Ditt forhold til dine foreldre?

[*Lillian*]

Sitter her og vil gjerne høre om andres forhold til sine foreldre...

Er litt frustrert...

Min mor har jeg et veldig godt forhold til, er en skikkelig mammadalt. Hadde et helt vanlig mor-datter forhold til henne før mine foreldre skilte seg, men etter de flyttet fra hverandre og jeg ble boende hos mamma fikk vi et enormt godt forhold, og jeg prater med mamma om det meste.

Så var det pappa....

Vet ikke riktig hva jeg skal si, jeg. Det har aldri vært noen grunn eller noe, men jeg går dårlig overens med min far. Tåler veldig lite av ham, og merker han stresser meg og gjør meg i dårlig humør nesten hver gang vi treffes. Det går ikke en dag uten at vi har en diskusjon hvor jeg blir irritert eller forbannet på ham for noe han gjør eller sier.

Det er tungt å ha det sånn, jeg mener, det er min egen far! Jeg synes det er slitsomt å treffe ham, trives best med dagsbesøk men siden vi bor så langt unna blir det alltid overnattinger....Han er her nå og skal være her til søndag. Så treffer jeg ham igjen på tirsdag, skal ligge over en natt. Men da regner jeg med at vi reiser dit ganske sent på kvelden, med vilje for å slippe å være der for lenge.

Min samboer synes også dette er slitsomt, for han merker det så godt på meg og jeg blir ikke helt til å gå i hus med i en periode...

Trenger råd! Jeg har virkelig prøvd og prøvd for å få til et nogenlunde ålreit forhold til pappa, men det nytter bare ikke....

Lillian *hvorfor kan man ikke velge slekten sin selv?*

[Rapitap]

Utrolig nok sitter og og sliter med det samme problemet !!! Jeg stiller meg derfor ved siden av Lillian, og håper på andres erfaringer og råd!

Dette er fryktelig slitsomt.....

=(

[*Lillian*]

Så godt å høre man ikke er alene om det!!!!!! For jeg får så dårlig samvittighet av det også.....

Lillian

[Gjest the imp]

Et sånt forhold har jeg til min mor. Hun er vel sjelden fornøyd med det jeg gjør, hun er også særdeles lite interessert i meg og mitt. Hun spør alltid når hun snakker med meg, men hun virker særdeles lite interessert når jeg forteller, og vil heller snakke om seg selv og sine opplevelser. I tillegg synes jeg hun behandler min far meget dårlig. De er skilt, men han stiller alltid opp for henne, og jeg synes hun er utrolig utakknemlig overfor han.

Pappa har jeg et godt forhold til. Fikk det etter at foreldrene mine ble skilt og jeg begynnte å dra på helgebesøk osv til han. Plutselig måtte han snakke med meg, og han begynnte å delta mye mer i livet mitt. Nå var det ikke lenger noe stort problem å kjøre meg når jeg skulle steder osv. Pappa og jeg er begge opptatt av data og vi har sans for samme type litteratur og mye av de samme filmene.

Synes det er veldig trist at forholdet til moren min er som det er. Men det er vel sjelden man kommer like godt overens med begge foreldrene, dessverre. Jeg har for mange dårlig minner med moren min til noen gang å kunne komme nær henne, men jeg prøver å tåle henne, selv om hun ofte sårer meg.

Tror ikke det er stort annet å gjøre enn å bite det i seg, la ting gå inn det ene øret og ut det andre. Vet at det er fryktelig vanskelig, sliter med det sjøl. Men hvis man stadig skal la seg såre, eller bli frustrert så sliter det så på deg. Å få dårlig samvittighet er vel også naturlig, jeg får fryktelig dårlig samvittighet når jeg tenker som jeg gjør om moren min. Men så lenge man prøver har man vel egentlig ikke noe å få dårlig samvittighet for? Man kan ikke gå overens med absolutt alle, sånn er det bare.

[Gjest Tex]

Jeg elsker begge mine foreldre over alt på jord og kan ikke tenke meg noe verre enn å miste dem!

Legger meg ned og dør samtidig tror jeg......

Har verdens beste mamma og pappa,

jeg gjør alt for dem og de har gjort alt for meg.

Jeg er en heldiggris ! :D

[Molanya]

Jeg er veldig glad i foreldrene mine.

De stiller opp begge to, og er utrolig snille med oss "barna".

Det setter jeg pris på!

Lillian,

kanskje det er best å bare akseptere at du og faren din er veldig ulike?

Jeg har tenkt litt på det, og det er en "allmenn sannhet" at man absolutt skal like familien sin så utrolig godt.

Ikke misforstå; å gå godt overens, og trives i hverandres selskap er selvsagt en fordel, men dere trenger vel ikke å være "bestevenner" av den grunn?

Kanskje det er bedre å leve med om du har et slikt syn på det?

[Dina]

Jeg er også utrolig glad i begge mine foreldre, men har alltid vært "pappajente"! Mamma og jeg ender alltid med å krangle, vi er bare så utrolig forskjellige. Vondt for henne, hun mener bare det beste med det hun gjør og sier, og også veldig vondt for meg...! Men heldigvis, vi kan være sammen 4-5 dager uten "kræsj" som oftest! Siden jeg bor på an annen kant av landet enn dem, er det sjelden vi er sammen lenger enn dette, så da går det stort sett bra likevel!

Dina

[Gjest Lea]

Jeg er pappa-jente jeg

Har vel et sånn passe bra forhold til foreldrene mine, bedre nå enn da jeg var 15 og bodde hjemme. Da krangla jeg heftig med mamma HVER dag, helst flere ganger om dagen.

Mamman min er snill, men ganske streng. Hun har en mening om alt og er litt vanskelig å omvende. Men jeg vet jo at hun er sånn, så det spiller ingen rolle egentlig. Hun kan eksplodere i sinne og gjør det vel ganske ofte... uten at det stikker dypt. Hun bare er sånn.

Likevel er hun en trygg og god mamma. Ville ikke byttet henne ut (i tenårene hadde jeg sikkert betalt noen for å overta henne ). Hun har lært meg mye.

Pappa er den eneste i verden som kan leve lykkelig sammen med mamma. Han er stø som et fjell, snakker lite og er tålmodig og snill.

Han har alltid støttet meg, uansett. Har aldri sett ham sint, men når han sier i fra at det er nok.. ja da ER det nok.

Mine foreldre er begge klipper. Jeg har ikke noe avhengighetsforhold til dem, men jeg vet hvor de er og at de hjelper meg når jeg sitter fast.

Jeg kan snakke med begge, men det er mamma som skravler mest. Pappa snakker man om når det er noe viktig.. som økonomi, jobb, huskjøp osv.

Tror at jeg har et godt og sunt forhold til begge to jeg.

[Barbie]

Har egentlig ikke noe forhold til noen av mine foreldre.

De er for øvrig skilt.

Faren min er hardbarka alkis,noe som gjør at jeg holder litt avstand.

Moren min har jeg liksom aldri kommet innpå,og derfor har forholdet blitt deretter.

Søstra mi har et knallforhold til mamma,og det hender jeg misunner henne.. :cry:

Snakker med mine foreldre max 1-2 ganger pr mnd.

Mitt forhold til mamma/pappa har vært sånn i alle år,og man lærer til slutt å leve med det.

Jeg må legge til at jeg uansett er veldig glad i dem begge..

[Gjest Chica]

Jeg er ei pappajente, når jeg bodde hjem rottet pappa og jeg oss sammen for å lure mamma. Fortsatt stiller han opp for meg med en gang det er noe.

Mamma har jeg litt dårligere forhold til. Når jeg bodde hjem var jeg skikkelig lei av henne i perioder. Går heldigvis mye bedre nå som vi ikke går oppå hverandre hele tiden.

Bor 10 minutt unna foreldrene mine med bil, noe som egentlig er ganske greit. Da trenger vi ikke å overnatte hos hverandre, og trenger ikke å være så lenge på besøk.

[Gjest Zalomine]

Jeg har vært pappa-jente siden jeg var lita, ifølge mamma snurra ejg ham rundt fingern fra jeg var født (så vidt jeg vet ikke bevisst, men å ringe pappa på jobb og si "pappa, jeg er syyyyk, Og jeg og [broren min] ønsker oss veldig et disse-stativ" (huske-stativ for utenforsående av andre dialekter) funket visstnok utmerket, han hadde med ett hjem fra jobb...

Da jeg ble født var mamma svært dårlig av svangerskapsforgiftning, og var sengeliggende ganske lenge. Pappa hadde slektas første "pappapermisjon", han tok to uker ulønnet permisjon, mer hadde de ikke råd til, da mamma kom hjem fra sykehuset med meg. Etter at han begynte på jobb hadde han en ordning hvor han kom hjem fra jobb en gang før og en gang etter lunsj og stelte meg og ga meg til mamma så hun fikk amme meg, før han la meg tilbake så jeg sov til neste gang han kom. Jeg våkna akkurat når han svingte opp til huset. På denne tiden fikk vi et nært orhold som varte gjennom hele min oppveks.

Nå i voksen alder bor jeg en 8 timers kjøretur unna mine foreldre, besøk innebærer definitvt overnatninger. Når jeg bodde hjemme krangla jeg en del med mamma, men det var jo rett og slett fordi jeg var tenåring, og hun var min mamma.... Jeg e svært glad i begge mine foreldre. Mamma "snakker jeg med" nesten hver eneste dag. Somregel på icq, og så ringer hun en gang eller to i uka.

Mamma'n min er av den typen som legger seg opp i alt mulig, på en måte, men likevel respekterer hun min rett til egne meninger om mitt liv, så vi klarer oss helt fint. Dog, jeg takler ikke så godt besøk av henne akkurat i mine pms-dager (har akkurat funnet ut at det besøket deres om 3 uker er meget dårlig timet i så måte....)

Jeg har ikke et spesielt nært forhold til noen av mine foreldre, sånn "bestevenner som forteller hverandre alt", men et godt og åpent forhold, det har vi. Glad er jeg for det!

[Maxine Grey]

Jeg har tenkt litt på det, og det er en "allmenn sannhet" at man absolutt skal like familien sin så utrolig godt.

Det er ikke bytterett på foreldre, men man må ikke derfor være forpliktet til å like dem, selv om man må leve med de man nå engang har fått utdelt.

[starie]

Jeg har ett veldig godt forhold til begge mine foreldre.

*Lillian* Jeg vet ikke hva du skal gjøre jeg, er vanskelig å sette seg inn i situasjonen.

[Gjest Anonymous]

Jeg har dårlig forhold til begge to! De har aldri stillt opp for meg, hvertfall ikke nok. Jeg har derfor vært veldig selvstendig fra jeg var liten, noe jeg synes er vondt å tenke på nå. Jeg er utrolig bitter på begge to, men er for feig til å ta opp temaet. Men jeg vet at jeg skal minne de på det når de blir eldre. Den dagen de er avhengig av min hjelp skal jeg bevisst gjøre meg vanskelig, hvertfall en gang og to...bare for å fremheve poenget, liksom

[Gjest Minnie Emmerdale]

Jeg har nok ett nærere forhold til mamma enn jeg har til pappa men jeg kommer godt overens med de begge. Pappa har alltid vært den som har stilt høye krav og forventet mye av meg- mens mamma har vært den som har sagt ifra når presset har blitt for stort.

Men nå som jeg er godt etablert, har giftet meg og har en bra levestandard har han mildnet veldig i løpet av de siste årene. Pappa er også den jeg kan gå til for gode råd, støtte, praktisk hjelp mm. på lik linje med mamma.

Jeg er veldig glad i begge mine foreldre.

Minnie

[Gjest Anonymous]

Jeg har et nærere forhold til min mor enn min far. har vel alltid vært en liten mammadalt min far er en person jeg kan forholde meg til så lenge det blir over kortere perioder, vi klikker liksom ikke helt sammen. Mange sier at vi er veldig lik kan kanskje være det, men samtidig er vi veldig ulik, han er langsur, og jeg flyr i taket for å så bli ferdig med det, og da blir det slitsomt når et menneske skal fortsette å være sur i uker. Har lært meg å leve med dette, og aksepterer han for den han er.

Min mamma er bare god

[Linsi]

Forholdet til foreldrene mine går litt sånn opp og ned. Det går greit å dra på besøk av og til. Men hvis vi er sammen over flere dager, ender det bestandig i en krangel.

Mamma og jeg er veldig ulike, og har derfor ikke så mye felles og prate om. Jeg ligner nok mer på pappa, og har derfor et litt bedre forhold til han.

[*M*]

Jeg har ett 50/50 forhold, like glad i begge og de er mine støttespillere på forkjellige måter. Vet at jeg ALLTID kan komme til dem hvis det er noe galt og at de vil være glad i meg uansett! Hadde en av dem godt bort vet jeg ikke hva jeg ville gjort!

[kimmi]

hei alle!

jeg ville bare deklamere for verden at jeg har et svært godt forhold til mine foreldre. det tok nok litt lenger tid for mamma å forstå at jeg var voksen enn for pappa, men nå er alt såre vel.

heldigvis!!!! :D

[ivanka]

foreldrene mine er sjønne og kjempesnille.

mamma kan jeg bli litt svett av. hun er ekstremt velmenende men det kan føles litt klaustrofobisk.

dog er forholdet vårt uendelig mye bedre nå enn før.

da jeg var barn håpet jeg at hun og pappa kunne skilles og at jeg kunne bo hos pappa. og frem til jeg flyttet hjemmefra var det veldig turbulent hele veien mellom mamma og meg, men de siste årene har ting gått mye bedre.

pappa har jeg alltid hatt et godt forhold til. vi forstår hverandre intuitivt, mens mamma og jeg misforstår hverandre 'hele tiden' og må jobbe for å få ting til å fungere.

jeg har en søster og det er vel sånn at vi har mest til felles med hver vår forelder.