hvor lenge skal man kjempe?

[Gjest Gjest_mina_*]

Vi har en datter på 6 mnd sammen.

Føler at forholdet holder på å rakne fullstendig noe som gjør meg utrolig deppa.

mener jeg har prøvd i lang tid å redde det som reddes kan.

prøver å jobbe med forholdet. innimellom er alt tipp, topp. andre dager føles forholdet som rene katastrofen.

vi ble altså foreldre for et halvt år siden. kjærlighetslivet blir jo endret når det kommer et nytt menneske inn i livet ens. jeg føler at jeg har taklet denne overgangen godt mens min samboer ikke har gjort det like godt som meg.

Han "ser" ikke forskjellen på før og nå. Vil gjerne leve som før, leve egolivet... Jobber lange dager (eget firma) trener, tar sol og spiser ute etter jobb ofte, før han kommer hjem... Tar ikke nok ansvar i hjemmet eller papparollen. Er glad i datteren sin. Skifter bleier og koser med henne, men på sine egne primisser. Når det passer HAN...

Han er lei av meg. Synes jeg maser for mye, er for mye i mammarollen og for lite kjæreste. at jeg ikke pynter meg nok for han osv...

Kan virkelig ikke forstå hvordan han klarer å være så egosentrisk som det han er... Forstår han virkelig ikke at livet nå har endret seg og at man må prioritere annerledes? kanskje jeg hadde orket være mer kjæreste om jeg hadde hatt tid.. om jeg fikk mer avlastning og hjelp i hjemmet, om jeg ble sett.

Når han kommer hjem sent på ettermiddagen / kvelden så benker han seg gjerne foran pcen og der blir han... Jeg VET han surfer porno så fort anledningen byr seg (for jeg underholder han ikke nok)... han har vært innom på flørte/date forum og snust.. Han sier det er pga han kjeder seg i forholdet, men hvorfor tar han ikke initiativ til forandring?

Jeg har prøvd iherdig mang en gang, men begynner å bli mektig irritert og lei meg av dette. føler meg ensom i tosomheten.

Prøvd snakke med han om det, men opplever å bli avvist der også eller å ikke møte forståelse. Maser jeg for mye, eller går i mot han, så blir han bare sint på meg..

Føler meg litt låst her jeg står nå..

Tror så absolutt at han elsker både meg og datteren min, men hvor langt skal jeg orke strekke meg? Aner ikke hvor mye mer jeg makter. For denne følelsen av å ikke strekke til eller føle meg elsket og respektert sliter enormt på meg.

Hva gjør man?...

Håper noen kan komme med litt tilbakemeldinger til meg..

[Gjest Gjest]

Livet kan vere vanskelig. Har det omtrent på samme måte som deg.... og vet slett ikke hva som er best. Enkelt å tenke at jeg ikke orker mer og ta med barna og flytte. Men, å gjøre det er vanskelig det også. Må jo tenke på barna som kommer til å savne å vere en familie som bor sammen.... For min del kommer jeg vel til å fortsette samlivet, men jeg er ikke lykkelig slik det er nå. Føler meg rett og slett utnyttet med en mann som gjør som det passer han uten å ta hensyn til oss. Han har også vært utro flere ganger og chatter med damer på nettet. Han synest dette er greit han..... Blir skikkelig forbanna, jeg. Vet at jeg mest sansynlig får det mye bedre med å avslutte dette, men samtidig er jeg kjemperedd også. Hvordan skal vi klare oss? Hvor skal vi bo? Kjøpe eller leie hus? Hva når barna vorkser til og møter ulike utfordringer, vil jeg da klare meg alene? Vet jeg er altfor snill. Prøver så godt jeg kan å vere hyggelig, lage god mat og holde huset rent og ryddig.

Synest synd på alle andre som er i samme situasjon. Hva skal vi gjøre for å få det bedre?

[Gjest mina TS]

Får skikkelig vondt når jeg leser hvordan du *gjest* har det..

Du er som meg, ofrer og ofrer men hva får du tilbake? ... har nok fantastiske barn og en herlig tid sammen med dem, men å leve med en slik mann er jo ikke godt for en?!... Tenker kanskje altfor masse du slik som jeg gjør?

Vil det beste for alle rundt deg og glemmer deg selv midt oppi det hele. For hva med DEG? vi har jo bare et eneste liv... og det må vi prøve å forme slik vi selv vil ha det..

Hvor lenge har du hatt det sånn i forholdet?

Hvor mange barn har dere sammen?

Uff..

jeg vet jommen ikke hva jeg skal gjøre der jeg er. Tenkt tanken om familie/parterapi og kommer vel til å oppsøke det etterhvert. samboeren min er med, men vet ikke om han helt er villig til å kjempe eller helt skjønner alvoret av dette..

kanskje familieterapi/parterapi hadde vært noe for dere også "gjest"?...

[Gjest småbarnsmamma]

Jeg ville rett og slett sagt til han når han kommer hjem på ettermiddagen at "jeg går ut en tur, jeg trenger litt frisk luft etter en lang dag hjemme. Du vet hvor alt til babyen er" Også ville jeg dratt til en venninne, på kafe eller rett og slett gått en tur. Hvis du ammer, sørg for å amme like før du går ut, slik at jenta ikke blir sulten med det første. Så er du borte ganske lenge, og han bare blir nødt til å ta seg av babyen på egen hånd. Si til han i klare ordelag hvordan du føler, ikke anklag han for noe, bare fortell ham hvordan du har det i forholdet. Og, at hvis han ikke tar mer ansvar og del i hverdagen hjemme, så ser du egentlig ikke poenget med å være sammen med han. Forklar det til han på en skikkelig måte, ikke vær sint. Si til han at hvis han vil at du skal pynte deg og stelle deg mer for han, så må han ta større ansvar hjemme. Hvis han ikke forstår det, tja, da er han vel en ganske umoden og egosentrisk mann da. Som du må velge om er verdt å satse på.

[Gjest Gjest]

Hei igjen!! Forholdet vårt har vel egentlig vært slik siden før vi fikk barn, tenker jeg. Men jeg har vel håpet at det skulle bli bedre da.... Visste ikke han var utro før etter vi fikk barn, ellers hadde jeg nok pakket og reist. Alt blir mer komplisert når en har andre enn seg selv å tenke på. Er veldig redd for å såre barna, har to, de er 8 og 12. Er nok lik deg med tanke på å sette meg selv i siste rekke, ja. Familieterapi har jeg ikke lyst til. Er "redd" for å utlevere meg selv slik. Litt redd for å vise andre hvordan jeg har det, tror jeg.

[Mirabella76]

Kjenner meg igjen i noko av det du skriver, sjølv om mannen min tar meir ansvar enn det din mann gjer. Me har ei jente på 4 mnd, og eg føler at eg har ansvar for henne mesteparten av tida! Mannen min jobbar i Nordsjøen, og er vekke i fleire veker om gangen, og då blir det jo eg som må ta meg av alt heime. Og når mannen min er heime, overlater han det meste som har med babyen å gjera til meg. Han gjer andre ting, som å handla, laga middag osv. - men eg skulle ønskja at han kunne ta jenta vår litt meir, slik at eg fekk litt avlastning. For det er slitsomt å ha ansvaret for ein baby åleine mesteparten av tida!

Eg føler at eg ikkje får tid til å ta vare på meg sjølv og forholdet vårt. Må jo ta meg av jenta vår, og omtrent all tida mi går med til det. Eg synst også det er urettferdig at mannen min sit så mykje på dataen, går ut og gjer andre ting o.l., mens eg ikkje kan gjera det same. Mannen min tar også jenta vår når han sjølv har lyst, men det er eg som får alt strevet.

Mannen min seier til meg at eg også berre må gå ut, så skal han ta seg av babyen. Men sidan eg fullammar, kan eg ikkje vera så lenge vekke frå henne. Og så føler eg litt at eg må vera der. Trur det er fordi eg er vant med at når eg er der heile tida, så blir det eg som må ta henne. Så egentlig burde eg berre ha gått ut innimellom, og overlatt jenta vår til mannen min. For hadde eg gjort det, så måtte han jo ha tatt henne - og då hadde han sikkert oppdaga kor mykje strev det faktisk er med ein liten baby.

Eg innser at det er litt min feil også at det har blitt slik, fordi eg vegrar meg mot å gå frå veslejenta. Eg veit jo at mannen min tar ansvar når han må - men eg trur han føler at han ikkje får sleppa til, når eg er der heile tida. Eg har også ein tendens til å fortelja mannen min korleis han skal gjera ting, og ikkje la han få gjera ting på sin måte når han tar seg av jenta vår - og det er nok sikkert ikkje så lurt av meg. Då blir manenn min lei og føler at alt han gjer er feil. Så det er nok ikkje berre mannen min sin feil at det har blitt slik!

Eg elskar jenta mi over alt på jord, og ville aldri ha vore henne foruten! Men eg lurer litt på korleis andre småbarnsforeldre klarar å få tid til kvarandre, og pleia forholdet. Eg føler at eg kun har vore mamma dei 4 siste månadene, og ikkje kone/kjæreste. Det er så travelt med ein liten baby, at eg ikkje har ork til noko anna føler eg. Så det må me få gjort noko med snart!

Endret 26. mars 2009 av Mirabella76

[Gjest Gjest_line_*]

Vi har en datter på 6 mnd sammen.

Føler at forholdet holder på å rakne fullstendig noe som gjør meg utrolig deppa.

mener jeg har prøvd i lang tid å redde det som reddes kan.

prøver å jobbe med forholdet. innimellom er alt tipp, topp. andre dager føles forholdet som rene katastrofen.

vi ble altså foreldre for et halvt år siden. kjærlighetslivet blir jo endret når det kommer et nytt menneske inn i livet ens. jeg føler at jeg har taklet denne overgangen godt mens min samboer ikke har gjort det like godt som meg.

Han "ser" ikke forskjellen på før og nå. Vil gjerne leve som før, leve egolivet... Jobber lange dager (eget firma) trener, tar sol og spiser ute etter jobb ofte, før han kommer hjem... Tar ikke nok ansvar i hjemmet eller papparollen. Er glad i datteren sin. Skifter bleier og koser med henne, men på sine egne primisser. Når det passer HAN...

Han er lei av meg. Synes jeg maser for mye, er for mye i mammarollen og for lite kjæreste. at jeg ikke pynter meg nok for han osv...

Kan virkelig ikke forstå hvordan han klarer å være så egosentrisk som det han er... Forstår han virkelig ikke at livet nå har endret seg og at man må prioritere annerledes? kanskje jeg hadde orket være mer kjæreste om jeg hadde hatt tid.. om jeg fikk mer avlastning og hjelp i hjemmet, om jeg ble sett.

Når han kommer hjem sent på ettermiddagen / kvelden så benker han seg gjerne foran pcen og der blir han... Jeg VET han surfer porno så fort anledningen byr seg (for jeg underholder han ikke nok)... han har vært innom på flørte/date forum og snust.. Han sier det er pga han kjeder seg i forholdet, men hvorfor tar han ikke initiativ til forandring?

Jeg har prøvd iherdig mang en gang, men begynner å bli mektig irritert og lei meg av dette. føler meg ensom i tosomheten.

Prøvd snakke med han om det, men opplever å bli avvist der også eller å ikke møte forståelse. Maser jeg for mye, eller går i mot han, så blir han bare sint på meg..

Føler meg litt låst her jeg står nå..

Tror så absolutt at han elsker både meg og datteren min, men hvor langt skal jeg orke strekke meg? Aner ikke hvor mye mer jeg makter. For denne følelsen av å ikke strekke til eller føle meg elsket og respektert sliter enormt på meg.

Hva gjør man?...

Håper noen kan komme med litt tilbakemeldinger til meg..

Hvordan tør dere å få barn med slike type menn?

Blir helt skremt jeg, vet ikke om jeg tør å få barn noen gang og stille meg i en så sårbar situasjon med alt jeg leser her på kvinneguiden og hører andre steder..

[Gjest Gjest_knut_*]

"Hvordan tør dere å få barn med slike type menn?"

Det er vel ikke så mye å tørre det, langt verre for mannfolk, i et eventuelt brudd så sitter jo kvinnen igjen med barna likevel, så det er ikke så mye å risikere egentlig. For menn som er glad i sine barn er det derimot risikosport å få barn nå til dags. Synd

[Gjest Gjest]

Hvor gammel er faren? Jeg har en kamerat om taklet dårlig å få barn, han var ung (21 år), og det tok 2-3 år før han tok seg sammen, men plutselig skjedde det. Jeg snakket en del med han om det, og han sier han først nå tenker på barnet som er viktigst, før var det han selv som var det. Kanskje det tar litt tid for mannen å tilpasse seg (det er ingen unnskyldning for hans oppførsel da!)..?

Ja, det var egentlig bare noen tanker, tips har jeg derimot ikke. Du burde vel tenke gjennom hvorvidt du tror han kan forandre seg, eller ikke. Gjør han ikke det tror jeg det blir svært tungt for deg å fortsette i forholdet, uten å indikere at jeg vet noe om det, for jeg har ikke vært i en slik situasjon.

Mange varme tanker til deg, og Lykke til videre, uansett valg du gjør!

[Gjest mina TS]

takk for innleggene.

til deg som lurer på hvordan man våger få barn medd slike menn :

som jeg skrev i hovedinnlegget, så endret mye seg etter at barnet kom inn i bildet. vi hadde vært sammen i 5 år, bodd sammen i 4 år og kjente hverandre på godt og vondt. jeg ble gravid allerede før vi begynte prøvingen, men hun var ønsket og i og for seg da planlagt.

ja, han var en liten egotripper også før han ble far, men da var det jo ikke like synlig..lettere å leve sånn og at begge parter har det bra, når man ikke har en 3.person inni bildet som nå.. og i og med vi hadde det godt og begge ønsket barn, så var det ingenting i veien for å bli en familie sammen.

Snuppa er det beste som har skjedd meg og han er en stolt pappa han også. Eneste er at vi ikke har samme synet på hvordan livet må være nå samt han ser ikke hvilken jobb det er å være forelder. Hvilket ansvar dette medfører.

Det er denne skeivfordelingen mellom oss som i utgangspunktet har skapt spliden.. krangelen og uenigheten.

Ja, jeg maser kanskje på han - men ærlig talt... Jeg går jo med ansvaret for vår datter dag ut og dag inn, det er godt med litt avlastning i helger og ettermiddager når han kommer hjem.. Han kan ikke forvente middag på bordet, nyvaska klær, rent hjem, fornøyd datter, luftet fornøyd hund OG en sexy kjæreste som i og for seg også burde være en sexgudinne.. Slikt går ikke an! Jeg får det ikke til....... Er det rart det blir konflikter når han igrunnen ønsker seg dette???

Da har han lett for å flykte inn i sin "ego hule". Surfe porno ( jeg VET han gjør det mye- bryr meg ikke lenger) men også gå ut på byn, danse og flørte med andre jenter.. Jenter som sjarmerer han og ikke maser, livlige jenter, slik jeg var før... *sukk*

til deg som spør om han er ung :

han er 24 år, så relativt ung. Jeg er 25.

Så vi er jo relativt unge foreldre... Greit nok, han vil kanskje roe seg etterhvert , men spørsmålet er igrunnen hvor lenge jeg orker å ha det sånn som jeg har det nå... Kanskje parterapi/familieterapi eller samlivskurs kan hjelpe oss på rett vei?

Eller at jeg skaffer barnevakt en fast dag i uka eller noe, der vi kan spille tennis sammen eller gå på dansekurs ( noe vi har snakket om før..).

Jeg er utslitt i forholdet, men så innstilt på å kjempe, for datteren min sin skyld, ikke minst..

[Gjest gjesten]

jeg ville tatt forholdet til en samlivsekspert.

jo før jo bedre, og dette er kritisk da dere har en datter på 6mnd. dere må lage "kokebok" for hvordan forholdet deres skal være videre. hva jeg hører nå lever dere i hver deres historie. det er vondt..

hilsen mann

[Gjest gjesten]

det er viktig å poengtere eller forstå begge to at å ta det til en samlivsekspert ikke betyr slutten på forholdet eller en vei ut, men at det skal løse tvister..

har et inntrykk at mange føler forholdet er over når de går til samtaler

[alicia2]

"Hvordan tør dere å få barn med slike type menn?"

Det er vel ikke så mye å tørre det, langt verre for mannfolk, i et eventuelt brudd så sitter jo kvinnen igjen med barna likevel, så det er ikke så mye å risikere egentlig. For menn som er glad i sine barn er det derimot risikosport å få barn nå til dags. Synd

Jeg forstår hva du mener,"Knut",og du har på mange måter rett,det ser vi jo "rundt oss".Desverre.

Men TS har med sitt innlegg også satt fokus på noe som ikke er uvanlig,men heldigvis ikke gjelder alle menn: Nemlig det at å få barn krever engasjement fra BEGGE foreldrene. Pappa-rollen er også kjempeviktig(LIKE VIKTIG)!!

Og det er nettopp DET enkelte menn glemmer.

Livet blir ikke som før når en har fått barn.Og DET ER IKKE BARE MORS LIV som er blitt annerledes,men han som er FAR sitt liv også! Det siste er det desverre noen menn som prøver overse(bevisst eller ubevisst),og de lever fortsatt livet på mange måter som før barnet/barna ble født.

Og krever at kona skal være den som tar seg av det meste,og som TS sier,være sexy og "klar" TIL ENHVER TID. Noen mammaer kommer seg knapt ut av døren engang når det er babyer/små unger i huset,mens mannen er ofte ute med kamerater eller gjør andre ting han interesserer seg for,og ikke helt ser at kanskje samboeren/kona har diverse behov utenom barnet hun også..

Håper du TS får snakket ut med mannen din om dette,slik at dere kan få det bedre sammen.Og da må du nevne ALT,også f.eks dette med at han surfer på pornosidene og hvordan dette oppleves for deg.

Er dere glad i hverandre,så er det i alle fall verdt å PRØVE å kjempe for forholdet deres.

[Gjest Gjest]

Jeg vil virkelig anbefale dere å kontakte familievernkontoret der dere bor. Jeg vet om flere som har fått hjelp der. Min ex samboer og jeg har nå hatt flere samtaler der, dessverre for sent for vår del. Vi er der kun for å bli enige om samvær. Men vår mekler sa han skulle ønske flere par kontaktet dem før de var kommet så langt at bruddet allerede er et faktum.

Det å søke hjelp er å vise ansvar. Du har det ikke godt og jeg skjønner deg veldig godt. Dette må dere ta tak i for jeg tror dessverre ikke dette ordner seg av seg selv. Lykke til!

[Nigo-san]

Hadde datteren deres vært tre år, og ikke seks måneder, så hadde jeg helt klart sagt at dette må dere enten ta profesjonelt, eller så må du bare innse at mannen er en tafatt fyr- og pakke kofferten. For det mener jeg virkelig, at en mann som ikke tar ansvar for barna sine og stiller opp for dem, er ikke mye til mann. Ikke mye til kjæreste heller.

Men den innvendingen jeg har, er at dette fremdeles er litt nytt. Og at han kanskje føler at babyen er din bissniss, i og med at du har alle forsprangene: puppen, permisjonen, mammarollen. Når han jobber lange dager, så jobber han jo lange dager- dvs at han jobber for å tjene penger, slik at alle kan ha det bra. Kanskje tenker han også at han har rett på litt fri, og lever utifra det. I tillegg har jo mamma og baby det så bra sammen, så hvorfor stresse?

Nå leser jeg fars rolle med veldig snille briller her. Er han kald eller slem, virker han totalt uinteressert i barnet osv, så stiller det seg selvsagt annerledes. Men jeg kan ikke helt klandre en nybakt pappa for å ikke helt ta innover seg rollen som babypasser. Både biologi og praktiske realiteter tilsier at babyen til en stor del er mammas ansvar. Og når mamma har fri for å være med babyen, så faller mesteparten av den jobben på henne- det er faktisk bare fair.

Men som sagt, er han en egoistisk latsabb som forventer full oppvartning og viser null interesse, så er historien en annen. Samme hvis han viser like lite interesse når babyen blir større og mer "pappavennlig". Men å råde noen til samlivsbrudd i løpet av babyens første år synes jeg er temmelig overmodig, så lenge de ikke har hatt problemer fra før. Det første året med en baby er en unntaktstilstand, om man er singel eller par, og som regel går ting seg til senere.

[Gjest Gjest_Oline_*]

Eksen min var sånn. Jeg prøvde med prat og avtaler og familivernkontor. Gikk så langt at jeg var sykemeldt flere måneder fordi han stilte opp nå det passet ham. Så vanskelig fordi man faktisk forventer av partneren at h*n skal stille opp for familien og stadig få dette brutt slet veldig på. Det tok meg 3 år å sette foten ned. Da var jeg gravid med nestemann. Jeg orket bare ikke å ha det fulle ansvaret. Ble faktisk lettere å bli alenemor for da visste jeg hvem som måtte gjøre ting. Jeg prøvde tidligere å gjøre det slutt, men klarte ikke. Når jeg først gjorde det så var jeg så nedkjørt at jeg hadde fått nok. Visste at kvittet jeg meg ikke med ham så gikk jeg nedenom og hjem.

Altså. Du prøver på ulike måter, men den dagen du har fått nok så klarer du å stå løpet helt ut.

[Gjest Gjest]

Hadde datteren deres vært tre år, og ikke seks måneder, så hadde jeg helt klart sagt at dette må dere enten ta profesjonelt, eller så må du bare innse at mannen er en tafatt fyr- og pakke kofferten. For det mener jeg virkelig, at en mann som ikke tar ansvar for barna sine og stiller opp for dem, er ikke mye til mann. Ikke mye til kjæreste heller.

Men den innvendingen jeg har, er at dette fremdeles er litt nytt. Og at han kanskje føler at babyen er din bissniss, i og med at du har alle forsprangene: puppen, permisjonen, mammarollen. Når han jobber lange dager, så jobber han jo lange dager- dvs at han jobber for å tjene penger, slik at alle kan ha det bra. Kanskje tenker han også at han har rett på litt fri, og lever utifra det. I tillegg har jo mamma og baby det så bra sammen, så hvorfor stresse?

Nå leser jeg fars rolle med veldig snille briller her. Er han kald eller slem, virker han totalt uinteressert i barnet osv, så stiller det seg selvsagt annerledes. Men jeg kan ikke helt klandre en nybakt pappa for å ikke helt ta innover seg rollen som babypasser. Både biologi og praktiske realiteter tilsier at babyen til en stor del er mammas ansvar. Og når mamma har fri for å være med babyen, så faller mesteparten av den jobben på henne- det er faktisk bare fair.

Men som sagt, er han en egoistisk latsabb som forventer full oppvartning og viser null interesse, så er historien en annen. Samme hvis han viser like lite interesse når babyen blir større og mer "pappavennlig". Men å råde noen til samlivsbrudd i løpet av babyens første år synes jeg er temmelig overmodig, så lenge de ikke har hatt problemer fra før. Det første året med en baby er en unntaktstilstand, om man er singel eller par, og som regel går ting seg til senere.

Så enig så enig! Det er mor som automatisk får det meste å gjøre mens barnet ammer, slik er vi biologisk bygd.. Hvis det ikke bedres, ta kontakt med en samlivsterapaut

[Gjest Gjest]

kjenner meg veldig igjen her. ble gravid som 19 åring, og pappaen var også 19. da datteren vår ble født var han kjempeflink med henne i ca en uke. så var det stopp. han jobbet, kom hjem og satte seg foran tven/dataen, og det var det. skiftet bleie et par ganger i måneden, holdt henne ca 10 min om dagen..

jeg tok alt ansvaret, fikk knapt tid til å spise og dusje.. måtte omtrent trygle han om å passe henne litt mens jeg lagde meg noe å spise.. han sa at jeg hadde jo fått fri et helt år for å ta vare på henne. mens han var på jobb og strevde..

da dattera vår ble litt eldre ble det bedre, men selv om han er flinkere til å ta seg av henne, så gjør han aldri husarbeid (roter mer enn han rydder). så synes han heller ikke at utdanningen min er viktig. jobben hans er tusen ganger mer viktig og slitsom. vi har felles økonomi men han bruker penger som er til overs på gitarer og ting til ham, mens jeg kan aldri kjøpe meg noe for mine penger strekker kun til det nødvendige..

heldigvis er jeg nå på vei ut av forholdet..

så mitt tips er å stikke. ikke vær sammen med han lenger hvis han er sånn. holder du ut så lenge som jeg har gjort (19 mnd) så kan jeg love deg at du blir ganske så sliten..

[Gjest Gjest]

Jeg ville prøvd en samlivsterapeut/familievernkontoret så snart som mulig. Få klarlagt om du vil satse på et liv sammen med han eller ikke før jenta er stor nok til å savne pappaen om dere flytter fra hverandre. Et barn på under ett år vil reagere mye mindre (kanskje ikke i det hele tatt dersom pappaen har vært lite deltakende i livet hennes) på et samlivsbrudd enn et større barn. Venter du til barnet er 2-3 år gammelt vil bruddet være traumatisk for henne også. Går dere fra hverandre på et tidlig stadium vil hun være vant til at mamma og pappa ikke bor sammen, det vil være naturlig for henne.

Jeg kjenner selv et par som gikk fra hverandre da barna var 3 og 1 år gamle. 3-åringen tok det veldig tungt og sørget lenge over tapet av kjernefamilien. 1-åringen merket knapt at noe var annerledes.