holde sammen. Bare for en uke siden sa han dette. Ja, til sommeren skal vi til Brasil, til sommeren skal vi flytte sammen, til sommeren skal vi forlove oss. Det skremmer meg og det sårer meg når han gir meg falske forhåpninger. Jeg har fortalt han dette, jeg har fortalt han alt jeg føler. Men han hører ikke. Jeg prøver, etter oppfordring fra min mor, å sette følelsene mine litt på is men det er håpløst. Jeg klarer ikke være i et forhold som jeg ikke vet hvor er på vei eller om det er noe poeng å kjempe for. Og nei, at han drar er ikke noe jeg kommer til å akseptere. Jeg hadde aldri klart å være i et forhold hvor jeg aldri ser kjæresten. Det er jo ikke noe forhold! Men som jeg har sagt til han tusen ganger før - hadde det vært førstegangstjeneste og han ikke hadde noe valg kunne jeg ikke gjort annet enn å prøve så godt jeg kunne. For da hadde jeg jo visst at han ikke hadde noe valg, og at han kanskje ikke ville. Men når han frivillig drar, og i så mange år... Jeg har ikke lyst til å bo alene i en leilighet til jeg er 27, eller aldri se kjæresten min resten av livet. Jeg vil ha en kjæreste som er der. Selvsagt må man ikke se hverandre 24/7, men å aldri vite hvor han er, når han kommer hjem og heller ikke huske hvordan stemmen hans høres ut hadde jeg ikke taklet. Jeg synes det er litt rart. I skrivende stund er jeg på ferie, og han sender meg meldinger hvor det står at neste gang blir han med for det her takler han ikke, og at han savner meg så utrolig mye. Jeg forstår ikke, det er jo akkurat det her han vil!? Men problemet nå er at jeg ikke vet hva som kommer til å skje. Og det setter på en måte en liten sperre i hodet mitt. Jeg klarer ikke snakke som før med han, jeg sliter med å si at jeg elsker han, jeg sliter med å klare å tenke at vi har en fremtid sammen. Jeg klarer såvidt å finne noe å snakke med han. Det går bare ikke. Jeg klarer ikke holde på et forhold jeg ikke vet hvor bærer hen.

Og nå føler jeg at jeg har et så vannvittig stort press over meg. I et middagselskap hos "svigerfamilien" begynte dem å snakke om dette her. Om luftforsvaret eller hva det nå enn var. Og jeg får bare beskjed om at det der må jeg bare takle, for sånn er det. Gang på gang skjer dette. Hver eneste gang jeg treffer dem. Og hun ene forteller hvordan hun ventet på sin kjære når han var i militæret (men det er jo for pokker ikke vanlig tjeneste det er snakk om!). Jeg bare rister på hodet, eller bare smiler når de stiller meg slike spørsmål. Jeg vil ikke gi dem dårlig inntrykk av meg, så jeg kan da ikke buse ut om at ikke pokker at jeg gidder å være sammen med go'gutten deres om han stikker!! Jeg knekker sammen hver gang. Unnskylder meg med at jeg må på toalettet, og vel inne på doen knekker jeg helt sammen. Den ene gangen kom kjæresten min opp for å trøste meg. Jeg tørket tårene og ble med han ned. Og da hiver de seg over meg nok en gang. 10 stykker snakker til meg samtidig. Når en spør om noe blir det helt stille, og alle stirrer. Når jeg svarer på noe så bare nikker de og fortsetter å stirre. Så begynner praten om "når skal dere forlove dere?" "Skal dere ikke sette ring på fingeren snart da?" "Jeg har en vaskemaskin dere kan få når dere flytter inn sammen" "Ja, når blir det små barneføtter som tusler over gulvet?" "selv var jeg 16 når jeg forlovet meg" "Jeg var bare 19 når jeg ble gravid" "åh, som jeg ønsker meg et oldebarn/barnebarn". Jeg føler meg presset. Og jeg aner ikke hva jeg skal svare. Kjæresten sitter bare der og smiler. Og om det er fotball på tv eller noe så går han til stuen og lar meg sitte der alene. Jeg har tatt dette opp med han men han forstår ikke at jeg synes det er så ille. Selvsagt, de prøver sikkert bare å være koselige, men det er lov å tenke litt lenger.

Jeg har snakket med flere i min egen familie. Det er litt press fra den siden også. Her om dagen var vi ute å spiste. Og jammen meg var visst det et kjempe fint sted å gifte seg, og alle ser på meg. Og moren min, ja hun var 18 når hun forlovet seg og bare 19 når hun ble gravid hun også. Og faren min er såå glad over at de gjorde det så tidlig. Og jeg som er sååå flink med barn og så glad i dem. Ja, kanskje det, men det betyr ikke at jeg er klar. I alle fall ikke nå som forholdet er så usikkert som det er. Jeg prøver å forklare dem dette, men av pappa får jeg beskjed om at jeg er en stor dust som heller burde være stolt av han. Mamma bare går, hun gidder ikke snakke mer om det. Av vennene mine så forstår de aller fleste. Bestevennen min mener han har behandlet meg som dritt. At han kanskje er en god gutt, bare ikke for meg. At jeg fortjener bedre. Kanskje, men det er han jeg vil ha. Det er derfor dette er så vanskelig. Jeg vil så gjerne, og jeg prøver så godt jeg kan å få dette til å fungere. Men jeg har dessverre ingen tro på langdistanse-forhold.

For ca. 3 dager siden spurte kjæresten min meg om hvor lenge siden det er vi kosepratet. Et par måneder svarte jeg. Så spurte han om vi kunne gjøre det nå. Jeg ble litt paff. Men ok, tenkte jeg. Det forholdet her kommer til å bli ødelagt om vi ikke gjør noe snart. Så nå har jeg i tre dager nesten ikke gjort noe annet enn å søke på "how to talk dirty" "dirty text messages that will turn him on". Altså, det funket. Utrolig nok. Men nå vil han ikke snakke om noe annet. Og prøver jeg så virker han uinteressert, eller så er han trøtt og må legge seg. Hadde jeg snakka dirty til han hadde han vært langt mer interessert, ikke vært trøtt før 3-4 om natta, ikke spilt så stor rolle om vi ikke snakket sammen på flere timer. Jeg savner hvordan han var før. Aldri i verden at han hadde glemt å ringe meg, aldri i verden at det hadde gått 15 timer mellom hver gang vi snakket sammen. Aldri i verden at han hadde latt meg føle at han ikke bryr seg... Jeg blir gal snart. Jeg tror det har klikka for meg et par ganger allerede. Jeg prøver så godt jeg kan. Men det virker ikke som at det er godt nok.

Jeg møtte forresten litt av "svigerfamilien" her om dagen. Igjen ble det snakk om luftforsvaret, igjen ble det snakk om forlovelse. Denne gangen foran faren min! Jeg ble kjempe kvalm og svimmel! Sist gang så hadde moren min kjøpt en bok til meg som hadde tittelen "(mitt fornavn og hans etternavn)". Han klikka i vinkel, aldri i verden at pappas lille jente skal gifte seg! Jeg savner å være pappas lille jente.. =(

Jeg har sikkert glemt et par ting... Bare spør om noe er uklart. Håper noen tok seg tid til å lese, om ikke alt, så i alle fall noe. Håper virkelig det er noen som har erfaring med dette, vet hva som er lurt å gjøre videre eller et eller annet lurt =/

[Gjest Gjest]

Jeg glemte en ting.. Han har begynt å søke på skoler også.. Eneste er at han søker på skoler som ligger i deler av landet han vet jeg aldri i verden ville ha bodd...

Jeg føler jeg har droppa så mye for han, og at jeg ikke får noe igjen. Planene mine for neste år var å reise med noen venner. Jeg droppet den tanken når vi ble sammen igjen. Så tenkte jeg at jeg skulle søke på en skole i Sverige. Snakket med han om det, han sa han ikke kunne finne seg noen skoler der. Ok, tenkte jeg. Da finner jeg noen skoler i Oslo. Det skulle han også sa han. Men det har han jo ikke gjort.. Og han har blitt garantert studieplass på en kjempe bra skole. Om det ikke er nok for han så har han også muligheten til å studere til å bli det som står på nr 2 på jobbønskelisten... Men nei da.. Jeg skal knuse alle mine drømmer, men godta at han drar..

[Gjest Gjest_mann_*]

Mitt tips:

Relax!

Slapp helt av.

Ikke stress.

Du lever som om dette er din siste sjanse, men du er vel bare litt over 20?

Ikke ta ting så alvorlig. Hvis familien hans hele tiden maser, så si at du ikke orker å prate om dette absolutt hele tiden.

[Tiara90]

Mitt tips:

Relax!

Slapp helt av.

Ikke stress.

Du lever som om dette er din siste sjanse, men du er vel bare litt over 20?

Ikke ta ting så alvorlig. Hvis familien hans hele tiden maser, så si at du ikke orker å prate om dette absolutt hele tiden.

Tusen, tusen takk for svar! Ja, jeg gjør vel kanskje det. Men jeg er nå kjempe glad i han, og veldig redd for å miste han. Gutter som han vokser ikke på trær :gjeiper:

Men tror nok du har rett i at jeg ikke bør ta det så seriøst. Vi er jo ikke så gamle heller, men det presset skremmer meg noe voldsomt. Og det er ikke så lett å ikke si jeg ikke vil snakke om det uten å virke teit/sur/dum eller lignende. Tro meg, både jeg og kjæresten har prøvd å si vi ikke vil snakke om det, men de stopper ikke

[Gjest pajja]

Synes det er litt feil å be TS om å slappe av og.. for henne er dette her mange år av hennes liv. Jeg forstår godt at du blir stressa.

Jeg leste ikke det aller siste.. men det er ikke en mulighet å prøve å ta en dag av gangen? Kanskje langdistanseforholdet kan få en prøve, så vet du at du har prøvd, til senere tid?

[Tiara90]

Synes det er litt feil å be TS om å slappe av og.. for henne er dette her mange år av hennes liv. Jeg forstår godt at du blir stressa.

Jeg leste ikke det aller siste.. men det er ikke en mulighet å prøve å ta en dag av gangen? Kanskje langdistanseforholdet kan få en prøve, så vet du at du har prøvd, til senere tid?

Joda, har tenkt litt på det. Men jeg sliter veldig med å få ting til å fungere når jeg vet det er stor mulighet for at det ikke vil gå. Jeg klarer ikke å se det som et forhold når jeg aldri ser han, og når det føles ut som jeg ikke kjenner han mer. Og tro meg det vil skje. Man forandrer seg en god del fra man er 18 til man er 27. Og når jeg vokser videre i et helt annet miljø, med helt andre venner enn han så er det så lett å vokse fra hverandre...

Det er liksom litt lettere å beskytte seg selv ved å la det være enn å prøve. Går det ikke så har vi heller ingen muligheter til å gjøre noe med det. Nå har vi litt flere muligheter og kan forhindre å ta en så stor sjangse...

[Gjest Gjest]

Jeg skal inrømme at jeg bare leste halve innlegget, det ble ganske langt.

Men basert på det minner dette meg ganske mye om hvordan jeg hadde det med min kjæreste i mange år i samme alderen. Vi var altid av og på, og det var alltid ting som gikk galt under veis. Når ting endelig så fint ut, ja da ble det som med dere; vi ønsket forskjellige ting for fremtiden etc. Det vi begge har sett i ettertid er at vi ikke var ment for hverandre og at vi holdt sammen kun i frykt av å miste den andre personen og ikke av ekte romantisk kjærlighet. Vi forsøkte å overbevise oss selv om at vi elsket hverandre, men egentlig var vi bare ufattelig gode venner og redde for å miste hveranre om det ble slutt. Derfor ble det alt dette av og på greiene hele tiden, fordi vi faktisk ikke fungerte som kjærester.

I dag er vi bestevenner, selv etter mange år og vi har begge nye partnere. Vi klarte å ikke gi slipp på hverandre selv om bruddet gjorde vondt en god stund. Som noen her svarte, det er jo faktisk snakk om mange år man har tilbrakt sammen med en person, og det kan være veldig vanskelig å skulle gi slipp på noe slikt.

Kan dette være noe av det samme som det dere er gjennom? Det høres ut som om dere begge alltid har en ny unskyldning på hvorfor dere ikke skal være sammen...

[Tiara90]

Jeg skal inrømme at jeg bare leste halve innlegget, det ble ganske langt.

Men basert på det minner dette meg ganske mye om hvordan jeg hadde det med min kjæreste i mange år i samme alderen. Vi var altid av og på, og det var alltid ting som gikk galt under veis. Når ting endelig så fint ut, ja da ble det som med dere; vi ønsket forskjellige ting for fremtiden etc. Det vi begge har sett i ettertid er at vi ikke var ment for hverandre og at vi holdt sammen kun i frykt av å miste den andre personen og ikke av ekte romantisk kjærlighet. Vi forsøkte å overbevise oss selv om at vi elsket hverandre, men egentlig var vi bare ufattelig gode venner og redde for å miste hveranre om det ble slutt. Derfor ble det alt dette av og på greiene hele tiden, fordi vi faktisk ikke fungerte som kjærester.

I dag er vi bestevenner, selv etter mange år og vi har begge nye partnere. Vi klarte å ikke gi slipp på hverandre selv om bruddet gjorde vondt en god stund. Som noen her svarte, det er jo faktisk snakk om mange år man har tilbrakt sammen med en person, og det kan være veldig vanskelig å skulle gi slipp på noe slikt.

Kan dette være noe av det samme som det dere er gjennom? Det høres ut som om dere begge alltid har en ny unskyldning på hvorfor dere ikke skal være sammen...

Hmm, jeg ble litt usikker nå. Kan godt hende det er slik, men samtidig så tror jeg faktisk ikke det. Vi har forsøkt å kun være venner, noe som absolutt ikke fungerte.

Det gjorde vondt at han ikke kunne holde rundt meg, det gjorde vondt å ikke kunne føle leppene hans inntil mine. Har snakket med han om det, og han var helt enig i at å kun ha et vennskap ikke hadde fungert siden det er så mye mer enn det.

[Leo]

Det du garantert kommer til å angre på er å ikke ta den utdannelsen du ønsker der du vil, så gjør det! Du kan jo ikke sitte hjemme på jenterommet og vente på en fyr som ikke vet hva han vil til du blir mer enn voksen. Du må leve ditt liv!

Selv var jeg sammen med den samme gutten/mannen fra jeg var ca. 16 til jeg jeg var 21. Det ble mye "av og på" på slutten der også, men han likte først og fremst ikke at jeg hadde planer om å begynne på en lengre utdannelse. For å gjøre en lang historie kort, så valgte jeg utdannelse... Selv om jeg savnet ham i begynnelsen, så angrer jeg ikke på utdannelsen eller at jeg var singel noen år tidig i 20-årene. Det er faktisk ganske deilig å være singel når man først venner seg til det! Man innser vel også kanskje at man ønsker kvalitet over det hele hvis man først skal være sammen med noen...

[Tiara90]

Det du garantert kommer til å angre på er å ikke ta den utdannelsen du ønsker der du vil, så gjør det! Du kan jo ikke sitte hjemme på jenterommet og vente på en fyr som ikke vet hva han vil til du blir mer enn voksen. Du må leve ditt liv!

Selv var jeg sammen med den samme gutten/mannen fra jeg var ca. 16 til jeg jeg var 21. Det ble mye "av og på" på slutten der også, men han likte først og fremst ikke at jeg hadde planer om å begynne på en lengre utdannelse. For å gjøre en lang historie kort, så valgte jeg utdannelse... Selv om jeg savnet ham i begynnelsen, så angrer jeg ikke på utdannelsen eller at jeg var singel noen år tidig i 20-årene. Det er faktisk ganske deilig å være singel når man først venner seg til det! Man innser vel også kanskje at man ønsker kvalitet over det hele hvis man først skal være sammen med noen...

Det er jeg enig i deg i, det er egentlig ganske deilig å være singel.

Selvsagt skal jeg ikke droppe utdannelsen min. Men det går jo ann å samkjøre litt. Et eksempel er at planen var opprinnelig å dra til utlandet og lære meg forskjellige språk på en litt morsom måte. Jeg har valgt å droppe det for han. I stedenfor studerer jeg språk på et universitet og får 80 stuidepoeng i tillegg. Om man bare er villig til å droppe bittelitt som man uansett kan gjøre masse av sammen senere så fungerer det jo. Men han er ikke villig til å gjøre det i det hele tatt. Selvsagt så er det opp til han. Men jeg blir forvirret. Han sier han elsker meg, at han ikke vil noe annet enn at dette skal fungere, og at vi skal flytte sammen og studere sammen neste år. Men handlinger sier mer enn ord...

[juni]

Mulig han prøver å snike seg unna ubevisst, siden han søker seg bort fra deg. Den kjærligheten man har til hverandre i den alderen er utrolig sterk, det vet jeg av erfaring, og det kan faktisk overskygge hva som er riktig. Jeg ville latt han dra, og heller se hva som skjer siden.

Lykke til uansett!

[Leo]

Selvsagt skal jeg ikke droppe utdannelsen min. Men det går jo ann å samkjøre litt. Et eksempel er at planen var opprinnelig å dra til utlandet og lære meg forskjellige språk på en litt morsom måte. Jeg har valgt å droppe det for han. I stedenfor studerer jeg språk på et universitet og får 80 stuidepoeng i tillegg. Om man bare er villig til å droppe bittelitt som man uansett kan gjøre masse av sammen senere så fungerer det jo. Men han er ikke villig til å gjøre det i det hele tatt. Selvsagt så er det opp til han. Men jeg blir forvirret. Han sier han elsker meg, at han ikke vil noe annet enn at dette skal fungere, og at vi skal flytte sammen og studere sammen neste år. Men handlinger sier mer enn ord...

I lange,varige samliv kan man selvfølgelig tilpasse seg litt og inngå noen kompromisser, men jeg synes ikke at tiden er inne for deg til å gjøre det nå. Han er jo dessuten ikke villig til å fire på sine ønsker og krav. Hvorfor skal du gjøre det?

[Tiara90]

Mulig han prøver å snike seg unna ubevisst, siden han søker seg bort fra deg. Den kjærligheten man har til hverandre i den alderen er utrolig sterk, det vet jeg av erfaring, og det kan faktisk overskygge hva som er riktig. Jeg ville latt han dra, og heller se hva som skjer siden.

Lykke til uansett!

Snike seg unna ubevisst, hvordan da mener du?

[Tiara90]

I lange,varige samliv kan man selvfølgelig tilpasse seg litt og inngå noen kompromisser, men jeg synes ikke at tiden er inne for deg til å gjøre det nå. Han er jo dessuten ikke villig til å fire på sine ønsker og krav. Hvorfor skal du gjøre det?

Du har nok rett, dessverre. Jeg snakket med han.. Sa at "ja, da skal jeg gå min egen vei jeg også så får vi se hvordan det blir!". Han sa jeg skulle gjøre det..

Men jeg blir så forvirret, betyr dette at han egentlig ikke bryr seg like vel, om vi er sammen eller ikke?

Hva skal jeg gjøre nå? Være så avisende og utilgjengelig som jeg innerst inne har lyst til? Skal jeg fortsette som nå, prøve så godt jeg kan å holde på interessen hans? Skal jeg prøve å snakke om det med han nok engang? Jeg aner rett og slett ikke hva jeg skal gjøre =(

[Gjest hath]

jeg kan gjerne skrive under på at tenårene er en eneste stor berg pg dalbane, og kjærlighetsproblemer hjelper ikke på.....

du er jo helt oppslukt i denne situasjonen - noe jeg synes er helt forståelig. men det betyr ikke at det er det beste for deg.......

livet ditt fra nå og frem til du er 27 kommer til å forandre seg så mye av du vil ikke tro det, og det som skjer i dag vil jo bare være et fjernt minne.

slik er det iallefall for meg. jeg er 28 år nå, og tenker tilbake på den tiden osm noe som skjede for utroooolig lenge siden.

jeg trodde selv jeg var veldig moden for alreden, noe jeg forsåvidt var, men jeg hadde jo ikke begrep på hva livet handler om - og har det vel fortsatt ikke:=)

hele mitt poeng er egentlig bare at følelser vil komme å gå, og deres forhold er ikke det jeg vil kalle for stabilt.

det er mer drama enn det er faktisk samliv, så for meg høres det ganske vilt ut å skulle begynne å tenke på forlovelse og barn nå?

jeg synes også det er fullstendig uhørt av familie å presse på for dette - spesielt når du ikke engang har begynt utdannelse engang.

nei, tro du meg, du er i en alder nå hvor fremtidsspørsmål tar veldig stor plass.

man bruker mye tid og energi på å tenke på det, og det eneste man er garantert er at man ikke kommer til å få vite noe om fremtiden, hverken i dag eller senere.

du må jo bare ta de valgene du tror er fornuftig for deg selv, og for meg høres det ut som om du selv konkluderer med at ja, du har følelser for denne gutten - men at dere ikke har noen fremtid sammen.

husk at det er en stor forskjell på å ha et godt forhold og å ville ha et godt forhold.

man merker det ikke bare alltid selv:=)

nei, nyt livet - sett deg helt nye mål på rene ark - ta valg du kommer til å være stolt av resten av livet og som gagner DEG og ingen andre. spesielt ikke svigerfamilier:=)

[Gjest Gjest_mann_*]

Og det er ikke så lett å ikke si jeg ikke vil snakke om det uten å virke teit/sur/dum eller lignende.

Joda, det er nok bare noe du innbiller deg. Bare si at det er altfor tidlig å ta opp det temaet. Si det på en voksen måte. Hvis de ikke respekterer dette, så er det noe feil med de, ikke deg.

Husk at du er jo under 20 år, ingen har rett til å plage deg med slike spørsmål så tidlig.

[Gjest Gjest_mann_*]

Glemte å si at du har ingen grunn til å føle deg som en idiot. Du virker som ei bra jente, du er bare litt stresset.

[Tiara90]

Jeg ringte han nettopp. Han sa at han savnet meg noe voldsomt, at det var så tomt der uten meg, at når jeg kommer hjem skal han stå og vente på meg og kjøre meg til han med en gang og at han aldri vil la det være slik igjen - neste gang blir han med. Jeg blir så forvirret. Han vil ikke ha det sånn her, men likevel så vil han det - hver eneste dag?? :S

[Gjest Gjest_Lilja_*]

Still et ultimatium! Han må enten finne seg noe annet å utdane seg til, et sted hvor dere begge er sammen, eller han må la deg gå, og ikke komme tilbake om noen måneder for kyss og klem.

Du har mange ungdomsår igjen til å finne kjærligheten på. Dette kan ikke være Den Store Kjærligheten fordi da hadde ikke han reist bort i 9 år!!

[Tiara90]

Glemte å si at du har ingen grunn til å føle deg som en idiot. Du virker som ei bra jente, du er bare litt stresset.

Tusen, tusen takk! Godt å høre at jeg ikke er så idiot som det har virket som i det siste