Herregud - ungen skal flytte hjemmefra!

[Gjest Løve66]

Ok da - "ungen" er 21 så det er jo ikke akkurat dramatisk, men herregud så rart det føles! Tror jeg trenger noen dager på å venne meg til tanken på at han ikke skal bo her lenger.

Jeg må innrømme at det er mange tanker som farer rundt i hodet etter at leie ble avtalt med megler tidligere i dag og det ble "sikkert" at han skulle flytte. Alle bildene fra han var liten f.eks. - som jeg skulle sette i album når jeg "fikk litt bedre tid". De ligger der fortsatt.... Har jeg virkelig hatt så dårlig tid de siste 20 årene at jeg ikke rakk det?? Selvsagt ikke, det bare "hastet ikke", jeg kunne ta det "senere" - hadde jo et hav av tid!!

Jeg synes ikke det er lenge siden jeg hadde både barnevogn og Libero bleier i huset. Faktisk ligger det noen bleier i skapet fortsatt når jeg tenker meg om.... Skulle liksom være kjekt å ha hvis noen med småunger kom på besøk. Hvor mange år siden er det ikke jeg kjente noen med småunger???

Jeg husker jeg lå på sykehuset da han ble født og da de andre på rommet fikk besøk av barn de hadde fra før tenkte jeg at det var uendelig med tid til min unge ble så stor. Og alle de med unger fra før sa man måtte nyte tiden når de var små, for senere gikk tiden så fort. Jeg skjønte ikke hva de snakket om. Ikke da. Noen år - og en unge til - senere skjønte jeg det.

Og nå - nå skal han plutselig flytte!! Det kjennes så rart.. Heldigvis blir minstemann igjen hos mamma da.. - han er jo "bare" 19 så han har jeg vel her en stund til!!

Er det flere som synes det er litt "rart" når ungene forsvinner ut, eller er jeg helt fjern???

[Silmarill]

Ok da - "ungen" er 21 så det er jo ikke akkurat dramatisk, men herregud så rart det føles! Tror jeg trenger noen dager på å venne meg til tanken på at han ikke skal bo her lenger.

Jeg må innrømme at det er mange tanker som farer rundt i hodet etter at leie ble avtalt med megler tidligere i dag og det ble "sikkert" at han skulle flytte. Alle bildene fra han var liten f.eks. - som jeg skulle sette i album når jeg "fikk litt bedre tid". De ligger der fortsatt.... Har jeg virkelig hatt så dårlig tid de siste 20 årene at jeg ikke rakk det?? Selvsagt ikke, det bare "hastet ikke", jeg kunne ta det "senere" - hadde jo et hav av tid!!

Jeg synes ikke det er lenge siden jeg hadde både barnevogn og Libero bleier i huset. Faktisk ligger det noen bleier i skapet fortsatt når jeg tenker meg om.... Skulle liksom være kjekt å ha hvis noen med småunger kom på besøk. Hvor mange år siden er det ikke jeg kjente noen med småunger???

Jeg husker jeg lå på sykehuset da han ble født og da de andre på rommet fikk besøk av barn de hadde fra før tenkte jeg at det var uendelig med tid til min unge ble så stor. Og alle de med unger fra før sa man måtte nyte tiden når de var små, for senere gikk tiden så fort. Jeg skjønte ikke hva de snakket om. Ikke da. Noen år - og en unge til - senere skjønte jeg det.

Og nå - nå skal han plutselig flytte!! Det kjennes så rart.. Heldigvis blir minstemann igjen hos mamma da.. - han er jo "bare" 19 så han har jeg vel her en stund til!!

Er det flere som synes det er litt "rart" når ungene forsvinner ut, eller er jeg helt fjern???

Sønnen min fyllte 18 år i går og vi har snakket masse om dette å flytte hjemmefra!

Han har tenkt til å gå på skole til minst 2012 så da har jeg sagt at det blir billigere om han bor hjemme hos mamma og stefar Han skal ikke flytte ennå i hvertfall - og JA, det hadde blitt stusselig og veldig uvant om han hadde flyttet ut! Så jeg skjønner deg veldig godt at du syns dette er rart

[Gjest Gjest_Anna_*]

Vi er tre stykker som har flyttet ut da vi var 18 for å studere. Alle har flyttet minst 20 mil unna hjemstedet, to av oss til helt andre kanter av landet.

Da eldstemann flyttet gråt mamma i et par uker før, og lang tid etterpå. Nummer to tok hun det helt med ro. Nummer tre utløste en del gråting igjen - det var jo sistemann og minstemann.

Nå nyter mamma og pappa å kun være to. De koser seg med sene middager, rødvin og utenlandsturer. Og besøker oss når de føler for det. Jeg føler vel egentlig at akkurat der og da hatet de tanken på at barna flyttet ut, samtidig som de var lettet over at vi kom oss videre i livet og etterhvert fikk samobere og ble gift. I begynnelsen var det uvant, så begynte de å nyte tosomheten igjen.

[Rosalie]

Da jeg flyttet ut, hadde foreldrene mine igjen en aktiv krabat på 9 år, så de merket det visst ikke så godt. Jeg var nesten ikke hjemme de siste årene, heller, da jeg var meget aktiv både innen korpsbevegelsen og med teater. De siste par årene før broren min skulle i militæret, derimot, begynte mamma å sippe hver gang hun så en vernepliktig i uniform.

Nå er snart tre år siden han forlot redet, og foreldrene mine storkoser seg med å være alene igjen, for første gang på nesten 30 år. De er aktive i lokalmiljøet og er masse på tur sammen, og mamma har fullført et årsstudium hun alltid har drømt om å ta.

[PecanPie]

Lillebroren min flyttet ut før meg. Han var 16 og begynte på internatskole, og var (og er) hjemme i helgene. Jeg flyttet ut et år senere.

Mamma og pappa syntes det nok var rart med all stillheten, men nå nyter de det. De kan jobbe overtig og tjene inn fleksitid så mye de vil, mamma kan være med pappa på utenlandsreiser, de kan planlegge ferier uavhengig av oss, men de syns fortsatt det er kjempekos hvis vi blir med.

Selv bor jeg slik at jeg godt kunne bodd hjemme og studert, men jeg liker det å ha skapt mitt eget liv, å være uavhengig (både når det gjelder "innetider" og økonomi) og å kunne følge egne rutiner og behov. Og mamma og pappa føler det nok veldig mye på den samme måten.

Du er nok ikke helt fjern, men du blir helt sikkert vant med det. Han måtte jo ha flyttet en gang, og da tenker jeg at 21 er "bedre" enn 34

[Silmarill]

Jeg tror det alltid er trist når barna flytter hjemmefra uansett jeg! Det blir et tomrom såklart, men så har man heller ikke den oversikten over barna som man har når dem bor hjemme!

Det har noe med det å frigjøre seg fra barna sine også tror jeg og overlate dem til seg selv - at det er litt vanskelig!

Vi var 3 "tette" som bodde hjemme og flyttet tidlig ut pga. utdannelse i en annen by o.l. men broren min ble igjen da han var en attpåklatt 10 år etter eldste barnet! Tror det var en "redning" for mine foreldre samt første barnebarnet kom fort......

[Gjest Løve66]

Tja - vet ikke helt hva jeg synes ennå jeg, foreløpig føles det bare rart. Rart at han har blitt så "stor", i tillegg er det vel et sikkert tegn på at jeg selv har blitt noen år eldre (uten at det kan kalles rart på noen måte).

Jeg grugleder meg egentlig uten helt å ha noen klar oppfatning av hva jeg gruer og for og hva jeg gleder meg til. Men; jeg vet at det bare er snakk om tilvenning og at det nå kjennes rart fordi det er uvant.

Selv gleder han seg stort og så lenge han har det bra har jo jeg det stort sett bra og. Lillebroren er nok den som gleder seg aller mest - nå får han hele 2. etg. for seg selv og ingen å dele bilen med (utenom meg da, men jeg sykler stort sett)! Og det er nok som flere av dere sier - verre når sistemann flytter. DA blir det tomt her da!

[Gjest Gjest_guri malla_*]

Ville bare si gratulerer! Du har opdratt barnet ditt til å bli en selvstendig voksen, som nå flytter ut og klarer seg selv. Føles det ikke litt deilig også?

Jeg gleder meg til mine flytter

[Suzy]

Jeg er forberedt på at det kommer til å bli veldig rart når datteren min flytter. Til høsten skal hun være et år i utlandet og gå på skole og det blir en liten forsmak på hvordan det kommer til å være - bortsett fra at hun kommer til å være enda lenger unna enn hun ellers er.

Det blir rart, men sikkert nyttig for meg også. Jeg må jo bare ta inn over meg at hun en vakker dag skal ut og vekk og det er jo det jeg har forsøkt å "preppe" henne til i alle disse årenen

Tror det kommer til å være både godt og vondt jeg. Det blir rart å bare være meg alene også - men samtidig blir det kanskje mer tid til kjæresten og resten av livet mitt..? Hm...

[Gjest Gjest]

Jeg var forberedt et par år før datteren min flyttet. Det kjentes helt ok ut. Tror det blir rare når minsten flytter til sommeren og det er bare meg igjen. Foreløpig så bare gleder jeg meg. Veldig

[ehu]

Jeg har også en 21 åring som skal flytte ut til sommeren. Han har vært i militæret dette året så jeg har blitt vant til at han ikke er her. Til sommeren blir han samboer.

Rart, men samtidig kjennes det også helt okey.

Sønn på 19 er ferdig med videregående i år og vil se etter egen leilighet så snart han har fast jobb og minstemann på 16 skal på internatskole fra høsten.

Så her kan det bli virkelig tomt ganske så fort.

Selv om det er rart at de alle blir så store, så er det også deilig.

Litt vemodig, men samtidig så er jeg utrolig glad for at de er på full fart inn i voksenlivet. Og stolt over hvor flotte personer de har blitt !

Jeg har allerede planer om hva jeg skal bruke rommene deres til, hva jeg skal bruke tiden min på og ikke minst ting jeg kan bruke pengene mine på når jeg ikke bekoster tre dyre tenåringer lenger................

[ToveM]

Ja klart det blir litt rart når eldstemann flytter hjemmefra. Tiden går så utrolig fort. Elstemann her (22) flyttet hjemmefra ifjor da han var ferdig med militærtjenesten...egentlig var det JEG som skaffet ham leiligheten da.. , og jeg var egentlig klar for at han flyttet, siden kjæresten hans også stort sett bodde her. og med et ikke altfor stort hus og bare ett bad, ble det rett og slett litt "fullt" Så da kompisen til mannen sa at en av leieboerne hans skulle flytte, var jeg raskt ute...Nå har jeg jo enda en på 15 og en på 10 hjemme da. Så det er noen år til huset er tomt...

[Gjest Gjest]

Du må være glad for at han har vilje og evne til å flytte ut. Man blir ikke voksen før man lærer seg å ta ansvar for seg selv og økonomi. Er bare positivt at voksne barn skaper et liv for seg selv.

Jeg har en sønn på 24, blir snart 25 boende hjemme. Han sliter med Asperger syndrom, og har ikke arbeid/ inntekt til å forsørge seg selv. Han har veldig lyst å bo for seg selv, og jeg kjenner til tider at det er "long overdue" Så det er meget uvisst når han skal klare å forsørge seg selv og kunne ha en egen plass å bo.

Mitt høyeste ønske er derfor at han skal klare det, vi vil jo alle at barna våre skal lykkes, og i min målstokk slik situasjonen er at han vil lykkes med å klare seg selv.

Vil også nevne at da han var i militæret, så var det litt trist den første stunden, men etterhvert så var det bare fint, jeg fikk "friheten" tilbake, og kunne planlegge dagene akkurt som jeg ville

[GlaJenta88]

Ok da - "ungen" er 21 så det er jo ikke akkurat dramatisk, men herregud så rart det føles! Tror jeg trenger noen dager på å venne meg til tanken på at han ikke skal bo her lenger.

Jeg må innrømme at det er mange tanker som farer rundt i hodet etter at leie ble avtalt med megler tidligere i dag og det ble "sikkert" at han skulle flytte. Alle bildene fra han var liten f.eks. - som jeg skulle sette i album når jeg "fikk litt bedre tid". De ligger der fortsatt.... Har jeg virkelig hatt så dårlig tid de siste 20 årene at jeg ikke rakk det?? Selvsagt ikke, det bare "hastet ikke", jeg kunne ta det "senere" - hadde jo et hav av tid!!

Jeg synes ikke det er lenge siden jeg hadde både barnevogn og Libero bleier i huset. Faktisk ligger det noen bleier i skapet fortsatt når jeg tenker meg om.... Skulle liksom være kjekt å ha hvis noen med småunger kom på besøk. Hvor mange år siden er det ikke jeg kjente noen med småunger???

Jeg husker jeg lå på sykehuset da han ble født og da de andre på rommet fikk besøk av barn de hadde fra før tenkte jeg at det var uendelig med tid til min unge ble så stor. Og alle de med unger fra før sa man måtte nyte tiden når de var små, for senere gikk tiden så fort. Jeg skjønte ikke hva de snakket om. Ikke da. Noen år - og en unge til - senere skjønte jeg det.

Og nå - nå skal han plutselig flytte!! Det kjennes så rart.. Heldigvis blir minstemann igjen hos mamma da.. - han er jo "bare" 19 så han har jeg vel her en stund til!!

Er det flere som synes det er litt "rart" når ungene forsvinner ut, eller er jeg helt fjern???

Jeg skjønner det er rart, men jeg tror nok at du kommer til å sette pris på det etterhvert!

Min samboer og jeg bodde så og si sammen inne på mitt barnerom fra vi var 16-17. Så når vi flyttet sammen på ordentlig når vi var 19, ble det merkelig stille og tomt hjemme. Vi flyttet ikke langt, og var hjemme og spiste middag hos mine foreldre så og si hver eneste helg. Dette var en vinn-vinnsituasjon for oss alle sammen. Mine foreldre fikk jo selskap av oss, slik at det ikke ble så tomt så fort og vi fikk god middag tre dager i uken. Så klart, hvis vi hadde planer en helg, så lagde vi jo middag selv, men vi er igrunn veldig fornøyd med måten vi flyttet ut på. På den måten ble det ingen hard og brutal overgang, men samtidig bodde vi for oss selv, og måtte kjøpe dopapir og håndsåpe selv

For vår del så var det litt greit å komme oss ut når vi var 19. Vi hadde jo "bodd sammen" i 3-4 år allerede, så vi visste det kom til å gå fint å bo sammen bare oss to. Det er også noe jeg satte veldig stor pris på. Jeg husker alle spurte om hvordan det gikk å bo sammen med samboer osv, men vi hadde det jo helt likt som vi hadde hatt det i mange år. Eneste forskjellen var at det var jeg smurte matpakkene våre om morgenen og at vi har større seng.

Jeg lurer veldig på hvordan min mor kommer til å ta nyheten om at jeg nå er gravid, da. Dette var ikke akkurat planlagt. Eller, vi hadde snakket om at vi ville kutte ut prevensjonen om 2-3 år. Men så skjedde jo dette her da. Da tror jeg nok hun kommer til å reagere litt sånn som du gjør nå. "Det er jo ikke lenge siden hun trillet meg rundt i barnevogn osv".

Uansett så blir du nok vant til tanken snart, tenker jeg. Og når siste mann er ute av redet også, så kan du kose deg med ting du idag ikke prioriterer!

[Gjest Løve66]

Ja - jeg er egentlig glad for at både han - og etterhvert broren - følger "normalen" og flytter ut. For all del - jeg er ikke sånn at jeg helst så at de ble boende hos mamma til langt ut opp i voksen alder, men det var bare at det føltes så merkelig at han etter 21 år ikke skulle bo sammen med oss lenger.

Men jeg pleier å tilpasse meg ganske raskt, så jeg har som en ovenfor her også begynt å planlegge bruk av rommet hans (selv mener han det fortsatt skal være "hans" rom for han må jo ha et sted å sove når han er hjemme på besøk!! ha-ha! - greit, vi får møtes på havveien og få til et "flerbruksrom"!)

OG; jeg har også gjort meg noen tanker i f.t. at det faktisk er noen kroner som går med hver måned til "dyre" unger, så om ikke det merkes så mye nå når bare èn flytter ut, så vil jeg defintivt merke det når minsten flytter ut.

En ting jeg absolutt gleder meg til er å slippe unna med bare meg og minsten i matveien. Vi har de siste årene vært hjemme til svært ulike tider og det å sørge for måltider (i hvert fall sånn delvis) til alle sammen "ørten" tider av døgnet skal bli godt å slippe.

Også er det dette med at de på et eller annet tidsunkt rett og slett blir for "store" til å bo hjemme. Jeg føler at han er der nå. Det er noe med at lever sitt liv og selv om akkurat det ikke har vært noe problem her så merker jeg forskjell på nå og f.eks. fra tre år tilbake.

[Gjest Gjest_Iris_*]

Et bevis på at vi har barna våre bare til låns.

Min eldste flyttet til annen kant av landet 19 år gml, pga videre utdannelse. Det var rart og tomt til å beg med, men desto større var gleden da barnet kom hjem på besøk med noen mnd mellomrom. Vi har fortsatt ett barn igjen hjemme. Vi fikk plutselig bedre råd da den eldste flyttet, en mindre å forsørge, det var deilig.

Merkelig hvor fort man venner seg til at barna flytter. Men det er helt naturlig. Regner med at om et par år så flytter kanskje den yngste som da er ferdig m vgs, kommer an på videre studier /jobb osv. Det blir kanskje en større forandring for oss.

Selv var jeg 17 år, det var også søsknene mine også.

Litt vemodig er det å tenke på at våre søte små blir voksne og selvstendige, og trenger ikke foreldrene slik som før mer. En tid er over og en ny tid begyner. Kunsten er å lære seg til å leve vårt eget liv, etter å ha levd for barna i så mange år.

Lykke til, og gratulerer.

[Gjest Gjest_siss_*]

vel, nå er jo ikke jeg mor - men når lillebroren min bestemte seg for å bo hjemme en stund mens han studerte gav jeg han klar beskjed om at det ikke ble noe damer på ham om han bodde med mora si.

:gjeiper:

noe som selvfølgelig bare er fint for mor, men utrolig kjedelig for han:=)