Kommunikasjon

[Gjest Gjest]

Jeg og forloveden min "oppdaget" kvinneguiden for noen mnd siden og har siden da kost oss (mest meg, som leser opp høyt til han) med forumet mange ganger, men "Samliv og relasjoner" er forumet vi hardt prøver å unngå. Noen ganger så kan vi ikke dy oss og tar en tur innom, for så å gå igjen deprimerte og/eller irriterte med flere spørsmål til hverandre.

Det vi konsekvent ser er mangelen på kommunikasjon mellom partnere. Det burde virkelig ikke være så vanskelig eller skummelt å si det du har på hjerte til din kjære, spesielt ikke hvis dere er gift. Dere har kommet for langt til at dere ikke skal klare å si ting til hverandre.

Istedenfor å irritere deg over at kjæresten din har dårlig ånde i flere mnd, for så å komme på kvinneguiden å lage en tråd om hvordan du skal si det til han, så går du bare bort til han og sier: kjære, du har litt dårlig ånde.

SÅ enkelt er det, VIRKELIG. Når du har sagt det, så sier han "åh, det visste jeg ikke" og da har dere en samtale gående. Det finnes selvfølgelig måter å si ting på, men man burde kunne si alt til hverandre.

Det er virkelig ikke vits å prøve å holde et forhold gående hvis dere ikke tør å snakke sammen.

Og dette har ingenting med at jeg irriterer meg over at folk poster sånne problemstillinger så dropp å komme med kommentarer som "det er enkelt å ikke lese". Jeg tar bare opp et problem som det virker som veldig mange der ute sliter med, og jeg vil veldig gjerne vite hvorfor.

Hvorfor sliter du så mye med å fortelle kjæresten din hva du tenker?

[Gjest Gjest]

Fordi jeg blir drept hver gang jeg sier hva jeg tenker!

[kinkeline]

Det går da ikke an å bli drept flere ganger?

[Gjest Gjest]

Ingen vet hvorfor de ikke tør å snakke med kjæresten sin?

[Gjest Tanita]

Fordi man er redd for å bli misforstått, og for å såre og for å lage problemer ut av ingenting.

Endret 9. april 2009 av Tanita

[Gjest Gjest]

etterhvert lærer man seg at det beste er å holde samtalen unna ubehagelige temaer...

[Gjest Gjest_Mannen_*]

Jeg synes det er sprøtt hvor dårlig kommunikasjon folk ser ut til å ha. Jeg (mann) er den av oss som synes det er artig å lese på kvinneforum, noe samboern min selvsagt vet. Har hun dårlig ånde sier jeg i fra, og vise versa. Har vi problemer snakker vi om det, osv osv. Vi kan rett og slett dele absolutt alt med hverandre.

Hvordan vi har kommet oss dit er vel rett og slett at vi har jobbet oss frem. Hun har presset meg en del til å fortelle ting i starten, og gitt gode trygge tegn på at hun elsker meg uansett hva jeg foretar meg eller mener. ( Forutsatt at jeg er den jeg er da, og ikke plutselig blir nazist eller slikt). Jeg er også fullstendig åpen for hva hun forteller meg, og er jeg ikke enig, så sier jeg det. Vi har masse diskusjoner, og små krangler om alt fra husvask til sex til eksistensielle ting ( filosofi, politikk etc) og vi kan ofte være i fyr og flamme en hel kveld, men avslutter alltid med å være venner før vi legger oss.

Kanskje det er det mange forhold mangler? At man tør og krangle litt på en, hva skal man si, morsom måte? Våre krangler inneholder latter, gråt, absurditeter ( som at jeg f.eks promper når hun spør om noe, istedenfor å svare), alt. Under alt dette har vi en dyp respekt for hverandre.

Kommunikasjon er så utrolig viktig for at et forhold skal fungere over lengre tid. Hvis man ikke kan være seg selv rundt den man bor med og elsker, hvem kan man være seg selv ovenfor da?

[Gjest ts]

etterhvert lærer man seg at det beste er å holde samtalen unna ubehagelige temaer...

Om kjæresten din gjør en spesifikk ting som du -hater- så vil du heller ikke si noe fordi det kan bli ubehagelig, så du vil heller gå og irritere deg over det i all evighet? Eller til den dagen du sprekker?

Det er ikke bedre å si det, ha det ubehagelig i 10 min, så ha det bra igjen da?

Jeg synes det er sprøtt hvor dårlig kommunikasjon folk ser ut til å ha. Jeg (mann) er den av oss som synes det er artig å lese på kvinneforum, noe samboern min selvsagt vet. Har hun dårlig ånde sier jeg i fra, og vise versa. Har vi problemer snakker vi om det, osv osv. Vi kan rett og slett dele absolutt alt med hverandre.

Hvordan vi har kommet oss dit er vel rett og slett at vi har jobbet oss frem. Hun har presset meg en del til å fortelle ting i starten, og gitt gode trygge tegn på at hun elsker meg uansett hva jeg foretar meg eller mener. ( Forutsatt at jeg er den jeg er da, og ikke plutselig blir nazist eller slikt). Jeg er også fullstendig åpen for hva hun forteller meg, og er jeg ikke enig, så sier jeg det. Vi har masse diskusjoner, og små krangler om alt fra husvask til sex til eksistensielle ting ( filosofi, politikk etc) og vi kan ofte være i fyr og flamme en hel kveld, men avslutter alltid med å være venner før vi legger oss.

Kanskje det er det mange forhold mangler? At man tør og krangle litt på en, hva skal man si, morsom måte? Våre krangler inneholder latter, gråt, absurditeter ( som at jeg f.eks promper når hun spør om noe, istedenfor å svare), alt. Under alt dette har vi en dyp respekt for hverandre.

Kommunikasjon er så utrolig viktig for at et forhold skal fungere over lengre tid. Hvis man ikke kan være seg selv rundt den man bor med og elsker, hvem kan man være seg selv ovenfor da?

TAKK! Akkurat det jeg mener. Hvorfor er dette så vanskelig for folk? Det kan umulig være pga "ubehagelige" samtaler. De samtalene er jo over kjempefort, mens irritasjonen man har over det man ikke tør å snakke om varer kjempelenge. Folk gjør livet vanskeligere enn det trenger å være.

[Rosalie]

etterhvert lærer man seg at det beste er å holde samtalen unna ubehagelige temaer...

Og det er kanskje da man burde revurdere forholdet?

Hvorfor være sammen med noen man ikke kan kommunisere med?

[Haris Pilton]

Jeg er redd for å si ifra til kjæresten om ting fordi jeg er redd han ikke skal forstå meg (noe som skjer ganske ofte) og/eller at jeg rett og slett er urimelig.

[Tiara90]

Kanskje fordi vi jenter grubler og lurer på ting som kanskje bare er bagateller. Om man skulle tatt opp alt med kjæresten sin hver bidige dag hadde han nok blitt drit lei og lurt på hvorfor i all verden du skal tenke så mye.

Jenter og gutter er egentlig veldig forskjellige i tankegangen. Og jeg tror ikke alle her inne på KG skriver et innlegg med en eneste gang det er et problem FØR de har snakket med kjæresten. Det er vel heller når de har prøvd, ikke vet hva de skal gjøre eller ikke vil plage kjæresten med det. Og ofte kan det være godt å snakke med noen utenforstående også. Tror jeg

[Gjest suppeposen]

Jeg og min samboer har STORE kommunikasjonsproblemer for tida. Tidligere hadde vi ikke problemer på den fronten. Vi kunne diskutere alt og vi satte pris på det begge to.

Men det siste året (vi har vært sammen i 7) har det skjedd noe...Jeg har lest endel bøker (faktabøker)og til tider blitt veldig opptatt av det jeg har lest. Også funnet tilleggsinformasjon på nettet. Siden dette har opptatt meg, har jeg hatt behov for å snakke med samboer om det jeg leser og lærer. (Det er jo spennende!)

Men det jeg har opplevd er at han avviser meg totalt, sier at han interesserer seg overhode ikke i det jeg leser, og til og med hisset seg opp og bedt meg ti stille. Dette er veldig sårende.

Nå er det gått så langt at jeg ikke deler noe med han. Føler meg helt alene, som om vi er på forskjellige planeter. Her om dagen eksploderte han totalt over en enkel kommentar jeg kom med, som utvikla seg til en HEFTIG krangel.

Hvis det er sånn han skal være så stikker jeg snart! Virker som om han har fått mindreverdighetskomplekser ved at jeg leser og lærer ting han ikke vet noe om. (Eller VIL vite noe om)

Så, ting er ikke bestandig sort/hvitt. Og ting kan forandre seg...

[Gjest Gjest_leimeg_*]

jeg har tenkt veldig mye på dette temaet i det siste.

samboeren min klarte ikke å kommunisere til meg når det oppsto et problem mellom oss (vi hadde bare vært sammen ca et år, og det var det første problemet vi støtte på), i stedet bare flyttet han helt plutselig ut en dag, og fortalte meg om problemene etterpå når det var for sent. hva faen?? hadde han bare sagt tre setninger til meg på en ordentlig måte for noen mnd siden når det begynte å plage han, så hadde vi kunne snakket om det og løst det uten noe om og men.

det viste seg så klart at de problemene han hadde gått og tenkt på var misforstått og han hadde overbevist seg selv om ting som overhodet ikke stemte. hadde han kommunisert med meg fra starten av hadde han aldri fått for seg de tingene. når han nå har skjønt at han tok helt feil, er det for sent. han har ikke de samme følelsene lenger (naturlig nok siden han har gått og irritert seg og tenkt og tenkt i flere måneder).

det føles så helt for jævlig. jeg fatter ikke hvordan han kunne gjøre noe sånt. gi slipp på et fantastisk forhold uten å gi det en sjanse i stedet for å bare si noen enkle setninger som ville løst alt med en gang!?

jeg har tenkt og tenkt på hvorfor han ikke klarte å si fra. hvorfor han tydeligvis har følt at det er vanskelig å prate med meg om problemer. jeg er ikke vanskelig å snakke med i det hele tatt, og er veldig mottakelig for å ha samtaler om alvorlige ting. jeg har ikke hatt noen problemer med å si fra til han om ting, og har også flere ganger ytret at det er viktig å kommunisere og være ærlig med hverandre for å få et forhold til å fungere. så jeg skjønner det ikke. jeg klarer ikke komme frem til noe fornuftig. er det jeg som er problemet? bør jeg forandre noe slik at det blir enklere å si fra om ting? hva kan jeg gjøre for å forhindre at dette skjer med min neste partner?

han har dessverre ikke noe erfaring med seriøse forhold fra før (han er 27 år, jeg 25), og jeg tror det har hatt litt å si. jeg tror rett og slett ikke han har skjønt hvor viktig det er med kommunikasjon i et forhold før nå etterpå. vi har snakket mye i etterkant og jeg har forklart han at han aldri vil kunne ha et langvarig forhold så lenge han ikke klarer å si fra om problemer, fordi det er helt umulig å finne en jente som det ikke oppstår et eneste problem med. han sier han har skjønt det nå... bare litt synd at jeg måtte være prøvekaninen...

[Gjest Gjest]

Nå kan jo ikke alt løses ved kommunikasjon da. Noen ganger teller handling MYE mer enn ord. Hjelper ikke at sier at jeg er lei noe som jeg tydligvis har fått ansvar for og samboer sier ja, det skjønner han og ingenting skjer.

[Gjest Gjest_mia_*]

Dere jenter som sier at dere er rett for at det bare er bagateller og bla bla, og at dere derfor ikke vil ta opp problemene med deres kjære: wtf?? Dere FØLER noe, og en FØLELSE er ALDRI feil. Det går fint an å si noe som dette: "Dette er noe jeg har tenkt på, det er mulig jeg overragerer (så vet han det), men jeg vil gjerne snakke om det/få det ut/høre din mening" eller whatever. Hvordan kan det gå galt? Så lenge man er saklig osv.

Dere som er redd for å si noe: hvorfor søren er dere sammen med en dere er redd for??

Kommunikasjon er så utrolig viktig. Min samboer var (og er) i utgangspunktet veldig lukket. Jeg tror det er en manne-greie, de skal liksom være så tøffe. Men jeg er veldig åpen, og jeg jobber med å få han til å åpne seg. Det kommer seg.

Kan dere ikke ha litt bein i nesa jenter?

[Gjest LanaLane]

Fordi noen ting vet man rett og slett ikke om er verdt å lage en big deal av. Noen ganger er JEG så irrasjonell at jeg kan lage 10 høner utav en fjær og da er det godt å vite om man har en "god sak" og ikke bare er sykt hormonell/urimelig/snerpete etc.

Mange ganger jeg har fått beskjed fra KGbrukere om at jeg har vært helt teit ang en ting når jeg trodde jeg hadde all mulig rett til å bli sur.

Dessverre er det slik at når man er dødsforbanna så ser man seg blind på sitt eget problem og klarer ikke å se det utenfra. Da er det godt å ha noen å spørre før man klikker i vinkel på noen uten grunn.

[MiniMjau]

Kommunikasjon er så utrolig viktig. Min samboer var (og er) i utgangspunktet veldig lukket. Jeg tror det er en manne-greie, de skal liksom være så tøffe. Men jeg er veldig åpen, og jeg jobber med å få han til å åpne seg. Det kommer seg.

Hos oss er det jeg(kvinne) som er det som ikke åpner meg.... :-(

Jeg vil så gjerne åpne meg og kommunisere godt med min partner...

Hvordan jobber du med å få han til å åpne seg?

Når jeg â€åpner meg†og prater om hva jeg tenker/føler trenger jeg å blir hørt og at jeg føler at det å åpne seg og prate om det innerste er noe positivt... Ofte føler jeg at sambo bagatelliserer det jeg sier, at det jeg føler og synes er litt banalt og ubetydelig.... Det jeg sier er viktig for meg. Det jeg føler kan vel ikke være FEIL?

Jeg sliter med å sortere ut hva jeg vil / tørr si. Føler meg utrygg på sambos reaksjoner. Jeg må være trygg om jeg skal åpne meg...

Ofte vet jeg faktisk ikke hva jeg skal si!!! enda mindre hva han forventer jeg skal si.....Og det gjør meg enda stummere..

Hvordan kan jeg blir flinkere til å åpne meg?

Endret 8. mai 2009 av MiniMjau

[Gjest brutal_mann]

@TS

Et glimrende innlegg!

Til dere som unngår diskusjoner, bytt ut partneren!

Til hun som ble dumpet av en innesluttet samboer; Spør han hva han har erfart tiligere ved å ta opp problemer med kvinner, og send en blomst som "takk" til hans tidligere kvinnelige bekjentskaper. Ikke "drep" han for de skader andre kvinner har påført han.