Uenighet om barn

[Gjest Gjest]

Dersom du var i et forhold der den ene parten ønsket seg barn veldig sterkt, og gjerne vil ha dem fort (1-2 år i fremtiden), mens den andre parten overhodet ikke har lyst på barn, men forholdet ellers er helt perfekt... Hva ville du gjort?

[Gjest Gjest_Lilla_*]

Hvis jeg absolutt ikke ville hatt barn i det hele tatt, så tror jeg nok jeg hadde latt h*n som vil ha barn så gjerne gå.

Det er kanskje perfekt slik det er nå, men etter 1-2 år og den andre partens ønske hadde blitt sterkere så hadde det neppe vært perfekt lenger.

Da hadde jeg enten hatt nødt til å leve med å få barn jeg ikke ønsker meg, eller at jeg hadde nektet den jeg elsker det h*n ønsker seg mest.

H*n hadde vel også sannsynligvis blitt veldig bitter etterhvert, og det er jo ikke akkurat balsam for forholdet.

Jeg hadde heller gitt h*n sjansen til å bruke de neste årene på finne noe n som faktisk vil ha barn med h*n.

[Jade]

Jeg kunne ikke slått meg til ro med en som overhodet ikke ville hatt barn. Og jeg ville aldri ha "tvunget" på han barn, lurt han eller mast meg til det. For meg ville det vært viktig at også han ønsket barn.

Hvis det var jeg som ikke ville hatt barn, hadde jeg gjort det veldig klart for han. Så fikk han selv velge om han ville være uten barn, eller gå fra meg. Og hvis han hadde stått for prevensjonen, og stukket hull i kondomene slik at jeg ble gravid, hadde jeg blitt fly forbannet for at jeg måtte ha gått igjennom en abort pga det han hadde gjort. Uansett, så hadde jeg selv stått for prevensjon hvis det var jeg som ikke ville hatt barn. Skulle da bare mangle!

[Gjest Gjest_Janne_*]

Jeg er i den situasjonen nå...

Fikk beskjed av samboeren min om at han ikke vet om han vil ha barn med meg.

Så nå må jeg tenke litt, og vi må snakke sammen...

Jeg kan ikke fortsette i dette forholdet om han ikke kan garantere at han vil ha barn, og da vil jeg heller komme meg videre NÅ enn å vente og drøye og bli eldre...

[Gjest mav]

Jeg er i den situasjonen nå...

Fikk beskjed av samboeren min om at han ikke vet om han vil ha barn med meg.

Så nå må jeg tenke litt, og vi må snakke sammen...

Jeg kan ikke fortsette i dette forholdet om han ikke kan garantere at han vil ha barn, og da vil jeg heller komme meg videre NÅ enn å vente og drøye og bli eldre...

Jeg er også i en lignende situasjon nå. Tror ikke jeg har flere tårer igjen. Vi har ikke snakket ferdig om det riktig enda, men hver gang jeg spør("maser") sier han bare kanskje, og det ender ofte med at han sier han ikke vil ha når han blir lei. Jeg ser at han koser seg gløgg i hjel rundt andre barn, ler, leker og smiler om kapp med ungene. Jeg bare syntes det er så forferdelig vondt at han ikke kan bli voksen i fart med meg og forholdet vårt. Han er 28 år og vi har vært sammen i 7 år, har en 3-roms leilighet i en stor by, fast jobb begge to og bil. Jeg har ikke noe mer å vente på. Hva har han å vente på da? Bedre vær?!??

Jeg kjenner frustrasjonen langt opp i halsen og er klar til å sprekke hvert øyeblikk.

Dette ble et veldig rotete innlegg, men Gud så godt det var å få ut litt tanker..

[Gjest gjestdeluxe]

Dersom du var i et forhold der den ene parten ønsket seg barn veldig sterkt, og gjerne vil ha dem fort (1-2 år i fremtiden), mens den andre parten overhodet ikke har lyst på barn, men forholdet ellers er helt perfekt... Hva ville du gjort?

Jeg har vært i den situasjonen selv: han hadde barn fra forrige ekteskap og ville ikke ha flere. Jeg har ingen og ville ha. Dette tok vi tidlig opp i forholdet, som ikke fortsatte på grunn av dette. Å fortsette da, når målene var så klare, hadde ingen hensikt.

[Gjest Marlo]

Jeg kunne ikke blitt i forholdet.

Barn er en så stor del av livet mitt, og jeg klarer nesten ikke vente med å få det.

Samboeren min er litt mer tilbakeholden på området, og da var jeg nödt for å gi ham et ultimatum; Enten så begynner vi å planlegge barn i löpet av ett år eller to, ellers så kan jeg ikke love at jeg klarer å bli i et forhold med ham resten av livet.

Vi snakket lenge om det, han tenkte mye på det, og det kom frem at han jo vil ha barn, men at han selv må senke på kravene litt (han vil gjerne väre "rik" og bekymringslös för vi får barn, noe som alle med barn vet - samme hvor mye man planlegger så er det jo alltid noe man kan gjöre för man får barn)

Vi kom frem til en felles lösning, vi skal betale ned min inkassogjeld og ikke minst komme meg ut av yrkesrettet attföring (om det så blir jobb eller uföretrygd), så kan vi starte med barn.

Jeg er glad vi kom frem til en felles lösning som passer oss begge, for jeg er utrolig glad i denne mannen.

[Nika_83]

Her i gården er det nok jeg som holder litt tilbake

Jeg har lyst på barn, men ikke ennå.. Min kjære er tre år eldre enn meg og har vært klar siden han var 20 for å få barn.. Han var veldig klar helt fra starten av at han ville ha barn og at det var uaktuelt for han å gå inn i ett forhold med ei som ikke ville ha barn i det hele tatt.. Jeg har som sagt lyst på barn, men vil være ferdig me studiet mitt først..

Det kom et lite set back rett over jul da jeg måtte ta permisjon fra skola pga sykdom, så det går enda et ekstra år "bort" til studier enn beregnet, men han er heldigvis en tålmodig type, så han er villig til å vente på at jeg skal bli ferdig.. Snille kjæresten min

[Gjest Gjest]

Jeg kunne ikke blitt i forholdet.

Barn er en så stor del av livet mitt, og jeg klarer nesten ikke vente med å få det.

Samboeren min er litt mer tilbakeholden på området, og da var jeg nödt for å gi ham et ultimatum; Enten så begynner vi å planlegge barn i löpet av ett år eller to, ellers så kan jeg ikke love at jeg klarer å bli i et forhold med ham resten av livet.

Vi snakket lenge om det, han tenkte mye på det, og det kom frem at han jo vil ha barn, men at han selv må senke på kravene litt (han vil gjerne väre "rik" og bekymringslös för vi får barn, noe som alle med barn vet - samme hvor mye man planlegger så er det jo alltid noe man kan gjöre för man får barn)

Vi kom frem til en felles lösning, vi skal betale ned min inkassogjeld og ikke minst komme meg ut av yrkesrettet attföring (om det så blir jobb eller uföretrygd), så kan vi starte med barn.

Jeg er glad vi kom frem til en felles lösning som passer oss begge, for jeg er utrolig glad i denne mannen.

Dersom du er så dårlig fysisk som beskrevet i en annen tråd her, så skjønner jeg godt at han er skeptisk. Synes det er drøyt å skulle få barn med en som både må tjene hoveddelen av pengene (pluss betale ned din gjeld), og må gjøre mesteparten hjemme fordi du ikke klarer, når han ikke engang ville ha barn selv!

[Gjest Marlo]

Jeg gjör alt husarbeidet her hjemme, nettopp fordi han jobber og det gjör ikke jeg.

Han betaler ned min gjeld ja, fordi han selv önsker det. Jeg betaler ned av de pengene jeg får også.

Han vil, etter å ha tenkt litt på det, veldig gjerne ha barn med meg - bare ikke enda fordi han vil ha det ökonomiske i orden först.

Han har aldri värt skeptisk til å få barn pga min fysiske situasjon, han har värt skeptisk pga det ökonomiske, fordi han har ett barn fra för og vet hvor mye det koster.