Skuffet over vennene mine

[Gjest MissBella]

Hvorfor skal jeg alltid stille opp for vennene mine når de ikke stiller opp for meg? Da snakker jeg om nære venner som jeg snakker med hver dag, mer eller mindre.

[Frustrert]

Ut fra det du skriver høres det ut som du blir utnyttet av falske venner

Jeg hadde ei "bestevenninne" på ungdomskolen. Etter skolen mistet vi kontakten. Hun tok kun kontakt når hun trengte hjelp/penger e.l.

Slike venner er ingenting å spare på.

Dersom dette gjelder alle dine venner, vil jeg råde deg til å finne noen andre å gå sammen med. Kollegaer, fritidsaktiviteter e.l.

[Gjest MissBella]

Ut fra det du skriver høres det ut som du blir utnyttet av falske venner

Jeg hadde ei "bestevenninne" på ungdomskolen. Etter skolen mistet vi kontakten. Hun tok kun kontakt når hun trengte hjelp/penger e.l.

Slike venner er ingenting å spare på.

Dersom dette gjelder alle dine venner, vil jeg råde deg til å finne noen andre å gå sammen med. Kollegaer, fritidsaktiviteter e.l.

Det er mine beste og nærmeste venner jeg snakker om. Når de har problemer så ringer de meg og jeg stiller opp men når jeg har det dårlig en dag så får jeg ikke noe tilbake. Er det så vanskelig å gi litt tilbake eller spørre åssen JEG har det??

[Gjest Gjest]

Det er mine beste og nærmeste venner jeg snakker om. Når de har problemer så ringer de meg og jeg stiller opp men når jeg har det dårlig en dag så får jeg ikke noe tilbake. Er det så vanskelig å gi litt tilbake eller spørre åssen JEG har det??

Du må nok kreve mer plass. Ring dem når du har problemer. Hvis de ikke stiller opp da, må du selvsagt slutte å stille opp for dem. Og dette er noe du bare kan si direkte: "Jeg gidder ikke lenger å stille opp når jeg ikke får noen støtte tilbake."

[Gjest MissBella]

Du må nok kreve mer plass. Ring dem når du har problemer. Hvis de ikke stiller opp da, må du selvsagt slutte å stille opp for dem. Og dette er noe du bare kan si direkte: "Jeg gidder ikke lenger å stille opp når jeg ikke får noen støtte tilbake."

Men det er litt ille at man må si fra synes jeg.. Jeg stiller opp uansett, kanskje litt dumt men det er bare sånn jeg er.

[leirbål]

Er du sikker på at de forstår at du trenger støtte?

Det er lett å tro at enkelte er så sterke at de ikke trenger noe.

Begynn å spør om de kan lytte til deg, hjelpe deg el, hvis det er noe.

Fortell dem at du trenger dem, og til hva.

[alicia2]

Er du sikker på at de forstår at du trenger støtte?

Det er lett å tro at enkelte er så sterke at de ikke trenger noe.

Begynn å spør om de kan lytte til deg, hjelpe deg el, hvis det er noe.

Fortell dem at du trenger dem, og til hva.

Kjenner meg igjen her,og tror du kan ha rett "leirbål".

Jeg er også den som alle kommer til og skal prate ut om sine problemer,og de er kanskje blitt litt "bortskjemt" etter hvert,fordi de vet at jeg alltid står klar for dem og gir råd og gjerne ordner opp også.

Men jeg opplever til tider det samme som Miss Bella,at det ikke er bestandig like lett å få noe tilbake når en selv trenger hjelp og støtte.Da er det så altfor lett-spesielt av den ene veninnene mine-at hun plutselig penser samtalen over på sine egne problemer,(som forøvrig har vært de samme i mange år)og da er det kun dette som teller. Og jeg har ikke fått oppnådd annet enn å være den støttende-nok en gang..

Kjempefint at vi kan stille opp for våre venner, slik skal det også være,men vi har lov å få støtte tilbake også.Men jeg har innsett at det faktisk kan være min egen feil,fordi jeg antagelig blir oppfattet som nettopp den sterke,og er ikke tydelig nok på det å be om hjelp selv..

Så du også må kanskje lære å bli mer tydelig på dette,MissBella

Endret 28. mars 2009 av alicia2

[Gjest Gjest]

Jeg er litt usikker på hvordan jeg er overfor venninner, om jeg er for lite støttende eller ikke. Hva slags støtte er det dere forventer? Hvis mine venninner har et problem, så hører jeg jo på hva hun har å si, men jeg vet ikke om jeg alltid har så mange gode råd. Vi snakker litt frem og tilbake om det, men noe mer enn det er det kanskje ikke. Er det nok?

[Gjest MissBella]

Er du sikker på at de forstår at du trenger støtte?

Det er lett å tro at enkelte er så sterke at de ikke trenger noe.

Begynn å spør om de kan lytte til deg, hjelpe deg el, hvis det er noe.

Fortell dem at du trenger dem, og til hva.

Eksempel: Her om dagen sa jeg til ei venninne 2 dager på rad at jeg følte meg skikkelig ensom og alene. Ingen reaksjon! Jeg forventer ikke at hun skulle komme stormende men hun kunne i hvert fall spurt hvorfor eller om det var noen spesiell grunn til det. Eller sagt noe. Men hun sa bare ingenting.

[leirbål]

Si det til dem. På en fin måte, men rett ut. At du ønsker og trenger at de også bryr seg om deg, som du gjør om dem.

Jeg forstår at du ble skuffet. Det ville jeg også blitt.

Men snakk med dem. Hvis de ikke forsøker da, ville jeg flyttet dem fra venner til bekjente.

[Hilde Christina]

Hvorfor skal jeg alltid stille opp for vennene mine når de ikke stiller opp for meg? Da snakker jeg om nære venner som jeg snakker med hver dag, mer eller mindre.

Det skal du ikke. Vennskap baseres på gjensidig omsorg, det er ikke enveiskjøring

[Gjest MissBella]

Det skal du ikke. Vennskap baseres på gjensidig omsorg, det er ikke enveiskjøring

Takk! Godt å høre at det er flere som synes det. Jeg føler veldig ofte at jeg gir, gir og gir men får veldig lite tilbake. Men jeg må nok bli litt flinkere til å si nei noen ganger og.

Endret 28. mars 2009 av MissBella

[Gjest Gjest]

Er du sikker på at de forstår at du trenger støtte?

Det er lett å tro at enkelte er så sterke at de ikke trenger noe.

Begynn å spør om de kan lytte til deg, hjelpe deg el, hvis det er noe.

Fortell dem at du trenger dem, og til hva.

Enig i det. Jeg har vært sånn hele livet, at jeg ikke har hatt så stort behov for å snakke om problemene mine, og jeg har kanskje lagt lokk på og bagatellisert endel ting. Jeg tror jeg har virket sterkere utenpå enn jeg av og til har følt meg inni. Enda så har jeg gode venner jeg av og til har delt mye tanker med, men det er gjerne jeg selv som har "stengt av" for mer støtte og hjelp. Tror også man kan tenke over hvordan man sier fra - om man på en måte åpner for at de kan hjelpe til eller gi råd, eller om man bare "konkluderer". Om de ikke er vant til at du trenger noe, blir de kanskje overrumplet når du hinter. Og selvsagt kan det hende de ikke klarer eller ønsker å støtte, det vet jo ikke jeg.

(Tenkte også litt på en ting, hvis du sier til venner du snakker med så godt som hver dag, at du føler deg skikkelig ensom - sånn umiddelbart ville jeg blitt litt satt ut av det om jeg tilbrakte mye tid sammen med deg. Men du har selvsagt rett til å føle som du gjør, bare husk at det kan oppleves litt sårende også for venner, og kanskje de ikke er de rette å ta det opp med heller, om det er sånn at de får deg til å føle deg ensom og utenfor. Tenk litt over hvorfor du føler deg ensom, så er det kanskje lettere å fortsette samtalen. Er veldig enig i at du ikke må være redd for å ta mer plass og si rett ut hvordan du har det, men du kan ikke alltid forvente at andre tar initiativ og ser hvordan du har det)

[Gjest MissBella]

(Tenkte også litt på en ting, hvis du sier til venner du snakker med så godt som hver dag, at du føler deg skikkelig ensom - sånn umiddelbart ville jeg blitt litt satt ut av det om jeg tilbrakte mye tid sammen med deg. Men du har selvsagt rett til å føle som du gjør, bare husk at det kan oppleves litt sårende også for venner, og kanskje de ikke er de rette å ta det opp med heller, om det er sånn at de får deg til å føle deg ensom og utenfor. Tenk litt over hvorfor du føler deg ensom, så er det kanskje lettere å fortsette samtalen. Er veldig enig i at du ikke må være redd for å ta mer plass og si rett ut hvordan du har det, men du kan ikke alltid forvente at andre tar initiativ og ser hvordan du har det)

Når jeg sier at jeg snakker med dem hver dag, så mener jeg ikke at det er sånn hver uke eller at jeg ser dem hver dag. Da snakker jeg om en melding, tlf samtale eller en mail også kanskje jeg ser dem 1 gang i uka. Kommer ann på.. Jeg vet nok hvorfor jeg er ensom men det er ikke lett for meg å innrømme det fordi jeg er egentlig en veldig sterk person som ikke liker å vise min svake side. Derfor hadde det vært fint om de hadde reagert litt når jeg først sier en sånn ting til dem.

Men jeg skjønner hva du mener og jeg ser at du har nok rett i mye av det du sier. Allikevel så føler jeg at mine nærmeste venner kjenner meg ganske godt så derfor hadde det bare vært fint med litt trøst.

[Gjest Gjest]

Når jeg sier at jeg snakker med dem hver dag, så mener jeg ikke at det er sånn hver uke eller at jeg ser dem hver dag. Da snakker jeg om en melding, tlf samtale eller en mail også kanskje jeg ser dem 1 gang i uka. Kommer ann på.. Jeg vet nok hvorfor jeg er ensom men det er ikke lett for meg å innrømme det fordi jeg er egentlig en veldig sterk person som ikke liker å vise min svake side. Derfor hadde det vært fint om de hadde reagert litt når jeg først sier en sånn ting til dem.

Men jeg skjønner hva du mener og jeg ser at du har nok rett i mye av det du sier. Allikevel så føler jeg at mine nærmeste venner kjenner meg ganske godt så derfor hadde det bare vært fint med litt trøst.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å ikke like å vise sin svake side Kanskje du må være enda tydeligere på det at du har behov for det nå? Prøv å skrive ned og sende det i en mail eller noe hvis det blir vanskelig å få sagt det? Så håper jeg virkelig at de er der for deg. Det beste jeg har erfart med å "bryte sammen", er hvor mye og god støtte jeg får fra de rundt meg, selv om jeg alltid har vært "sterk" og ikke trengt dem på samme måte før. Så jeg ønsker deg også den erfaringen

[skravlebassjente 23]

Synes det er en veldig fornuftig vri på problemstillingen. Å vise svake sider også. Jeg tror mye av svaret ligger her jeg. En god lytter og støttespiller kan bli en trygg havn for en venninne. Så mye at hun glemmer å tenke på at støttespilleren også trenger støtte.

Jeg har en svigerinne som er så inderlig bra, hver gang hun ringer så er hun klar for å spørre i vei, si sine meninger og lytte. Jeg blir helt fascinert av hvor god støtte hun er. Desverre så ser jeg, ihvertfall nå etter denne tråden, at jeg overhodet ikke er så flink til å matche dette.

Jeg ser på henne som så klok og samlet at jeg ikke tenker at hun kan ha sine usikkerheter/tanker hun trenger å lufte.

Så jeg tror det enkleste skrittet er simpelthen å ytre at du har ting på hjerte som du trenger å snakke om. Men samtidig skrev du jo at du hadde nevnt at du var ensom, uten å få noe reaksjon av venninnen. Det reagerer jeg på. Skjønner at du kan føle slik da!

Jeg skal jammen meg bli flinkere til å spørre litt:)

Endret 28. mars 2009 av skravlebassjente 23

[tinky_winky]

Det er mine beste og nærmeste venner jeg snakker om. Når de har problemer så ringer de meg og jeg stiller opp men når jeg har det dårlig en dag så får jeg ikke noe tilbake. Er det så vanskelig å gi litt tilbake eller spørre åssen JEG har det??

Sant det er irriterende?? har selv opplevd enkelte av mine beste venner som slik du beskriver det. Hver gang de hadde kranglet med kjæresten, slått opp, gjort det dårlig på en prøve på skolen, ja, you name it, måtte jeg høre på sytingen og klagingen og komme med mine trøstende ord og råd. Men da det var min tur til å føle meg skikkelig crappy en dag, hadde kranglet med kjæresten min eller noe sånt, var det ingen støtte å få. Jeg trodde det skulle være slik at det var de beste vennene dine du skulle kunne snakke om slike ting med! Men det ble jo bare skikkelig enveiskommunikasjon. Hvis du ikke skal kunne snakke med de beste vennene dine, hvem skal du snakke med da? =/

I mitt tilfelle ble det ikke noe særlig happy ending. Jeg ble så lei av å leke "hobbypsykolog", at jeg trakk meg sakte men sikkert unna.. Vi er fortsatt venner, men ikke på samme måte som før, desverre..

[Gjest MissBella]

Sant det er irriterende?? har selv opplevd enkelte av mine beste venner som slik du beskriver det. Hver gang de hadde kranglet med kjæresten, slått opp, gjort det dårlig på en prøve på skolen, ja, you name it, måtte jeg høre på sytingen og klagingen og komme med mine trøstende ord og råd. Men da det var min tur til å føle meg skikkelig crappy en dag, hadde kranglet med kjæresten min eller noe sånt, var det ingen støtte å få. Jeg trodde det skulle være slik at det var de beste vennene dine du skulle kunne snakke om slike ting med! Men det ble jo bare skikkelig enveiskommunikasjon. Hvis du ikke skal kunne snakke med de beste vennene dine, hvem skal du snakke med da? =/

I mitt tilfelle ble det ikke noe særlig happy ending. Jeg ble så lei av å leke "hobbypsykolog", at jeg trakk meg sakte men sikkert unna.. Vi er fortsatt venner, men ikke på samme måte som før, desverre..

Nettopp! Hvem skal man snakke med da? Det er det som gjør meg litt trist. Hvorfor kan de snakke med meg om alt og når som helst, men ikke omvendt.

"Hobbypsykolog" føler jeg også at jeg er veldig ofte. Jeg setter jo pris på at de stoler på meg og at jeg er en person som de kan snakke med alt om. Men allikevel, jeg vil gjerne ha det samme med dem.

[tinky_winky]

sant,så sant.. Og så blir man sittende inne med så masse man har lyst å si til noen, men som du vet du ikke kommer til å få noen som helst respons på dersom du sier det.. Det beste hadde jo vært å snakke med vedkommende om problemet, og si hva du føler, men du har jo ingen garanti på at de kommer til å høre på det denne gangen heller.. Veldig irriterende problem, rett og slett! Men om du fortsatt vil ha dem som dine beste venner, bør du ikke gjøre som meg og trekke deg unna. Ta heller opp problemet, og prøv å få snakket om det.. Dersom det ikke løser noen problemer, er de kanskje ikke så gode venner som du trodde..? det fant jeg hvertfall ut med min venninne, og det var veldig leit å få en "bekreftelse" på det, iom at hun ikke tok tak i problemet og skjerpet seg for å gjøre en innsats slik at kommunikasjonen gikk begge veier...

[Gjest Gjest]

Vennskap baseres på gjensidig omsorg, det er ikke enveiskjøring

Som om jeg skulle sagt det selv!