Dere som har vært gjennom samlivsbrudd med barn!

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Jeg trenger å høre andres erfaringer rundt samlivsbrudd der barn var involvert. Hva var "spikern i kista" for forholdet deres, når visste dere at det var bedre å bryte opp familien og kaste seg inn i noe ukjent heller enn å bli i forholdet? Hvor lenge hadde du tenkt på å bryte og var det en prosess dere gikk gjennom sammen eller kom det som en bombe på en av dere? Hvordan har det gått i ettertid, er du fornøyd med valget du tok eller har du angret? Var det noen ny i bildet for deg eller den andre da dere gikk fra hverandre? Håper noen kan svare siden jeg er i en tenke prosess og trenger innspill

[Gjest nija]

Det er et valg jeg angrer på. Sett pris på det du har.

[Varsio]

Det er det beste og smarteste jeg noengang har gjort!

Og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før!

Men om det er det rette for deg å gå, det er det bare du som kan finne ut. Hvorfor er du i en tenke prosess? Har du vært det lenge?

Endret 8. april 2009 av Varsio

[Gjest TS Usikker]

Det er et valg jeg angrer på. Sett pris på det du har.

Så leit Hvorfor angrer du? Siden dere valgte å skille dere så hadde dere vel problemer men du mener altså at det livet var bedre enn sånn det er nå?

[Gjest Gjest_Usikker_*]

Det er det beste og smarteste jeg noengang har gjort!

Og jeg angrer på at jeg ikke gjorde det før!

Men om det er det rette for deg å gå, det er det bare du som kan finne ut. Hvorfor er du i en tenke prosess? Har du vært det lenge?

Hvor lang tid brukte du på å bestemme deg? Var dere enige? Hvordan var prosessen?

Jeg har vært i tenke prosess i mange år. Håper hele tiden at ting skal bli bedre men det går sakte men sikkert mer og mer nedover og jeg tror det er bedre å avslutte mens vi enda er venner.

[Gjest skillsmissebarn og selv "ne]

Jeg trenger å høre andres erfaringer rundt samlivsbrudd der barn var involvert. Hva var "spikern i kista" for forholdet deres, når visste dere at det var bedre å bryte opp familien og kaste seg inn i noe ukjent heller enn å bli i forholdet? Hvor lenge hadde du tenkt på å bryte og var det en prosess dere gikk gjennom sammen eller kom det som en bombe på en av dere? Hvordan har det gått i ettertid, er du fornøyd med valget du tok eller har du angret? Var det noen ny i bildet for deg eller den andre da dere gikk fra hverandre? Håper noen kan svare siden jeg er i en tenke prosess og trenger innspill

Spikeren i kisten er egentlig kun om en av partene er utro, eller blitt forelsket i noen andre. Om en bare er "venner" og fortsatt gift er det fortsatt mulighet til å finne tilbake til det en hadde sammen, gå på date sammen, vær kjærester sammen og la hverdagen ligge litt, lær dere og gi litt faen i alt strevet som er i hverdagen som ligger og gnisser i forholdet.

Syntes det virker som det er altfor få som virkelig prøver å finne sammen igjen når de glir fra hverandre. Husk dere er en familie, og grunnen til at en glir fra hverandre er som oftest bagateller og tull i hverdagen som ikke har gitt dere mulighet til å være sammen ålene og gjøre koslige ting sammen som kjærester.

Vi holdt på å gli fra hverandre, men tok oss i nakkeskinnet og fant sammen som kjærester, vi brukte mer tid fra hverandre med venner, og vi brukte tiden sammen virkelig sammen. Vi gikk på date og fikk venner til å passe barna. Vi hadde jo alt vært forelsket lenge så det var ikke vanskelig å finne tonen igjen. Vi begynte også å gi litt mer f i bagataller som oppvask og styr og stell, og du aner ikke hvor mye det hjelper å ha et avslappet forhold til det å fremstå suksessfull med et rent hjem.

Jeg har sett folk skilles som venner, og som bitre fiender. Det jeg syntes er rart er at i alle tilfeller så ender de fleste et sted midt i mellom etterhvert, og det går ofte ut over barna. Det blir konflikt, og det blir sammarbeid, men det blir aldri et fantastisk forhold mellom to parter som skilles, det hører til unntakene, ikke regelen.

[Gjest Gjest]

Hva var "spikern i kista" for forholdet deres, når visste dere at det var bedre å bryte opp familien og kaste seg inn i noe ukjent heller enn å bli i forholdet?

Litt vanskelig å helt si hva som var "spikeren i kiste". På mange måter var det vel det at vi ikke klarte å jobbe sammen for å rette opp i forholdet. På andre måter var det vel at følelsene ikke var der lengre...

Hvor lenge hadde du tenkt på å bryte og var det en prosess dere gikk gjennom sammen eller kom det som en bombe på en av dere?

Den aktive prossenssen for min del var nok 3 månder. Men i underbevistheten hadde det nok lagt laternt i et års tid, kanskje til og med lengre. Pluss den månden som gikk fra første samtale om det, til det endelig bruddet.

Vi var nok begge klar over at ting ikke var som det burde i noen månder, men det kom allikavel som et sjokk på han at det var så gale fatt som det var, da jeg tok det opp.

Hvordan har det gått i ettertid, er du fornøyd med valget du tok eller har du angret?

Har ikke angret en dag!! For meg var det helt rett å bryte ut. Har fått det veldig bra med meg selv i ettertid. Vi er nå gode venner og har et kjempegodt sammarbeid om vårt barn.

Var det noen ny i bildet for deg eller den andre da dere gikk fra hverandre?

Nei det var ikke andre inne i bildet. Dvs jeg ble ganske betatt av en i denne fasen. Men har var mer et symptom på at følelsene mine for eksen var borte, en noe annet. Jeg søkte ikke han etter bruddet for å si det slik. Det var mer en del av prossessen for å se hva som var "gale" i det forholdet jeg var i.

[m74]

Jeg trenger å høre andres erfaringer rundt samlivsbrudd der barn var involvert. Hva var "spikern i kista" for forholdet deres, når visste dere at det var bedre å bryte opp familien og kaste seg inn i noe ukjent heller enn å bli i forholdet? Hvor lenge hadde du tenkt på å bryte og var det en prosess dere gikk gjennom sammen eller kom det som en bombe på en av dere? Hvordan har det gått i ettertid, er du fornøyd med valget du tok eller har du angret? Var det noen ny i bildet for deg eller den andre da dere gikk fra hverandre? Håper noen kan svare siden jeg er i en tenke prosess og trenger innspill

Dette er det jo bare du som kan finne ut av for din egen del - men siden du lurer:

Spikern i kista: På et tidspunkt skjønte jeg at alternativet til å gå var enda verre enn å bryte opp familien. Jeg var helt i kjelleren, dypt deprimert og med alvorlige selvmordstanker

Hvor lenge? Jeg hadde visst i flere år (3-4) at dette ikke var bra for meg, men jeg innbilte meg lenge at barna ville ha det best dersom jeg ble. Dette er selvfølgelig ikke nødvendigvis riktig. Barn er tjent med foreldre som har det bra og har energi til å stille opp for dem.

Jeg er 2 år senere, fortsatt forbløffet over at jeg klarte å mobilisere energi til å flytte ut. Og jeg prøver å huske hver dag vor heldig jeg er.

Det viser seg også at barna etterhvert er i ferd med å oppdage at dette var noe bra også. Vi har det enda mye bedre sammen enn vi hadde tidligere.

Men det har vært fryktelig tunge stunder - det er ikke å legge skjul på! Lykke til med hva du enn måtte velge - husk at det er lov, og viktig, å tenke på hva som er bra for DEG. Det er ingen andre som setter dine behov først. Det er det du som må gjøre

[Gjest nija]

Så leit Hvorfor angrer du? Siden dere valgte å skille dere så hadde dere vel problemer men du mener altså at det livet var bedre enn sånn det er nå?

Problemer var det. Men vi skulle kjempet mer. Da vi flyttet fra hverandre fikk vi avstand og jeg kjente på at jeg savnet han, alt ved han. Jeg visste bare ikke hva jeg hadde før det var vekk. Til syvende og sist var det han som ønsket skilsmissen, selv om det var jeg som startet prosessen.

[momo]

Nå er det bare 3 mnd siden vi gikk fra hverandre. Men jeg angrer ikke.

Problemene startet med sykdom hos meg, så taklet ikke mannen min det, startet å lyve mye og svikte meg. Vi gikk da til familierådgivning i 9 mnd, men det ble ikke bedre og da han løy og sviktet igjen, var det faktisk ganske lett å gå. Han forventet da att jeg skulle gå og. Ingen av oss hadde en annen da det ble slutt. Han treffer en nå. Jeg ingen og ønsker heller ingen ny så tidlig.

Og livet er faktisk mye bedre som singel enn sammen med en man ikke har det bra sammen med.