Vennskap

[Pjukset]

Jeg har ei barndomsvenninne jeg har kjent i over 20 år, la oss kalle henne Linda. Linda har hatt et svært vanskelig liv, hun bærer på ekstremt mye sinne.

Jeg har stillt opp mye for denne jenta, da hun ble alenemor og utstøtt fra familien var jeg der hele tida, stillte opp med støtte, til og med penger. Jeg har ikke tall på hvor mye penger jeg har "gitt" henne i form av å betale for mat, klær osv. Jeg får et "takk", men det virker som det fort blir glemt. I en periode forventet hun til og med at jeg skulle betale for maten hver gang jeg kom på besøk

For 7 år siden lånte jeg henne 3000 kr. Jeg fikk aldri noen penger, men hun hadde råd til ny bokhylle osv. Jeg spurte om pengene mine, men oj, det hadde hun helt glemt! Reaksjonen var overhodet ingen dårlig samvittighet, men masse unnskyldninger om hvorfor hun ikke hadde fått betalt. Spiller ingen rolle om det er 3000 eller 300, det er en prinsippsak å alltid betale tilbake gjeld først

Hendelsene hvor jeg har stillt opp økonomisk er mange, og selvsagt er det jo jeg selv som har valgt å gjøre det. Hun hadde ingen/ingenting, og jeg ville hjelpe. Det går begge veier, hun har stillt opp for meg også, utfra de forutsetningene hun har hatt. For 5 år siden tok jeg en avgjørelse om å flytte (langt) og var glad for at jeg hadde tatt avgjørelsen. Hennes reaksjon var bare: "jammen hva med oss, du er alt vi har". Ikke glad på mine vegne, for det gikk utover henne. Snakk om å legge byrde på mine skuldre, jeg er da ikke ansvarlig for dem!

Linda er svært destruktiv, hun har bestemt seg for at "life's a bitch, and then you die", det er nærmest hennes livsmotto. Til tross for at legen har sagt at hun kommer til å dø innen 5 år hvis hun ikke slutter å røyke, så røyker hun 20 røyk om dagen. Hun tenker ikke på at hun ikke har familie som kan ta dattra hvis hun dør, foreldrene hennes er for gamle/syke, og det er det hun har.

Hun har mye alvorlige helseplager som jeg er overbevist om sinnet hun bærer på er delaktig. Jeg har sett at sinnet hennes går ut over dattra (ikke fysisk!), det er trist å se på.

Etter dette har jeg trukket meg gradvis unna, jeg er sliten av å bli sugd med i dragsuget "Linda". For over 1 år siden ble jeg alvorlig syk, og jeg får store fysiske reaksjoner med en gang det blir for mye stress. Hver gang jeg pratet med henne på tlf, så ble jeg faktisk sykere. Jeg har ikke energi til å blokkere ut energi, slik friske mennesker har.

Faren hennes ble akutt syk/døende, og hun ringer meg. Jeg vil selvfølgelig hjelpe henne så godt jeg kan, det sier seg selv. Jeg ga beskjed om at hun kunne ringe meg når som helst på døgnet, men at hun måtte huske min situasjon. Det går "bra" med faren hennes, men han er fortsatt på sykehus og har vært det lenge. Istedet for å være glad for at faren hennes er på bedringens vei, så velger hun å klage på hvor teite legene er - til meg selvsagt. Jeg har vært tålmodig pga situasjonen med faren, men nå har det gått opp for meg at dette har vært en rød tråd gjennom hele vennskapet vårt, det har alltid vært slik. Jeg mener ikke at de tingene hun klager om ikke er "klag-bare", men det må gå an å skifte litt fokus.

Jeg sa for noen mnd siden "Linda, beklager, men jeg er så dårlig at jeg må sette ned foten, jeg har ikke krefter til å prate med deg eller noen (å prate har vært nesten fysisk umulig). Ring meg hvis noe skjer med faren din, men nå må jeg tenke litt på meg selv". Det var en jævlig beskjed å gi, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg visste også med meg selv at var det ikke faren på sykehus, så hadde det vært noe annet. Jeg må ta hensyn til meg selv.

Hun hadde bursdag i forrige uke, jeg sendte et veldig hyggelig kort som oppmuntring. På dagen hennes hadde jeg en veldig dårlig dag, men jeg bestemte meg likevel for å ringe for å gratulere. Jeg forklarte at jeg hadde en dårlig dag, men ville så gjerne gratulere, for å gi henne en oppmuntring. Kortet sa hun ikke en gang takk for, hun spøy ut eder og galle i 15 minutter. Linda snakker ikke i et vanlig toneleie, hun ROPER når hun prater, og er svært aggressiv i måten hun prater på (selv når hun forteller gla'nyheter faktisk). Jeg måtte avbryte og si "nå klarer ikke kroppen min mer, jeg sa jo at jeg hadde en dårlig dag." Jeg var bokstavlig talt fysis skakkjørt etter den samtalen, og jeg ble forbanna og skuffa fordi det endelig gikk opp for meg at hun tar meg så til de grader for gitt. Jeg bare ER der, det er bare å kaste søppelet sitt til meg, jeg føler det som om hun kjefter på meg nærmest.

Jeg er så sliten, jeg gidder ikke være en søppelbøtte lenger, 20 år er nok. Jeg føler det begynner å bli et misbruk av vennskapet, dette har vært den råde tråden i alle år vi har kjent hverandre. Jeg er ikke en utdannet terapeut, og om jeg så hadde vært, det er håpløst å hjelpe et menneske som ikke vil ha hjelp. Jeg er ufattelig glad i henne, men jeg klarer ikke mer. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal nå frem til henne. Hvordan formidler man noe sånt på en "grei" måte?

Dette er som dere forstår bare en brøkdel av mange hendelser, jeg håper jeg har fått frem budskapet på en ok måte.

Er det noen som har gode råd til meg?

[The Kitten]

Jeg har ei barndomsvenninne jeg har kjent i over 20 år, la oss kalle henne Linda. Linda har hatt et svært vanskelig liv, hun bærer på ekstremt mye sinne.

Jeg har stillt opp mye for denne jenta, da hun ble alenemor og utstøtt fra familien var jeg der hele tida, stillte opp med støtte, til og med penger. Jeg har ikke tall på hvor mye penger jeg har "gitt" henne i form av å betale for mat, klær osv. Jeg får et "takk", men det virker som det fort blir glemt. I en periode forventet hun til og med at jeg skulle betale for maten hver gang jeg kom på besøk

For 7 år siden lånte jeg henne 3000 kr. Jeg fikk aldri noen penger, men hun hadde råd til ny bokhylle osv. Jeg spurte om pengene mine, men oj, det hadde hun helt glemt! Reaksjonen var overhodet ingen dårlig samvittighet, men masse unnskyldninger om hvorfor hun ikke hadde fått betalt. Spiller ingen rolle om det er 3000 eller 300, det er en prinsippsak å alltid betale tilbake gjeld først

Hendelsene hvor jeg har stillt opp økonomisk er mange, og selvsagt er det jo jeg selv som har valgt å gjøre det. Hun hadde ingen/ingenting, og jeg ville hjelpe. Det går begge veier, hun har stillt opp for meg også, utfra de forutsetningene hun har hatt. For 5 år siden tok jeg en avgjørelse om å flytte (langt) og var glad for at jeg hadde tatt avgjørelsen. Hennes reaksjon var bare: "jammen hva med oss, du er alt vi har". Ikke glad på mine vegne, for det gikk utover henne. Snakk om å legge byrde på mine skuldre, jeg er da ikke ansvarlig for dem!

Linda er svært destruktiv, hun har bestemt seg for at "life's a bitch, and then you die", det er nærmest hennes livsmotto. Til tross for at legen har sagt at hun kommer til å dø innen 5 år hvis hun ikke slutter å røyke, så røyker hun 20 røyk om dagen. Hun tenker ikke på at hun ikke har familie som kan ta dattra hvis hun dør, foreldrene hennes er for gamle/syke, og det er det hun har.

Hun har mye alvorlige helseplager som jeg er overbevist om sinnet hun bærer på er delaktig. Jeg har sett at sinnet hennes går ut over dattra (ikke fysisk!), det er trist å se på.

Etter dette har jeg trukket meg gradvis unna, jeg er sliten av å bli sugd med i dragsuget "Linda". For over 1 år siden ble jeg alvorlig syk, og jeg får store fysiske reaksjoner med en gang det blir for mye stress. Hver gang jeg pratet med henne på tlf, så ble jeg faktisk sykere. Jeg har ikke energi til å blokkere ut energi, slik friske mennesker har.

Faren hennes ble akutt syk/døende, og hun ringer meg. Jeg vil selvfølgelig hjelpe henne så godt jeg kan, det sier seg selv. Jeg ga beskjed om at hun kunne ringe meg når som helst på døgnet, men at hun måtte huske min situasjon. Det går "bra" med faren hennes, men han er fortsatt på sykehus og har vært det lenge. Istedet for å være glad for at faren hennes er på bedringens vei, så velger hun å klage på hvor teite legene er - til meg selvsagt. Jeg har vært tålmodig pga situasjonen med faren, men nå har det gått opp for meg at dette har vært en rød tråd gjennom hele vennskapet vårt, det har alltid vært slik. Jeg mener ikke at de tingene hun klager om ikke er "klag-bare", men det må gå an å skifte litt fokus.

Jeg sa for noen mnd siden "Linda, beklager, men jeg er så dårlig at jeg må sette ned foten, jeg har ikke krefter til å prate med deg eller noen (å prate har vært nesten fysisk umulig). Ring meg hvis noe skjer med faren din, men nå må jeg tenke litt på meg selv". Det var en jævlig beskjed å gi, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg visste også med meg selv at var det ikke faren på sykehus, så hadde det vært noe annet. Jeg må ta hensyn til meg selv.

Hun hadde bursdag i forrige uke, jeg sendte et veldig hyggelig kort som oppmuntring. På dagen hennes hadde jeg en veldig dårlig dag, men jeg bestemte meg likevel for å ringe for å gratulere. Jeg forklarte at jeg hadde en dårlig dag, men ville så gjerne gratulere, for å gi henne en oppmuntring. Kortet sa hun ikke en gang takk for, hun spøy ut eder og galle i 15 minutter. Linda snakker ikke i et vanlig toneleie, hun ROPER når hun prater, og er svært aggressiv i måten hun prater på (selv når hun forteller gla'nyheter faktisk). Jeg måtte avbryte og si "nå klarer ikke kroppen min mer, jeg sa jo at jeg hadde en dårlig dag." Jeg var bokstavlig talt fysis skakkjørt etter den samtalen, og jeg ble forbanna og skuffa fordi det endelig gikk opp for meg at hun tar meg så til de grader for gitt. Jeg bare ER der, det er bare å kaste søppelet sitt til meg, jeg føler det som om hun kjefter på meg nærmest.

Jeg er så sliten, jeg gidder ikke være en søppelbøtte lenger, 20 år er nok. Jeg føler det begynner å bli et misbruk av vennskapet, dette har vært den råde tråden i alle år vi har kjent hverandre. Jeg er ikke en utdannet terapeut, og om jeg så hadde vært, det er håpløst å hjelpe et menneske som ikke vil ha hjelp. Jeg er ufattelig glad i henne, men jeg klarer ikke mer. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal nå frem til henne. Hvordan formidler man noe sånt på en "grei" måte?

Dette er som dere forstår bare en brøkdel av mange hendelser, jeg håper jeg har fått frem budskapet på en ok måte.

Er det noen som har gode råd til meg?

til deg.

Det eneste rådet jeg har å komme med her er å være egoistisk og tenke på sin egen helse først.

[Pjukset]

til deg.

Det eneste rådet jeg har å komme med her er å være egoistisk og tenke på sin egen helse først.

Ja det har jeg også konkludert med, men sett bort fra helsa så har jeg jo ikke nevneverdig lyst til å ha et slikt vennskap som gjør at jeg tappes for energi. Det ble nok bare mer tydelig nå mens jeg er syk, men jeg har følt det slik lenge før jeg ble dårlig.

Hun må jo gjøre noe med problemene, det vil aldri endre seg med mindre hun gjør det. Men hun "har jo ingen problemer".

[Gjest MissBella]

Feil tråd

Endret 28. mars 2009 av MissBella

[Gjest MissBella]

Ja det har jeg også konkludert med, men sett bort fra helsa så har jeg jo ikke nevneverdig lyst til å ha et slikt vennskap som gjør at jeg tappes for energi. Det ble nok bare mer tydelig nå mens jeg er syk, men jeg har følt det slik lenge før jeg ble dårlig.

Hun må jo gjøre noe med problemene, det vil aldri endre seg med mindre hun gjør det. Men hun "har jo ingen problemer".

Men jeg er enig her. Du får tenke på deg selv og ikke henne. Hvis du ikke har noe godt av å snakke med henne, så ikke snakk med henne. Selvom det kanskje er litt vanskelig når man har vært venner så mange år. Vanskelig situasjon det her ja..

Alle har problemer med noe hele tiden men av og til så glemmer folk det. De tenker bare på sine egne problemer og ikke at kanskje andre sliter med ting og.

[Mir]

Kuttet ut en slik venninne for en stund siden. Det var riktig for meg.

Du kan ikke leve ditt liv for andre!

[Gjest Gjest_Fruen_*]

Eh, dette hørtes bare veldig spesielt ut.

[Pjukset]

Alle har problemer med noe hele tiden men av og til så glemmer folk det. De tenker bare på sine egne problemer og ikke at kanskje andre sliter med ting og.

Dette dreier seg egentlig ikke om at jeg er syk, det var først da det virkelig gikk opp for meg at hun er "slitsom". Problemet er at hun er slitsom å omgås/prate med fordi hun bærer på så mye sinne, det går utover de rundt henne, men hun merker det ikke selv. Og man skal ikke ta venner for gitt, eller bruke dem som søppelkasser.

[Pjukset]

Eh, dette hørtes bare veldig spesielt ut.

Jaha, du får nesten forklare hvorfor det høres så spesielt ut?

[Siiw]

Det er jaggu ei god vennine! ; /

Kutt henne ut, og TENK på deg selv for en gangs skyld!

;- )

og ikke ha dårlig samvittighet! det skal hun ''linda'' ha!

[Pjukset]

Det er jaggu ei god vennine! ; /

Kutt henne ut, og TENK på deg selv for en gangs skyld!

;- )

og ikke ha dårlig samvittighet! det skal hun ''linda'' ha!

Ikke misforstå, hun ER en god venninne. Problemet er at hun er så skakkjørt følelsemessig at hun ikke klarer å se selv lenger, hun forstår ikke hvordan hun oppleves, og jeg aner ikke hvordan jeg skal formidle det til henne.

[Gjest Mea Culpa]

Ikke la henne slite deg ut, trekk deg unna og la henne leve sitt liv. Jeg kan godt forstaa at du vil hjelpe og faa henne til aa innse at hun har problemer, men du kan ikke hjelpe henne hvis hun ikke vil ha hjelp.

Jeg jobber sammen med ei jente som har diverse personlige problemer, og jeg skulle saa gjerne ha hjulpet henne, men hun har gitt opp og orker ikke en gang aa proeve aa gjoere noe med livet sitt. Da er det ikke saa mye jeg kan gjoere, og jeg proever aa la vaere aa tenke for mye paa det da bare gjoer meg trist.

Vi er alle ansvarlige for vaare liv.

[Pjukset]

Ikke la henne slite deg ut, trekk deg unna og la henne leve sitt liv. Jeg kan godt forstaa at du vil hjelpe og faa henne til aa innse at hun har problemer, men du kan ikke hjelpe henne hvis hun ikke vil ha hjelp.

Jeg jobber sammen med ei jente som har diverse personlige problemer, og jeg skulle saa gjerne ha hjulpet henne, men hun har gitt opp og orker ikke en gang aa proeve aa gjoere noe med livet sitt. Da er det ikke saa mye jeg kan gjoere, og jeg proever aa la vaere aa tenke for mye paa det da bare gjoer meg trist.

Vi er alle ansvarlige for vaare liv.

Ja jeg forstår at det er sånn det må være. Men det er vanskelig å bare trekke meg unna uten et knyst, bør jeg fortelle henne hvordan jeg føler det?

[Gjest Gjest]

Ja jeg forstår at det er sånn det må være. Men det er vanskelig å bare trekke meg unna uten et knyst, bør jeg fortelle henne hvordan jeg føler det?

Kan du ikke i første omgang si til henne at du må trekke deg litt unna og isolere deg litt for omverdenen for å komme til hektene igjen?

Så kan du ta det videre derfra når du er litt bedre. Er så dumt å ta sånne avgjørelser når man er nedkjørt.

[The Kitten]

Ja jeg forstår at det er sånn det må være. Men det er vanskelig å bare trekke meg unna uten et knyst, bør jeg fortelle henne hvordan jeg føler det?

Ja, jeg synes du bør fortelle henne hvordan du føler det. Da har hun fått en forklaring og blir ikke gående å lure på hva som gikk galt mellom dere.

[Gjest Gjest]

Ja jeg forstår at det er sånn det må være. Men det er vanskelig å bare trekke meg unna uten et knyst, bør jeg fortelle henne hvordan jeg føler det?

Er vel mest realt å si fra, på en skikkelig måte. Også går det kanskje an å be henne prøve å respektere det når du setter grenser. Hvis hun ikke ser det i situasjonen, så hjelper det kanskje å ha tatt opp at det er et problem for deg og noe hun må prøve å forholde seg til.

[alicia2]

Ikke misforstå, hun ER en god venninne. Problemet er at hun er så skakkjørt følelsemessig at hun ikke klarer å se selv lenger, hun forstår ikke hvordan hun oppleves, og jeg aner ikke hvordan jeg skal formidle det til henne.

Det er en forferdelig kinkig situasjon du er kommet opp i,og jeg må si jeg føler veldig med deg! Dette er den type venninne som bare ser seg selv og sitt og forlanger at du skal stille opp minst 100% til enhver tid,uansett hvordan du selv måtte ha det.Og når du så endelig har tatt sjansen på å si i fra at nå er du syk og ikke orker så mye der og da,så får du altså bare kjeft tilbake.

Det er veldig tungt og slitende når det blir slik som dette,og sannelig er det ikke enkelt å vite hva en skal si og gjøre for at venninen din skal forstå at her må det en forandring til.Hun har fått både tid,penger og vennskap fra deg,og du har vært helt fantastisk mot henne,ja gitt av deg selv til de grader

Men nå er du altså kommet til en grense hvor du ikke orker mer,uten å få noe tilbake,verken av støtte eller penger tilbake for den saks skyld.

Veninnen din virker på en måte bortskjemt,kortenkt og umoden,hun krever og krever og forventer alltid å få det hun vil ha,men har lite å å komme med tilbake.

Det er tydelig at hun har et problem med hvordan en skal oppføre seg mot andre,hun har lite å gi(kanskje fordi det ligger et problem langt bak i "sjelen"),og tenker kun på seg selv.Hun er også aggressiv i væremåte,og ser ikke hvordan dette påvirker deg og andre omkring henne.

Hun sliter tydeligvis med et eller annet ,kanskje hun ikke vet det selv engang,men det er tydelig at denne kvinnen trenger hjelp også utover det du Pjukset kan makte å gi henne ja.

Kanskje det går an å si til henne,veldig varsomt,at du er veldig glad i henne,men at du nå føler at hun kanskje hadde trengt litt mer hjelp ( psykolog f.eks) enn du syns du selv greier å gi henne.Si at du føler at hun sliter med ting du kanskje ikke helt greier å forstå,og at du merker dette m.a fordi du føler hun har mye sinne i seg.

Det er veldig viktig at du er tydelig på det du vil si til henne,og at du har tenkt ut på forhånd hva du ønsker å si.

Og det er også viktig at du er åpen om hva du føler,men at du sier " JEG føler,JEG blir lei meg,JEG føler du trenger ..osv.",fordi hvis du sier " DU får meg til å bli lei,DU får meg til å bli sliten"osv.,da vil hun gå i forsvar og får alle piggene ut med en gang.

Samtidig som du prøver å få henne til å forstå hva du vil formidle der og da,må du også ( NOK en gang..) gi uttrykk for at du forstår henne.Slik kan dere begge føle at dere har verdigheten i behold og ingen føler seg som en "taper".

Du skal stå fast ved det du ønsker og si hva du føler,men greier du å gjøre det litt sånn som jeg i alle fall syns er en fin måte,så kan det forhåpentligvis ende med at veninnen din hører etter,og tenker over hva hun selv har formidlet hittil,og dere kan kanskje komme til et kompromiss?

Og antagelig må du bare prøve å samle mot og si at du ønsker å snakke med henne om noe viktig,og bare hoppe i det

Lykke til,Pjukset

[Gjest lunsj]

Du er så flink til å formulerer degg Pjusket, mitt råd er å skrive et godt brev til henne.

-Vennskap har følelser og bånd som ligner ekteskap, det er jo et langt "samliv". Og skal et forhold holdes ved like, så må man jobbe litt med det.

-Ærlighet er et must. Selv om den ikke føles hensynsfull i seg selv, så er det hensynsfullt å være helt ærlig. Hun trenger å få vite akkurat hva du føler, innlegget ditt her var kjempefint, bruk litt av det! Det kommer godt frem at du er glad i henne og hun kan forstå at hun har en sjangse til å forbedre seg.

-Gjør dette og avtal å møtes en helg til våren. Det gir henne en god sjangse til å bearbeide hva du har tatt opp. Og så vise det på en helgetur etc, at hun vil gjøre en innsats for relasjonen deres.

Jeg tror virkelig dette er det beste for deg og for henne. Et litt uavklart "brudd" vil etterlate seg spørsmål og vonde følelser. Som sikkert gir deg enda et slag på stressfronten.

Når det er sagt virker du som en veldig god venninne!! Gid jeg hadde slike venninner!

[Pjukset]

Er vel mest realt å si fra, på en skikkelig måte. Også går det kanskje an å be henne prøve å respektere det når du setter grenser. Hvis hun ikke ser det i situasjonen, så hjelper det kanskje å ha tatt opp at det er et problem for deg og noe hun må prøve å forholde seg til.

Det er det jeg også tenker. Jeg kjenner dette tærer veldig på meg, jeg trenger å få det UT, så får hun bare reagere som hun vil. Kanskje det er dårlig timing å gjøre det nå med faren på sykehus, jeg vet ikke.

Dette er jo ikke for å være slem, det er for å ivareta mine behov, men også kanskje litt fordi jeg har et håp om at hun skal få opp øynene for seg selv hvis jeg setter hardt mot hardt.

Jeg er ikke i fysisk stand til å ha en slik samtale med henne, er det å sende et brev en akseptabel måte? Da får jeg i tillegg reflekert og får kanskje formidlet ting på en skikkelig måte.

[Pjukset]

Dette er den type venninne som bare ser seg selv og sitt og forlanger at du skal stille opp minst 100% til enhver tid,uansett hvordan du selv måtte ha det.Og når du så endelig har tatt sjansen på å si i fra at nå er du syk og ikke orker så mye der og da,så får du altså bare kjeft tilbake.

Veninnen din virker på en måte bortskjemt,kortenkt og umoden,hun krever og krever og forventer alltid å få det hun vil ha,men har lite å å komme med tilbake.

Det er tydelig at hun har et problem med hvordan en skal oppføre seg mot andre,hun har lite å gi(kanskje fordi det ligger et problem langt bak i "sjelen"),og tenker kun på seg selv.Hun er også aggressiv i væremåte,og ser ikke hvordan dette påvirker deg og andre omkring henne.

Hun sliter tydeligvis med et eller annet ,kanskje hun ikke vet det selv engang,men det er tydelig at denne kvinnen trenger hjelp også utover det du Pjukset kan makte å gi henne ja.

Kanskje det går an å si til henne,veldig varsomt,at du er veldig glad i henne,men at du nå føler at hun kanskje hadde trengt litt mer hjelp ( psykolog f.eks) enn du syns du selv greier å gi henne.Si at du føler at hun sliter med ting du kanskje ikke helt greier å forstå,og at du merker dette m.a fordi du føler hun har mye sinne i seg.

Lykke til,Pjukset

Nei nei, du misforstår

Hun ser IKKE seg selv, hun er den minst selviske personen jeg vet om, hun gjør ALT for sine venner. Hun er overhodet ikke bortskjemt eller umoden. Men hun er utslitt fysisk og mentalt, hun har levd et katastrofalt traumatisk liv som hun aldri har fått bearbeidet, og det gjør at hun er sint for alt. Hun kjefter aldri på meg, hun kjefter til meg, for alt som er galt. Hun klarer ikke fokusere på det som er bra, hun klamrer seg til det som går dårlig. Hun er ikke i stand til å ha det bra, for hun vil ikke.

Kroppsspråket hennes sier alt, det spiller ingen rolle om hun sitter i sofaen og leser en bok. Hele henne roper "hjelp jeg er så sint at jeg går under snart, men jeg klarer ikke å se at det spiser meg opp innvendig".

Jeg har snakket med henne flere ganger om at hun bør få hjelp, men hun vil ikke høre, for hun har da ingen problemer. Hun vet veldig godt at hun tar feil, men hun tør ikke å gjøre noe med det. Hun er destruktiv, enkelt og greit. Hun trenger å tømme kroppen/sjela si, og har gjort det ubevisst til meg i 20 år, jeg tror overhodet ikke hun er klar over hvordan det oppfattes i andre enden. Det er dette jeg må få formidlet