Om usikkerhet/frykt når man begynner å date...

[Riskrem]

Jeg og en god kamerat har akkurat innrømmet overfor hverandre at vi lenge har vært interessert i hverandre. Vi har vært gode venner i over et år og vi er i samme vennegjeng (vi er begge 24). Så nå har vi begynt å date og jeg kjenner usikkerhet og frykt bre over meg som en tsunami! Jeg har ikke akkurat verdens meste erfaring med gutter. Jeg hadde en kjæreste i over 4 år og det endte med et brudd som var meget dramatisk for meg (jeg ble sykmeldt, deprimert osv osv). Det var den første og eneste kjæresten jeg har hatt. Det jeg tenker nå er at datingen gjør meg sårbar og at jeg ikke vil oppleve skuffelse, svik o.l. på samme måten som skjedde under det første bruddet. Jeg føler at det ødelegger meg litt, og jeg føler meg rett og slett dum når vi treffes, fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med disse følelsene. Det er ingenting galt med han jeg dater, tvert imot, men jeg er så redd for at alt skal gå galt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og vil heller ikke nevne noe for ham i tilfellet det har en avskrekkende effekt. Huff... disse følelsene river i meg, og jeg vet at det bare er dumt, for man oppnår ingenting i livet ved å ikke prøve. Jeg har så lyst til at dette skal gå bra, fordi jeg liker ham så utrolig godt

[Ibenholt]

Jeg er i akkurat samme situasjon. nesten. Borsett fra at det er litt verre for meg, da han er i et forhold..som han har gitt uttrykk for at han er i ferd med å avlutte. Tror jeg, da jeg ikke har fått noe klart svar på hva han har tenkt, annet enn at han liker meg veldig godt, og sier jeg er verdt å ta sjangser med.

Jeg har ikke kjent ham like lenge som du har kjent han du er interessert i, men mitt utgangspunkt er akkurat det samme. Jeg har ikke god erfaring med gutter, og ender alltid opp med å bli såret. Jeg er altfor pågående, og er dårlig til å skjule hvor godt jeg liker de, og gir meg derfor nesten 100% med en gang. Dette gjør at de etterhvert mister interessen, eller har overtaket.

Jeg har nå fortalt vedkommende at jeg liker han, og at jeg er redd for å være sammen med ham på grunn av situasjonen og at jeg føler meg hjelpeløs fordi jeg liker ham så godt. Han sier jeg ikke skal være redd for ham, fordi det er det ingen grunn til. Likevel ber han meg tenke på meg selv, og handle ut fra det jeg synes er rett for meg. Hva nå enn det betyr.

Jeg tror uansett at det beste er å være ærlig. Vær deg selv, ved å ikke holde noe tilbake. Situasjonen og stemningen kan bli anspent, og preget av din usikkerhet ved at du går å tenker på tingene du er redd for, som han ikke får ta del i. Jeg foreslår at du, etter litt flere møter, forteller hva du føler.. og lurer på om han tenker det samme. Legg vekt på at dere ikke trenger å stresse, men at du vil vite om dere er på vei i rett retning. Dette er forskjellig fra gutt til gutt, men jeg tror ikke han blir skremt bort ved at du sier klart i fra hva dine tanker er.. tror nesten det er bedre, så får han basere sine videre trekk ut i fra det. Det virker jo som dere er like interesserte i hverandre..det er bare at vi jenter tenker mer over ting, og ofte tenker mer langsiktig, enn det gutter gjør.

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt steget. Man må risikere å bli såret, om man vil få til noe, tror jeg. Bedre å si det som det er, og få en trøkk om du ikke får det svaret du ønsker... selv om jeg tror det går bra:)

For min del har jeg nå sagt hva jeg føler. Han har sagt det er vanskelig å gjøre noe med hans situasjon akkurat nå, og han ber meg om tid, og at det er opp til meg å bestemme om jeg vil vente, eller gi ham sjangsen til å se hvordan det utvikler seg mellom oss. Ballen er hans, og jeg liker det svært dårlig.

Heldig er du uansett, som har funnet en som er singel, og interessert i å date deg:)

Håper du skriver mer om hvordan det arter seg.

[Gjest Gjest]

Hopp i det! Du klarte deg når det ble slutt med eksen, slipp ned skulderene og sats på dette, ta en dag av gangen

[Gjest MissBella]

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Det er ikke noe gøy å gå rundt med tanker om hvordan det skal gå osv. Men det er nok bare å hoppe i det.

Jeg er i den situasjonen hvor jeg skal besøke en venn av meg, som jeg har kjent i et par år. Før jul fant vi ut at vi liker hverandre. Dessverre så studerer han i utlandet. Men jeg gleder meg til å besøke han. Håper det kan skje noe etter hvert!

[Gjest Gjest_Mann_*]

Jeg og en god kamerat har akkurat innrømmet overfor hverandre at vi lenge har vært interessert i hverandre. Vi har vært gode venner i over et år og vi er i samme vennegjeng (vi er begge 24). Så nå har vi begynt å date og jeg kjenner usikkerhet og frykt bre over meg som en tsunami! Jeg har ikke akkurat verdens meste erfaring med gutter. Jeg hadde en kjæreste i over 4 år og det endte med et brudd som var meget dramatisk for meg (jeg ble sykmeldt, deprimert osv osv). Det var den første og eneste kjæresten jeg har hatt. Det jeg tenker nå er at datingen gjør meg sårbar og at jeg ikke vil oppleve skuffelse, svik o.l. på samme måten som skjedde under det første bruddet. Jeg føler at det ødelegger meg litt, og jeg føler meg rett og slett dum når vi treffes, fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med disse følelsene. Det er ingenting galt med han jeg dater, tvert imot, men jeg er så redd for at alt skal gå galt! Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og vil heller ikke nevne noe for ham i tilfellet det har en avskrekkende effekt. Huff... disse følelsene river i meg, og jeg vet at det bare er dumt, for man oppnår ingenting i livet ved å ikke prøve. Jeg har så lyst til at dette skal gå bra, fordi jeg liker ham så utrolig godt

Vær åpen/ærlig!