Kjære lesere...Hjelp meg og forstå hvordan jeg skal hjelpe.

[Gjest Basilikum]

Skrive dette innlegget fordi jeg er så frustrert......Min søster går nå rundt med en diger blåveis i ansiktet og et stort blåmerke på ryggen.

Hun er avvisende og vil ikke prate om det, prover så godt det lar seg gjøre og skjule/lyve for og dekke over det som har skjedd.

Dette er ikke første gangen og jeg føler at hele situasjonen er så håpløs

Hvordan skal jeg best gå frem?

Hun er typen som kan stenge hele familien ute og leve sit eget liv, men oppe i alt dette her er det 2 barn og jeg ønsker heller ikke at de vil se sin mor på den måten....og for ikke og snakke om for en opplevelse det må ha vært for dem og oppleve dette her.

Hun klarer ikke se andre enn seg selv og jeg vil jo ikke tråkke over henne følelsesmessig....men jeg vil prøve og få henne til å forstå at dette ikke er bra.

Jeg er jo veldig glad i henne

Noen som har vært i lignenede situasjon?

[Gjest Gjest_jente_*]

Hei!

Skjønner at dette er vondt og vanskelig..

Men det er viktig at du aldri gir henne opp, uansett hva som skjer!

Om du hadde klart og tatt han på "fersk gjerning" og deretter kontaktet politiet, er det stor sannsynelighet for at din søster ikke ville anmeldt. Politiet kan da faktisk selv anmelde han.

For barnas skyld er det viktig at du griper inn, og det fort.

Du kan evnt. si til henne at du vil komme til å kontakte barnevernet... Sette hardt mot hardt... Kanskje hun reagerer da..

Kjør på med masse kontakt med henne, møt opp på døren, ring henne, send sms--- Fortell henne hvor glad du er i henne og barna, at du ser hun har det vondt og at du aldri vil gi henne opp!! Sørg for at hun vet at hun alltid kan komme til deg!

Personlig ville jeg fått med meg to store kamerater og fysisk lempa henne inn i en bil og tatt henne med meg hjem!

(men det er jo bare meg)

[Gjest Gjest]

Hun må realitetsorienteres av mennesker hun ikke er følelsesmessig engasjert med. Det skal gjøres fort, disse barna skal vernes, kan gjøre skade for livet.

Ring krisesenteret for kvinner de kan veilede deg videre.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Hvis du mener at barna har bivånet samboer slå din mor så skal du ikke en gang stusse et øyeblikk - du ringer barnevernet med bekymringsmelding.

Når det gjelder din søster: det er rett at du skal fortelle henne og vise henne at du bryr deg. Blir man banket får man også "banket" sunn fornuft, selvtillit og forholdet til andre rundt ut av seg. Man tror rett og slett ikke noe på det når folk rundt sier de bryr seg.

Å kidnappe henne har ingen misjon. Det blir bare tull. Det du imidlertid kan gjøre er å fortelle henne at hvis hun vil det skaffer du henne (ved hjelp av krisesenteret) nytt sted å bo for henne og barna på øyeblikket. Du forteller henne bare at alt du trenger er "ja gjør det" fra hennes side. Alternativet blir en telefon til barnevernet - og det kan du også godt si til henne.

Når det gjelder samboers rett til samvær med barn: det er all grunn til å komme seg vekk først for å finne ut om barna også har blitt slått. Alt annet kommer i annen rekke. En far som slår sine barns mor foran barna bør forstå at hans rettigheter til samvær med barna vil komme etter at barna og moren er trygt forvart et annet sted.

[Gjest Gjeste Blondie65]

Hvis du mener at barna har bivånet samboer slå din mor så skal du ikke en gang stusse et øyeblikk - du ringer barnevernet med bekymringsmelding.

Det skal selvsagt være "sin mor".

[Gjest strykebrett]

Ring krisesenteret, de har veldig mye erfaring med slike ting, de kan hjelpe deg!

Desverre er det nesten umulig å hjelpe noen som ikke selv vil ha hjelp. I og med at det er barn i bildet ville jeg nok ringt barnevernet i den situasjonen du beskriver om ikke søsteren din vil ta tak i det selv å flytte fra han.

[Gjest Eurodice]

Det skal selvsagt være "sin mor".

Her har det gått fort i svingene, Blondie. Jeg stusset over din formulering her. Det skal være "deres mor" for at meningen skal bli riktig.

Dette er ellers en tragisk, og typisk, reaksjon fra en som blir slått, å beskytte overgriperen.

[Gjest Ts Basilikum]

Tusen takk for flotte inlegg og hjelp til å sette ting i perspektiv......

Kjenner det er godt og få tatt en "pause" fra bekymringene og få hørt litt fra dere.

Det er veldig riktig som du skriver Blondie65 at selvtilliten faktisk er banket ut av henne.......

Skal prøve og bry meg så mye som mulig uten at hun tar det som mas og stanger meg ute.....så får jeg bare håpe at hun klarer og ta et steg av gangen.

Dessverre tror jeg ikke at hun vil gå på dagen denne gang......

Det er jo også alltid vanskelig og forstå hvordan noen klarer og tillgi sånt som dette gang på gang.

Håper på at litt og litt små "stikk i form av samtaler" hjelper litt i det lange løp.

[Mo9qa]

Uansett hva du velger å si eller gjøre overfor din søster, så har du faktisk plikt til å kontakte barnevernet; dette er en barnevernssak siden det er barn i huset - de kan ikke ha unngått å få med seg (sett eller hørt) at far slår mor!

Kanskje det også kan få din søster til å ta til fornuften... Men det å kontakte bv er altså ikke en ting du kan "true" søsteren din med for å få henne til å flytte - det er noe du har plikt til overfor dine tantebarn!!

[Gjest Ts Basilikum]

Noen som kan fortelle meg hva som skjer hvis jeg kontakter barnevernet?

[Gjest Gjest]

hei.

her får du råd fra en som har hatt begge bena godt planta i det.

jeg har vært sammen med en misshandler..

alle i min familie prøvde å overtale meg til å gå... men det endte med at jeg tok avstand fra de.. jeg viste jo innerst inne at jeg burde det..

men tilslutt følte jeg meg så ensom i dette forholdet at jeg begynte å søke til bake til min familie..

de endret taktikk.. istedenfor å bare finne beviser og bli sint fordi han slo, så begynte de å snakke MED meg... "hvordan har du det i dag? "hvordan går det?"

i starten så sa jeg "bra!" men ettersom kontakten begynte å bli mer og mer, og dialogen og kommunikasjon ble mer åpen så begynte også jeg å åpne meg..

det var først da jeg begynte å lytte og høre.. i stedenfor å gå i forsvar på hans vegne.. og jeg er så takknemmlig for at de hele veien sa " det er ikke din feil! det er han som har problemene... vil du virkelig leve med en som har slike problemer? klarer du se en trygg og fin fremtid med han?"

det sank inn tilslutt...

men jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle gjøre det slutt.. jeg måtte legge igjen et brev, for ellers hadde han banka meg ihjel.. også flyttet jeg hjem igjen. der var jeg trygg!

finn informasjon om sosiopater og psykopater og legg frem informasjon om de for henne.. så ser hun likhetes trekkene.. dessuten gir det deg makt til å kunne føre en samtale med henne.. dess mer kunnskap du har om slike som han jo mer får det opp øynene hennes for at DET ER IKKE HENNE, MEN DET ER HAN!

og aldri gi opp! det vil forhåpentligvis synke inn tilslutt!

og gjerne appelere på følelsesfronten når det kommer til barna. vil hun virkelig at barna skal oppleve dette her? vet hun hva resultatet psykisk- kan bli av dette for de??

hadde jeg vært deg så hadde jeg sagt at hvis hun ikke fjerner seg fra han, så vil du sørge for at barna ihvertfall blir det. du vet- dermed er du ansvarlig! du har deres liv i hendene dine...

når de lever i slikt blir de nervøse og engstelige av natur... de opplever en annen virkelighet enn andre.. dette setter dype spor, mer enn du aner!

ikke la de vokse opp i dette! den lille tiden jeg var i dette forholdet med min eks, har satt varige og dype spor som har ødelagt meg på mange måter..

men jeg takker min familie som fikk meg ut.. selvom jeg ikke ba direkte om hjelp.

men de hjalp fordet, og jeg trengte hjelp.

[Gjest Gjest]

og tilslutt: han blir ALDRI bedre! han vil og forbli slik.. det er ikke håp for pskykopater... dessverre.. uannsett hvor mye de lover at de aldri skal gjøre det igjen, og at de viser anger og ber på sine knær.

det gjør de alle! de skjeper seg aldri, fordi de later som om de angrer ved å grine og knele... men det som er med psykopater er at de ikke eier samvittighet.. ikke empati og sympati.. de bare later som...

de er jævla gode skuespillere!

[Gjest Gjest]

Noen som kan fortelle meg hva som skjer hvis jeg kontakter barnevernet?

du bør gi søstra di EN sjans til å bryte ut.. si at dersom hun ikke gjør det nå, så kontakter du dem... gi henne en tidsfrist, slik at hun ikke haler ut tiden med at... snart... snart...

si at du gir henne en sjans, dte har gått for langt.. du kan hjelpe henne med å flytte..

hun må etterlate et brev gjerne mens han sover eller er på jobb.. jeg prøvde en gang å si det, men ble rund jula.. måtte legge et brev igjen mens han sov.

dersom hun ikke går ringer du... du er ikke ansvarlig for hva hun gjør, men du er ansvarlig for hva som skjer med barna..

mange barn som har vokst opp i dette klandrer de rundt seg for ikke å ha grepet inn. ... fullt forståelig!

ta gjerne bilder av henne med blåmerker. da har du og henne bevis for rettsaken som vil komme opp..

du kan også annmelde han.. når han har annmeldeldelse på seg vil han nok aldri se barna igjen.. uten annmeldeldse kan han ikke bli tatt for misshandling. ergo ikke fratatt foreldreretten.

hadde jeg vært deg så hadde jeg ringt krisetelefon for misshandlede.. husker ikke hva de heter, men de vet hvordan man kan gå frem.

der kan du få tips til hvordan få barna ut fra dette huset. og hva du kan gjøre.

ellers ringer du bare barnevernet, også får hun barna når hun har flyttet ut.

men for all del, ta bilder. ha bevis. annmeld han.

og tørr hun ikke, så ha ihvertfall bildene.. og si at hun ikke turte å annmelde fordi hun var redd for sitt eget liv.. hun kan annmelde han etter hun har kommet seg bort og er i trygghet.. men ha bildene..

[Gjest Gjest]

men det med barnevernet kan ta tid før de dukker opp på døra.. og de kommer ikke uannmeldt heller.. de ringer i forveien.. og da kan allt virke bare bra.. helt teit system.. men de bør ihvertfall kontaktes, slik at mannen mister foreldre retten..

han bør annmeldes.. for når det kommer for politiets øre går det litt fortere enn med barnevernet.

du kan ringe og annmelde mannen.. ta bilder og ring og annmeld.. tenker ihvertfall jeg..

men du kan ringe krisesenteret for tipd og råd.. de er spessialister på dette.. og vet hva du bør gjøre, i hvilken rekkefølge.. men nevn gjerne dette med at barnevernet tar tid og at de ringer før de kommer.. og alt kan virke så bra da..

[Gjest Gjeste Blondie65]

Når jeg snakker om å "true" med barnevernet så var det for å få den som er blitt slått til å våkne opp og forstå at det er flere innvolvert enn henne. Dvs. at enten tar hun med seg ungene og drar innen gitt frist eller så ringer man barnevernet.

Ja det er godt mulig at barnevernet ikke kommer uanmeldt, og det er godt mulig at dette tar tid osv. Men det tar uansett kortere tid enn et helt ødelagt liv fordi ingen brydde seg.

Uansett når barnevernet ringer på døren, det er vel ingen som tror at denne samboeren vil aktivt slå henne med andre voksne tilstede? Dvs. at i det det ringer på døren vil jo uansett volden opphøre. De er ikke dum på barnevernet heller vel, de forstår vel såpass at når man ringer inn en bekymringsmelding om at barna bivåner at mor blir slått så må man faktisk undersøke saken? Eller?

Her er forøvrig link til krisesenter - trådstarter, kontakt dem og få hjelp.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei,

Angående det med barnevernet jeg ser diskuteres her: jeg ringte selv inn en bekymringsmelding en gang. Barnevernet var på pletten samme kveld og gav bare en halv times forvarsel.

Synes også det høres fornuftig ut å ringe krise senteret, eller evt familievern kontoret i kommunen

[miirrii]

Skrive dette innlegget fordi jeg er så frustrert......Min søster går nå rundt med en diger blåveis i ansiktet og et stort blåmerke på ryggen.

Hun er avvisende og vil ikke prate om det, prover så godt det lar seg gjøre og skjule/lyve for og dekke over det som har skjedd.

Dette er ikke første gangen og jeg føler at hele situasjonen er så håpløs

Hvordan skal jeg best gå frem?

Hun er typen som kan stenge hele familien ute og leve sit eget liv, men oppe i alt dette her er det 2 barn og jeg ønsker heller ikke at de vil se sin mor på den måten....og for ikke og snakke om for en opplevelse det må ha vært for dem og oppleve dette her.

Hun klarer ikke se andre enn seg selv og jeg vil jo ikke tråkke over henne følelsesmessig....men jeg vil prøve og få henne til å forstå at dette ikke er bra.

Jeg er jo veldig glad i henne

Noen som har vært i lignenede situasjon?

forklar henne at hun bare blir tråkket på, og at han som gjør dette mot henne ikke elsker henne. at du alltid vil være der for henne uansett om hun ikke vil ha noe med deg å gjøre nå, og at du ikke mener og hakke ned på henne, men er redd for hvordan hun har det, og at de som slår som regel slår igjen, og i fleste tilfeller verre en sist.

Si til henne at det er bedre og lettere å reise nå, en å vente, at hun fortjener bedre og at hun ikke burdet kaste bort tiden sin med en som ikke elsker henne.

Viktigs av alt, ikke press og ikke gi henne et ultimatum, men si det med kjærlighet og forståelse, la henne vite at du er der for henne, kanskje også gi henne et nummer til ett krisesenter, så hun har noen å ringe hvis det er nødvendig.

Til sist, vis henne videoen under, hvis hun skjenner seg igjen, så er hun ikke alene og det er ikke riktig at hun skal gå igjennom noe sånt

uansett om situasjonen ikke er så brutal, så kan ting eskalere seg, det er ikke riktig å slå uansett hva, dermed basta.

lykke til

http://www.youtube.com/watch?v=ctoZbeD-GlY...feature=related

REAL MEN DON'T HIT WOMEN

[LauraLine]

Skrive dette innlegget fordi jeg er så frustrert......Min søster går nå rundt med en diger blåveis i ansiktet og et stort blåmerke på ryggen.

Hun er avvisende og vil ikke prate om det, prover så godt det lar seg gjøre og skjule/lyve for og dekke over det som har skjedd.

Dette er ikke første gangen og jeg føler at hele situasjonen er så håpløs

Hvordan skal jeg best gå frem?

Hun er typen som kan stenge hele familien ute og leve sit eget liv, men oppe i alt dette her er det 2 barn og jeg ønsker heller ikke at de vil se sin mor på den måten....og for ikke og snakke om for en opplevelse det må ha vært for dem og oppleve dette her.

Hun klarer ikke se andre enn seg selv og jeg vil jo ikke tråkke over henne følelsesmessig....men jeg vil prøve og få henne til å forstå at dette ikke er bra.

Jeg er jo veldig glad i henne

Noen som har vært i lignenede situasjon?

Hei kjære deg.

Du har fått noen råd her, noen bedre enn andre. Jeg har selv vært i din søsters fotspor og jeg vet hvordan hun har det. Jeg vet også at hun gjør alt for å skjule det som skjer. Jeg vet også at hun har et bittelite håp om at han en dag slutter å slå. Jeg vet også at hun vet innerst innerst inne at det vil ikke skje. Jeg vet også at denne samboeren sansynligvis er en fantastisk grei mann over 80-90 prosent av tiden. Så vet jeg også at det er fryktelig fryktelig vanskelig å få en mann dømt for familievold.

Det kan høres ut som om jeg er veldig negativ til at du skal hjelpe men det er jeg ikke. Snarere tvert i mot. Jeg håper du kjemper med nebb og klør for din søster og ikke minst barna. Men hvordan? Hva kan du gjøre?

Når jeg ser tilbake på min egen situasjon så bagaliserte jeg det hele. Hvorfor? Jo fordi det var flaut! Det var utrolig flaut å la andre vite at jeg tillatte at han behandlet meg som han gjorde. En annen ting var at han fortalt meg hvor dum jeg var og at ingen kom til å tro meg. Selvfølgelig, han var jo politimann og dei har jo tross alt større troverdighet. Noe skjer med en, en flytter grenser. Jeg trodde til slutt på han.

En dag angrep han meg mens min sønn var hjemme. Slik ble det "oppdaget". Jeg forsvaret han så klart, vi gjør det skjønner du. En stund gjør vi det. En dag tok min far en ordntlig prat med meg på sengen. Jeg ville mest av alt rømme fra alt,- stikke av,- gi opp. Men da var det så ille at min far ga klar beskjed om at jeg måtte skjerpe meg. Jeg måtte hente all den styrke det var mulig å finne. Klarte jeg ikke det, ville barnevernet ta gutten min. Da våknet jeg. Og har kjempet siden.

Så mitt råd til deg. Ta en alvorsprat med henne. Er det slik at dere med sikkerhet vet det er vold inn i bildet så gi klar beskjed om at dere snakker med barnevernet og politiet. Du er en voksen person og vi har ansvar for barna rundt oss. Har du den minste mistanke om at barna er vitne til noe av dette så må du handle. Men gi henne sjansen først.

Sitt ikke på gjerdet å se på. Det er på tide å handle.

Jeg ønsker deg lykke til .

[Gjest Gjest]

og tilslutt: han blir ALDRI bedre! han vil og forbli slik.. det er ikke håp for pskykopater... dessverre.. uannsett hvor mye de lover at de aldri skal gjøre det igjen, og at de viser anger og ber på sine knær.

det gjør de alle! de skjeper seg aldri, fordi de later som om de angrer ved å grine og knele... men det som er med psykopater er at de ikke eier samvittighet.. ikke empati og sympati.. de bare later som...

de er jævla gode skuespillere!

En meget bitter kvinne dette.Høres like ille ut selv som den mannen som slår.Stakkars menneskehet!

[Gjest Gjest]

http://www.youtube.com/watch?v=ctoZbeD-GlY...feature=related

REAL MEN DON'T HIT WOMEN

Ja, vis henne denne videoen. Jeg har selv blitt grovt mishandlet. Jeg gråter når jeg ser denne videoen. Den er realistisk. Den viser hvordan det er. Jeg kjente meg ihvertfall igjen. Særlig det med at hun så han i vinduet - hun forsto hvordan humør han var i. Hun forsto hva som ventet henne.

Mitt råd:

* Hun må kontakte både lege og politi umiddelbart etter voldsepisoden. Mens skadene er nypåført. Hun må ta nye bilder etter 1-2 dager når blåmerkene blir tydelige. Hun må ikke godta at legen bare avviser henne på tlf og bare ber henne ta paracet. Det skjedde med meg. Jeg hadde ribbensbrudd og pusteproblemer etter en voldsepisode. Legen ba meg bare ta paracet og ta kontakt igjen hvis det ble verre. Det ble verre og jeg fikk en legetime. Da mente legen at jeg hadde fått en hevelse under huden ved lungen (vevsskade) som gjorde det tungt å puste. Jeg ble sendt til røntgen av lungen for å utelukke lungeskade. Det ble tatt røntgenbilder av lungen og det var ingen skade på lungen. Men det ble ikke tatt røntgenbilder som bevissikring som dokumenterte ribbensbruddet. Det ble heller ikke tatt bilder av hevelsen under brystet mitt. Jeg hadde også blåmerker ved et par anledninger da jeg var hos legen. De ble ikke tatt bilder av og ikke målt eller detaljert beskrevet. Legen fikk også vite at jeg ble truet med skytevåpen og kniv. Dette ble beskrevet i journal som at mannen hadde umoden oppførsel slik pasienten beskrev han. Legen ba meg ikke kontakte politiet eller barnevernet. Legen burde brukt opplysningsplikten. Og legen burde tenkt på bevissikring. Det ble ikke gjort. Man må altså selv passe på at skadene blir skikkelig dokumentert. Politiet bør også ta bilder av skadene.

* Hun bør ta med barna og flytte til krisesenteret. Det er eneste stedet hun kan flytte med barna uten farens samtykke. Jeg ble ikke informert om dette den gangen. Hun kan ikke ta med barna og flytte hjem til familien. Da kan det brukes mot henne i en evt. rettsak om barna. Dette ble jeg informert om, og det endte med at jeg ikke våget å flytte ut selv heller - derfor tok det lang tid.

* Hun må være klar over at det kan være vanskelig å få han dømt hvis han ikke tilstår eller det er vitner til volden. Men det lønner seg å anmelde likevel. Da pleier å skjerpe seg når de vet at politiet er inne i bildet. Jeg ble ikke mishandlet etter jeg fikk voldsalarm. Hvis politiet mener hun er i fare kan hun få det.

* Hvis han ikke blir dømt har han de samme rettighetene til samvær med barna som alle andre fedre. Hvis barna skal behandles for traumene på BUP blir faren involvert i behandlingen - hvis foreldrene har felles foreldreansvar. Det kan ødelegge mye for barna. Hvis de bor i nærheten av et ATV-kontor som tar imot traumeskadde barn vil jeg heller anbefale det enn BUP. Det hender de velger å ikke involvere den som har vært voldelig fordi det kan gjøre behandlingen av barna vanskeligere.

Til slutt vil jeg si at før du kan hjelpe henne må hun "våkne". Hun må slutte å fortrenge alt dette. Hun må forstå at det skader barna, mer enn hun aner. Hun må slutte å være så lojal mot sin voldelige partner. Hun må bli kvitt stockholmsyndromet - hvis hun har antydninger til det. Og du må regne med at hun kan få masse reaksjoner etterpå hvis hun har blitt utsatt for grov vold over lang tid. Jeg sliter selv fortsatt med posttraumatisk stresslidelse mange år etter samlivsbruddet.

Håper det ordner seg for henne og barna.