Hva er deres terskel for å ikke gå i et bryllup du er invitert i?

[Gjest brudisommer]

Fikk akkurat vite at min kommende manns tante ikke kommer i bryllupet vårt fordi hun "skal jobbe den dagen". Må si jeg ble litt sjokket over en slik melding. Hun bor i gåavstand fra bryllupsstedet, så er ikke snakk om at det blir langt å reise eller dyrt på den måten. I og med at vi bor i samme by, og alltid har gjort det - er hun jo ikke særlig perifer for ham heller. Mulig det er en annen årsak til at hun ikke vil komme, men nekter å tro at det at hun skal jobbe er en faktisk årsak. I så tilfelle burde det være mulig å bytte helg, hun har jo visst om bryllupet like lenge som oss omtrent OG fått invitasjon mer enn 6 mnd før dagen...

Det er selvsagt ingen tvang å gå i bryllup, og folk har rett til å la være om de ikke ønsker - men må likevel si jeg reagerte litt på denne. Dessuten synes jeg det er trist, vet at min mann hadde ønsket å ha henne der også på denne dagen.

Hva skal til før dere lar være å gå i et bryllup dere er invitert til?

[Gjest Gjest]

Hva skal til før dere lar være å gå i et bryllup dere er invitert til?

Til nå har jeg reist til alle bryllup jeg har vært invitert til (utenom et hvor vi var bedt til kaffe), men etter å ha lest her inne noen år og den følelsen jeg satt igjen med etter siste bryllup hvor vi kjørte 70 mil for å være med på et bryllup på sparebluss hvor vi rett og slett ikke følte oss velkommen, så kommer jeg til å være mer selektiv fremover.

Det viktigste for meg, vil være at jeg er ønsket som gjest for min egen skyld, ikke at jeg blir bedt fordi det er om og gjøre å ha mange gjester - og en selvfølge at alle skal føle seg så voldsomt beæret.

[attegløyma]

Det er jo mogleg at denne tanta ikkje likar bryllup? Er ho einsleg eller nyskild? Eller drikk mannen/ broren/ faren mykje i slike selskap? osv... Poenget er at nokre mennesker likar ikkje bryllup. Eg er ein av dei, så for meg skal det lite til for at eg seier nei. Eg seier nei dersom eg ikkje kjenner så godt som alle gjestene, blir bedt uten følge (er einsleg), må reise langt (har hatt ein del dårleg økonomi sidan eg er einsleg) osv. Til slutt måtte eg berre innrømme for meg sjølv og andre at eg føler meg ufatteleg einsam i bryllup, og det er ei sann liding å vere der. Eg stor- trivest med å vere singel resten av året, men tykkjer det er eit ork i slike situasjonar, fordi par blir endå meir par i bryllup. Kanksje det er noko slikt for tante? Eller kanskje jobben hennar har som regel at ingen byter vakter?

[Michelin]

Jeg har blitt invitert i bryllup og ikke helt skjønt hvorfor selv, vi hadde ikke hatt noe som helst kontakt siden barndommen. Jeg vil nok kun komme til å be de nærmeste, de som står meg nær, og som for meg er viktige.

Endret 30. mars 2009 av Kaylee

[Brud84]

Jeg elsker bryllup, så det skal nok mye til at jeg ikke kommer.

Men: Jeg har jobbet mye i helsevesenet, og der kan det til tider være nærmest umulig å bytte vakter, spes fredag og lørdag kveld.... Så kansje dette er faktisk er den reele grunnen?? Turnuser endrer seg gjernne med jevne mellomrom, så hun kan ha fått ny turnus etter at invitasjonen ble sendt ut....

[Noli]

Når det er nær familie, skal det nok en del til for å ikke gå. Jeg kan ikke tenke meg å ikke gå i bryllupene til nevøene mine (de er små barn nå, så det er jo en stund til), men tror det har med at jeg er så glad i dem enn at jeg føler meg "forpliktet". Hadde et familiemedlem jeg ikke liker eller har dårlig kontakt med invitert meg i bryllup hadde jeg ikke gått.

Men ellers går jeg ikke hvis jeg ikke har lyst. Så enkelt er det.

[Solstrålejenta]

Jeg synes ikke man skal legge for mye i det. Vi har f.eks litt av den samme situasjonen. Onkelen til min kommende mann som er en av de onklene vi har aller best kontakt med kan ikke komme i bryllupet fordi han er nødt til å jobbe den dagen. Vi vet at han hadde veldig lyst til å komme i bryllupet, som også han har visst om lenge, men noen ganger så kan uforutsette ting skje og man blir nødt til å jobbe... Han bor forøvrig også langt unna, så det er ikke bare å stikke innom...

Uansett -jeg synes bryllup er veldig koselig og går stort sett med glede så sant jeg kan og har råd, men føles det unaturlig eller ukomfortabelt å bli invitert så går jeg heller ikke...

[Disco Biscuit]

For min egen del så tenker jeg: Kan man ikke så kan man ikke, jeg gidder ikke å spekulere i hvorfor og dersomatte den og den ikke kommer.

Personlig så kommer jeg i alle bryllup jeg er invitert i såfremst jeg kan og ikke må jobbe, har bestilt ferie, blitt syk etc..

[Gjest Gjest]

Det er ikke i alle jobber det er "bare" å bytte vakt, nei. Så du kan kutte ut å komme med sure anklager til tanten. Det kan godt hende at hun faktisk MÅ jobbe, og ikke får byttet vakt. Om hun har lyst til å komme og synes det er sårt at hun ikke får være der, så er det temmelig bedritent av deg å anklage henne for å lyge fordi hun ikke vil være der.

Jeg liker ikke bryllup. Om det er nærmeste slekt eller nære venner, så gjør jeg det jeg kan for å komme. Da er det ting som sykdom, økonomi og jobb som er det som kommer i veien. Men om det er folk jeg ikke føler er særlig nære, så takker jeg som oftest nei. Selv om jeg har både tid og råd til å komme.

[Gjest Gjest_Camilla_*]

Jeg har gått i alle bryllup jeg har vært invitert i, men det er et par der jeg i etterkant (eller underveis i bryllupet) har tenkte at dette burde jeg ikke vært med på.

Eks 1; et vennepar som giftet seg i en liten bygd langt utpå landet, 1 time med bil fra nærmeste by/kommunesentrum, og 9 timers kjøretid fra der vi alle egentligholder til. Det var umulig å skaffe overnatting, og endte med at jeg måtte leie en hytte i skogen for å ha et sted å sove. Det var ikke bilvei helt frem, og jeg måtte gå 20 min på en skogssti for å komme til hytten. Jeg er ganske mørkredd, så det var absolutt ikke hyggelig, spesielt ikke i høyhelte sko og finklær. Pga avstandene i dette bryllupet kunne jeg heller ikke drikke alkohol, og endte derfor med å måtte kjøre hjem gud og hvermann som jeg ikke kjente, på forespørsel fra brudeparet som syns det var trist at jeg som var så glad i vin holde meg til mozell på bryllupsdagen deres... De hadde hjulpet både venner og famile med innlosjering, men jeg ble ikke innkludert, så det var rett og slett kjipt.

Eks 2; bordplassering. I overnevnte brullup ble jeg plassert mellom brudens 16 år gamle meget tause fetter og en gammel, skral grandtante. Alle vennene mine satt på et annet bord, men jeg var singel og måtte derfor plasseres slik at det ble partall rundt bordet. I et annet bryllup ble jeg plassert på en bordende der det helt tydelig ikke var intendert at noen skulle sitte, men siden jeg var singel måtte det bli slik. Følte meg ikke veldig velkommen. I sommer var jeg i bryllup (som singel igjen) hos min kusine og fikk beksjed om at jeg burde skaffe meg en kjæreste før neste bryllup slik at bordplasseringen gikk opp.

Eks 3; kom i bryllup hos en fetter og ble spurt om jeg kunne passe brudeparets niese, slik at nærmeste familien fikk ro under middagen. Ikke særlig hyggelig å endre opp som falskemater og bleieskiftarbeider for en 4 mnd gammel baby når alle de andre koser seg med vin, mat og taler....

Når jeg ikke føler meg velkommen er det lettere å si at man skal jobbe enn at man ikke har lyst å gå... Jeg kommer ikke å gå i min andre kusines brullup uten kjæreste, bare for å bli passert i periferien fordi det ikkr "går opp". Jeg kommer heller ikke til å gå i bryllup i perifere områder igjen, for å bruke masse penger på reise og opphold uten å føle seg velkommen, det gidder jeg ikke. uansett hvor mye ære det er å bli invitert i et bryllup. Det er mange grunner til å takke nei, og det syns jeg de ulike brudepar skal akseptere.

[Gjest ¤bella¤]

Jeg elsker bryllup, så det skal nok mye til at jeg ikke kommer.

Men: Jeg har jobbet mye i helsevesenet, og der kan det til tider være nærmest umulig å bytte vakter, spes fredag og lørdag kveld.... Så kansje dette er faktisk er den reele grunnen?? Turnuser endrer seg gjernne med jevne mellomrom, så hun kan ha fått ny turnus etter at invitasjonen ble sendt ut....

Jobber også i helsevesenet og vet at det ikke er barebare å få byttet vakt, og hvertfall ikke på sommeren hvor det ofte er mange ekstravakter og vikarer.

Har hun sagt at hun ska jobbe, så skal hun vel det. Forstår ikke hvorfor du skal spekulere i det.

[Drua]

Jobber også i helsevesenet og vet at det ikke er barebare å få byttet vakt, og hvertfall ikke på sommeren hvor det ofte er mange ekstravakter og vikarer.

Har hun sagt at hun ska jobbe, så skal hun vel det. Forstår ikke hvorfor du skal spekulere i det.

Jeg jobber også i helsevesenet, og er forsåvidt enig i det du skriver. Men, sjefen min er heldigvis så grei at hvis det er noe spesielt man skal og man vet det såpass lang tid i forveien, så får man lov å jobbe inn vaktene. Og jeg har som regel ikke store problemer med å få byttet med noen heller jeg, men mulig jeg er heldig. Men klart, det blir jo litt styr. Jeg nok ikke giddet å bytte vakter og styre verre hvis jeg ikke virkelig hadde lyst til å gå i bryllupet.

Min terskel for å ikke gå i et bryllup jeg er invitert i er hvis bryllupet finner sted langt unna her jeg bor, så det blir mye pes med overnatting/transport og ikke minst at det blir dyrt også. Jeg kan fint ofre denne tiden, energien og kostnadene hvis det dreier seg om nær familie eller svært gode venner, men antakeligvis så sier jeg nei hvis det er mer perifert.

[Gjest Gjest_luna_*]

Kanskje det rett og slett ikke var mulig å bytte vakt (har du spurt istedenfor å spekulere ? )

Jeg takker ja til bryllup dersom det passer og takker nei dersom det ikke passer. Hva som gjør at det passer / ikke passer kommer helt ann på hvor godt forhold jeg har til brudeparet. Jeg gjør selvsagt alt i min makt for å få det til å passe når bestevenninna mi skal gifte seg. Når perifere barndomsvenninner plutselig dukker opp og inviterer til bryllupsfest vurderer jeg ut i fra hvem andre som skal være med. Dersom jeg ikke kjenner noen andre som skal i selskapet er terskelen lav for å takke nei. Det er ingen plikt å gå i bryllup.

Som tante hadde jeg nok hatt en ganske høy terskel for å ikke stille i nevø/nieses bryllup, men igjen... det er meg. Jeg har ikke sosiale fobier, ei heller uløste konflikter med andre folk (som jeg ikke vil møte på i en selskapsituasjon). Jeg har ikke alkoholproblemer og jeg har ikke dårlig råd (ja det koster å være gjest i bryllup!)

[Gjest TS]

Joda, skjønner at det kan være vanskelig å bytte vakt i enkelte yrker og arbeidssteder. Jeg VET at det ikke er tilfelle her, at det på hennes arbeidssted er lett å få byttet vakt om hun ønsker. Det er derfor vi kan si med sikkerhet at dette ikke handler om at hun MÅ jobbe. Skal ikke spekulere i hva det dreier seg om, antar at det kanskje handler om at hun er skilt (selv om det er over 10 år siden) - og respekterer selvsagt at hun ikke ønsker å delta. Likevel synes jeg det er trist at folk ikke klarer å ta seg sammen for å være med på en slik familiefest, særlig siden dette betyr mye for min kommende mann. Har foreslått for ham at han spør om det er noe vi kan gjøre for at hun likevel vil komme, men han ønsker ikke det.

Det dreier seg heller ikke om en sosial angst eller noe i den duren, da dette er en meget sosial dame til vanlig.

Forøvrig er vi litt skuffet over responsen på invitasjonene. Av 80 inviterte har vi faktisk bare 55 gjester etter at SU-fristen er utgått... Føler kanskje at mange har litt lav terskel for å la være å komme, ikke bare denne tanten. Men får satse på at vi får en flott dag med dem som faktisk kommer! :-)

[attegløyma]

Skal ikke spekulere i hva det dreier seg om, antar at det kanskje handler om at hun er skilt (selv om det er over 10 år siden) - og respekterer selvsagt at hun ikke ønsker å delta. Likevel synes jeg det er trist at folk ikke klarer å ta seg sammen for å være med på en slik familiefest, særlig siden dette betyr mye for min kommende mann. Har foreslått for ham at han spør om det er noe vi kan gjøre for at hun likevel vil komme, men han ønsker ikke det.

Det dreier seg heller ikke om en sosial angst eller noe i den duren, da dette er en meget sosial dame til vanlig.

Eg og er sosial og heilt uten sosial angst, er hyper-sosial til vanleg. Men eg går likevel ikkje i bryllaup når eg er singel. Og koffor skal vi "ta oss saman"?? Skal det ikkje vere lystbetont for gjestene å komme i bryllaup? Skal vi måtte gå fordi det forventar brudeparet? Det har lite å sei om skilsmissa er 1 eller 10 år, du føler deg like forbanna einsam når du sit der aleine på bordenden eller som bordame til ein gammal gubbe fordi det må gå opp. Alle episodane skildra over har eg opplevd, og det suge. Så nei, eg og mange med meg går ikkje i bryllaup når vi er single/ invitert uten partner. Fordi det er ei liding. Kanksje det er tanta sitt problem? Og ho ikkje vil bruke masse peng på ein kveld ho veit blir trist? Sjølv om det kanskje berre er i tankane våre det er trist, så er det like fullt trist! Opplever deg som dømmande. Din store dag er ikkje nødvendigvis så mange andre sin store dag...

[Jade]

Jeg blir sjelden bedt i bryllup, så jeg takker ja så lenge jeg har råd (og kjenner brudeparet). Fri og overnatting får jeg alltids ordnet meg

Synd tanten din ikke kunne/ville komme. Husk at det kan være andre grunner til at hun ikke vil/kan komme, som hun gjerne ikke vil si. Men som ikke har noe personlig med dere å gjøre.

[Gjest D-shol]

Jeg sa nei da jeg ble bedt i bryllup til ei vennine fra barndommen som jeg har mistet kontakten med. Har ikke følt at hun er interessert i å kjenne meg mer, og plutselig kom invitasjonen.

Hadde nok sagt ja hvis jeg var ledig, men jeg hadde allerede meldt meg på et annet arrangement.

Ellers har jeg sagt ja til alle. Man kan alltids bytte jobbhelg, ligge på stranda en annen dag og jeg kjøper aldri utenlandstur mer enn 6 mnd i forveien uansett.

[Eve Luna]

Jeg kommer ikke til å dra til bryllup til en nær vennine i sommer.

Dette er fordi bryllupet finner sted i et annet land og min samboer har ikke ferie på det aktuelle tidspunktet. Og det var heller ikke mulig for ham å bytte ferie. Men jeg har egentlig veldig lyst å dra, men dessverre så passer det ikke, og det har jeg også sagt til vennine mi.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Eg og er sosial og heilt uten sosial angst, er hyper-sosial til vanleg. Men eg går likevel ikkje i bryllaup når eg er singel. Og koffor skal vi "ta oss saman"?? Skal det ikkje vere lystbetont for gjestene å komme i bryllaup? Skal vi måtte gå fordi det forventar brudeparet? Så nei, eg og mange med meg går ikkje i bryllaup når vi er single/ invitert uten partner. Fordi det er ei liding. Kanksje det er tanta sitt problem? Og ho ikkje vil bruke masse peng på ein kveld ho veit blir trist? Sjølv om det kanskje berre er i tankane våre det er trist, så er det like fullt trist! Opplever deg som dømmande. Din store dag er ikkje nødvendigvis så mange andre sin store dag...

Dette må jeg si jeg synes er utrolig egoistisk av deg og de som ikke går fordi dere er single. Jeg har vært i utallig mange bryllup, mange av disse som singel. Hadde ikke folk kommet i mitt bryllup pga at de var single, da hadde jeg blitt fornærma. Jeg syns at det går ann å tenke litt på andre, og faktisk være glad på andres vegne for det om!!! Og har det vært mine venner så tar jeg meg faktisk sammen. Jeg har full forståelse for at det er vanskelig inni mellom, men av og til så bør en faktisk tenke på andre enn seg selv.

TS har vel også sagt at tant bor nært så hun trenger ikke betale reise, så det trenger ikke akkurat å bli så dyrt. Eller mener du at hun ikke skal gi gave heller kanskje fordi hun er singel?

[Gjest Jon]

Joda, skjønner at det kan være vanskelig å bytte vakt i enkelte yrker og arbeidssteder. Jeg VET at det ikke er tilfelle her, at det på hennes arbeidssted er lett å få byttet vakt om hun ønsker. Det er derfor vi kan si med sikkerhet at dette ikke handler om at hun MÅ jobbe. Skal ikke spekulere i hva det dreier seg om, antar at det kanskje handler om at hun er skilt (selv om det er over 10 år siden) - og respekterer selvsagt at hun ikke ønsker å delta. Likevel synes jeg det er trist at folk ikke klarer å ta seg sammen for å være med på en slik familiefest, særlig siden dette betyr mye for min kommende mann. Har foreslått for ham at han spør om det er noe vi kan gjøre for at hun likevel vil komme, men han ønsker ikke det.

Det dreier seg heller ikke om en sosial angst eller noe i den duren, da dette er en meget sosial dame til vanlig.

Forøvrig er vi litt skuffet over responsen på invitasjonene. Av 80 inviterte har vi faktisk bare 55 gjester etter at SU-fristen er utgått... Føler kanskje at mange har litt lav terskel for å la være å komme, ikke bare denne tanten. Men får satse på at vi får en flott dag med dem som faktisk kommer! :-)

Ok, så gidder hun ikke komme da. De aller fleste her i landet gifter seg jo flere ganger i løpet av livet. Hun kammer sikkert neste gang da. Kanskje det er deg hun ikke liker, men vil komme neste gang han gifter seg med en hun liker