Nybakte foreldre og samlivsproblemer

[Gjest utlogget]

Jeg har den siste tiden hatt problemer og krangling med samboeren min. Vi har ikke hatt sex etter fødselen, som jeg tror gjør at han er noe frustrert. Jeg er ferdig med renselsen og føler meg egentlig klar, men klarer ikke få meg til å gjøre noe slik med han, slik ting er nå. Vi prater bare dritt til hverandre. Jeg vet jeg oppfører meg som ei drittkjerring mot han, men han behandler meg likt tilbake vil jeg si. Noen ganger prøver jeg virkelig å få det hyggelig sammen, lager en god middag, forteller ham om hva jeg og lillebabyen har gjort sammen den dagen, og prater fint med ham. Da får jeg enten sure svar tilbake, eller så er det stunder der han også er i godt humør og vi klarer å le sammen etc.. Like etterpå er alt ved det samme, og vi prater uten respekt til hverandre. Idag har det gått over streken. Idag morges krangla vi, og jeg har ikke gjort annet enn å ligge i senga hele dagen sammen med min lille skatt. Han sa han aldri mer vil se meg igjen, og at han drar fra oss. Han har alltid hatt lyst å flytte tilbake til england (vi har bodd der i flere år tidligere) og tilbringe livet sitt der, og han sa han skulle sjekke etter flybilletter for han gidder ikke dette lenger.

Det er mulig han ikke mente det 100%, men nå føler jeg at jeg har fått nok. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre videre nå, hvordan jeg skal klare meg, ingenting. Jeg ser på mitt lille gull og får helt vondt inni meg. Det er det største som har hendt meg, barnet mitt, og jeg er så forferdelig glad i det at det gjør helt vondt inni hjerteroten å tenke på at mamman og pappaen krangler, at de ikke vil være med hverandre, at de ikke vil oppdra sitt lille gull sammen! Det gjør nesten mer vondt å tenke på at barnet ikke vil ha både mamma og pappa enn å tenke på at JEG ikke skal være sammen med ham mer. Når de andre barna i barnehagen blir henta av pappa i barnehagen, eller når de andre barna snakker om pappaen sin.. så siter lille gullet mitt der uten pappaen sin. Det har bare mammaen sin For blir han boende der borte får han jo klart ikke sett mye til barnet sitt.

Jeg har så vondt inni meg, har ikke orket å stå opp enda. Jeg hører samboeren romsterer noe fælt inne på de andre rommene.

Sånn.. måtte bare få ut litt..

[Saeria]

Hva med å ta kontakt med familievernkontor eller en familieterapeut? Det høres ut som om dere kan trenge noen utenforstående dere kan snakke med.

[Gjest Gjest]

Hvordan har det gått i dag? Dere kan ikke bare gå fra hverandre uten å mekle...

[Gjest Gjest,fruen fra havet]

Hei!

Kjenner meg veldig igjen i din situasjon!

Å bli foreldre er beintøft for forholdet, hvis det er førstemann så har en gjerne romantisert det litt hvor koselig det skal bli med mor, far og en nusselig beibis! Så kommer en hjem fra føden og livet er snudd på hodet...

Jeg personlig var utslitt etter et strabasiøst keisersnitt der både barnet og mitt liv sto i fare, babyen gråt mye, og ammet hele tiden, natt og dag. Mannen min var hjemme de første ukene, men etter det jobbet han som vanlig og hovedtyngden hjemme falt på meg.

Så når han kom hjem fra jobb hadde jeg av og til ikke kommet meg i dusjen enda, og noen timer søvn var høyst prioritert!

Sex hadde vi ikke på veldig, veldig lenge. Jeg følte rett og slett ikke for det da all min energi gikk til babyen...kvinner må gjerne ha overskudd for å ha sex, mens menn får overskudd av det.. Barnet vårt var våken annenhvertime på natten de første månedene, så det sier seg selv at jeg hadde underskudd på søvn å hvile..

Tilslutt så var det konstant amper stemning hjemme, med mye krangling og bitterhet fra begge sin side, det var rett og slett ille!

Det vi gjorde var å ta kontakt med familievernkontoret, og gikk der noen ganger. Det var til stor hjelp!! Vi klarte å snakke normalt til hverandre, begge fikk den andre til å forstå hvordan vi egentlig hadde det. Tror det er det smarteste vi har gjort!

Dette er for seks år siden, nå er vi gift, og jeg kan med handen på hjertet si at tiden etter fødselen er den tøffeste tiden vi har hatt i forholdet!!

Lykke til så masse, og jeg håper for deres lille familie at dere finner ut av dette

[tingeling]

Hei TS

Dere har nettopp fått livet deres snudd på hodet. Det første året med barn er gjerne mer eller mindre unntakstilstand og hvis begge to skjønner det så hjelper det veldig.

Prøv å få med deg samboeren din til rådgivning og se om dere begge to er villige til å gjøre en innsats for å få det bra sammen igjen. Det er verdt det for alle tre parter, det er jeg sikker på.

Lykke til!

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hos oss er det også kaos for tiden.Vi har riktig nok ikke fått babyen enda, men forholdet har aldri vært så dårlig som nå. er 1, 5 mnd til den lille kommer og vi gjør ikke annet enn å krangle.

Mannen min prøver å være minst mulig hjemme og alt han bryr seg om er kammerater og sånt, og hjelper dem med hver minste ting etter jobb. alt for å komme seg vekk virker det som, mens det er masse ugjort hjemme før babyen kommer som han aldri har tid til. Meg har han heller ikke særlig mye tid til. Hver eneste helg har han planlagt på forhånd og stikker ut mens jeg sitter hjemme. Og hvis han er hjemme ligger han og sover eller sitter på pcen. Jeg har aldri følt meg så ensom før og til sidesatt. Tingen er at han alldri var en sånn type som skulle på byen osv hver helg og var den som fløy ute hele tiden , men han har blitt helt annerledes på noen få måneder.

Og når jeg prøver å utrykke dette, blir han sint og sier at jeg er en kontrollfrik og at han behov for å finne på ting på egenhånd. Han sier at han alldri ønsket den babyen i utgangspunktet, og at det var jeg som tok valget med å ha den, han fikk ikke velge. I mine øyne er det ikke noe alternativ å ta abort når man er 30 år , har alt i livet , jobb, økonomi og evne til å ta seg av barnet. Men det eneste mannen min tenkter på i denne situasjoen er seg selv og hvor gøy han skal ha det og hva han går glipp av.

Som sagt så er det nok mye følelser i spill når det kommer til et lite barn. Selv aner jeg ikke hva vi skal gjøre for å løse dette her. Noen ganger mistenker jeg at han har noe på gang med en annen, for han blir borte så lenge bare han skal gjøre et lite ærend og dukker opp helt andre steder enn det han sier han skal.Jeg har konfrontert han med dette, men han sier at det ikke er tilfelle. Ikke vet jeg...

Samtidig kommer han med spydige fornermelser om hvor stygg og feit jeg ser ut... Og at jeg er feitere enn noen gang oghan har ikke akkurat lyst på meg osv..

Dette får selvfølgelig en høygravid hormonell kvinne til åbryte fullstendig sammen.

Må si jeg gråter mye om dagen og vet ikke hvor bradet er for babyen heller..

Vi har vært sammen i 5 år og alt har vært bra. Nå er alt snudd på hodet. Han synes det var altfor tidlig for oss å få barn siden vi bare harfått vært " kjærester" i 5 år. Det er da mange som får barn mye kjappere enn det og vi har rukket å gjort sååå mye sammen både når det gjelder reise osv.. Og som jeg sier livet trenger jo ikke å stoppe opp bare fordi man får et barn... men det er han ikke enig i.

Så det er ikke like greit i alle hjem rundt forbi... Jeg føler med deg og følelsen at mannen din svikter deg og det bildet du hadde sett for deg med at dere skulle være lykkelig familie... Ikke gi opp, prøv å løs opp i dette.

Det vet jeg at jeg må gjøre også...er barevanskelig å vite hvordan noen ganger når man kommer inn i en ond sirkel av krangling, sinne og beskyldninger:)

Lykke til og uansett pass godt på den lille babyen din

[leirbål]

Disse innleggene er vond lesing. Jeg vil på det sterkeste råde dere til å ta kontakt med familie rådgivings kontoret. Det er ikke lett å få baby. Mannnen kan utrolig lett føle seg oversett og uelsket.

Og panikken kan nok lett komme når det ikke var planlagt, eller det ble anderledes enn dere hadde trodd.

Så søk hjelp og rådgiving. Selv om han ikke vil være med.