"Bær meg, mamma!" Ja eller nei?

[Gjest Gjest]

Klart du kan bære henne så mye du vil! Barn som er vant til å bli hørt og møtt når de uttrykker sine behov (også behov som vi synes er fjollete), blir trygge. Og de er antakelig bedre til å håndtere et nei når det er det som er svaret, fordi de vet at mor ikke sier nei på ren refleks, men faktisk vurderer hva som er mulig/bra.

Mine barn er seige til å gå, toåringen kan glatt gå et par kilometer uten et pip - og det til tross for at de alltid har blitt båret når de har bedt om det.

Jeg synes forresten det er pussig at mange mener et så lite barn MÅ GÅ for ikke å bli "bortskjemt" - har dere solgt vogna, alle sammen? Synes stadig jeg ser 2-3-4-åringer i vogn, jeg, og det er da mye mer passiviserende?

[Lemming]

Klart du kan bære henne så mye du vil! Barn som er vant til å bli hørt og møtt når de uttrykker sine behov (også behov som vi synes er fjollete), blir trygge. Og de er antakelig bedre til å håndtere et nei når det er det som er svaret, fordi de vet at mor ikke sier nei på ren refleks, men faktisk vurderer hva som er mulig/bra.

Mine barn er seige til å gå, toåringen kan glatt gå et par kilometer uten et pip - og det til tross for at de alltid har blitt båret når de har bedt om det.

Jeg synes forresten det er pussig at mange mener et så lite barn MÅ GÅ for ikke å bli "bortskjemt" - har dere solgt vogna, alle sammen? Synes stadig jeg ser 2-3-4-åringer i vogn, jeg, og det er da mye mer passiviserende?

Signerer denne jeg!

Jeg trilla rundt på min til han var ca 3 år jeg. (kanskje mest for å slippe å bære handleposene?) Han er verken bortskjemt eller en etternøler blant barna i barnehagen.

[Gjest Gjest]

Det kan hende det avtar naturlig, men det kan også hende at du om 2-3 år sliter med en stooor unge som blir sur/lei seg fordi hun ikke kan bli båret. Jeg har sett 5-6-åringer kreve at foreldrene bærer dem...

Sånn jeg ser det er det viktigste poenget her dette at dere aldri sier nei hvis hun spør pent. Da lærer hun at "spør jeg pent så får jeg viljen min". Det er jo vel og bra at hun lærer å spørre pent. Men hvordan lærer hun å takle avslag da? At man spør pent betyr ikke at man alltid kan få det som man vil likevel.

I tillegg er det ikke bra for ryggen å bære så mye heller. Skal man bære rundt på så mye vekt som en toåring faktisk har så bør man bruke seletøy sånn at man får vekta riktig fordelt.

[Gjest Gjest]

Klart du kan bære henne så mye du vil! Barn som er vant til å bli hørt og møtt når de uttrykker sine behov (også behov som vi synes er fjollete), blir trygge. Og de er antakelig bedre til å håndtere et nei når det er det som er svaret, fordi de vet at mor ikke sier nei på ren refleks, men faktisk vurderer hva som er mulig/bra.

Dette er det ingen automatikk i. Ja, barn trenger å bli hørt og få dekket sine behov. Men om man alltid står klar og sier "ja, kjære" hver gang et barn ber om noe så er sjansen stor for at barnet ikke bare blir trygg men også bortskjemt. Det kan være kjekt å ha et trygt barn som IKKE er bortskjemt.

Jeg mener ikke at et barn automatisk blir bortskjemt av å bli båret. Men det å aldri si nei er en risikosport. Jeg ser du skriver at ditt barn takler å høre nei, men det er mange barn som ikke takler det når de er vant til å få ja.

Barn trenger å bli sett, de trenger trygghet, men de trenger også en tydelig voksen som tør å si nei iblant.

[Vera Vinge]

Det høres jo ut som hun vil ha nærhet og oppmerksomhet? I så fall ville jeg heller gitt henne det på andre måter, om det var meg. Ved å sette seg mer ned sammen med henne, klemme og kose mer osv.

[Gjest Stjernedryss]

Dette er jo helt opp til deg selv. Jeg synes ikke man skal henge seg opp i hva ungen har godt av eller ikke, men bare gjøre det man synes er riktig i situasjonen. Dersom du synes det er helt ok å bare barnet og ikke har noe problemer med det selv så er det helt greit. Dette vil avta av seg selv etter hvert som ungen blir større og for tung til bæres.

[Vera Vinge]

Dette er jo helt opp til deg selv. Jeg synes ikke man skal henge seg opp i hva ungen har godt av eller ikke, men bare gjøre det man synes er riktig i situasjonen. Dersom du synes det er helt ok å bare barnet og ikke har noe problemer med det selv så er det helt greit. Dette vil avta av seg selv etter hvert som ungen blir større og for tung til bæres.

Sånn helt generelt (snakker ikke da om denne saken spesielt), syns jeg ikke nødvendigvis det er den beste filosofien for barneoppdragelse. At man bare skal ta alt etter innfallsmetoden. Jeg tror det er bra å ha en langsiktig tanke med en del ting man gjør i oppdragelsen. Og så er det utopisk at man skal gjennomføre alt etter planen i alle tilfeller selvsagt, men jeg syns en del ting i det minste bør tenkes gjennom, slik at man vet hvordan man kan reagere når situasjonene kommer.

Det kan f.eks. føles riktig å gi etter for en rekke ting i øyeblikket. Men man kan gjøre seg selv og barnet en bjørnetjeneste på lengre sikt, ettersom man kan gi barnet dårlige vaner og urealistiske forventninger til omverdenen.

[Gjest Gjest]

Det høres jo ut som hun vil ha nærhet og oppmerksomhet? I så fall ville jeg heller gitt henne det på andre måter, om det var meg. Ved å sette seg mer ned sammen med henne, klemme og kose mer osv.

Hva er problemet? Barnet vil bæres.

Hva slags skade kan barnet ta av dette mener du?

Barnet slutter jo å spørre om dette ved en viss alder.

Det at moren og farenb sier "ja" til å bære barnet betyr ikke at de også sier "ja" til alt mulig annet. Klem og nærhet er fint. Bæring er fint.

[Gjest Gjest]

Jeg synes ikke man skal henge seg opp i hva ungen har godt av eller ikke, men bare gjøre det man synes er riktig i situasjonen.

Det var dagens!

[Solskinnsbolla]

Jeg har en toåring som er sunn og frisk. Hun er flink motorisk og liker å løpe, klatre, skli og huske. Hun kan gå i trappen uten hjelp.

Hun liker også godt å bli båret rundt, og vi bærer gjerne så lenge vi orker. Hun bæres til barnehagen (vi har kort vei) fordi pappa skal rekke bussen. Jeg henter med vogn fordi hun alltid vil bæres når vi kommer halvveis, og vi har en liten baby i tillegg som også er med. Hun ber ofte om å bli båret i trappen (bortsett fra når hun skal legge seg, da skal hun definitivt "gjøre selv" ).

Bærebehovet hennes har økt etter at jeg ble høygravid og etter at babyen kom, naturlig nok.

I går leverte jeg henne i barnehagen, og da ville hun bæres fra garderoben og inn til frokostbordet, bare noen få meter. Personalet sa da at "det må mamma slutte med". De sa det med et smil, så jeg tok det ikke som kritikk, men jeg begynte å tenke litt på om det er negativt å bære henne når hun ber om det?

Jeg tenker at de blir store så fort... og vil gjerne bære henne når hun ber om det. Jeg tenker at hun er så sprek og har full fart i barnehagen hele dagen, at hun ikke tar skade av å bli båret.

Men er det noen grunner til at vi IKKE bør bære henne så mye? Kom gjerne med innspill!

[/quot

Ryggen din! Og det at hun får sin vilje hele tiden. Hun har småsøsken og søker etter å få kontakt med dere, den må dere bygge på nytt igjen uten at det må innebære bæring-selv hadde jeg fysisk ikke orket det og så er det det med å bli "manipulert" av sin toåring...Bli bært noen meter-hva handler det egentlig om?

[Vera Vinge]

Hva er problemet? Barnet vil bæres.

Hva slags skade kan barnet ta av dette mener du?

Barnet slutter jo å spørre om dette ved en viss alder.

Det at moren og farenb sier "ja" til å bære barnet betyr ikke at de også sier "ja" til alt mulig annet. Klem og nærhet er fint. Bæring er fint.

Det tror ikke nødvendigvis at barnet tar noen skade av det. Jeg mente bare at jeg selv ikke ville ønske å ha et barn som oppfører seg som en baby for å få kos. Men at jeg heller ville tilby nærhet på andre måter. Kanskje slutter barnet med bærebehovet tidsnok, eller kanskje fortsetter det å oppføre seg som yngre enn det er for å få oppmerksomhet fra mor og far. Jeg tenker at jeg heller ville gi nærhet, samtidig som jeg ville oppfordret til selvstendighet. Men det er klart - man snakker om en toåring, og det er mulig det vil løse seg helt av seg selv. Så lenge det ikke oppleves som et stort problem av foreldrene, skal man kanskje ikke gjøre det til noe større og vanskeligere enn det det er.

[Gjest Gjest]

Jeg tenker at jeg heller ville gi nærhet, samtidig som jeg ville oppfordret til selvstendighet.

For meg betyr bæring nærhet.

For meg er det ingen motsetning mellom det å være selvstendig og det å bli bært - når man er 2 år.

Interessant hvor ulike syn vi har på dette.

[Gjest Gjest]

For meg betyr bæring nærhet.

For meg er det ingen motsetning mellom det å være selvstendig og det å bli bært - når man er 2 år.

Interessant hvor ulike syn vi har på dette.

Det er jo forskjell på bæring også da. Noen typer bæring er "frakt", som når pappaen bærer barnet til barnehagen fordi han har det travelt for å rekke bussen. (Han kunne jo gått hjemmefra et kvarter tidligere og heller hatt tid til å gå sammen med barnet på morgenen)

Så finnes det "kosebæring" som handler om nærhet.

Her høres det ut som det er litt av begge sorter.

[Vodecka]

Vi bærer henne ikke hele tiden , det hørtes kanskje slik ut. Det er vel mer det at vi bærer henne når hun ber om det, vi nekter henne ikke. Hun vil som oftest bæres hjemme når hun er sliten og/eller lei seg.

Jeg er enig i at hun bør trene opp utholdenheten sin, for den er ganske liten. Men trim og motorisk trening er jeg ikke så bekymret for, siden hun er veldig aktiv både hjemme og i barnehagen, og hun er veldig flink motorisk.

Når barnehagen er på tur går hun selv. Hun blir ikke båret i barnehagen.

Når vi har tenkt å slutte med det? Tja, si det. Har som sagt ikke tenkt så mye på det før jeg fikk den kommentaren i barnehagen. Har tenkt at det er noe som glir over av seg selv når hun blir litt større, så jeg har ikke tenkt at det gjorde noe. Men da har jeg kanskje tatt feil?

Takk for innspill, kom gjerne med flere .

Når jeg leser dette virker det som om du forsvarer at dere bærer rundt på ho. Da syns jeg dere skal gjøre som dere selv vil... klart ho blir bortskjemt og sånn, men ho er bare to? Bær så lenge du orker og vil selv. Det vil automatisk slutte av seg selv når ho blir tung nok.

Forstår de som mener dere må lære ho til å bli mer selvstendig, men jeg bar på yngstemann til han var nærmere tre og jeg ikke klarte det mer. Han er mammas kosegutt, men likevel selvstendig nok til å ville klare ting selv!

Så skjem ho litt bort på det området, gjør ingenting når ho bare er to! Det er hvertfall min mening.

[lille katt]

For meg betyr bæring nærhet.

For meg er det ingen motsetning mellom det å være selvstendig og det å bli bært - når man er 2 år.

Interessant hvor ulike syn vi har på dette.

Enig. Takk for mange innspill, både for og mot . Jeg merker at det blir en veldig generell problemstilling, og at det selvfølgelig er vanskelig for leseren å se for seg hva slags barn vi har, hvor mye/lite vi faktisk bærer, og hvordan vi forholder oss til hverandre ellers. Jeg merker ihvertfall at jeg får lyst til å kommentere mange av innleggene med "det er ikke sånn" eller "hun er ikke slik" .

Samtidig synes jeg at dere som svarer at bæring er koselig og OK, "forstår" meg bedre . Kanskje fordi dere "treffer" bedre på hvordan dere oppfatter situasjonen og hvordan vi har det. Og selvfølgelig fordi dere svarer det jeg helst vil høre .

Er enig med mange på "mot-siden" at hun bør lære seg større utholdenhet når vi er ute og tusler, for eksempel på vei hjem fra barnehagen. På "for-siden" tenker jeg at bæringen har kos og nærhet som funksjon, og så lenge vi som foreldre synes det er koselig, er det OK. Hun er knapt 11 kg, så det er foreløpig verken tungt eller særlig belastende. Jeg bærer henne aldri mer enn et par minutter i slengen . Dette med at hun får viljen sin ser jeg ikke på som et problem, men nå kjenner jeg jo barnet mitt.

[Gjest Gjest]

Slik du beskriver det virker det som en ren koseting.

Så lenge du har en sterk rygg, og merker at du kan si nei når du ikke kan så hadde jeg ikke stresset med det.

Og hva ryggen angår: Bærer på en 7-8 åring på jobb innimellom (blind og lett tilbakestående, vi har lov til å bruke bæring om vi vil av praktiske årsaker eller som "belønning"). Bæresele derimot kan vi ikke bruke pga at det blir for upraktisk. Min erfaring er at så lenge jeg bærer henne rett på meg, altså mage mot mage, går det helt greit et par minutter nå og da. Det på tross av at jeg har en svak rygg med en gammel skade.

[Gjest Gjest]

Jeg har et søskenbarn jeg alltid bærer rundt på, trekker på kjelke osv. og nesten alltid når jeg gjør det, ber de meg om å sette ned barnet osv, fordi de skal gå selv.

Innlegg endret.

Trampe -mod-

Endret 28. mars 2009 av Trampe

[la Flaca]

Klart lille storesøster også skal få bæres litt! Den tida kommer fort nok når hun aldri vil bæres lenger, tro du meg.

[Gjest Glør]

Nei, men den dagen hun får nei som svar for første gang, selv om hun spør ordentlig, hva tror du skjer da? Det er da trassingen kommer. Når hun er vant til at hun alltid blir plukket opp når hun spør, og så får hun plutselig nei.

Isåfall er det vel bare å si nei når det skjer, og ikke la seg påvirke av trass. Unger lærer fort at trass ikke virker, så lenge man er konsekvent.

Jeg synes det høres ut som om hun vil bli bært for kontaktens skyld, siden det ofte er når hun er sliten og lei seg. Og da synes jeg hun skal få lov til det, så lenge foreldrene ikke har noe problemer med det. Unger blir ikke bortskjemte av å få trøst når de er lei seg. Og når hun blir for tung til å bæres kan man gi kontakten på annen måte, ved å sitte på fanget eller få en klem.

[Gjest Gjest_Katrin_*]

Jeg synes du skal oppmuntre henne til å gå selv. Jobber selv i barnehage og der er det barn som ønsker å bli båret når vi er ute, hvis de ikke blir båret griner de, dette er ikke en heldig situasjon for oss da vi uansett ikke kan gå og bære på alle sammen, dessuten blir det tungt i lengden. Men har man dårlig tid er det ofte barn blir båret, siden de ofte går i sikk-sakk og de tar livet med ro, da tar det selvfølgelig mye lenger tid, så da forstår jeg at foreldrene bærer.