Er jeg en pyse eller?

[Gjest Huff]

Jeg er en ung jente, som aldri noensinne har fått noen form for empati eller medlidenhet hjemme - tvert i mot, man skal liksom tåle alt, takle alt, ingenting er noe å klage over.

Dette er noe som egentlig gjør meg enda mer redd og usikker, fordi jeg får aldri følelsen av at jeg har lov til å/med rette kan kalle meg redd eller sliten.

Jeg skal jobbe hele påska, og må av den grunn være ensom og alene i Oslo i påska.

Skal være alene i en gammel bygård fra forrige århundre, i første etasje, hvor det har vært flere innbrudd osv. Huseieren mente også at det spøker her. Nå tror jeg ikke på sånt, men det gjør det ikke mer trivelig likevel.

Det hjelper heller ikke at det er et par nøkler på avveie her jeg bor.

Jeg er kjempesliten i utgangspunktet, og å være redd gjør meg bare mer sliten - sover ikke et minutt og omtrent skjelver av skrekk for hver minste lyd jeg hører. Samtidig skal jeg være opplagt, frisk og rask, og jobbe hele påska, og synes at dette er helt fint og flott.

Men jeg gjør ikke det, jeg er redd! Og sliten og lei!

Er jeg bare en pyse? Ville dere andre jenter syntes dette er helt fin påske?

[Gjest strykebrett]

Klart jeg ikke ville synes det var en fin påske.

Har du ikke noen vener du kan henge litt med i påska da så du ikke blir så ensom? Skjønner godt at du er skremt, men kanskje det hjelper deg å manne seg opp å gå igjennom alle rommene i leiligheten før du legger deg, sjekke at alle vinduer er lukket osv. Så er du sikker på at alt er i orden før du legger deg.

Dert er heller ingen stor krise om du sover med lyset på. Bedre det enn at du ikke får sove i det hele tatt..

[LukaFrost]

Det er nok mange som er husredd. Jeg er heldigvis ikke det her. Hadde jeg derimot vært alene hos foreldrene mine så hadde jeg slått på lysene i 2. etg og trekt for gardinene før mørkets frembrudd. :-)