"Bær meg, mamma!" Ja eller nei?

[lille katt]

Jeg har en toåring som er sunn og frisk. Hun er flink motorisk og liker å løpe, klatre, skli og huske. Hun kan gå i trappen uten hjelp.

Hun liker også godt å bli båret rundt, og vi bærer gjerne så lenge vi orker. Hun bæres til barnehagen (vi har kort vei) fordi pappa skal rekke bussen. Jeg henter med vogn fordi hun alltid vil bæres når vi kommer halvveis, og vi har en liten baby i tillegg som også er med. Hun ber ofte om å bli båret i trappen (bortsett fra når hun skal legge seg, da skal hun definitivt "gjøre selv" ).

Bærebehovet hennes har økt etter at jeg ble høygravid og etter at babyen kom, naturlig nok.

I går leverte jeg henne i barnehagen, og da ville hun bæres fra garderoben og inn til frokostbordet, bare noen få meter. Personalet sa da at "det må mamma slutte med". De sa det med et smil, så jeg tok det ikke som kritikk, men jeg begynte å tenke litt på om det er negativt å bære henne når hun ber om det?

Jeg tenker at de blir store så fort... og vil gjerne bære henne når hun ber om det. Jeg tenker at hun er så sprek og har full fart i barnehagen hele dagen, at hun ikke tar skade av å bli båret.

Men er det noen grunner til at vi IKKE bør bære henne så mye? Kom gjerne med innspill!

[Gjest Gjest]

En grunn er at hun får mer trim og motorisk trening av å gå selv. Barn trenger å terne opp utholdenheten sin. Det finnes nok av late unger som ikke er vant til å måtte gå på sine egne bein leger enn noen skritt av gangen. Noe barnehagen også kan få problemer med, om de skal ut på tur og ungen vil bli bært i stedet for å gå selv. Dere får også et problem med det når hun blir tyngre, og dere har vent henne til at hun kan slippe å gå selv, det er bare å be om å bli bært. Det er lettere å ikke lære barnet opp til denne vanen enn det er å avvenne barnet med vanen når det blir eldre.

Hun blir litt bortskjemt av slikt, i tillegg til mindre selvstendig.

[Gjest *Mim*]

Når tenker du å slutte med bæringen, da?

Jeg synes det var pussig at dere har lyst til å bære henne så mye. Litt kan være hyggelig, men hun skal jo klare seg selv etterhvert. Hadde oppmuntret henne til å gå mer selv, selv om hun er motorisk flink.

[lille katt]

Vi bærer henne ikke hele tiden , det hørtes kanskje slik ut. Det er vel mer det at vi bærer henne når hun ber om det, vi nekter henne ikke. Hun vil som oftest bæres hjemme når hun er sliten og/eller lei seg.

Jeg er enig i at hun bør trene opp utholdenheten sin, for den er ganske liten. Men trim og motorisk trening er jeg ikke så bekymret for, siden hun er veldig aktiv både hjemme og i barnehagen, og hun er veldig flink motorisk.

Når barnehagen er på tur går hun selv. Hun blir ikke båret i barnehagen.

Når vi har tenkt å slutte med det? Tja, si det. Har som sagt ikke tenkt så mye på det før jeg fikk den kommentaren i barnehagen. Har tenkt at det er noe som glir over av seg selv når hun blir litt større, så jeg har ikke tenkt at det gjorde noe. Men da har jeg kanskje tatt feil?

Takk for innspill, kom gjerne med flere .

[Gjest Gjest]

Selvsagt blir hun ikke bært i barnehagen. Men vet du med sikkerhet at hun ikke BER om å bli bært i barnehagen, og at hun faktisk henger med når de går på tur? At hun ikke sutrer over å måtte gå selv?

Når dere alltid plukker henne opp når hun ber om det, så lærer dere henne til en uvane. Det er ikke barebare å forsøke å forklare en unge at "nei, nå er du så tung at mamma ikke orker bære deg". Ungen må avvennes om den først er lært til at du skal bære med en gang hun ber om det.

[Gjest Gjest]

dette handler ganske enkelt om at hun tester grensene dine, spesielt etter at babyen kom i hus og hun er usikker på hvor mye du vil bære henne, så dette bør du finne ut av, slik at hun vet nøyaktig når hun kan bli bært og ikke, start med tankegangen at hun blir bært når hun selv vil, det er dette som er vanskelig for barn, at når de får det som de selv vil, så vet de ikke om det finnes noen grense og du vil kunne oppleve masse konflinker den dagen du sier at du ikke vil.

så kommer dette med trening, du bør tenke på om barnet skal ha samme utgangspunkt som andre barn til å kunne mestre det å gå hit og dit sammen med andre barn, uten at det helst vil bli bært, så slipper det konfliker i barnehagen med dette, om hun ikke orker en dag å gå hit og dit, gi henne samme utgangspunkt som andre barn.

[Mamma1]

Aldri i livet om jeg hadde bært så mye når det ikke er et reelt behov for det.

[lille katt]

Selvsagt blir hun ikke bært i barnehagen. Men vet du med sikkerhet at hun ikke BER om å bli bært i barnehagen, og at hun faktisk henger med når de går på tur? At hun ikke sutrer over å måtte gå selv?

Når dere alltid plukker henne opp når hun ber om det, så lærer dere henne til en uvane. Det er ikke barebare å forsøke å forklare en unge at "nei, nå er du så tung at mamma ikke orker bære deg". Ungen må avvennes om den først er lært til at du skal bære med en gang hun ber om det.

Ja, har snakket med barnehagen. Hun går selv når de er på tur, og er ikke noe dårligere enn de andre til å gå selv. De sa ingenting om at hun ber om å bli båret, så det vet jeg ikke, men jeg går ut i fra at de hadde sagt det hvis hun gikk rundt og sa "bær meg, bær meg" hele tiden.

Da jeg var høygravid og ikke orket å bære, måtte jeg forklare henne det og avvise henne mange ganger. Hun ble litt lei og sutrete noen ganger, men det gikk stort sett bra.

Hun tester jo grenser på alt mulig, og akkurat bæringen er noe vi har valgt å ikke nekte henne. Det er selvfølgelig mulig å trappe ned på bæringen hvis det trengs - jeg tror ikke det vil bli et stort problem.

[Gjest Gjest]

Jeg er en flittig turgåer. Jeg liker best terreng, men ihvertfall et par ganger i uken går jeg tur på turstier som er mye brukt av resten av byen også. Og omtrent hver eneste gang passerer jeg minst en unge som hyler i raseri "BÆR MEEEEG!!!!" mens de hopper opp og ned i sinne eller rett og slett legger seg ned på bakken og spreller. Det er ikke langt inne i skogen en gang, mange holder på sånn bare hundre meter fra parkeringsplassen.

Det er en sånn unge du legger opp til når du lærer ungen til at hun blir bært hver eneste gang hun har lyst. Barn er nødt til å lære seg at de ikke alltid kan bli bært, de må gå selv. I barnehagen vil et barn som ikke er vant til å gå lange strekk selv være til stort hinder for de andre. Om barnet blir tyngre, eller du har annet å bære på, og ikke orker barnet i tillegg, er trassanfall et sannsynlig utfall. Og barnet får ikke trent opp utholdenheten om det blir vant til at det blir bært hver gang det er litt slitent.

[lille katt]

Bare for å poengtere det: hun blir bare båret hvis hun spør ordentlig først: "kan du bære meg?". Hun blir ikke løftet opp hvis hun er trassig.

[InaMina]

Selv om hun spør om du kan bære henne, er det vel greit å lære henne at hun ikke kan få viljen sin bestandig?

Ivartfall når hun skal ha deg til å bære henne fra garderoben og inn til spisebordet i barnehagen... Det kan umulig være for at hun er sliten, tenker jeg da

[Gjest Gjest]

Bare for å poengtere det: hun blir bare båret hvis hun spør ordentlig først: "kan du bære meg?". Hun blir ikke løftet opp hvis hun er trassig.

Nei, men den dagen hun får nei som svar for første gang, selv om hun spør ordentlig, hva tror du skjer da? Det er da trassingen kommer. Når hun er vant til at hun alltid blir plukket opp når hun spør, og så får hun plutselig nei.

Unger må lære seg å få nei til svar. Om du alltid lar henne få viljen sin på en sak, vil det antageligvis bli et lite sjokk for barnet når det får nei til svar for første gang.

[Gjest Gjest_Randi_*]

Hvis hun ikke får viljen sin og blir båret når hun er trassig og har vist at hun aksepterer at du ikke kan bære henne av og til (når du var gravid), syns jeg det er greit å bære henne så lenge du orker og syns det er koselig. Hverfall når det ikke er hele tiden og at hun er vanlig fysisk aktiv ellers. I barnehagen når mamma skal gå er det jo litt spesiellt og mange unger vil jo ha litt ekstra kos da.

Man må såklart passe på at det ikke blir for ofte og at du kan si nei uten at hun begynner å hyle. Hvis både du og hun liker det syns jeg det er dumt å la det være.

[Gjest Gjest]

hvis du ikke tror det blir noe problem med å si nei, slik du beskriver, så synes jeg du skal begynne å øve på akkurat dette. Si nei, nå og da, selv om hun spørr ordentlig, slik at hun venner seg til dette.

[lille katt]

Ivartfall når hun skal ha deg til å bære henne fra garderoben og inn til spisebordet i barnehagen... Det kan umulig være for at hun er sliten, tenker jeg da

Har aldri sagt at hun er sliten - hun synes det er kos å bli båret. Hun sitter lite på fanget ellers.

Hvis hun ikke får viljen sin og blir båret når hun er trassig og har vist at hun aksepterer at du ikke kan bære henne av og til (når du var gravid), syns jeg det er greit å bære henne så lenge du orker og syns det er koselig. Hverfall når det ikke er hele tiden og at hun er vanlig fysisk aktiv ellers. I barnehagen når mamma skal gå er det jo litt spesiellt og mange unger vil jo ha litt ekstra kos da.

Man må såklart passe på at det ikke blir for ofte og at du kan si nei uten at hun begynner å hyle. Hvis både du og hun liker det syns jeg det er dumt å la det være.

Takk for et pro-bære-innspill . Jeg synes ihvertfall det er slik du beskriver.

[Susan Sto Helit]

Jeg synes det høres ut som om hun ber om det for kosens skyld, og ville ikke nektet bæring for kos.

Men nå er jo jeg en "særing" som bærer ungen min i bæresele på ryggen 10 minutter til barnehagen, og hvis han ikke vil gå mer selv på bytur/skogstur.

Jeg anser det som kos, og det er enklere for meg at vi forflytter oss fortere enn det han kan gå.

Noen ganger orker jeg ikke å bære, og da forklarer jeg det. (Eller hvis hendene er opptatt, og jeg ikke kan. Det aksepterer han greit.)

Andre ganger er det han som nekter å bli båret, og jeg må tolerere at han vil gå selv.

Og så skjer det jo rett som det er at han ønsker å komme ned fra selen og gå selv, fordi det er mer spennende.

Merker faktisk at jo større han blir, jo mer ønsker han å gå selv.

Alikevel skjer det at han ber om magebæring, fordi det er mest kos. Så jeg har forstått at bæringen for han handler med om kos og oppmerksomhet, enn om det at han ikke orker/klarer/gidder å gå selv.

Forstår godt at en med et mindre søsken ønsker seg tid alene med mamma, og å få den hele og fulle oppmerksomhet litt lenger...

[Gjest imli]

Jeg hadde aldri giddet å bære en toåring hele tida... Hun får jo mer trim og bedre motorikk av å gå Og blir mer selvstendig. Pluss at det kanskje er greit å lære at hun ikke alltid kan få viljen sin?

[Karry]

Når tenker du å slutte med bæringen, da?

Jeg synes det var pussig at dere har lyst til å bære henne så mye. Litt kan være hyggelig, men hun skal jo klare seg selv etterhvert. Hadde oppmuntret henne til å gå mer selv, selv om hun er motorisk flink.

He he, bra sagt!

Det er jo en grunn til at de bena er klare til bruk rundt 1års alderen da?

Hun ønsker sikkert oppmerksomhet og nærhet, og så er bæring en måte å gjøre det på. Du kommer til å slite ut ryggen din skal du holde på sånn. Kan du ikke prate med henne om det så hun kan finne andre måter å få oppmerksomhet på?

[Lemming]

Huff, skal jeg si meg ærlig synes jeg det er litt overhysteri ute og går her. Vel, min er 3 og et halvt år, går laange turer både med meg og barnehagen, går til butikken flere ganger i uken (ca et kvartes gange hver vei), dette etter en lang dag i barnehagen, men han liker også å bli bært av og til. Dette er bare kos, spør du meg. Jeg tenker som deg, de vokser så fort opp. Plutselig kommer dagen da de aldri vil sitte på fanget, aldri vil bæres, aldri vil ha kos... Hvorfor skal jeg nekte han å bæres nå? han kan jo gå.

Og nei, det er faktisk ikke spesielt vanskelig å forklare for et barn at "nå er du for tung". Min får for eksempel nei når vi går hjem fra butikken, for da har vi jo poser å bære på. Er ikke noe problem for han å forstå at jeg ikke han bære han når jeg bærer poser. Dette var heller ikke no problem da han var 2 år.

[Gjest Gjest]

Synes det høres ut som du har en sunn og reflektert innstilling til dette selv jeg. Ser du får svar som:"når skal du slutte og bære", og "hadde aldri orket bære en toåring hele tiden",men jeg oppfatter ikke at det er det du sier. Dette avtar nok naturlig, så gjør det du føler er riktig i forhold til barnet ditt. Det er du som kjenner henne.