Barn med en mann som egentlig ikke vil ha barn...

[Gjest Gjest]

Ja, som overskriften tilsier så lurer jeg på hvordan det har gått med dere som har fått barn med en partner som egentlig ikke vil. Eller at det er greit for han å få barn hvis det meste faller på deg og du er enig dette fordi du har lyst på barn.

Hvordan har dette gått? Har han tatt ansvar når barnet kom og farsfølelsen kom eller har det blitt slik at du har tatt alt arbeidet?

[Lissi]

Ja, som overskriften tilsier så lurer jeg på hvordan det har gått med dere som har fått barn med en partner som egentlig ikke vil. Eller at det er greit for han å få barn hvis det meste faller på deg og du er enig dette fordi du har lyst på barn.

Hvordan har dette gått? Har han tatt ansvar når barnet kom og farsfølelsen kom eller har det blitt slik at du har tatt alt arbeidet?

Jeg kan garantere at du vil sitte med alt ansvaret om du tvinger på en mann et barn. Da vil han føle at det var du som maste og ville dette, så da får du gjøre jobben også.

Husk at det er veldig trist for et barn å vokse opp med en far som ikke bryr seg, og det kan gå veldig utover selvfølelsen til barnet.

Da hadde jeg heller valgt et annet alternativ, som å bli befruktet av sædbank eller adopsjon?

Jeg holdt nesten på å ende opp med et barn med en mann som lurte meg til å tro at han var glad i barn. Jeg er sjeleglad i ettertid at jeg mistet barnet. Aldri skal jeg få barn med en usympatisk fyr bare fordi jeg ønsker barn.

Har du tid på deg, hvorfor ikke finne en mann som ønsker seg barn? Det skal jeg

[Gjest ts]

Jeg kan garantere at du vil sitte med alt ansvaret om du tvinger på en mann et barn. Da vil han føle at det var du som maste og ville dette, så da får du gjøre jobben også.

Husk at det er veldig trist for et barn å vokse opp med en far som ikke bryr seg, og det kan gå veldig utover selvfølelsen til barnet.

Da hadde jeg heller valgt et annet alternativ, som å bli befruktet av sædbank eller adopsjon?

Jeg holdt nesten på å ende opp med et barn med en mann som lurte meg til å tro at han var glad i barn. Jeg er sjeleglad i ettertid at jeg mistet barnet. Aldri skal jeg få barn med en usympatisk fyr bare fordi jeg ønsker barn.

Har du tid på deg, hvorfor ikke finne en mann som ønsker seg barn? Det skal jeg

Fordi dette er mannen jeg vil ha.. Så da får jeg bare se hva som skjer...

[Gjest Flode]

Fordi dette er mannen jeg vil ha.. Så da får jeg bare se hva som skjer...

Hvorfor spør du her på KG hvis du ikke vil ta imot svar du ikke liker på en ordentlig måte?

[Gjest Gjest]

Men synes du det er greit å enda opp som "alenemor" mens du er i et forhold da? Vil du ha mannen din likevel?

[Gjest Illiya]

Et vennepar av meg gjorde det sånn. Mannen ville ikke ha barn, men gikk med på det hvir damen tok jobben. Og det mente han bokstavelig!

Han kunne f.eks passe barnet hvis hun skulle bort, men han ringte henne og ba henne komme hjem når det var på tide med bleieskift.

[Gjest ts]

Hvorfor spør du her på KG hvis du ikke vil ta imot svar du ikke liker på en ordentlig måte?

Det var da ikke noe galt i det svaret, ser ikke at det ikke er noe ordentlig. Jeg vil ikke ha en annen mann så da må jeg bare se hva som skjer framover, om vi blir barneløse eller ikke..

Og til hun som sa at han ringte kona når barnet skulle skiftes på, så ille ville ikke min blitt... Akkurat det har vi snakket om...

[Gjest Gjest]

Hva med barnet som sikkert vil føle seg uønsket av far?

Håper virkelig ikke du har planer om å bringe et uønsket barn til verden?

Har en far selv om bryr seg fint lite ,noe som var meget tungt i barndommen

[Lissi]

Hva med barnet som sikkert vil føle seg uønsket av far?

Håper virkelig ikke du har planer om å bringe et uønsket barn til verden?

Har en far selv om bryr seg fint lite ,noe som var meget tungt i barndommen

Samme her!

[Gjest ts]

Hva med barnet som sikkert vil føle seg uønsket av far?

Håper virkelig ikke du har planer om å bringe et uønsket barn til verden?

Har en far selv om bryr seg fint lite ,noe som var meget tungt i barndommen

Var kanskje ikke presis, dette gjelder de første par årene med bleieskift og sånn.. Han har sagt at hvis vi får så vil han gjerne være i barnets liv, men synes barnet er skjørt fram til det er et par år..

[Piper]

Kjenner noen som har gjort det slik, der han fikk en båt og hun fikk første barnet, så fikk han en motorsykkel og hun fikk barn nummer to. Delever sammen den dag i dag, men det er ingen som egentlig forstår hvorfor de er sammen. Hun driver med sitt, og han driver med sitt. De eneste gangene de treffes er når de sover.

Barna har en far på papiret, men de treffer han veldig sjelden. Han har ikke fått farfølelser, for han bryr seg rett og slett ikke om barna. Men det viktigste for henne er barna og god økonomi, og hun går ikke i fra han fordi økonomien hennes ville blitt mye dårligere.

Barna slter veldig med at faren aldri er der, men de har nå klart og tilpasse seg på en merkelig måte. De har blitt vant til det, men som sagt så ser man at de sliter. Eldste tror ikke faren er glad i henne, og sliter med selvtilliten. Den yngste er sint på faren, fordi han aldri har brydd seg.

Selvfølgelig kan det gå bra for dere, for det kan jo være han får farsfølelser når barnet først er kommet. Men du må høre på det han sier, og forholde deg til det han sier, og ikke ha noen forventinger om at det skal bli annerledes. For du kan risikere å bli veldig skuffet, om det viser seg at han blir slik han har sagt han vil bli. Og du kan også risikere at barnet blir såret og skuffet, fordi far ikke bryr seg noe særlig. Er du villig til å risikere det, bare fordi du ønsker å få barn?

[Gjest ts]

Kjenner noen som har gjort det slik, der han fikk en båt og hun fikk første barnet, så fikk han en motorsykkel og hun fikk barn nummer to. Delever sammen den dag i dag, men det er ingen som egentlig forstår hvorfor de er sammen. Hun driver med sitt, og han driver med sitt. De eneste gangene de treffes er når de sover.

Barna har en far på papiret, men de treffer han veldig sjelden. Han har ikke fått farfølelser, for han bryr seg rett og slett ikke om barna. Men det viktigste for henne er barna og god økonomi, og hun går ikke i fra han fordi økonomien hennes ville blitt mye dårligere.

Barna slter veldig med at faren aldri er der, men de har nå klart og tilpasse seg på en merkelig måte. De har blitt vant til det, men som sagt så ser man at de sliter. Eldste tror ikke faren er glad i henne, og sliter med selvtilliten. Den yngste er sint på faren, fordi han aldri har brydd seg.

Selvfølgelig kan det gå bra for dere, for det kan jo være han får farsfølelser når barnet først er kommet. Men du må høre på det han sier, og forholde deg til det han sier, og ikke ha noen forventinger om at det skal bli annerledes. For du kan risikere å bli veldig skuffet, om det viser seg at han blir slik han har sagt han vil bli. Og du kan også risikere at barnet blir såret og skuffet, fordi far ikke bryr seg noe særlig. Er du villig til å risikere det, bare fordi du ønsker å få barn?

Nei, det vil jeg ikke risikere så vi får diskutere litt her.. Men tanken har slått meg "hva vil jeg blir uplanlagt gravid, må jeg da ta abort?"

Vi har to tante/onkel barn som han leker fint med, men det er utenfor bleiestadiet..

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner til et slikt par...

Han ønsker ikke barn, noe jeg forstår godt med tanke på alder, og hans helse. Han er glad i barn, men etter det han fortalte meg er han svært usikker på om han kan ta vare på de. Med tanke på hans diagnose så ser jeg absolutt logikken i den frykten.

Hun har sagt svært tydelig at hun kommer til å oppsøke en sædbank før hun fyller 35 om han ikke ombestemmer seg...

Helt ærlig, jeg fatter ikke at de i det hele tatt vurderer fortsette forholdet. Han vil uansett bli barnets farsfigur, så i realiteten tvinger hun han til å bli far. De er glade i hverandre, og de har en utrolig fin kjemi, men når fremtidsmål er så lite kompatible ser jeg ikke for meg at det kan gå bra.

At hun i tillegg har en diagnose som både er arvelig, og kan forverres av svangerskap og barsel er noe som bekymrer meg (Dette har hun ikke fortalt han, jeg nevnte det litt i forbifarten i en samtale generelt om sykdommen hun har og det var skremmende å se hvor paff han ble. Da hadde de riktignok kun vært sammen i 8-9 måneder, men så tydelig hun er på at hun skal ha barn så er dette noe hun burde fortalt han...)

Jeg har ikke hatt kontakt med dette paret på ca et halvt år av ulike årsaker, men jeg håper det går seg til for de...

Nå er nok dette mye mer ekstremt enn ditt tilfelle, men alikevel, tenk deg om på alle måter.

Foreldrene mine er sannsynligvis mer lik deg og din ektemann. Jeg har egentlig fått et godt liv, men min mor er sykelig både fysisk og psykisk, og min far har overlatt oss til oss selv mer eller mindre. Klart, jeg er glad jeg lever, men å vite fra svært ung alder at man er uønsket av det mennesket som "eier" deg økonomisk sett er ikke helt heldig.

[Gjest bogn]

det er en stor forskjell på å ikke ville ha barn kontra å være nervøs for å få barn.

ALLE føler seg usikre på babystadiet(og egentlig alle andre stadier også....) - men man finner en rutine og form på ting.

det er jo dette du må få avklart: er det barn i seg selv, eller er det nervøsitet for ansvar?

og om det er sistnevnte, kommer han til å melde seg ut av ansvarsfordeling, eller er han bare redd for å ikke være god nok far?

er det førstnevnte ville jeg ikke fått barn med ham nettopp fordi bleieskift/mating/legging/kosing er helt essensielt for å bli kjent med barnet sitt - og det vil jo frarøve både far og barn muligheten til å bli kjent med hverandre hvis du legger til rette for dette.

alle tilspaser seg ettehvert, men det er vel den egentlige motivasjonen som er hele cluet her....

jeg er også dødsnervøs for å være gravid/ha et spedbarn/småbarn/tenåring - you name ut, men det betyr jo ikke at jeg ikke vil ha barn.

kjenner til par som har vært enige om å få barn, hvor mor har tatt nesten alt ansvar(mange som er i den båten) - og jeg kjenner til menn som har vært veldig usikker på å få barn fordi de er redde for å bli dårlige fedre - som selvfølgelig er like bunnløst forelsket i sin lille baby som mor er.

[Gjest ts]

det er en stor forskjell på å ikke ville ha barn kontra å være nervøs for å få barn.

ALLE føler seg usikre på babystadiet(og egentlig alle andre stadier også....) - men man finner en rutine og form på ting.

det er jo dette du må få avklart: er det barn i seg selv, eller er det nervøsitet for ansvar?

og om det er sistnevnte, kommer han til å melde seg ut av ansvarsfordeling, eller er han bare redd for å ikke være god nok far?

er det førstnevnte ville jeg ikke fått barn med ham nettopp fordi bleieskift/mating/legging/kosing er helt essensielt for å bli kjent med barnet sitt - og det vil jo frarøve både far og barn muligheten til å bli kjent med hverandre hvis du legger til rette for dette.

alle tilspaser seg ettehvert, men det er vel den egentlige motivasjonen som er hele cluet her....

jeg er også dødsnervøs for å være gravid/ha et spedbarn/småbarn/tenåring - you name ut, men det betyr jo ikke at jeg ikke vil ha barn.

kjenner til par som har vært enige om å få barn, hvor mor har tatt nesten alt ansvar(mange som er i den båten) - og jeg kjenner til menn som har vært veldig usikker på å få barn fordi de er redde for å bli dårlige fedre - som selvfølgelig er like bunnløst forelsket i sin lille baby som mor er.

Mulig det er her noe ligger. Han aldri aldri holdt en baby fordi han syns de er skjøre, men når vi har vært rundt barn over 2 år så leiker han med dem og det ser ut til at han koser seg!

Jeg tror mye ligger i usikkerhet for de små skjøre skapninger.

Han sa en gang at hvis vi får barn og det av en eller annen grunn skulle bli slutt mellom oss skulle han ha barnet 50% av tiden, og det var det ikke noe å diskutere på. Så kanskje det er nervøsitet som du sier......

[Puselita]

Hvor gamle er dere egentlig? Har du tenkt over at han kanskje har lyst på barn, men ikke akkurat NÅ? Det er ikke sikkert det passer for ham å få barn, kanskje han vil vente til dere har vært sammen en stund, slik at han vet han har funnet den rette, eller kanskje han er av den tradisjonelle typen som vil vente til dere er gift med å få barn.

Det er ofte ikke så svart/hvitt som man tror..

Dere bør nok snakke om dette på tomannshånd..

[Gjest ts]

Er det greit for dere å ikke svare mer her og bare la emnet gå nedover siden og kanskje snart over på andre siden? Vet jeg burde tenkt på dette før, men vil ikke at så mange skal lese dette likevel...

Skrev på ris, ros emnet og spurte om de kunne slette emnet, men leste et annet sted der etterpå at de slettet ikke tråder på oppfordring.. Så hadde vært fint om denne bare sklir nedover på lista! Eller at noen skriver noe så stygt at hele emnet blir sletta, jeg veit ikke hva jeg skal skrive for at det skal skje..

[Supramundane]

For meg høres dette ut som noe man sier hvis den ene i forholdet gjerne vil ha et kjæledyr. "Ja, vi kan få en hund, men da må du ta alt ansvaret og jeg vil egentlig ikke ha noen ting med den å gjøre. Jeg kan gå tur med den og leke med den når det passer meg".

Under sånne forhold ville jeg ikke en gang vurdert å få barn med partneren min. Barn skal være ønsket og elsket av begge foreldre - slik jeg ser det.

[Gjest ts]

Er det greit for dere å ikke svare mer her og bare la emnet gå nedover siden og kanskje snart over på andre siden? Vet jeg burde tenkt på dette før, men vil ikke at så mange skal lese dette likevel...

Skrev på ris, ros emnet og spurte om de kunne slette emnet, men leste et annet sted der etterpå at de slettet ikke tråder på oppfordring.. Så hadde vært fint om denne bare sklir nedover på lista! Eller at noen skriver noe så stygt at hele emnet blir sletta, jeg veit ikke hva jeg skal skrive for at det skal skje..

Legger ut denne på nytt...

[Lissi]

Om du vil tråden skal dø ut så får du bare la være å delta mer i den.

Folk slutter ikke å skrive bare fordi du vil det.. sånn er det bare!