Økende egoisme i samfunnet?

[NangaParbat]

Hei

Er det bare jeg som synes det er økende aksept for egoisme i samfunnet.

Det er stadig vekk egoet som står i sentrum - man skal realisere seg selv, bruke penger på seg selv, dropper familie og barn fordi man vil bruke tid/penger på seg selv og gjøre det man har mest lyst til.

Grunnen til at jeg bringer dette på banen er at jeg har en venn som spurte meg om hjelp. Det var en båt han hadde kjøpt og skulle frakte og trengte minst en person til.

Før han hadde ringt meg, hadde han vært i kontakt med en annen venn.

Denne vennen hadde svart "nei, jeg kan ikke hjelpe deg fordi jeg har ferie nå", dvs han var hjemme og gjorde ikke noe spesielt, men syntes det var feil at han skulle bruke SIN ferie til å hjelpe med båten.

En tilsvarende respons hadde han fått fra en annen venn - "det var ikke han sak".

Er det bare dårlige venner, eller er det en generell trend i tiden?

[Gjest care]

Denne trenden er desverre økende og har vart en stund. Egoismen vokser i takt med et samfunn som setter individualiseringen høyt. Alle skal realisere sitt liv og da blir det liten tid til å hjelpe andre med ting & tang. De fleste som oppdager at de har mistet kontakt med gode venner og familie, oppdager desverre dette for sent. Jeg tror det er viktig at foreldre snakker med sine barn hvor viktig det er å ta vare på andre mennesker, familie og venner. Men altfor mange er for opptatt av å tjene penger, bygge store hus og kjøpe store biler.

*Sender kollektive vibber over kvinneguiden*

[Rapitap]

Hear - hear Care!

Flott innlegg!

=)

[Tusenfryd]

http://www.kvinneguiden.no/Forum/viewtopic.php?t=40341

Og vi henger oss opp i detaljer fremfor å se det store bildet. Somi tråden om KrF - jeg holder på at endel av disse verdiene er faktisk noe å gå inn i og ta innover oss. Men isteden er folk opphengt i det de ser ved førsteøyekast.

Jeg er bekymret for det syke, syke samfunnet vårt jeg.

[Gjest Anonymous]

Det er nok blitt slik at en tenker mer på seg selv enn andre. Jeg satt værfast i Trondheim og skulle hjem til Stavanger med fly som selvfølgelig måtte bli innstilt. Mine 2 barn var hjemme med barnevakten som ikke kunne ha dem lengre enn til den dagen. Jeg prøvde å ringe alle jeg kjente, men ingen stilte opp, til slutt ringte jeg min søster som kom med sine gode kommentarer om at dette burde jeg ha tenkt på før jeg bestilte billett og ikke bestille til det siste flyet ( greit nok), og hun fortsatte at dette var en prinsippsak fra hennes side, men hun mente at det var min egen feil og nektet å passe mine barn til jeg kom meg med morningsflyet. Det må og sies at hun hadde ikke noe å gjøre, gikk hjemme, og var egentlig den eneste som ikke hadde noe å gjøre, men nektet å passe sine egne nevøer. Enden på visen var at min far måtte ta seg fri et par timer fra jobb dagen etter, og passet dem til jeg kom meg hjem med første fly

[Atmi]

Ja - først meg selv og så meg selv og så min neste dersom det er til mitt eget beste - slik pleide vi spøke før i tiden, nå syns jeg det er en god pekepinn på hvordan moralen i samfunnet er blitt jeg

[Gjest Hilde]

Der er endel forvirring og sammenblanding av argumenter her.

Care sier bl.a.(utdrag):

Denne trenden er desverre økende og har vart en stund. Egoismen vokser i takt med et samfunn som setter individualiseringen høyt. Alle skal realisere sitt liv og da blir det liten tid til å hjelpe andre med ting & tang. Men altfor mange er for opptatt av å tjene penger, bygge store hus og kjøpe store biler.

Synes det er veldig pop å generalisere her på Kvinneguiden. Mener du at det er de som er opptatt av å tjene penger, bygge store hus og kjøpe store biler som ikke bryr seg nok om andre ? Eller er det de som ber andre mennesker om hjelp ?

Gjest skrev:

Det må og sies at hun hadde ikke noe å gjøre, gikk hjemme, og var egentlig den eneste som ikke hadde noe å gjøre, men nektet å passe sine egne nevøer.

Slike uttalelser synes jeg er direkte ufine. Kanskje din søster føler at hun blir spurt om å passe barn veldig ofte fordi "alle" mener at hun har sååå god tid ? Hvem er det da som er egoistisk ? Jeg mener at de mest egoistiske da er de som spør andre om hjelp - ofte til stadighet og ofte de samme personene (som ikke har så mye å gjøre, liksom)

Jeg har også personer jeg knapt orker snakke med i frykt av å bli spurt om å være barnevakt. Om noen lever et liv hvor de setter mer pris på hjemmekvelder enn uteliv - så betyr ikke det at de menneskene automatisk må stille opp som barnevakt. Det betyr heller ikke at de er egoistiske om de sier nei...

Man må ikke gre alt over en kam - det kan faktisk være en grunn for at folk sier nei til å hjelpe andre. Selv sier jeg sjeldent nei - så og si aldri - men jeg skulle ønske at jeg var flinkere til det. For jeg går veldig ofte og irriterer meg over å alltid måtte stille opp for andre ... men jeg er av den typen som så og si aldri sier nei fordi jeg er redd for å såre mennesker.

Jeg spør omtrent aldri andre om hjelp - ikke at det er noe å trakte etter, men det er en bivirkning av å vite hvor irriterende det er å føle at man til stadighet må forsake egen fritid for å hjelpe andre.

[Gjest Anonymous]

Der er endel forvirring og sammenblanding av argumenter her.  

Care sier bl.a.(utdrag):

Synes det er veldig pop å generalisere her på Kvinneguiden. Mener du at det er de som er opptatt av å tjene penger, bygge store hus og kjøpe store biler som ikke bryr seg nok om andre ? Eller er det de som ber andre mennesker om hjelp ?

Gjest skrev:

Slike uttalelser synes jeg er direkte ufine. Kanskje din søster føler at hun blir spurt om å passe barn veldig ofte fordi "alle" mener at hun har sååå god tid ? Hvem er det da som er egoistisk ? Jeg mener at de mest egoistiske da er de som spør andre om hjelp - ofte til stadighet og ofte de samme personene (som ikke har så mye å gjøre, liksom)

Min søster har aldri hatt mine barn før og kommer aldri til å ha dem nå i ettertid, for hun tenker bare på seg selv. Det var den ene gangen jeg spurte henne for jeg hadde ingen andre å spørre. mine barn er i dag 11 og 9 år gamle og min søster har aldri passet dem. hun er gudmor til begge to, men har aldri stilt opp for dem. Jeg vet at mennesker har mye å gjøre, men ejg trodde faktisk familien skulle være der når en behøvde dem. Men akk så fiel en kan ta, ja om jeg er egoist som spør min søster en gang om å ha dem når jeg ikke har mulighte til å komme meg hjem, vel da får jeg heller være en egoist. men jeg har lært etter å ha sittet i 5 timer før jeg fikk overtalt min far til å ta dem at jeg aldri kommer til å stole på et annet menneske igjen i en slik situasjon, og derfor er mine barn med meg når jeg er på tur.

Jeg har også personer jeg knapt orker snakke med i frykt av å bli spurt om å være barnevakt. Om noen lever et liv hvor de setter mer pris på hjemmekvelder enn uteliv - så betyr ikke det at de menneskene automatisk må stille opp som barnevakt. Det betyr heller ikke at de er egoistiske om de sier nei...

Som sagt over har jeg aldri spurt min søster om å være barnevakt foruten den ene gangen.

Man må ikke gre alt over en kam - det kan faktisk være en grunn for at folk sier nei til å hjelpe andre. Selv sier jeg sjeldent nei - så og si aldri - men jeg skulle ønske at jeg var flinkere til det. For jeg går veldig ofte og irriterer meg over å alltid måtte stille opp for andre ... men jeg er av den typen som så og si aldri sier nei fordi jeg er redd for å såre mennesker.

Men noen ganger kan det være lurt å si nei, men hvorfor i en situasjon der et menneske ikke kan gjøre noe verken fra eller til når en ikke ahr noe annet å gjøre enn å sitte hjemme å se på tv?

jada mennesker lever som dem selv vil, men ja jeg syntes min søster gjorde noe mot mine barn som ejg slri noensinne kommer til å tilgi henne for, så kan jeg være så mye egoist jeg bare vil

Jeg spør omtrent aldri andre om hjelp - ikke at det er noe å trakte etter, men det er en bivirkning av å vite hvor irriterende det er å føle at man til stadighet må forsake egen fritid for å hjelpe andre.

Jeg spør heller ikke andre om hjelp, for jeg har klart å ta ansvar for mine egen ting. Har vært alene med mine to barn 11 og 9 år siden faren forlot meg når jeg var 3 mnd gravid med minstemann, har måtte klare alt alene, farne ahr aldri vært tilstede, men vi har klart oss. Men jeg trodde faktisk familien skulle være den som stilte opp for en når en var i vanskeligheter, men akk så feil en kan ta.

jeg må og si at min søster var den som skulle ta seg av mine barn om det hendt emeg noe, men ALDRI i livet at et slikt menneske skal ha noe med mine barn å gjøre. jeg har vært hos advokat og ordnet papirer slik at en venninne av meg er den som skal ta over ansvaret for dem om det hender meg noe. Vil ikke ha et menneske som setter seg selv først hele veien til å ta ansvar for mine barn, og som faktisk brydde seg så lite om dem i den situasjonen. Så kan folk mene hva de vil om at jeg er egoist som prøvde å finne en løsning for mine barn slik at de ikke skulle være alene,

tenk dere selv å sitte der i 5 timer før det løser seg? Sitter der mangfoldige mil i fra, og kan ikke gjøre noenting, jeg øsnker ikke det for min verste fiende en gang

[Lilleba]

Gjest!

Jeg synes ikke du var en egoist, som spurte om hjelp i denne situasjonen.

Skulle bare mangle at ikke familien, iallfall, stilte opp. Synes faktisk det var litt merkelig at ikke din søster kunne trå til i noe som var en alvorlig situasjon for deg.

Jeg ville helt klart gjort det for alle mine søsken, og hvis en venninne var så desperat at hun ringte og ba om slik hjelp, ville jeg selvsagt gjort det også, for da er man virkelig fortvilet!

Men det at Hilde føler hun ikke kan be om hjelp, fordi hun selv ikke liker å bli bedt (men stiller opp likevel, heldigvis), det er jo et eksempel på at det NangaPharbat sier, at samfunnet blir mer og mer egoistisk, først meg selv osv, det er nok på vei inn, dessverre.

Men heldigvis, det finnes fremdeles mange som stiller opp for hverandre, uten å tenke på at de bruker sin fritid på det. (Hva bruker man ellers når man er sammen med sine venner, forresten, er ikke det fritiden?)

[Gjest Hilde]

Lilleba - jeg tror faktisk ikke jeg går under den betegnelsen til Nanga Parbat - det er ikke mange som har stilt opp like mye som meg når det gjelder å hente nevøer/nieser i barnehager og være barnevakt for dem.

Som jeg sa så er jeg en person som har store problemer med å si nei og dermed er den som bestandig blir spurt. Har mange ganger tenkt over hvorfor det er det slik, og er kommet fram til at det er fordi mine egne barn er forholdsvis store og ikke lenger trenger barnevakt, fordi jeg trives veldig godt hjemme på fritiden og ikke er den som springer på byen i tide og utide ... men det viktigste av alt - nevøer/nieser elsker å være hos meg.

Og da jeg kommenterte innlegget til Gjest så var det uten å vite at dette var første gangen hun spurte søsteren om hjelp. Synes også det høres litt merkelig ut at hun måtte overtale sin far til å passe barnebarna ... jeg vet at min far hadde vært og hentet dem før jeg fikk sukk for meg.

Men som sagt - jeg spør sjeldent folk om hjelp - kun i krisetilfeller. Og da har jeg folk jeg stoler på og som jeg vet ikke sier nei. Vil bare ha fram at hjelpsomhet og vennlighet lett kan utnyttes - det var det jeg mente med innlegget mitt, Lilleba. Og jeg reagerer alltid når noen sier at de spør den og den personen for hun/han er alltid hjemme allikevel.

[Gjest Anonymous]

Lilleba - jeg tror faktisk ikke jeg går under den betegnelsen til Nanga Parbat - det er ikke mange som har stilt opp like mye som meg når det gjelder å hente nevøer/nieser i barnehager og være barnevakt for dem.  

Som jeg sa så er jeg en person som har store problemer med å si nei og dermed er den som bestandig blir spurt. Har mange ganger tenkt over hvorfor det er det slik, og er kommet fram til at det er fordi mine egne barn er forholdsvis store og ikke lenger trenger barnevakt, fordi jeg trives veldig godt hjemme på fritiden og ikke er den som springer på byen i tide og utide ... men det viktigste av alt - nevøer/nieser elsker å være hos meg.

Og da jeg kommenterte innlegget til Gjest så var det uten å vite at dette var første gangen hun spurte søsteren om hjelp. Synes også det høres litt merkelig ut at hun måtte overtale sin far til å passe barnebarna ... jeg vet at min far hadde vært og hentet dem før jeg fikk sukk for meg.

Men som sagt - jeg spør sjeldent folk om hjelp - kun i krisetilfeller. Og da har jeg folk jeg stoler på og som jeg vet ikke sier nei. Vil bare ha fram at hjelpsomhet og vennlighet lett kan utnyttes - det var det jeg mente med innlegget mitt, Lilleba. Og jeg reagerer alltid når noen sier at de spør den og den personen for hun/han er alltid hjemme allikevel.

Selvfølgelig høres det merkelig ut når en sier at hun ikke hadde noe å gjøre likvel, og ja jeg er enig med deg.

Min far stille ropp for meg så godt det lar seg gjøre, men må liksom ha noen timer å tneke ut ting o gtang, det han ikke tenkte på i denne situsjonen var at jeg satt på andre siden av Norge og ikke viste hva jeg skulle gjøre eller hvordan jeg skulle ordne det. Vi satt til og med å diskuterte om vi skulle kjøre bil, men ville ikke vært hjemme tidligere enn flyet dagen etter, og da var vi like langt.

jeg unne ringne menneske og havne i en slik situajson, for det var grusomt. heldigvis viste ikke mine barn noenting og trodde alt var som det skulle. men jeg har lært, og min søster er den siste personen på denne jord jeg hadde spurt en annen gang, da hadde jeg heller funnet en annonse i gulesider om barnevakt eller noe annet.

[Atmi]

Vanskelig situasjon å uttale seg om når vi ikke vet hvor faren til disse barna er henne? Hvorfor kunne ikke faren ta barna? Har han ikke kontakt med barna? Var det ikke hans helg? Bor han langt unna? Syns det er viktig å vite det jeg

[Gjest Anonymous]

Vanskelig situasjon å uttale seg om når vi ikke vet hvor faren til disse barna er henne?  Hvorfor kunne ikke faren ta barna?  Har han ikke kontakt med barna?  Var det ikke hans helg?  Bor han langt unna?  Syns det er viktig å vite det jeg

Faren til barna har ikke hatt kontakt med dem på mange år, og barna husker ikke han, minstemann har aldri møtt faren, for han lå fortsatt i magen min når han forsvant. Det hadde vært helt uaktuelt å ta han inn på banen så lenge barna ikke kjente han.

[Mitsi]

Herregud, drit nå i detaljene rundt gjests lille problem. Dette kunne blitt en interessant tråd.

Tror nok neppe Hildes innlegg (som forresten var veldig bra) var ment som direkte kritikk av gjest som person, heller mer som et eksempel.

Jeg er enig i at samfunnet blir mer og mer egoistisk, men kanskje ikke i den sammenheng som her er beskrevet. Kan ikke si å ha problemer med at venner ikke stiller opp, og har heller ingenting imot å stille opp for riktige venner.

Men det jeg synes er et farlig signal, er måten vi lærer opp barna våre. De skal læres fra første stund at en sørger for seg selv, foreldre som skubber bort andre barn i kampen om først å få godtepose av nissen, og lignende tilfeller. Foreldre av barn som ikke har behov for og alltid ta ordet, alltid ha lærerens oppmerksomhet eller bli først hørt, ber om ekstra samtaler, der lærer blir bedt om å ta spesielt hånd om denne eleven.

Vi må lære våre barn at alle kan ikke stå først i en kø, og det er ikke alltid det er så viktig heller. En MÅ ikke på død og liv ha spisse albuer for å komme seg frem her i verden, det går fint med litt smidighet og toleranse. Og kanskje kommer en lenger hvis en bruker dette, i tillegg til et smil

[*Lavendel*]

Ja, jeg syns det er mye egoisme i samfunnet. Jeg er skikkelig bekymret over retningen alt tar. Det virker som det viktige her i livet er å eie stort hus, diger dyr bil, dra på masse dyre ferier og eie masse dyre unødvendige ting. Kjøpefesten som alle snakker om eksisterer nok, (selv om jeg ikke er med på den). Det virker som at alle er så opptatte av seg selv, jeg misunner det folk hadde før i tiden. Gode naboer som stilte opp når noe skulle fikses eller bygges. Jeg misunner det at folk hadde tid.

Hva driver folk med nå for tiden. Jo meg selv, meg selv, meg selv og meg selv. Egoismen er på frammars og jeg blir helt syk av å tenke på at mine barn skal vokse opp i et slikt samfunn...

[Gjest Anonymous]

Helt enig at samfunnet er i ferd med og bli mer og mer egoistisk. Har flere eksempler;

Tok en sen buss fra Oslo her en søndagskveld, med i bussen var det flere ”pendlerbarn”. Ved endestasjonen var det en av barna (ca. 5 år gammel) som ikke ble hentet av noen (klokken var 22:30). Vi var mange voksne som gikk av bussen, alle så på gutten som sto og gråt, men de gikk videre. Jeg fikk kontakt med gutten og ble stående sammen med han til stefaren etterhver kom for å hente han. Ikke noen unskyldning, takk eller smil fra dan mannen nei. Stakkars guttunge.

En annen egoistisk tendens er; jeg er gift med en håndtverker, og om det er en lørdagskveld, julaften, midt i vår ferie eller søndags morgen (gjerne før 8:00) ringer folk for å spørre om noe teknisk fordi de selv holder på å pusle litt med litt oppussing. Det er telefoner både fra kjente og ukjente, og de bare lurer på et par småting (småting kan tydeligvis være alt fra spørsmål som det tar ti minutter å svare på til opp til en time). Det må da være lov til å tenke seg om litt. Han hjelper som regel alltid til (vet ikke hva ordet nei betyr), men han trenger fritid han også, og familien trenger av og til en far og en mann. Og det er ikke snakk om å få hjelp tilbake eller en takk.

Skulle ønske flere kunne sette seg ned å tenke med seg selv; hvordan vil jeg at andre skal forholde seg til meg? Hvilke hensyn vil jeg at andre skal ta til meg? Hvor langt ønsker jeg å strekke meg? Hvor ofte ønsker jeg å hjelpe andre og til hvilke tidspunkter? De svarene du da får gjelder ganske sikkert for mange andre også.

Det kan selvfølgelig oppstå krisesituasjoner, men det er noe annet – da stiller man selvfølgelig opp.

[Gjest Anonymous]

Vi var på idol konsert med våre barn i helgen, og plutselig er det en dame med en liten jente som presser seg fremfor oss, slik at hun ble stående rett fremfor barna mine. Jeg ba henne være så vennlig å flytte seg, for vi sto der førts, fikk til svar at da så ikke hun noe, vel som jeg sa til henne at det var da virkelig ikke mitt problem. At det går an, hva lærer ikke hun datteren sin? Det er helt ok å prøve å snike seg frem slik at de kommer først, og andre de bare driter vi i. Min sønn begynte å le, for han syntes han ahdde en kul mamma som tørde å si i fra Mått jo forklare han at det er helt uakseptabelt med en slik oppførsel, har en komme tlitt sent da får en ta til takke med den plassen en får. Vi sto i kø i over 3 timer for å få gode plasser, og nekter at en dame skal bare føyse oss unna på en slik måte.

ja det er en økende egoisme i samfunnet, der en skal tenke på seg og sitt i alt en gjør, og glemme alle andre rundt seg.

[OppNed]

Det at en fjollete mamma baner seg vei i køer er da vel ikke et bevis for at det er en økende egoisme i samfunnet, er det vel?

Min erfaring er at verstinger på køkultur er eldre mennesker. Som baner og brøyter og med den største selvfølge bare honker tak i kassabetjening eller hva det nå skal være.

Skjønner ikke helt denne debatten, jeg. Det jeg synes å se mest av er at de store pengene krafses inn av færre mennesker.

Blant folk flest, så er det mitt inntrykk at flere og flere suges inn av travelhet. Ikke egoisme. Når folk jobber min 8-9timers arbeidsdager og i tillegg har hjem og familie å ta seg av, så synes jeg ikke det er det minste rart at de ikke spretter ut av husene sine i lystig dugnadsjubel.

Flere og flere har mer enn nok med å snekre sammen sin egen økonomi i dette urimelig dyre landet å bo i. Tror flere og flere også føler at de betaler skatt så det holder. Skatt som skal dekke inn fellesgoder. Hvis disse pengene ikke forvaltes riktig, så er jo det et politisk problem.

Det at mange mister den nære kontakten med familie og venner henger vel også sammen med at flere og flere må flytte på seg for å få både den utdannelsen de ønsker og den jobben de ønsker. Synes det blir feil å sette disse kravene opp mot hverandre.

*Lavendel * skrev

Hva driver folk med nå for tiden. Jo meg selv, meg selv, meg selv og meg selv. Egoismen er på frammars og jeg blir helt syk av å tenke på at mine barn skal vokse opp i et slikt samfunn...

Mener du virkelig dette? Hva kan gjøres for å endre på dette da, eventuelt?

Jeg er helt sikker på at dette henger sammen med økonomi. Og synes dette blir altfor generaliserende.

Mitt inntrykk er vel heller at folk er mer redd for å be om hjelp enn før. At folk heller kjøper tjenester enn å be om dem. Av frykt for å plage andre, som sikkert har nok med seg og sitt. Og mitt inntrykk er ikke at folk er mer egoistiske, men at de ikke har like mye tid og overskudd til å ivareta stort mer enn den nærmeste familien sin.

Tror heller ikke at man skal være spesielt opptatt av store biler og store hus før man oppdager at man må tjene inn massivt for å dekke kostnadene. Ta en titt på husprisene da. Og bilprisene...

Selvrealisering er et økende problem? På vegne av meg selv og drøsser med andre, så må jeg si at dette var en dryg påstand.

Hvem skal kutte ut selvrealiseringen for at det dette skal bli et like "bra" samfunn som under krigen, dengang Oslofjorden var stinn av makrell da???

Kunne vært ok å fått en litt mer dyptpløyende bakgrunn for akkurat den påstanden. Er ikke helt med...

Maiken

[Mitsi]

Men Maiken, hadde ikke folk det travelt når makrellen spratt i Oslofjorden også? Vi har jo aldri jobbet mindre enn vi gjør nå.

Mitt eksempel med bøytende mødre, var kun et bilde. Et bilde på at vi går langt for å kun sørge for oss selv og våre.

Hva er selvrealisme? Er ikke det en form for egoisme? Trenger ikke kun være negativt, men egoistisk er det.

Hvilket samfunn får vi, hvis vi bare skal realisere oss selv? Aldri ha tid til å hjelpe venner? Kjøpe alle tjeneste? Gode venner kan vel neppe kjøpes for penger. Jeg holder fast ved at vi ser en økende egoisme i samfunnet. Vi har det travelt, ja, men en har tid til det en prioriterer. Og hva blir da prioritert høyest? Meg selv?

[Gjest dorian]

Nesten ingen her som synes vi bor i et hyggelig samfunn?

Og at verden er blitt, og blir stadig mer, trygg?

Man kan jo nesten høre menneskeheten utvikle seg, og når vi utvikler oss blir vi smartere

Jeg har for min del STOR tro på samfunnet slik det er i dag, og med de folka det inneholder - i Norge og andre steder.

Dessuten er dere selv et bevis på at safunnet er fullt av folk som bryr seg?

Jeg siterer:

>Gjest:

>Jeg fikk kontakt med gutten og ble stående sammen med han til stefaren etterhver kom for å hente han. Ikke noen unskyldning, takk eller smil fra dan mannen nei. Stakkars guttunge.

Er kanskje ikke dette et eksempel at noen bryr seg? Du!

Ellers er vel du Care en av de mest engasjerte damene jeg ikke har møtt , og du er da en del av dette samfunnet, du og?

Jeg tror engasjement og innsatsvilje finnes i massevis, men det gir seg mest utslag i lokalsamfunnet, samt spesielle, markerte saker som miljøkamp, dyrevern og antirasisme.

Når det gjelder det at folk ikke bryr seg om "episoder" i hverdagen:

En av grunnene er jo at vi tutes ørene fulle av alle de grufulle tingene som kan skje hvis man bryr seg, f.eks på byen. Vi er redde for hva som kan skje, enten det bare er ubehagelig eller direkte farlig, og velger derfor enkleste utvei: ikke gjøre noe.

Dette er ikke et utslag av egoisme, men frykt.

Jeg synes jo noen av nyansene forsvinner i massemedias enveiskjør på krim-føljetonger.

Det at man ikke skal stupe i mellom to som slåss trenger ikke bety at man ikke skal bry seg...

Uansett tror jeg folk trenger litt mer ansvarsfølelse, og det KAN for eksempel gjøres ved å gi folk tilgang til de demokratiske prosessene på saksbasis i stedet for partibasis.

I hverdagen.

Så det er sagt

Mennesker som føler de har innflytelse vokser med oppgaven, det er bevist gang på gang. Mer innsyn, større åpenhet og mer innflytelse vil også øke følelsen av deltagelse i samfunnet for folk flest, og dessuten føre til at man vet mer.

Og frykter mindre

dorian - den evige optimist