legger jeg for mye i det?

[Gjest bambi_25]

Hvordan vet man egentlig at man har truffet personen man vil tilbringe resten av livet med.

Hvordan skiller man det fra tanken om at man ikke kommer til og finne noen annen.

Etter 2,5 år føler jeg at jeg må enten slå meg til ro med hvordan ting er nå, eller gå min egen vei.

Jeg vet jeg ikke er gammel, men jeg begynner å føle meg det alikevel. Jeg er 26år, jeg har lyst til og slå meg til ro, få barn, bikkje og hytte på landet. Kanskje ikke med engang, men jeg vil gjerne ha det i nær fremtid.

Selv om jeg sikkert kunne brukt et år eller to til på og finne ut om dette er personen jeg vil tilbringe resten av livet med, så hva om det blir for sent da?

Når jeg er over sørge perioden og klarer og komme meg videre ender jeg med å bli godt over 30 før jeg får slått meg til ro.

Vi krangler mye, mindre enn før, men det er alikevel mye som ikke stemmer.

Jeg føler at jeg hele tiden jekker meg til hvordan han vil ha det og at han ikke prøver og møte meg på midten.

Han er veldig apatisk, han har vondt for å vise sympati og følelser.

To år på rad har han blitt sur, sint og tverr. Til og med ufyselig og kjeftet på meg for å være syk på nyttårsaften. Og jeg har såklart tvunget meg ut for å bli med på det han ville uten og klare det med store hell. Noe som ender opp med en gedigen krangel hvor han mener jeg er sutrete og overdriver.

Om vi krangler går han alltid i midten av en samtale, hylende og skrikende. Og når han kommer tilbake, gjerne flere timer senere. Så er samtalen over, jeg har ikke noe og si selv om jeg fortsatt er usikker og frustret på hvordan ting er.

Han er deprimert, han klandrer meg for å være grunnen til at han flyttet ut og nå såvidt klarer og få endene til og møtes.

Intresserer jeg meg for noe han ikke liker så er jeg med en gang teit og han skal himle med øynene og gjøre narr av meg.

Om han sier noe jeg ikke forstår gjør han uten og si det rett ut, klart at jeg er dum.

Vi bor ikke sammen, vi bor derimot veldig langt fra hverandre.

Jeg gikk lei, og jeg trodde også han gikk lei. Av avstanden mener jeg.

Så jeg brukte et halvt år på og ordne det så jeg kunne flytte til han.

I løpet av de seks månedene ville han ikke snakke om det, noe jeg trodde var han som var frustrert og ikke turte håpe at ting gikk bra.

Men nei, når alt er ordnet og jeg er mer eller mindre klar til og flytte.. da skjeller han meg ut. For at jeg skal innvandere privatlivet hans og ha han til og ta vare på meg fordi jeg ikke klarer meg selv.

Nå klarer jeg helt fint og ta vare på meg selv, men ikke på hans måte. Han er uenig i pengebruk, hvordan jeg lever, hva jeg gjør.

Jeg går på attføring mens jeg er i behandling for bulemi og prøver og komme meg ut i arbeide igjen.

Han glemmer hele tiden at jeg er syk, og bruker mye tid på og klage og fokusere på sin egen vekt og utseendet uten og tenke over at all hans prat om å prøve og se mest mulig bra ut for sin partner sårer meg. Mest fordi jeg vet jeg har et par kilo ekstra, noe som gjør meg meget usikker.

Han finnes ikke romantisk, og selv er jeg en "sucker" for romanse. Noe som gjør ting tungt. Etter og ha stelt i stand bursdagsmiddag med kake og levende lys snudde han stolen unna fordi han ikke så tv'n nok fra der jeg plasserte han.

Han nekter og så mye som si gratulerer med årsdagen eller happy valentinesday. Vi havnet i en stor krangel fordi jeg ønsket en liten feiring.

Igjen fikk han sin vilje og jeg tilbragte årsdagen vår med hjerte i halsen for hva som var galt.

Han har i løpet av vår tid sammen sagt han vil gjøre det slutt og er usikker flere ganger. Fått meg til og tigge og be om at han ikke må gå fra meg. Og det er hvorfor jeg knekker sammen hver gang vi krangler.

Jeg har hatt mine feil og mangler, og vet det ikke var lett for han og leve med meg før jeg kom inn i behandling. Og det får meg til og føle at nå er det min tur til og "holde ut" med hans problemer, men etter over et år med å ha det sånn vet jeg ikke om jeg klarer mer.

For å gjøre ting enda mer komplisert så er han ifra irland så at jeg flytter over vil bety at jeg sier fra meg hele livet mitt.

Noe som gjør at jeg må være sikker.

Men jeg er så usikker på meg selv at om jeg går fra han vil jeg aldri finne noen annen.

Også må jeg legge til at jeg elsker han av hele mitt hjerte og å skrive ned dette får meg til og grine.

Alt er sikkert bare surr, men jeg trenger råd.

Hva gjør jeg, hvordan ordner jeg ting og er det bare meg, eller er det noe i det her som skurrer?

[pøbelsara]

Kortversjonen:

Nei - det er ikke bare deg, dette her. Han er respektløs, og dere har et veldig skjevt maktforhold dere i mellom. Alle alarmklokkene mine ringer når jeg leser det du skriver. Dette er ikke slik et gjensidig kjærlig forhold skal være.

Les dette.

Jeg ville ha tenkt meg om både lenge og vel før jeg flyttet til ham.

[Gjest Gjest]

Her skurrer det på alle kanter!!

Jeg vil ikke fortelle deg hva du skal gjøre med ditt eget liv, men jeg kan nå si at for MIN del hadde det vært fullstendig UAKTUELT å være sammen med en person som har bare 10% av den personlighetetn du beskriver!

Stakkars deg, vil bare gi deg en

[Gjest Gjest]

Om man skal "holde ut" at den andre ikke er frisk forutsetter det i det minste at den andre aktivt prøver å forandre på situasjonen sin, ved terapi og/eller selvhjelp. Når han i tillegg er så kjip mot deg som det høres ut, synes jeg bare dette virker veldig destruktivt. Du kommer antagelig ikke til å ende med å få hus og barn sammen med denne mannen uansett (han høres ikke ut til å være typen som ønsker seg det eller som han egner seg som far), så egentlig tror jeg du har absolutt alt å tjene på å gå. Om du så er 30 før du møter en som er riktig for deg, så er ikke det så veldig lang tid. De fleste av mine venninner har enten vært single i den perioden du har foran deg, eller ventet med å få barn til de er 30 og vel så det. Det går stort sett bra, og det aller aller viktigste er at man tar vare på seg selv og har det så godt man kan

[Gjest Gjest]

Kjære TS, les innlegget ditt igjen! Hvis det virkelig er slik du har det, skjønner du forhåpentligvis hva du skal gjøre!

Lykke til videre

[leirbål]

Hei. Han høres ikke bra ut for deg.

Hvis en god venninde eller en søster hadde fortalt det samme, ville du sagt gift deg med ham?

Jeg tror også at du egentlig vet hva du bør gjøre, men at det kan være greit å få litt feedback på det.

Jeg ville ikke holdt på ham.

[Gjest Gjest]

Les over hva du faktisk har skrevet. Er det verd det? Hvordan kan du egentlig forklare at dette skal være deg verdig?

Slev hadde jeg aldri tryglet og bet om at en mann ikke skulle gå fra meg. Hadde han sakt at han ville gå hadde jeg svart med "ha det". Når du trygler og ber på den måten gir du ham jo all makten og sier egentlig "jeg gjør uansett alt for deg, jeg ønsker bare deg og vil gjøre alt hva jeg kan og tåle alt for at du skal bli hos meg". Det ER det du sier når du trygler og ber.

Er du ikke verdt mer enn at du må trygle en mann om å bli hos deg? Er du ikke verd mer enn at din partner ikke skal nedverdige deg? Er du ikke verdt mer enn at din kjæreste kjære skal kunne skrike til deg og snu ryggen til deg? Er du virkelig ikke verdt mer enn dette?... i følge ham er du i all fall ikke det.. er dette noe du selv kan stå inne for og tillate?

[Hilde Christina]

Om du vil ha svar, les det du har skrevet en eller to ganger. Veldig enkelt for oss utenforstående å se at det er noe galt

[Gjest bambi_25]

Jeg ser selv at det er noe som ikke stemmer.

Det eneste som holder meg tilbake er at jeg er ganske sikker på at han har en like lang "liste" over ting jeg gjør som han mener er feil også.

Skal reise dit igjen til påsken, og har bestemt meg for at denne gangen skal jeg ta med meg alle tingene mine hjem igjen.

Sånn at jeg ikke har noe som holder meg tilbake der lenger.

Får se hvordan det går i ferien, de fleste av problemene våre er der når vi er fra hverandre. Bortsett fra en krangel i ny og ne, men jeg vet jo at om vi flytter sammen og ser hverandre 24/7 så vil problemene vi har når vi er fra hverandre ikke bli borte, men de kommer frem når vi blir vandt med å ikke måtte dra hver vår vei.

Det er utolig vanskelig, for uansett hva jeg gjør vil jeg tilbringe resten av livet med å lure på om jeg valgte feil.

[Gjest Gjest]

Det er utolig vanskelig, for uansett hva jeg gjør vil jeg tilbringe resten av livet med å lure på om jeg valgte feil.

Nei, kun om du blir vil dette skje. Om du går fra ham vil du treffe en bedre mann og se tilbake uten å kunne forstå hvordan du noen gang kunne tenke to ganger på denne såkalte kjæresten din

[Zzyzx]

Det eneste som holder meg tilbake er at jeg er ganske sikker på at han har en like lang "liste" over ting jeg gjør som han mener er feil også.

Hvordan kan du komme fram til at det er et argument? Eneste jeg kan tenke meg er at han allerede har et godt psykisk grep på deg.

"Fått meg til og tigge og be om at han ikke må gå fra meg."

Ser du ikke hva han gjør?

Nei, hvis du virkelig vurderer å gi det et par år(!) til så tror jeg det blir mye vanskeligere, om ikke umulig å komme seg ut.