Familien min har nettopp raknet og jeg føler meg brukt av eget familiemedlem!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Nå må jeg bare "tømme" meg.... Jeg har holdt dette for meg selv lenge nå, synes det er skammelig å snakke med mine bekjente og venniner om dette, for hele situasjonen er så tragisk og flau! Men nå har det nok gått for langt, og ut må det på et vis!

For en god stund tilbake, raknet familien min. Det vil si at mamma og pappa raknet! Min pappa hadde bestemt seg for å flytte fra mamma etter 15 års ekteskap. Han hadde nemlig funnet seg en annen dame. Mamma ble så klart knust og jeg med. Jeg har en liten søster som også ble meget påvirket av dette, men hun er ikke så gammel enda så skjønner ikke stort. Pappa ble borte, og jeg satt igjen med familien og forsøkte så godt jeg kunne å trøste og hjelpe til. Så dukker pappa opp igjen, tar mer og mer kontakt og dette når vi endelig hadde fått tingene litt på avstand. Nå viser det seg at han ikke helt vet hva han vil med livet sitt, han var visst ikke så sikker på at det var dette han ville allikevel. Kanskje han tilogmed ville tilbake til mamman min. Jeg er en veldig pappa jente, men hadde tatt mammas parti i denne saken iogmed at han sviktet oss på denne måten, totalt uoppfordret! Dessuten satt mamma igjen og slet både økonomisk, følelsesmessig og psykisk! Den perioden pappa var vekke så raste hun ned mange mange kg, var syk og sliten og ikke den gode mamman min slik som før. Man så henne aldri smile mer og hun var sint og såret om hverandre. Men så dukker pappa opp igjen, begynner å ta mer kontakt og besøker oss alle mer. Til tross for at han fortsatt bor hjemme hos denne damen! Han tak initiativet til å fortelle meg at han vil tilbake igjen til mamma og innser at han har gjort en feil, en grov feil! Han ber meg om hjelp!

Han tilbringer mye tid sammen meg, han spør meg ut hva mamma mener om dette, hva henne tenker og sier. Jeg blir et mellom ledd mellom disse to, deres meninger går mellom meg. Jeg ville jo så gjerne at det skal virke igjen, så derfor stod jeg sånn på! Han flyttet inn hos meg, og jeg var ofte hos mamma og videreformidlet hans følelser og ønske. Han skrev brev til henne og sa at han angret, ville gjøre alt for å få henne tilbake og forstod at det ville ta tid men at han hadde tid. Jeg fikk løftet mamma opp igjen, og som den store damen hun er så godtok hun dette og ville gjøre et nytt forsøk!

En periode går med at mamma krever at han skal flytte ut fra damen og finne seg et eget sted. Derfra skal de forsøke å finne tilbake tilhverandre. Dette er tøft for mamma, men hun ville jo fra dag en at det skulle ordne seg. De bruker tid sammen, selvom de kanskje ikke finner på så mye sammen, så er det et steg i riktig retning at de i det hele tatt kan snakke sammen uten å krangle og hyle og skrike og grine!

Så finner vi ut at han faktisk har kontakt med denne damen enda, selvom han ikke bor der, så ringer han henne for å høre hvordan det er med henne. Han er åpen om dette når vi spør, han sier han har dårlig samvittighet for å ha ødlagt for henne! Men noe slikt gjorde han ikke mot oss da han flyttet. Da tenkte han ikke på oss engang. Den gangen mamma hadde "sultestreiket"så lenge at det bare var skinn og ben igjen og jeg trodde det ble første sykebil var han bare kald og nektet svare da jeg ringte. Så for oss var det ikke et snev av dårlig samvittighet, selvom vi hadde vært familien gjennom mange år! Mamma godtar ikke denne kontakten og forteller han at hun vil ha han tilbake, men at han må kutte kotnakt med damen.Dermed blir han borte. Vi hører ikke mer fra han. Det kunne gå flere dager før han svarte på meldinger og slikt fra oss. Jeg tar motet til meg da jeg ser at mamma er på vei ned igjen, og ringer han. jeg forteller han at nå går det ned i kjelleren igjen og hva i all verden er det han driver med? Til svar får jeg at han synes mamma oppfører seg tåpelig og at han ikke helt vet hva han vil med livet sitt. Det funker ikke så bra som han håpet. Han synes ikke mamma tar initiativet godt nok, eller viser intr. Jeg forsøker å fortelle at det er han som må ta initiativ etter det han har gjort og vise intr og tilliten verdig! Dette forstår han bare ikke! Han forstår rett og slett ikke at mamma faktisk tilgir utroskap og sorgene og vil ha han tilbake. Han avsluttet samtalen med å si at vi tenker bare på oss selv og ingen tenker på han! Dessuten, dersom jeg ikke kunne godta valget han vil ta, og hans liv så har vi ikke mer å snakke om. Dermed knakk jeg og la på....Siden har jg ikke snakket med han, hørt fra han. Vi hadde i den siste perioden kontakt daglig, nå er det en uke siden! Jeg aner ikk ehva han tenker, eller gjør-.. Han bor fortsatt i leiligheten han skaffet seg, men mer vet jeg ikke..Mamma er igjen, helt knust og denne gangen kan det gå riktig ille....

Så nå sitter jeg her, føler et økonomisk ansvar overfor mamma og søsteren min. Mamma klarer ikke det alene da hun er uføretrygdet og syk. Hun er langt nede hver dag, forsøker å muntre henne opp, men hun klarer jo også å syke meg ned igjen også. Jeg er meget meget skuffet over min egen pappa som kunne si noe slikt, og oppføre seg slik mot sine egne barn og kone. Han har dårlig samvittighet overfor en dame han knapt nok har kjent i et år, men oss gir han blanke i! Det er så vondt, jeg føler at jeg har mistet pappan min, og snart mister jeg mamman min også hvis det fortsetter slik. Jeg føler meg brukt av pappa som brukte meg til å komme tilbake igjen til mamma, han ga oss alle forhåpninger og da han var tatt inn i varmen, forsvant han igjen på samme kalde måten! Livet er tungt for tiden og jeg sliter hver dag med å se mamma slik.....Men også å ikke vite hva som skjer med pappa.........

[Gjest Gjest]

Uff, dette var trist å lese. Jeg føler med deg og moren din og søsteren din. Forstår godt at du er skuffet over faren din.

Hadde det vært mulig å få pratet med noen på familievernkontoret? Kanskje du og moren din kunne fått en time sammen. Fått satt ord på tankene og fått noen råd?

Hadde det vært mulig å få noe hjelp på sosialkontoret nå som dere sliter økonomisk?

[Gjest mortil2]

Uff, dette var trist å lese om..

Og jeg har desverre ingen gode å råd å gi deg, men kanskje en psykolog kunne være til hjelp for både deg og moren din? Jeg hadde selv en tung og vanskelig tid når mine foreldre skillte seg, med å også være mellomledd, dog ikke for å prøve å komme tilbake til hverandre.. Moren min gikk til psykolog for å snakke om sine problemer, skrev dagbok om følelsene og bitterheten sin, og hun fikk det bedre og bedre med seg selv som tiden gikk.. men det er klart at veien dit er tøff.

Jeg startet hos psykolog også for å klare å bearbeide det som hadde skjedd og det jeg hadde opplevd. Men tror det er viktig å gå inn med åpent sinn, og ikke ha et snev av dårlig holdning til det å gå til psykolog, for da tror jeg ikke det vil hjelpe uansett..

Håper virkelig det ordner seg for deg og moren din.. Tenker på dere.

Kan jeg spørre om moren din har blitt syk etter dette med faren din skjedde?

Endret 9. april 2009 av mortil2

[Gjest Gjeste Blondie65]

Kjære trådstarter.

Din far - la han i fred. Som du selv helt tydelig mener så er det han som må ta initiativ nå og gjøre endringer i sitt liv. At han ikke forstår sin rolle i dette er faktisk hans problem - ikke ditt. I allefall ikke i den forstand at du skal oppfordre til gjenforening.

Din mor - hun trenger hjelp. Fra noen flere enn deg. Hva med venner og slikt, har hun det? Kan du kontakte noen av dem slik at de kan dra din mor ut av huset en gang i mellom? Kan du kontakte fastlegen hennes slik at du kan få hjelp til å hjelpe henne - psykolog eller lignende?

Din rolle i dette er å støtte din mor og søster, men jeg vil anbefale deg å fjerne deg fra rollen som megler og unngå åpent å ta side. Jeg forstår at det ikke er lett, men det er fullt mulig å støtte din mor uten å synke ned i rollen som en som forkaster sin far. Du er glad i din far, og det har du lov til - selv om du tar avstand fra hans oppførsel. Både du, din søster og din mor må lære å leve med den nye situasjonen som er de faktiske forhold. At fremtiden en gang kan være anderledes eller at din far kan se "lyset" og komme tilbake - skyv det vekk. Dere trenger alle sammen å realitetsorientere dere til de faktiske forhold uten å leve i en urealistisk drømmeverden med om og hvis og at.

Samtidig er det all grunn til å rose din mor for at hun var bestemt på hvordan hun ville ha det og at det ikke var fribillett rett inn igjen til dere uten krav. Det krever mot og styrke - spesielt i en vanskelig situasjon økonomisk.

Jeg oversender en stor klem og ønsker lykke til!