Vi kvinner analyserer og bekymrer og styrer verre.....

[*Lillian*]

*sukk*

Hvorfor må vi kvinnfolk analysere alt som blir sagt og gjort, andres opførsel osv??

Hvorfor bekymrer vi oss så mye unødvendig??

Hvorfor styrer vi så fælt rundt ting og tang, og analyserer ihjel alt mulig??

For det er vel ikke bare meg som er sånn?? Vet om mange kvinner som er som meg, og det plager meg egentlig at jeg er sånn....

Jeg blir bekymra hvis det er visse folk jeg ikke har hørt fra på en stund... De som jeg vanligvis har hyppig kontakt med....

Som f.eks. i dag.... Har et menneske jeg bryr meg masse om og er en av mine venner. Pleier som regel i det minste å si "hei" til hverandre på MSN i løpet av dagen.... Dette mennesket har ikke vært tilstede i hele dag... Og jeg blir bekymra..... Har det skjedd noe?

Hallo, det er helt teit av meg å bli bekymra sånn i utgangspunktet, dette er et voksent menneske som vet å ta vare på seg selv, og hun har da et liv! *s* Men hun er liksom alltid innom en tur uansett, da.... Men ikke i dag.... Vært "away" siden jeg logga på første gangen midt på dagen i dag.... Er hun borte så pleier hun å ikke være logga på....

Jeg tenkte på å sende henne en SMS, men jeg har ikke gjort det...Fordi jeg synes det er så teit å bli bekymra.... Dessuten, for ikke så lenge siden snakket hun og jeg om det å rømme unna alt og alle og bare leve sitt eget liv et helt annet sted. (Det var jeg som tok det opp, og jeg som var frista til det innimellom) *sukk*

Er det noen som kan få meg ned på jorda igjen, eller?

Er det bare jeg som analyserer alt og bekymrer meg så lett?

Hvorfor må man bry seg så mye om andre mennesker at man bekymrer seg så sinnsykt fort??

Lillian *idiot*

[Atmi]

Ja, det er bare du som analyserer og bekymrer deg for lett Hun er jo logga på, men hun er away. Kanskje hun ikke har tid å prate - kanskje hun måtte handle, fikk besøk, noen andre er på dataen, hun prater med noen på messenger slik at hun er på away for ikke å bli avbrutt. Kanskje hun har vondt i hodet og ikke orker prate med noen, eller at hun hadde lyst å bruke dagen på bare seg selv men logga på slik at folk kunne sende en beskjed på dataen dersom det var noe spesielt. Kanskje hun har en dag hun ikke har lyst å prate med noen, kanskje hun er bare sunt sliten, eller har storrengjøring eller leser en veldig god bok som hun ikke klarer løsrive seg fra. Kanskje hun satt seg på dataen tidligere i dag og begynte skrive på noe spennende som hun ønsker å bli ferdig med og derfor har satt seg på away - der er tusenvis av helt normale grunner til at hun ikke er tilgjengelig i dag. Faktisk ville jeg funnet det mer bekymringsfullt om hun alltid var tilgjengelig jeg, det ville vært litt nifst hvis hun aldri er for opptatt for å chatte på dataen i løpet av dagen

Atmi

[Retz]

Jeg er ikke sånn.

:lykkelig:

[*Lillian*]

Da er det vel bare meg, da....

Som sagt, jeg bekymrer meg altfor lett....

Lillian

[Atmi]

Bare tenk lillian hvor heldige dine venner er som har en venninne som bryr seg så mye da

[*Lillian*]

Hørt den der før, ja....

Men likevel..... Nå var jeg jo ikke kjempe-kjempebekymra for hun på MSN, da, men jeg brukte henne som eksempel. Fordi selv om jeg ikke var direkte bekymra for henne, så lurte jeg liksom litt på om det var noe i veien.... Men det er nok ikke det, asså....

Men det med analysering... Jeg har ikke noe godt eksempel der, men hvis f.eks. noen sier noe til oss kvinner som kan tolkes på flere måter... Er ikke vi kvinner mestre til å analysere det og tolke det den verste veien? Hvis det ikke finnes noen av den type kvinner her (utenom meg), så begynner jeg sterkt å lure....For omtrentlig alle mine venninner er sånn.... Analyserer alt som blir sagt og gjort av folk, og tolker det ofte i negativ retning.

Lillian

[Atmi]

Vet du hva jeg sier til både meg selv og andre når det kommer slike tendenser? Jeg sier at dette er på grunn av kontrollbehovet vårt - vi har behov for kontroll, og når vi ikke vet hva andre gjør mister vi denne kontrollen og "later" som vi bekymrer oss. Klart at bekymringen føles ekte, men grunnen til at jeg fortsatt tror det er kontrollbehov er: Dersom dette hadde vært en person som hver dag i et år prata til deg på msn og du var temmelig lei av hele personen. Ville du da reagert på samme måte eller ville du bare syns det var deilig dersom hun ikke var der en dag? (jeg vet du ikke var så veldig bekymra her da, bruker det også bare som eksempel).

Ikke stygt ment Lillian, jeg aner jo ikke hverken hvordan du tenker eller hvor lett du bekymrer deg eller om du forventer at folk er tilgjengelige eller ikke. Men jeg tror at vi ofte liksom tror vi har en rett til å vite masse ting og hvis våre venner plutselig forsvinner og ikke er tilgjengelige mister vi kontrollen, vi blir usikre mest på grunn av at vi er redd det er oss de holder oss borte fra, og vi velger å projisere det over til en bekymring for om noe er galt. Lettere å være redd noe galt er skjedd enn å være redd for at vedkommende ikke liker oss lenger

Men - det er jo ikke sikkert det er riktig i denne situasjonen da.

Atmi.

[Atmi]

En ting til bare. Jeg er enig med deg i at det er temmelig typisk oss "kvinnfolk" det derre hehe.

[*Lillian*]

Joda, det kan nok hende at noen har det kontrollbehovet.

Jeg verken forventer eller forlanger at mine venner skal være tilgjengelige til alle døgnets tider eller "stå på pinne" for meg, selvfølgelig ikke!

Jeg er ingen kontrollfreak som skal vite hva mine venner gjør til alle døgnets tider, det må du ikke tro! :blunke:

Jeg later ikke som om jeg er bekymra, når jeg blir bekymra er jeg oppriktig bekymret.

Jeg kan være bekymret for at noe har skjedd, for at jeg har sagt/gjort noe galt, for at de skal være syke, for at de ikke har det bra....

Dersom dette hadde vært en person som hver dag i et år prata til deg på msn og du var temmelig lei av hele personen. Ville du da reagert på samme måte eller ville du bare syns det var deilig dersom hun ikke var der en dag?

Hvis jeg skulle bli lei av noen av de jeg har på MSN så blokkerer jeg Dessuten blir jeg ikke lei av mine venner, jeg. Ikke av venner som oppriktig bryr seg og snakker til meg hver dag.

Men HVIS....Hmmm...Vanskelig å svare på... Om jeg hadde blitt så lei av en person så hadde jeg nok likevel blitt bekymra. Du kan være like glad i et menneske selv om du er lei dem i en periode, så jeg hadde nok likevel begynt å lure. Jeg hadde definitivt lurt på om det var noe i veien den ene eller andre retningen, hvis personen vanligvis var pålogga og snakka til meg absolutt hver dag.

Lillian

[Lilleba]

Det er mulig det er typisk "kvinnfolk"., men jeg er ikke slik, og heller ikke mine venninner, så hvis jeg skulle dømme etter det, så ville jeg sagt at det IKKE er typisk kvinnfolk.

Men vi finner vel vanligvis venninner som ligner på oss selv, og derfor er Lillian og "alle hennes venninner" slik, mens altså jeg og "alle mine venninner" ikke er slik.

Hvem som representerer "typisk kvinnfolk" i denne saken? Det velger vi selv etter eget forgodtbefindende.

Hvis det i en undersøkelse går fram at 50, 1% av alle kvinner er slik, er det da "typisk kvinnfolk"? Og de som ikke er slik, er de "typisk mannfolk", de da?

Eller må det være en høyere andel kvinner som må være slik, for at det skal være "typisk kvinnfolk", og hvor går i så fall grensen, og hvem bestemmer den?

Jaja, dette var bare noen tanker som slo meg da jeg leste nok en definisjon av hva som er "typisk kvinnfolk", og jeg overhodet ikke kunne kjenne meg igjen i den!

[Gjest Lea]

Jeg bekymrer meg heller ikke noe særlig.

På en måte er jeg tvunget til å beholde fatningen fordi sambo bekymrer seg (og han er jo ikke noe typisk kvinnfolk da..). Hvis jeg hadde vært bekymret og hatt behov for å analysere alt mulig (eller mye da), så hadde forholdet neppe fungert.

Jeg tror heller ikke at dette er typisk for kvinnfolk. Kjenner jo NOEN som er sånn, men slett ikke mange. Og så kjenner jeg en del menn som er sånn.

Det er ganske deilig å kunne gi blaffen faktisk. Når jeg ser hvordan sambo kan analysere ting folk har sagt i en evighet, så vet jeg at jeg er heldig. Jeg er aldri redd for at folk mener ting negativt, jeg tenker aldri på om folk liker meg eller ikke og jeg finner som regel en fornuftig forklaring på at de er borte eller ikke ringer på noen dager/uker.

For meg er det ikke naturlig å bruke tiden på å bekymre meg for slike ting. Jeg har alltid vært positiv og har klart å snu det som ser negativt ut til noe positivt. Men jeg vet jo at mange tenker andre veien. ette er ikke noe de kan noe for tror jeg. Kanskje det er genetisk? Kanskje det er noe de har tatt med seg hjemmefra?

[*Lillian*]

Kanskje det er genetisk? Kanskje det er noe de har tatt med seg hjemmefra?

Den hadde jeg ikke tenkt på før, men når jeg tenker meg om så er faktisk begge søstrene mine akkurat likedan! :o

Om det ikke er genetisk, kanskje det har noe med hvordan man vokste opp og ble oppdratt? Kanskje i min familie var mine foreldre fæle til å tolke ting den gale veien og derfor har jeg og mine søstre blitt sånn også?

Man ligner jo ofte på sine foreldre, sies det....

Hmmm.... Jaja, anyway så kan jeg jo fortelle at min venninne fra MSN ringte meg i stad....Hun hadde kollkjørt på sykkel da hun var på vei til butikken og brukket armen.... :o Så faktisk VAR det noe iveien....Men det går heldigvis bra med henne, da! Hun hadde litt smerter og sånt, da, selvfølgelig... Så da blir det nok et sjukebesøk i løpet av dagen....

Kvinnelig intuisjon?

Lillian

[Gjest Lea]

Jeg tror nok at dette kan ha mye med oppvekst å gjøre ja...

Jeg kjenner mødre som har vært nervøse og smittet sine barn med dette. Redd for mørket, torden/ lyn o.l.

Eller rett og slett bekymret til enhver tid.

Om foreldrene dine snakker masse om: "Jeg har ikke hørt fra xxxxx i hele dag, tenk om det har skjedd noe?" e.l. så vil nok barn plukke opp dette ganske raskt.

Så JEG tror at det er noe man har med seg, uten at det har noe med kjønn å gjøre. Gutter/menn har kanskje ikke så lett for å uttrykke slike følelser og derfor merker man det best på kvinner.

[*Lillian*]

Godt innlegg, Lea!

Jeg tror jeg er veldig enig med deg der....

Jeg har en far som bekymrer seg mye.....

Lillian

[Gjest Tex]

Jeg er en evig bekymrer og plager vettet av familien min.

*Ingen gjester får forlate huset uten at jeg har forsikret meg om at de ringer og bekrefter at de er trygt hjemme

*Hver gang jeg hører om en ulykke på veien der jeg vet mine ferdes ringer jeg dem sporenstreks!

*-eller det er brann o l i nærheten av der de bor

*Ringer hver dag til stort sett alle

*og hvertfall til ungene dersom de er borte på besøk!

Vi har det ikke bare lett vi bekymrere heller.....

Hadde det vært meg som hadde lurt

hadde jeg ikke lurt lenge for å si det sånn....

[Gjest Donna]

Jeg kjenner meg sååååå igjen i det du skriver Lillian ( som så mang en gang før*ler*)

Jeg også er sånn som bekymrer meg - ofte uten grunn - og til og med over folk jeg ikke har truffet IRL...........

Og jeg tenker og analyserer - noe så aldeles forferdelig mye !!! Hva mente de med det - mente de det de sa - eller var det egentlig noe annet de mente .......og når jeg ikke får svar - så begynner jeg å tenke og analysere for å finne årsaker til dette - og så driver jeg meg selv til vannvidd i den tro at jeg har sagt noe galt ......og så får jeg helt vondt inni meg ...sånn i tilfelle ...........

Det å gå i uvisshet og lure er forferdelig ......

Om det er typisk eller ikke typisk ...jeg kjenner meg iallefall igjen i det du skriver .....

Er vi normale tror du Lillian??

*håpe det - sikkert bra med mye empati*

[Gjest Coolaid]

Jeg mener at det er en forskjell mellom kvinner og menn. Dere har en tedens til å plukke alt fra hverandre, og gjerne til tusen biter for så å analysere det. Vi menn er litt enklere, vi kaller en spade for en spade og gjør oss ferdig med tingene, finner løsninger. Føler det er best jeg.......

[Sisilie]

-Noen ganger kan det være greitt å analysere ting som blir sagt/gjort- andre ganger best å la det ligge og ikke spekulere.-En mellomting av kvinnelig- og mannlig væremåte tror jeg kunne vært ideelt.

[*Lillian*]

Tror du er inne på noe der, ja, Sisilie

Jeg liker ikke å være av dem som er så bekymra og analyserer alt mulig som egentlig ikke trenger analyse..... Men jeg er bare slik, og klarer ikke gjøre noe med det.

Hvis man begynner å bli litt bekymra, hvordan greier man å ikke tenke på det og være mindre bekymra da, da??

Lillian

[Sisilie]

-Jeg tror man kan "mate" hjerner med beskjeder........for å ta det eksemplet med folk som ikke ringer/kommer som avtalt osv.- da bruker jeg hvertfall å si til meg selv at "det finnes nok en helt naturlig og enkel forklaring på hvorfor de ikke ringer/kommer".... og som regel ER det det!!

(Nå for tiden er det jo batteriet på mobilen som er utlada som regel... ...ikke dekning eller tomt kontantkort.)