hvorfor ikke adopsjon?

[Gjest Gjest]

hei. mener ikke å være ekkel eller noe, men bare lurer på hvorfor mange går gjennom behandlinger for å få barn istedet for å adoptere?

jeg har selv en datter på 1 år. hadde aldri planer om egne barn, da jeg ønsker å ta til meg noen istedet. i min hjerne synes jeg det er bedre å gi et godt liv til et barn som allerede er født, enn å skulle sette et nytt barn til verden..

men da jeg først ble gravid, så valgte jeg selvsagt å få barnet. hun er helt fantastisk! men ønsker fortsatt å adoptere når vi skal ha flere.

for meg har det ingen betydning om de er mine biologiske barn eller ikke. det som er viktig er at jeg er mammaen deres og jeg kommer til å elske dem like mye. biologiske eller adopterte.

så det jeg har litt problemer med å forstå, er at mange velger dyre metoder for å bli gravide.. når de isteden kunne adoptert..

skulle ønske litt flere mennesker valgte å adoptere, både de som kan få barn og de som har problemer med å bli gravide.. finnes nok av barn der ute som trenger noen trygge foreldre. og ved at barn blir adopterte blir jo flere barn få hjelp..

bare litt naiv tenking fra min side.. føl deg fri til å komme med kommentarer

[^^Belle^^]

Jeg har også alltid tenkt at jeg har lyst til å adoptere - å hjelpe et allerede født barn til et godt liv i stedet for å føde et nytt barn inn i denne crappy verdenen...helt til jeg sjekket opp i akkurat hvor tungt og vanskelig det er å adoptere.

Uten å gå inn på detaljer, det kan du gjøre her , så er det veldig kostbart (over 100000kr bare i avgifter) og det tar utrolig lang tid å få adoptere. Det er mange flere som vil adoptere enn barn som kan bli adoptert og de fleste kan vente i flere år på å få barnet sitt. Det er også mange som ikke får lov til å adoptere - hvert land har egne kriterier. Alt dette kan du finne på siden jeg linket til.

Da velger vi heller å prøve selv først - med prøverør og det som hører til, og tar adopsjon som et siste alternativ når vi er gamle nok/har nok penger/er etablerte nok/osv.osv. (sett inn de kriteriene som passer).

[dreia]

* Det koster mye mer å adoptere et barn enn å gå gjennom offentlige behandlinger. (Og ofte også dyrere enn private behandlinger.) En adopsjon koster faktisk over 100.000 kroner bare i "saksomkostninger". I tillegg kommer hentereisen (flybilletter og opphold i landet - gjerne uker og måneder - for mor, far og eventuelle søsken, i tillegg til fri fra jobb).

* Det tar glatt 3-4 år fra du starter med søknaden til du får hente barnet hjem. Ventetiden er økende pga. at færre barn blir frigitt til utenlandsadopsjon, og enkelte land strammer inn reglene.

* Man må være gift i så og så mange år når søknaden sendes inn, og livet til paret som ønsker å adoptere, blir gransket ut og inn av barnevernet og Bufetat.

* Mange har ønske om biologiske barn.

* Adopterte barn har gjerne problemer med vonde tanker om opphav, om hvorfor de ble forlatt osv.

* De fleste (alle?) ønsker å lære barnet sitt å kjenne på et så tidlig stadium i livet som mulig. Alderen til adoptivbarn varierer mye, alt fra noen måneder til flere år.

Det stemmer at det finnes mange barn som hadde hatt godt av å få foreldre. Problemet er bare at det er veldig få barn som blir frigitt for adopsjon, og langt flere adoptivforeldre enn det finnes barn frigitt for adopsjon. Det barnet du ikke adopterer, vil ikke bli sittende på et barnehjem og sulte - det vil derimot bli adoptert av andre foreldre som ønsker seg barn og vil elske det over alt på jord.

Selv har jeg veldig lyst å adoptere, og det kommer vi også til å gjøre, om vi ikke får det til selv. Men får vi det til selv, ønsker jeg ikke å oppholde en plass i den eviglange køen med folk som ønsker å adoptere fordi de ikke har mulighet til å få barn på den naturlige måten. Det er i så fall etter min mening bare egoistisk fra min side. Og ender vi opp i adopsjonskøen, håper jeg inderlig at den er så kort som mulig.

Og - man hjelper ikke et barn som blir adoptert. Det er barnet som hjelper adoptivforeldrene, ved å oppfylle deres største ønske, nemlig det å få barn!

Endret 3. april 2009 av dreia

[^^Belle^^]

Det var et godt poeng Dreia, at det er egoistisk å ta opp plassen til noen som ikke kan få barn når du selv kan. Derfor har jeg lite til overs for alle disse kjendisene som adopterer i hytt og pine vær og får barnet bare de knipser i fingrene virker det som. De har også mulighet til å få barn selv, men min sneversynte hjerne sier meg at den eneste grunnen for at de adopterer er at de ikke har lyst til å bli tjukke....

[Gjest Gjest]

* Man må være gift i så og så mange år når søknaden sendes inn, og livet til paret som ønsker å adoptere, blir gransket ut og inn av barnevernet og Bufetat.

Må man være gift for å få lov til å adoptere? Hvor mange år må man ha vært gift? Jeg og samboer prøver, men uten hell enda. Vi skal til utredning, men tenker jo også på mulighetene for adopsjon. -Men om det er vanskelig å få adoptert om man bare er samboer, så er det vel bare å gå til alters så fort som mulig...

[Noli]

Må man være gift for å få lov til å adoptere? Hvor mange år må man ha vært gift?

Det varierer. Det er giverlandet som setter kriteriene, i enkelte land må man ha vært gift i fem år. Det finnes også land som krever at du må ha "bevis" på at du ikke kan få egne barn, land som krever at du tilhører et kristent kirkesamfunn osv.

Jeg føler ingen som helst behov for biologiske barn i det hele tatt, og kunne gjerne adoptert. Men forhåpentligvis tar det kortere tid å få biologiske barn (selv om de også lar vente på seg.. ), og derfor prøver vi det først.

[dreia]

Må man være gift for å få lov til å adoptere? Hvor mange år må man ha vært gift? Jeg og samboer prøver, men uten hell enda. Vi skal til utredning, men tenker jo også på mulighetene for adopsjon. -Men om det er vanskelig å få adoptert om man bare er samboer, så er det vel bare å gå til alters så fort som mulig...

Man må være gift for å få adoptere. Hvor lenge man må ha vært gift, avhenger av hvilket land man vil adoptere fra. Noen land krever at man har vært gift i fem år, andre to eller tre, noen få tror jeg godkjenner det så lenge man bare er gift. Noen land godkjenner dokumentert samboerskap (f.eks. felles folkeregisteradresse) som del av disse årene, men man må fremdeles være gift når søknaden sendes.

Her, her og her finner du kriterier til landene man kan adoptere fra.

Det er neppe nødvendig å gifte seg allerede, men ender dere opp med å adoptere, vil dere ha flere land å velge mellom, om ekteskapet har vart en stund.

(Og jeg irriterer meg veldig over at jeg ikke meldte flytting til folkeregisteret før jeg faktisk gjorde. Jeg var student, og ville gjerne ha reisestipendet. Om vi ender opp med adopsjon, vil kanskje valget vårt om land være mer begrenset enn hvis jeg faktisk hadde meldt flytting da vi faktisk flyttet sammen. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg fikk overtalt mannfolket til bryllup såpass "tidlig". )

Edit: Det er en mulighet for adopsjon som singel - den er riktignok liten! -, men man får ikke adoptere som samboer. (Det er kanskje mulig at den ene adopterer som singel, mens den andre "stebarnsadopterer" , men da er det mye enklere å gifte seg først. )

Endret 3. april 2009 av dreia

[Gjest Gjest]

Man må være gift for å få adoptere. Hvor lenge man må ha vært gift, avhenger av hvilket land man vil adoptere fra. Noen land krever at man har vært gift i fem år, andre to eller tre, noen få tror jeg godkjenner det så lenge man bare er gift. Noen land godkjenner dokumentert samboerskap (f.eks. felles folkeregisteradresse) som del av disse årene, men man må fremdeles være gift når søknaden sendes.

Her, her og her finner du kriterier til landene man kan adoptere fra.

Det er neppe nødvendig å gifte seg allerede, men ender dere opp med å adoptere, vil dere ha flere land å velge mellom, om ekteskapet har vart en stund.

(Og jeg irriterer meg veldig over at jeg ikke meldte flytting til folkeregisteret før jeg faktisk gjorde. Jeg var student, og ville gjerne ha reisestipendet. Om vi ender opp med adopsjon, vil kanskje valget vårt om land være mer begrenset enn hvis jeg faktisk hadde meldt flytting da vi faktisk flyttet sammen. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg fikk overtalt mannfolket til bryllup såpass "tidlig". )

Edit: Det er en mulighet for adopsjon som singel - den er riktignok liten! -, men man får ikke adoptere som samboer. (Det er kanskje mulig at den ene adopterer som singel, mens den andre "stebarnsadopterer" , men da er det mye enklere å gifte seg først. )

Tusen takk. Jeg tror jeg nevner det med bryllup jeg...

[dreia]

Tusen takk. Jeg tror jeg nevner det med bryllup jeg...

Lykke til!

(Det hadde nok jeg også gjort. Bare sånn for sikkerhets skyld. Og det skader jo ingen. )

Endret 3. april 2009 av dreia

[Gjest Gjest_Siri_*]

Vi har vært ufrivillig barnløse i noen år, og vi har vært igjennom ulike utredninger uten at de har funnet noe galt hos noen av oss. Nå har vi bestemt oss for å prøve å få adoptere. Jeg synes de ulike undersøkelsene som har fulgt med utredningen har vært mer enn nok, og jeg har ikke lyst til å prøve IVF. Er nok redd for at det bare vil føre til flere nedturer... Dersom man blir godkjent for adopsjon, er man tross alt sikret å få barn. Og jeg vet sikkert at det blir akkurat like elsket som et egenfødt barn!

[LukaFrost]

Jeg får sikkert pepper for dette, men jeg vil anta at mange vil ha et eget biologisk barn framfor et uten biologisk tilknytning. Jeg for min del ser det iallefall som uaktuelt å adoptere om vi ikke får til barn på egenhånd (om vil finner ut at vi vil ha barn da).

[Gjest Gjest]

Dersom man blir godkjent for adopsjon, er man tross alt sikret å få barn.

Men mindre noe skjer, som for eksempel at en av dere blir syke eller at dere ikke får adoptert før landet dere forsøker å adoptere fra innfører stans.

Godkjent for adopsjon eller ikke, det finnes ingen garantier.

[Noli]

Jeg får sikkert pepper for dette, men jeg vil anta at mange vil ha et eget biologisk barn framfor et uten biologisk tilknytning. Jeg for min del ser det iallefall som uaktuelt å adoptere om vi ikke får til barn på egenhånd (om vil finner ut at vi vil ha barn da).

Det kan jeg godt forstå, og det er en ærlig sak. Det har ikke noe med at adopterte barn er dårligere enn andre, men reproduksjon er tross alt et av de sterkete instinkter vi har, og det er jo til sist det det handler om.

[Gjest Gjest]

Jeg får sikkert pepper for dette, men jeg vil anta at mange vil ha et eget biologisk barn framfor et uten biologisk tilknytning. Jeg for min del ser det iallefall som uaktuelt å adoptere om vi ikke får til barn på egenhånd (om vil finner ut at vi vil ha barn da).

Jeg syns ikke dette er noe å få pepper for i det hele tatt. Det er en personlig sak, og jeg syns det er flott at du vet hva du vil.

Å dytte på folk dårlig samvittighet fordi de ikke har lyst til å adoptere syns jeg ingenting om.

Jeg skulle også ønske at folk som påstår at de er opptatt av dette brukte litt tid på oppdatere seg. Det er så mange missforståelser rundt dette. Informasjonen er ikke vanskelig å få tak i.

Hadde TS kommet hit og bare spurt "Hvorfor er det ikke flere som adopterer?" så hadde jeg ikke hatt noen problemer med det. I stedet så er den en guilt-trip om hvordan flere burde adoptere i stedet for å bruke penger på behandlinger.

Det er denne "det er jo bare å adoptere"-innstillingen som irriterer meg.

Jeg er sikkert sår fordi jeg sto i kø i fem år, og brukte svært mye penger, for deretter å ende opp barnløs alikevel, og jeg er drittlei av å høre hvor enkelt det er.

Hvis TS er oppriktig interessert i å adopter så vil jeg anbefale forumet til Ønskebarn, i tillegg til linkene Dreia la ut.

[Gjest misa]

Flere skriver her at man må være gift for å få adopterer, og det stemmer ikke, på generelt grunnlag. Flere land aksepterer samboerskap, som Colombia og Filippinene, feks.

-misa

[LukaFrost]

Godkjent for adopsjon eller ikke, det finnes ingen garantier.

Jeg kjenner enkelte som har venta på barn i flere år. Jeg vet ikke hvor lang tid man i snitt må vente fra godkjenning til man har barnet hos seg, men det må være fryktelig å måtte vente i årevis på et barn og så vente årevis på ett til igjen. så ingen garantier selv om man er godkjent, nei.

[dreia]

Flere skriver her at man må være gift for å få adopterer, og det stemmer ikke, på generelt grunnlag. Flere land aksepterer samboerskap, som Colombia og Filippinene, feks.

-misa

I punkt 2 her står det iallfall at man må være gift.

Det kreves at adoptivsøkere er gift med hverandre når en skal adoptere. Ekteskap eller dokumentert samboerskap (betyr at samboerskapet må være registrert i folkeregisteret) skal ha en varighet på minimum to år.

At det under Colombia og Filippinene står gift/samboer > 3 år, betyr nok antagelig at samboerskap teller inn i antall år man har vært "gift" - altså at man kan være nygift og allikevel adoptere, selv om kravet er 3 års ekteskap. Jeg skal ikke banne på at det er riktig, men det er iallfall slik jeg tolker kravene.

Edit: Her kommer det også tydelig fram (iallfall tolker jeg det som svart på hvitt ) at man må være gift når man adopterer:

EKTESKAPETS VARIGHET: "Adopsjonsloven krever at de som adopterer sammen skal være gift [...]. Ekteskapet bør i utgangspunktet ha vart i to år. Et samboerskap forut for ekteskapet skal tillegges vekt forutsatt at søkeren kan dokumentere ved attest fra folkeregistret eller annen myndighet at ekteskapet og samboerskapet til sammen har vart i to år, slik at forholdet har vist sin stabilitet. [...]."

Endret 4. april 2009 av dreia

[Gjest Gjest]

Flere skriver her at man må være gift for å få adopterer, og det stemmer ikke, på generelt grunnlag. Flere land aksepterer samboerskap, som Colombia og Filippinene, feks.

-misa

Men så er det jo ikke bare adopsjonslandet som har noe å si. Du må først bli godkjent i Norge, og Norge har også et sett med egne regler helt uavhengig av hvilket land du skal adoptere fra. Det verste nåløyet å komme gjennom er jo den norske godkjennelsesprosessen.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner enkelte som har venta på barn i flere år. Jeg vet ikke hvor lang tid man i snitt må vente fra godkjenning til man har barnet hos seg, men det må være fryktelig å måtte vente i årevis på et barn og så vente årevis på ett til igjen. så ingen garantier selv om man er godkjent, nei.

Og i tillegg er det sånn at en godkjenning ikke varer evig. Etter x antall år (vet ikke helt hvor lenge, men et sted mellom 3 og 5 år tror jeg) går godkjenningen ut og man må starte helt på nytt med ny prosess og nye utlegg. Og skal man ha barn nr. to så må man også starte helt på nytt, fordi da blir det en helt annen vurdering enn første gang man adopterte. Nå kommer det med i vurderingen hvordan det første barnet har funnet seg til rette og om barnevernet tror man er egnet til å ta imot et barn i tillegg.

[Gjest Enslig, men ikke ensom]

For å være bånn ærlig: Jeg er redd jeg ikke hadde blitt like glad i barnet som jeg hadde blitt i egenfødt barn.

Jeg kan feks ikke fordra naboens unge, og hvis jeg skulle endt opp med noe slikt, så hadde det blitt mange tunge år, både for meg og for ungen.

Og jeg leser stadig om utfordringer adoptivforeldre har, som er litt hysjhysj. Barna får ofte tilknytningsproblemer, og sliter ofte med senskader etter å ha blitt forlatt av biologiske foreldre.

Og jeg har også les om adoptivforeldre som rett og slett ikke liker ungen sin. Og slik vil ikke jeg ha det.

Pr i dag har jeg ikke unger selv, men om jeg ikke skulle få det heller, så klarer jeg meg ganske bra uten.