Føler meg så dum..

[Gjest Gjest_Andrea_*]

Jeg har klart å rote til følelsene mine. Jeg er sammen med en fantastisk fyr som jeg har det veldig bra med. Men i det siste har jeg begynt å få følelser for en annen, en jeg ikke burde ha følelser for i det hele tatt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, tenker på han hele tiden, drømmer om han osv.. Kan disse følelsene komme av at jeg skal gifte meg til sommeren? For jeg merker at jeg er litt "redd" for å binde meg, det er snakk om for evig her liksom! Han er min første kjæreste og vi er vel ganske unge i tillegg..

Vil de følelsene gå over og hva burde jeg gjøre?

[Gjest Gjest-mann23]

Hvorfor gifter du deg? Det er noe av det dummeste man kan gjøre. Er dere ikke sammen likevel? Hvorfor MÅ man gifte seg, bare for å "bevise" for seg selv og hverandre at "forholdet funker"?

I dag blir det nærmest sånn, et giftemål har ingen andre fordeler enn økonomiske og DET er ikke grunnen til at man bør gifte seg synes nå jeg.

Nei, giftemål gjør ting bare unødvendig komplisert og setter forholdet i ett hjørne og man føler seg innestengt. Dette problemet ditt har nok alt med at du skal gifte deg ja, tviler ikke ett sekund. IKKE gift deg, da vil problemet gå bort av seg selv skal du se!

[Gjest Gjest]

Hvorfor gifter du deg om du selv mener du er ganske ung, og tanken om for evig skremmer deg? Det er et ganske dårlig grunnlag å gifte seg på. Når man gidter seg skal det på ingen måte finnes et hint av tvil om disse tingene.

Ikke bli som noen jeg kjenner, de gifta seg selv om hun var i tvil og ble skillt noen måneder etter. DET er et langt verre alternativ enn å avlyse bryllupet. Det å være fraskillt i en så ung alder er rett og slett litt pinlig (sier de selv i all fall) og noe jeg ikke vil råde noen til å teste ut.

[Gjest ts]

Altså greia er at vi begge er oppvokst i kristne familier og det er vel det som forventes av oss, ekteskap. Han er fortsatt kristen, men det er ikke jeg lenger. Jeg kunne godt tenkt meg å bare være samboere, men det vil ikke han og ihvertfall ikke foreldrene våre.

Jeg føler meg litt fanget og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å komme ut av det. Jeg har sagt til mamma at jeg godt kunne tenkt meg å bare bo sammen med han, men da har hun sagt at jeg bare er feig og at det er altfor lettvind, og at det da bare er å dra hvis ting ikke fungerer.

Alt sammen, når det gjelder bryllup og han jeg er betatt av, gjør meg lettere gal.. Jeg vil bare rømme litt vekk fra virkeligheten...

[Gjest til deg]

Du er sterk nok til å stå imot hans og familiens forventninger.

Hvorfor skulle ikke DU være sterk nok.

Du vil føle denne styrken ETTER at du har stått imot forventningene og erklært det du skriver her til oss. Jeg skal garantere at du vil føle det.

[Pialill]

Altså greia er at vi begge er oppvokst i kristne familier og det er vel det som forventes av oss, ekteskap. Han er fortsatt kristen, men det er ikke jeg lenger. Jeg kunne godt tenkt meg å bare være samboere, men det vil ikke han og ihvertfall ikke foreldrene våre.

Jeg føler meg litt fanget og vet ikke helt hvordan jeg skal klare å komme ut av det. Jeg har sagt til mamma at jeg godt kunne tenkt meg å bare bo sammen med han, men da har hun sagt at jeg bare er feig og at det er altfor lettvind, og at det da bare er å dra hvis ting ikke fungerer.

Alt sammen, når det gjelder bryllup og han jeg er betatt av, gjør meg lettere gal.. Jeg vil bare rømme litt vekk fra virkeligheten...

Det skal jo være lettvinndt når du er ung! Det er en grunn til at så mange flytter sammen og er samboere først, det er for å prøve ut forholdet og se om det faktisk fungerer. Det å ta en prøve runde og se hvordan det er å leve sammen med partner er noe av det lureste du kan gjøre=) Det er noe helt annet å være kjærester enn å bo sammen, det er ikke lett å vite på forhånd hvordan han blir å leve med.

Selv bor jeg sammen med kjæresten min, og kunne ikke tenkt meg å ha det på noen annen måte. Vi trives kjempe godt sammen, men syns det er alt for tidlig å tenke på å gifte oss etter bare halvannet år. Dessuten er vi enda ung=) Hvis det ikke fungerer mellom oss om noen måneder (noe jeg tror og håper at det gjør ), så kan jeg rett og slett bare flytte. Mye enklere enn å skille meg=)

Jeg syns du skal snakke med forleveden din og si hva du føler=) kanskje han føler det samme?

Lykke til i hvertfall=)

[Gjest Gjest]

hei TS!

Jeg satt i eksakt samme situasjonen for 1,5 år siden! Jeg følte presset med innbydelser og bestillinger og forventningene hos både mann og familie, og lot bryllupet komme susende. Nå har vi våknet ifra boblen vi har levd i, og er midt i en sårende og vond skilsmisse. Mannen min er knust fordi han trodde vi skulle leve det perfekte liv, og jeg føler meg sliten etter å ha jobbet hardt for å få ting til å fungere.. For når hjertet ikke er helt med, så lengter det ut.

Følg hjertet ditt. Fornuft funker sjelden i slike saker, det har iallefall jeg erfart!

[leirbål]

Hei ts. Jeg leste innlegget ditt i går kveld, og har tenkt en del på det siden.

Aller først. Du må ikke gifte deg når du egentlig ikke vil, sånn som du skriver.

Jeg er kristen selv, og har en sønn på 14. Jeg ville ikke likt at han ble samboer, men heller det enn å gift seg med tvil!

Du er som du skriver ung, og ønsker egentlig ikke å gifte deg enda. Ikke gjør det.

Hva med å fortsette å bo fra hverandre siden han ikke vil bo sammen.

Det er nok ubehagelig å avlyse et bryllup, med alt det innebærer. Men en skilsmisse er mye mere ubehagelig!

(Jeg vet det, for jeg har vært i en lignende situasjon som deg.)

Jeg planlegger bryllup nå, og har en så stor ro og glede forbundet med tanken på å bli gift. Når det ikke er sånn for deg, bør du ikke gjøre det.

Du er ung, og vil kanskje forelske deg flere ganger. Få kjærester, og bruke tid. Så kan du gifte deg.

Men vær så snill. En skilsmisse er veldig mye verre enn å avlyse et bryllup. Både for deg, men også for kjæresten din og familiene deres. Så ikke gjør det om du ikke er sikker.